Potosi, postscriptum

Det er alvor å jobbe i gruva. Vi var der nede 18. mars. Den 24. kunne vi lese denne lille notisen i avisa El Sol, utgitt i Santa Cruz. Hard work, indeed.

"De to gruvearbeiderne som forsvant på mandag etter at gruvegangen raste sammen i gruva "År 2000", ble hentet livløse ut av sine kollegaer som utrettelig lette etter dem."

Sucre
Mens disse gruvearbeiderne forsvant, til bare en bitteliten notis, bodde vi, luksusdyra, i et flott treroms hotellrom og hadde noen herlige dager i Sucre. Byen er kjent som byen med fire navn og er hovdestaden i Bolivia. På en måte. Det er en ganske liten by, og veldig forskjellig fra alt annet vi har sett i Boliva så langt. Her er det vann i fontenene, ingen søppel i gatene, sentrum spyles om kveldene, det er nesten ingen løshunder å se. Og angående fontener: Nede i det "franske" kvarteret har fontenen lysshow, bygningene ser offisielle og stilige ut (maktarkitektur), og de har sitt eget ekte Eifelltårn. Det er riktignok bare 20 meter høyt, men det er tegnet av Eiffel. Man ser at det er penger i byen.

Vi dro ut til Tarabuco for å se på Pujllayfestivalen som arrangeres hvert år, den tredje søndagen i mars. Vi leide oss privatsjåfør fra hotellet, fra morgenen av. Det er 65 kilometer hver vei, han ventet på oss i fire timer og fungerte litt som guide. Det kostet under 200 kroner. Det er greit å leke rik i Boliva.

Potosi

Potosi var på 1600-tallet en av verdens største og rikeste byer. Ikke dårlig, når man tenker på at den også er en av verdens høyestliggende, på 4090 moh. Sølvet fra gruvene, der spanjolenes slaver døde i milliontall, så ikke ut til å ta slutt. Fjellet kalles det rike fjellet (Cerro Rico), man tok visst ut 1,6 tonn rent sølv pr. dag på det meste. På spansk heter det fremdeles valer un potosi - å være verdt en potosi, dvs. en formue. Det er mulig at ryktet om at de tok ut så mye sølv at de kunne bygge en bru av sølv til Spania, og fremdeles ha sølv til overs til å frakte over brua er en myte, men historien om at man kunne bygd brua av bein fra de som døde der nede stemmer sikkert. Slavene jobbet 4 måneder av gangen, tolv timer i døgnet nede i mørket, uten å komme ut av gruva i det hele tatt. Kvikksølvforgiftning pga raffineringsprosessen tok også livet av mange. Ikke rart dødstallene ble brutale.

Nå er bare restene av rikdommen igjen, og man jobber hardt og lenge for et sørgelig lite resultat.

Gatene i sentrum av byen er smale og uegnet for biltrafikk - trafikken står nærmest helt stille om ettermiddagen. De gamle kinesiske bussene hoster dieselrøyk og lufta  i gatene der trafikken er verst er nesten like dårlig som nede i gruva. Det er likevel noen ok cafeer og noen fine gågater.

Casa de Moneda

Bolivias mynttrykkeri lå i Potosi fram til 1951. Nå er bygget et muesum som alle som besøker byen må innom, hvis ikke går man seriøst glipp. Vi fikk omvisning der, men strømmen var ustabil og mesteparten av guidinga foregår i lyset av en lommelykt. Vanligvis syns vi tablåer med dukker i full størrelse kan se litt kleint ut, men her fungerte det faktisk. Det var også en myntutstilling. Her fortalte guiden at museet hadde fått en del av det som ble funnet i en av båtene som gikk ned på vei til Spania med sølv fra Potosi. Én enkelt mynt hadde de fått, og den er utstilt i museet. Resten av skatten, verdt ca 400.000 dollar, befinner seg i Florida. Sarkasmen i guidens måte å fortelle dette på skinte igjennom, selv for oss som ikke er så stive i spansk.

Salen med malerkunsten var heldigvis opplyst, og der kunne vi bl.a se et maleri av "jomfruen i fjellet" der selve fjellet framstilles som jomfruen, se http://www.casanacionaldemoneda.org.bo/virgencerro.asp og http://www.flickr.com/photos/libbyrosof/253259522/

I dag ser fjellet sånn ut:

Restene av det rike fjellet.

Gruvene
Det jobber forsatt mye folk i fjellet. Ca 8 tusen mener BBC, over10 tusen mener vår gude. De utvinner hovedsaklig sølv, bly og tinn. De fleste jobber i kooperativer og bestemmer mer eller mindre selv hvordan de vil jobbe. Av og til bare noen timer, andre ganger doble skfit. Jobben er farlig, det døde 23 arbeidere i fjor, noen av dem nede i gruvene, av kvelning eller ras, de fleste utenfor gruva av sykdommer de pådro seg i arbeidet, som oftest noe lungerelatert. Silikose er den vanligste dødsårsaken. Man regner med at 1-2 tusen av arbeiderne er barn, dvs. under 18 år, noen av dem mellom 8 og 12. Det er selvsagt ulovlig, men det er ingen som kontrollerer denslags. 

Vi ble forklart at vi kunne forestille oss årene med mineraler som et tre: Spanjolene kom og utvant stammen, nå følger de grenene og kvistene nedover i fjellet. De vet ikke hvor lenge det er lønnsomt å holde på, eller hvilke andre mineraler (om noen) som venter dypere nede.

Vi kjøper guidet tur i gruva hos "The Real Deal", et firma drevet at eks-gruvearbeidere. De lar en del av overskuddet gå til de som jobber nede i gruvene. Gutta som jobber der er MEGET entusiastiske, vennlige og alltid i et strålende humør. Engelsken er selvlært, men overraskende god selv om noen av vitsene nok var veldig godt brukt. Vår guide (Reynaldo) jobbet 3 år i gruva, før han ble guide hos en turarrangør. Etter noen år der, slo flere av guidene seg sammen og startet sitt eget firma. Turen koster 80 kroner, inkludert en diger lunsj -det er helt latterlig billig.

Miner's market

Vår mann med wasabi... nei, dynamitt.

Vi får utstyr; hjelm med lykt, støvler og overtrekksklær. Vi er 5 i gruppa, to jenter fra Beliga, Gordon fra Tyskland og oss. Turen begynner i markedet der arbeiderne kjøper utstyret sitt. Man er forventet å kjøpe noe som skal fungere som gaver til arbeiderne nede i gruvene. Vi kjøper noen poser med dynamitt (16 kroner pr pakke) og arbeidshansker mens vi lot 96% spriten stå. Det var en pussig opplevelse å gå omkring med to plastposer inneholdende en dynamittkubbe, ammoniumnitrat, lunte og fenghette. Spesielt rart var det å bli tilsnakket av politiet uten at de verdiget dynamittposene våre et blikk, de bare sjekket at guiden vår hadde papirene i orden. Litt lenger oppe i gata kjøper vi kokablader og brus. Alle tygger koka nede i gruvene, det hjelper mot utmattelse - de spiser ikke der nede - og mot den dårlige lufta. En grønn pose med blader varer i ca 8 timer og fungerer også som en slags klokke - når posen er tom er det på tide å avslutte skiftet.




Uraffinert raffinering 

Raffinering med eggekartonger på veggene for å dempe støyen! Rock'n'roll!



Cyanid til venstre.

På veien mot gruva drar vi innom et av 40 raffineringsannlegg. Vi stoppet ved noen griser som spiser av søppelet som ligger i veikanten (deriblant en død hund - vi bestilte ikke svinekotelleter til middag), og vi fikk en kjapp innføring i hvordan malmen knuses, vaskes, og går gjennom diverse kjemikaliebad før den blir til et råstoff som kan eksporteres (det finnes pussig nok ikke smelteanlegg i Bolivia). Alt er åpent, utildekket og urenset i dette anlegget. Vannet de bruker går rett ut i elva. Maskinene har ikke deksler og lokalet er trangt. Det må være fort gjort å komme borti en drivreim eller maskindel i bevegelse for de kokatyggende arbeiderne tenker vi. Heller ikke badene med cyanid og andre farlige kjemikalier er dekket til. Men de har et SKILT utenfor anlegget der sikkerhet fremheves, så da så! 

Safety first!



Inn i fjellet

På veien opp mot fjellet blir det fort klart at Cerro Rico ikke er jomfru lenger. Hele fjellet er merket av hundrevis av år med gruvedrift; det er veier, gruveinnganger, hauger med søppel, råmineraler og slagg overalt. Man påstår at fjelltoppen er flere hundre meter lavere nå enn da de begynte utvinninga fordi fjellet har seget sammen. Vi skal inn i en "sikker" del av gruva blir vi fortalt, men den er på ingen måte nedlagt. Vi passerer de små omkledningsskurene til arbeiderne, noen av dem står klar til å gå inn mens de tygger seg opp på kolablader, akkurat som guiden vår. Vi går inn i mørket, skiltet ved inngangen forteller oss at vi er på 4303 moh. Stig kan gå oppreist her og der, men det går ikke lenge før han må begynne å krøke seg sammen. Det er noen rør med trykkluft, elektriske kabler og lufttilførsel langs tunellveggen. Det er ingen belysning annet en hjelmlykta. Vi blir stadig tatt igjen av arbeidere som skal innover. De beveger seg vant i tunellen, mens vi, de altfor høye turistene, sliter med de uvante bevegelsene, den tynne lufta, det lave taket og gjørma og vannet på underlaget, der vi prøver å finne sikkert fotfeste i skinnegangen til malmvognene. Vi viker til siden og slipper dem forbi.


Tung vogn.



Etter noen hunder meter deler hulegangen seg og vi går til venstre. Det er ikke lenger vann på bakken og gangen heller nedover. Etter en stund møter vi arbeidere som med håndmakt trekker og skyver en vogn med ett tonn malm opp mot utgangen. Det var en elektrisk vinsj der tidligere til å bruke i motbakken, men den fungerer ikke lenger. Jobben ser utrolig slitsom ut, men gutta stopper og snakker litt med oss, uten å virke sælig tungpustet. En i følget vårt får nok, og snur. Lufta begynte å bli dårligere, det var trangt og han likte ikke tanken på at han var flere hundre meter inne i fjellet. Han blir med gutta med vogna ut. (Han fortalte oss senere at skinnegangen var så dårlig at vogna sporet av flere ganger på veien ut og måtte løftes på plass igjen.) 

En stund etterpå kom det en tom vogn den andre veien. "Watch! Just like in Indiana Jones!" roper guiden vår begeistret mens den suser forbi oss der vi står klemt inntil tunellveggen, ikke helt komfortable til mote.

Tio (onkel)

Snart møter vi den første statuen av Tio. (Det er en forvansking av Dios - spanjolene ville naturligvis at arbeiderne skulle tro på gud (Dios), men de lokale inkaene hadde vanskelig for å uttale bokstaven D.) Det er ikke djevlen kan guiden fortelle, det er eieren av mineralene. Han bare ser ut som djevelen, komplett med horn. Statuen er helt innpakket i serpentiner - det har nylig vært karneval, også nede i gruva. Guiden vår stikker en tent sigratt inn i gapet på Tio og ofrer noen kokablader for hell og lykke for seg selv, familien og hans små gringoturister. "Tio is just like the miners, he likes to smoke, drink and chew koka", forklarer han oss. Og han forklarer at utenfor gruva er alle sammen katolikker, men her inne er det Tio man fester lit til. Skjønner dem godt. Det virker ikke som Vårherre helt har oversikt over hva som foregår i gruva.

Trangt og varmt  

Hilde møter kryperangt hull

Etter en stund forklarer guiden oss at nå må det snart krypes litt. Vi har passert dype hull der hjelmlykta ikke kunne avsløre noen bunn (ventilasjonssjakter som hjelper til med å fjerne dynamittgass, blir vi fortalt) og åpninger i tunellgulvet der lyden av pressluftbor kunne høres i dypet, og disse listet vi oss forsiktig forbi. Nå må vi altså i tillegg ned på magen for å komme videre. Vi MÅ ikke kan guiden fortelle oss, men hvis vi vil se mest mulig så må det til. Hilde sa før vi dro at "kryping er uaktuelt!", men når vi står der og skal velge er "once in a lifetime"-effekten kombinert med Reynaldos utstråling av "nothing to worry about!" nok til å overbevise henne om at vi fortsetter. Vi kravler på alle fire gjennom en liten åpning og deretter ned en bratt stige for å komme ned til nivået under. Her er lufta merkbart dårligere, det lukter dynamitt og svovel og lufta er full av svevestøv. Det er blitt varmere også. Det er en kjemisk reaksjon mellom vann og ett eller annet mineral som skaper varme. Høyden over havet, fysisk anstrengelse og dårlig lufkvalitet gjør det slitsomt å bevege seg. Å krype noen meter for deretter å klatre forsiktig ned en stige gjør alle turistene tungpustet. Guiden ber oss vente mens han stikker av gårde for å sjekke om alt er i orden. Han blir borte mens vi står der og småsnakker om hvordan ingen av oss har opplevd noe liknende som denne gruva før. Mens vi venter pirker Hilde borti noen gamle bjelker som støtter opp taket i en sidegang i nærheten. Treet er så gammelt og oppspist av gasser og elendighet at det nærmest pulveriseres ved berøring, så det sluttet hun fort med, og vil heller tenke på noe annet. Etter en stund kommer vår mann tilbake og kan fortelle at det er bare å komme, vi skal hilse på en kar han kjenner som jobber et stykke lenger inne. Vi må bare krype noen få meter, og gå et lite stykke så vil vi være framme! forklarer han ivrig. Vi gjør som vi blir fortalt og snart er vi framme hos en mann som står i en stige og med håndmakt slår inn en meisel i fjellveggen over hodet sitt for å lage et hull til dynamittladningen. Han er 50 år gammel og har jobbet i gruva i 30 av dem. Nå eier han et "rock face" og har funnet en brukbar sølvåre. Det tar flere timer å lage hullet. Vi får en liten innføring i knallhart arbeid, han får en pose dynamitt.

Med håndmakt.

På veien tilbake møter vi en fyr som kommer klatrende ("Just like spiderman!" roper guiden vår begeistret) ut av et hull i bakken i gruvegangen der det henger et tau. Han kommer opp fordi han skal forberede en ladning og det er bedre plass på nivået over. Ladninen skal gå av om en halvtimes tid. Guiden vår sier det kanskje er et passende tidspunkt å begynne å trekke mot utgangen igjen, og vi er skjønt enige. Spiderman får et par hansker, og vi beveger oss mot utgangen.

Mot utgangen - med komplikasjoner

Vi skal ta en annen vei ut enn den vi kom inn, og det skal krypes litt igjen. Guiden forsvinner innover en ny gang, mens Hilde følger etter så fort hun kan, med oss andre på slep - det er svært lavt under taket. Plutselig dukker det opp en arbeider med gassmaske fra et hull i bakken, han peiver med armene mot Hilde, han vil tydeligvis ha henne til å snu. "Atras, atras!" (tilbake, tilbake!) hører hun ham si bak maska. Hun skvetter naturligvis, og ber oss andre om å snu, mens hun forsøker å forklare mannen i gassmaska at guiden vår (som hun har glemt navnet på i farta) har gått foran oss. Vi snur og humper oss krokrygget tilbake til et rom med høyde under taket, der fyren med gassmaska sier at vi kan vente. Snart dukker guiden vår opp igjen også, og sier at det ikke er noe å være bekymret for, det skal bare sprenges litt. Like etterpå hører vi et dempet "booom", og fyren med maska forsvinner lynraskt ned i hullet sitt igjen, mens vi, lettere sjokkert, følger etter vår mann tilbake inn i den trange gangen. 

Tio nr 2

Vi besøker en ny statue av Tio og deretter skal vi rett ut. Vi klatrer opp en bratt 4-5 meter høy trestige, deretter en kortere stige som ender i en smal åpning som leder til nivået over. Der er lufta frisk og kjølig, og etter et par dype åndedrag går det opp for oss hvor elendig lufta var der nede. Snart kommer vi til der tunellen delte seg da vi kom inn, og vi skjønner at det bare er noen få hundre meter til utgangen. High five til alle sammen. Det passerer en vogn med sekker, skjøvet og trukket av fire arbeidere. Vi følger etter. De sporer naturligvis snart av og må streve i vannet og gjørma med å få ett tonn stein tilbake på sporet. De får det til (hvordan aner jeg ikke) og fortsetter. Men snart er det stopp igjen, og vi blir ledet forbi vogna av guiden som nå virker svært oppsatt på å få oss ut. Grunnen ser vi snart: foran vogna vi gikk bak står det flere vogner, det viser seg å være en hel liten trafikkork. Årsaken er at deler av tunellveggen har rast ut, en diger steinblokk blokkerer sporet, og det er også en svær haug med grus. Vi er ca hundre meter fra inngangen, og arbeiderne står rolige og ser på elendigheten som om det er helt normalt. Vi klatrer over raset og kommer oss ut derfra. Sjelden har vi vært gladere for å se dagslys.

Puh...

Gutta som jobber der nede (det er ingen damer inne i gruvene - enkene etter gruvearbeiderne jobber utenfor) har en utrolig tøff jobb. De er også stolte av jobben de gjør, og kjenner risikoen. Vi trodde de kanskje skulle se på oss som inntrengere og et irritasjonsmoment, men de tok i mot oss med vennlige smil og fortalte villig om hvordan de jobbet. De smilte og lo og virket uberørt av den dårlige lufta og det tunge arbeidet. Man blir imponert og syns synd på dem samtidig.

Etter å ha gått mesteparten av tida krokrygget, slått hjelmen utallige ganger i tunelltaket, etter å ha krøpet og klatret, pustet inn elendig luft, sett på folk som jobber under forferdelige forhold, de fleste av dem med minimalt utstyr og bare et tørkle foran ansiktet i et livsfarlig miljø, var vi sjokkerte og slitne, men også fulle av adrenalin. Det er en paradoksal følelse. Vi hadde pushet personlige grenser og var stolte av det, men tanken på dem som gjør dette hver dag, ga stoltheten en kraftig bismak. Vi stod lettet ute under himmelen, glade for å slippe å jobbe her og lovet oss selv å aldri klage over vår egen jobb igjen.

Karneval på grensen

Tilcara
Fra Salta dro vi til Tilcara. Det er i retning  Bolivia, men vi ville reise sakte og sjekke ut småbyene i det nordvestlige hjørnet av Argentina. Tilcara er en svært støvete liten by, særlig nede ved buss-stasjonen støver det fælt. Mange hus er bygd av billigste sort murstein - strå og leire. Byen er omgitt av fjell i flere farger. Som mange andre steder her omkring er fjellene gammel havbunn, det er bare stein og grus. Kaktus vokser det likevel.



Karneval

Bevæpnet dame

Det vi ikke hadde fått med oss var at det var karnevalstid. Ikke bare i Tilcara, men overalt. Det er vel samme karneval som feires over hele linja, karnevalet i Rio er på TV. I Tilcara (og ellers nordvest i Argentina, skulle det vise seg) består feiringen i å drikke vin, spise kjøtt, marsjere rundt og rundt i byen med et skranglete lite orkester som spiller samme låt om og om igjen (den skal jage djevelen), kle seg ut i fargerike djevlekostymer med påsydde små speil. Og så er det hovedaktiviteten da: Å spraye hverandre ned med skum fra en sprayboks (de kaller det "snø") og kaste talkumpulver på hverandre. Omtrent hver eneste unge og i alle fall annenhver voksen er bevæpnet med en sånn sprayboks eller to. Akkkurat som med ordentlige våpen viser det seg at det lønner seg å være ubevæpnet. Det er de som har spraybokser som virkelig er dekket av "snø".  Men helt ufarlig er det tross alt ikke for oss heller og det er bare å ta imot og smile.  Om kveldene er det konserter, det er gode lokale musikere på annenhver restaurant og det lokale markedet er omgjort til konsertarena.

Djevelunge, moi???

Vi ankom byen en torsdag, og tenkte å bli et par dager. Men da vi oppdaget karnevalet tenkte vi at det kunne være morsomt å bli over helga. Men hotellet vårt var naturligvis fullt. Og nesten overalt ellers var det fullt. Til slutt fant vi et luksushotell oppe i åsen som hadde fått noen avbestillinger, og dermed kunne vi bo der.  Tilstrømmingen er enorm! Folk bor i telt og i biler. De fyller byen, hele dagen, hele ettermiddagen og hele kvelden og natta. De marsjerer rundt og sprayer snø på hverandre, kun avbrutt av lunsjpause virker det som. I dagevis! Nyhetsverdien avtar etter en stund, og man blir litt lei av all denne feiringa. Vi trodde det var over på mandag, men neida.  Vi tar bussen til Humahuaca og den bruker en halv time bare på å komme seg gjennom folke og bil-massen fra bussholdeplassen til hovedveien - noen få hundre meter. Det er bare ståplasser til oss turistene og vi bruker over to timer på litt over 4 mil.

I Humahuaca er det full action på karnevalet, komplett med spraying, talkum, utkledte djevler med pipestemme og elendig orkester. Byen bærer preg av at det har vært fest hele helga, man nærmest vasser i tomme plasflasker og like tomme spraybokser med snø og store deler av byen lukter piss. Heldigvis begynner det å regne kraftig om kvelden - det legger en demper på karnevalet og vasker bort urinstanken. Neste morgen er ryddemannskapene i gang og vi tar bussen til Quiaca, grensebyen mot Bolivia. Vi har nemlig tenkt oss dit. Man kan se at Bolivia nærmer seg når til og med bussjåføren har en diger Coca-kul på kinnet.

Bolivia?
Vi går fra bussterminalen ned til grensa, det er ca en kilometer. Der blir vi stemplet behørig ut av Argentina og går over brua som strekker seg over den vesle grenseelva mot Villazon, Bolivia. Midt på brua er det et skilt der det står Bolivia på den ene sida og Argentina på den andre, og vi føler oss litt vemodig over å forlate Argentina...  Vi kommer til et skilt med en pil mot en dør der man skal få stempel inn i Bolivia. Den virker å være låst. Vi går rundt hjørnet, der står det en politimann og peker at vi må gå tilbake rundt hjørnet vi kom fra. Vi prøver igjen. Døra er fortsatt låst, men vi banker på. Etter en stund dukker det opp en fyr der inne som forteller oss at kontoret er stengt - man kan ikke få stempel hverken inn eller ut. Det er karneval! Vi må bare snu og gå tilbake til Argentina. (Klokka er 14:15, 8. mars. Unntakstilstand.)

Hilde prøver å slå av en prat med en argentinsk grensepolitimann. Han mener vi ikke kan komme inn i Argentina uten å ha stempel ut fra Bolivia først. Men vi har jo ikke vært i Bolivia! kan Hilde berette, vi slapp ikke inn! Når han da endelig forstår det, sier han at vi ikke trenger noe stempel inn i Argentina igjen. Så vi går bare forbi luka og bort til tollerne som står der med sin mobile røntgenmaskin - det er en kassevogn med hull på begge sidene. Disse kara tygger kolablader og vil ikke høre om at vi ikke har vært noen steder (i hvert fall ikke i Bolivia), bagasjen SKAL gjennomlyses. Ingen på argentinsk side ser ut til å vite at gutta på andre siden har lukket og låst. En av tollerne kommer på andre siden av røntgenmaskinen og spør om jeg har noe elektronikk i den lille ryggsekken. Etter å ha vist ham Kindelen min er han fornøyd - hvordan han unnlot å oppdage både PC og fotoapparat i kofferten er meg en gåte. Tollerne kan berette at vi må ha stempel inn i Argentina likevel, så vi må tilbake til innstemplingsmannen. Han ser ut til å vite at Bolivianerne har stengt grensa, han rister på hodet og trekker på skuldrene til oss før han stempler oss inn igjen. Heldigvis for flyten i trafikken over grenseovergangen trenger ikke folk fra latinamerika stempel, de kan passere uten pass.

Det er sannelig godt man ikke har planlagt noe på forhånd. Vi satt der på  hotellrommet i grensebyen på kvinnedagen og hører på trommene og ser på president Morales holde tale med konfetti i håret... Karneval.

Karneval med stil

Det viste seg at karnevalet i Quiaca hadde en helt annen standard. Her var det ordnede forhold med kostymer og dansing og orkester som kunne spille. Naturligvis begynte det å blåse og regne her også, og folk rømte etter hvert, men et artig syn. Aldri sett maken. Ingen drikking på gata heller, som i de mindre byene. Den 9. ble vi behørig stemplet ut igjen fra Argentina - etter en time i kø - og inn i Bolivia. Mens vi ventet på bussen til Tupiza kunne vi beskue formidagsdrikkinga og karnevalsdansinga i Villazon.

Iguazu

Etter mye bilkjørijng velger vi å fly fra Bariloche til Iguazu. 5 timer, med mellomlanding i Bs As - det hadde blitt en lang busstur.

Iguazu er en by som lever av et fossefall. Men for et fossefall! Selve byen er liten, varm og fuktig. Jorda er rustrød. Alt som ikke er begrodd er rødt, men mesteparten er begrodd, det er subropisk regnskog her. I nærhheten av fossefallet som ligger en halvtimes busstur unna er det et mikroklima (med mye fuktighet, naturligvis!) så i området rundt fossen vokser det planter som visst ikke vokser andre steder.

Djevelens svelg

Ute i elva på brasiliansk side

Vi dro til den brasilianske siden av elva første dag i parken, noen hadde tipset om at det var lurt å dra dit først. De driver et velsmurt turistmaskineri her. Alle stier er brolagte, grensekontrollen går summarisk og greit. Det er mange besøkende, ca 10.000 om dagen, men området er såpass stort at man ikke har følelsen av å gå i kø hele tida . Der er uansett verdt det, å stå i nærheten av "djevelens svelg" er en imponerende opplevelse. Vannføringa var ekstra stor de dagene vi var der også. Det kommmer ned en MUR av vann. Vassrøyken ligger som tåke i lufta. De har bygd observasjonsplattformer i flere nivårer, og man kan også gå UT i elva og stå og bli våt og se opp på fossen.



One happy camper, med djevelens svelg rett bak seg. Bryr seg ikke det minste om det.



Two happy campers who fart in the general directon of the devil.

Vi spiste litt lunsj på kafeen (etter å ha ventet en million år på at køen skulle bevege seg en cm) mens vi tørket og så over mot den argentinske siden, der mesteparten av vannfallet er...

Argentinsk side
Og det viste seg at den brasilianske siden bare var oppvarming. Riktignok er djevelens svelg den største enkeltfossen, men Argentina har mesteparten av vannfallene på sin side, og det er MYE vann som faller. Man kan ta et lite tog som går mot den ytterste observasjonsplattformen, og for å komme dit fra "jernbanestasjonen" må man gå langs gangbruer som går over elva - i over en kilometer! Vel framme ser man det nest største fossefallet midt imot, fra en plattform midt i elva, omgitt av fosser på alle kanter. Vassrøyken står, man blir våt av å være her, men for et syn!

Disse bildene kan bare gi en anelse av dimensjonen av vannfallet...

Man kan gå en øvre og en nedre tur ved fallene. Den øvre ligger over fossene.

Hilde titter ned på vann.

Den nedre går da nede i bunnen. De har bygd noen plattformer som står nesten inne i fossen. Her blir man våt, men det er et tøft syn!

Sett ovenfra...

og sett nedenfra.

Når vi så avslutter dagen med en båtttur der man kjører i full fart mot fossen og når båten nærmest er inne i vannfallet bare slipper gassen og lar vannet stoppe båten, blir vi jammen våte igjen. Litt av en dag. Vi var i parken i 8 timer, men det virket ikke for lenge i det hele tatt.

Herligheten koster 150 kr i inngang og 45 kroner i transport. Gitt for pengene.

Bussen til Salta tar lang tid, 27 timer sånn ca. med bussbytte i Tucuman. På veien kan man se lykkelige kyr beite i høyt gress på svære sletter, og tenke på neste kjøttmiddag.