Nicaragua

Et par bilder til fra Galapagos kan man vel spandre på seg før man sier noe om Nicaragua....



En flightless cormorant, finnes bare på Galapagos



En av de som hadde undervannskamera tok dette av en sjøløve.

Kor ska vi reis hen?!?
Vi spekulerte litt på hva vi skulle gjøre etter Galapagos. Vi måtte jo nordover. Nicaragua? Guatemala? Mexico? Hva med USA? Etter å ha diskutert litt fant vi ut at Nicaragua måtte være et bra sted å begynne siste del av turen. Vi kjøpte en bok om mellomamerika til den trofaste Kindelen og dagen etter vi kom tilbake til Guayaquil var det rett på flyet til Managua.

Managua
En merkelig by. Det er ikke noe egentlig sentrum og byen er forfallen og gjengrodd. De fleste gater har ikke noe navn, man orienterer seg etter landemerker. 

Gammel katedral, gammelt sentrum, relativt ny president

Nicaraguanske farger til venstre, FSNLs til høyre, Sandino i midten.

Vi besøkte den gamle sentrum av byen som ble ødelagt av et jordskjelv i 1972. De bygde ikke opp sentrum der etterpå, av sikkerhetshensyn. Det er spøkelsesaktig der, med den gamle katedralen som det ikke er gjort noe med siden skjelvet, en diger plaza tom for folk, og nasjonalmuseet - et ganske trist lite museum, uten besøkende - vi var omtrent de eneste gjestene i bygget. Museet ligger i det gamle regjeringsbygget som nå huser Palacio National de la Cultura. Bygningen ble okkupert av Sandinistene under revolusjonen.

Hilde i fredsparken. Hun ser ut til å tenke noe i retning av at "nå må jammen Managuas ordfører ta seg sammen!"
Legg forresten meke til at hatten er FSNL sine farger!

Like i nærheten ligger fredsparken (Parque de la Paz). Det er et totalt gjengrodd minnesmerke over krigen, her er alle våpnene fra Constras samlet og støpt inn i betong, over 15.000 av dem. I midten står det en rusten stridsvogn, druknet i betong den også. Man kan se rustne geværpiper stikke ut av sementen. Det ser ut som det ikke har vært folk her på 50 år, men minnesmerket er fra 1990. Det skal være et stort vannspeil på anlegget, men det er naturligvis ikke noe vann i det. I de fraflyttede husene i bakgrunnen bor det folk som ikke har annet sted å bo, det man kaller husokkupanter andre steder. Et pussig, småskummelt sted, ikke noe for folk som er ute etter skjønnhet, men likevel verdt et besøk. Man skal visst være litt forsiktig her ute, især når man er rik turist. Vi ble ikke lenge og så ingen andre her, hverken turister eller skumle banditter...

Disse har avfyrt sine siste skudd.

Flere ubrukelige våpen.

Vi tok taxi fra fredsparken til en annen bydel vi ville se. I Managua er taxisjåførene alltid ute etter nye kunder, at de allerede har folk i bilen er ingen hindring for å ta opp flere. Så vi ble sittende i en bil med en dame med en dødsattest i handa, hun ble sluppet av utenfor et sykehus der det var stor stemning med musikk og greier. Hun skulle vel hente et lik eller noe sånt. Sjåføren viste seg å være en spøkefugl som ville vite hvorfor vi hadde valgt Nicaragua som vårt siste stoppested i verden, i og med at den samme verden ville gå under dagen etter. Det var jo 20. mai, og Camping hadde spådd det han hadde spådd.... Sjåføren kunne fortelle at mange Nicaraguanere hadde tro på undergangen - de er jo svært overtroiske, slo han fast. Han kjørte oss gjennom det svarte markedet, en del av et stort marked der en ivrig banditt kan få tak i alt han trenger til sin kriminelle virksomhet, alt fra dop til gønnere. Og her holder politiet til sa han og pekte. Og ristet litt på hodet. "Hold på solbrillene!" sa han til Stig som satt i forsetet med vinduet nedrullet. "De kan fort bli borte." Og så lo han litt igjen. Mens vi satt å så ut av vinduet (med et godt grep om brillene) fikk vi ikke øye på noe der ute som fikk oss til å tvile på sannhetsgehalten i det han fortalte.

Vi besøkte også en park, der restene av et beryktet fengsel der folk ble torturert står. Det er i det hele tatt mye fersk krigshistorie her i landet. 

Den andre kvelden gikk vi et stykke fra hotellet for å finne en restaurant, og etter å ha spist for ikkenopenger på et sted på gata havnet vi på en pub i nærheten. Der var det utelukkende menn, med unntak av Hilde og bardama. Det var fredagskveld, og gutta bøttet ned litersflaske på litersflaske med øl før de vaklet ut og satte seg på mopedene sine og freste avgårde, forhåpentligvis hjemover.

Vi tilbrakte bare et par dager i Managua. Det er en by man trenger assistanse for å kunne finne ut av, tror vi.

Granada
Det bor bare litt over 5 millioner mennesker i Nicaragua, og siden nesten 2 av dem bor i Managua blir de andre byene i landet mye mindre. Granada er derfor mye mindre og mye hyggeligere. Og mye mer turistifisert naturligvis.

Hovedbargata i Granada

Etter de enorme avstandene i Sør-amerika er det herlig at bussturen fra Managua til Granada bare tar 1 times tid eller så. På veien ser vi at nesten hver eneste telefonstolpe og baksiden av de fleste veiskilt er malt med FSNLs farger. Hvis det finnes opposisjon har de langt mindre budsjett til maling, og / eller langt færre frivillige som maler langs veien. (Veiene i Nicaragua er ellers overraskende gode. Det var den forrige regjeringen som satset tungt på infrastruktur.) Som kontrast til det svarte og røde i FSNL er Ortegas plakater holdt i spenstig sjokkrosa, gjerne med slagordet "Cristiana, socialista, solidaria". Kristendom først, altså. Ikke dårlig av en gammel ateist som Ortega. Han gjør tydeligvis hva som helst for å sanke stemmer.

Den første personen som snakker til oss på torget i Granada lurer selvsagt på om vil vil ha weed eller coke, men når vi avslår dette tilbyr han seg å vise oss et OK hotell i stedet. Og hotellet er virkelig bra, og billig, så der bosetter vi oss.

Granada er en fin, liten by å tilbringe noen dager i. Det er ikke langt fra sentrum ned til Lago Nicaragua, der man kan se folk bade med mye klær. Det er skjorter og lange shorts så langt øyet rekker!

Man kan reise rundt til nabobyene, og lokalbussen koster nesten ingenting, men man bør ha god tid. Vi besøkte nabobyen Masaya, bare 16 km unna - turen tok en time! Ikke rart når bussen (de bruker avlagte skolebusser fra USA her også) stopper hver 20 meter for å plukke opp passasjerer.

Et opptog må man jo ha, om man må bruke unger som engler! Fra Masaya.

I hovedgata i Granada ligger restaurantene tett, og det er fint å sitte ute i varmen og ta seg en Cuba Libre eller lignende. Det eneste som blir litt irriterende etter en stund er alle selgerne som prøver å selge malerier, solbriller, leirgjøker, keramikk, hengekøyer, sigarer, sjokolade, sigaretter, sukkertøy, figurer flettet av palmeblader og alt mulig annet og som aldri blir lei av å spørre om man ikke vil ha noe NÅ da. Det er også noen tiggere, men de fleste har noe å selge. Hilde mener også å legge merke til at de de yngste guttene som selger sigaretter har en litt ekkel tendens til å TA på Stig, kombinert med at man ser en del enslige, eldre menn som sitter rundt omkring og drikker får man en uggen følelse...

Ometepe

Stranda ved hotellet, den ikke-aktive vulkanen i bakgrunnen.

Etter noen dager drar vi til øya Ometepe som er laget av to vulkaner og ligger i Lago Nicaragua. Den ene vulkanen er forsatt aktiv, men har ikke hatt noe utbrudd å snakke om siden 1957, men man kan se at grunnen man står på er bygd opp av lag på lag av aske etter tidligere utbrudd i skjæringene der veien går. Man kan naturligvis bestige vulkanene, men det var det for varmt til at vi gadd. I stedet så vi på dem, fra badestranda. Badeferie i Lago Nicaragua - det går fint an. Det er et fint sted, men det ble litt varmt og klamt, og litt lite vind, så etter et par netter der dro vi ut til Stillehavet igjen, til San Juan del Sur.

San Juan del Sur

Søt, liten blå kirke i San Juan del Sur.

Det viser seg at strandferie i Nicaragua er helt topp. Her kan man sitte på en fluktstol på stranden, utenfor en av de beste restaurantene i byen og bli oppvartet av kelnere i det som ligner mest på en seileruniform. De kommer gjerne med en Toña (øl) til 6 kroner. Eller et glass hvitvin til 20. Senere kan man kjøpe seg en hummermiddag til 75 kroner. Det er, hvis noen har tungt for det, svært billig i Nicaragua, San Juan del Sur er blandt de dyreste stedene. Det ble en del hummer, Mahi Mahi og annen sjømat, latskap og Flor de Caña (Nicaraguansk rom - man kjøper Servico completo; En halv flaske rom, en boks cola, en skål oppskåret lime og en bøtte is. Det koster ca 40 kroner.) Men det ble også litt løping langs stranda og muskelbruk mot velvoksne bølger...

Lunsj. Det er hvivin i glassene...

Leon


Lokale helter.



Men man kan jo ikke sitte på stranda hele livet og etter noen dager er det off to Leon. Dette er motstykket til Granada - de har en langvarig konkurranse gående. Granada er den striglede, konservative byen, mens Leon er Sandinista og Ortega - område. Leon er røffere, fattigere. De er opptatt av heltene sine, det er en god del veggmalerier og minnesmerker over dem i byen.

Hmmm... dette kan da umulig være rett adresse...

I nærheten ligger Cerro Negro,  den yngste vulkanen i sentral-amerika. Den hadde utbrudd sist i 1999, og blir overvåket. Nå kan man gå tur på den, også nede i krateret, og skli ned den ene siden på primitive ake- eller ståbrett. Det måtte vi selvsagt gjøre. En tur på motorsykler fra Leon sentrum ut til vulkanen tar ca 45 minutter og går man fort, bestiger man vulkanen på en 30-35 minutter. Vi somlet rundt og tok noen bilder nede i krateret, så vi brukte over 40.

"E det det DÆR du kaille en aktiv vulkan???" Observatoriet er "utedoen" på kraterkanten.

Og så kan man frese nedover på brettet sitt! Stig tenkte han ikke skulle DEBUTERE stående på brett under disse forholdene: Dritbratt vulkan, elendig utstyr, stein i stedet for snø - så han satte seg på et akebrett, mens Hilde derimot skulle kjøre ned stående. Den vulkanske sanda og småsteinen gir ovveraskende god glid under tørre forhold og Stig skled ned bakken litt fortere enn han hadde tenkt. Plutselig var det over, og han nede, kølsvart overalt med vulkansk sand i munnen, øynene og ørene etter å ha bremset litt for mye. Mitt råd til noen som vil prøve: Ikke brems, gi gass! Hilde kom etter på ståbrett, ramlet mye (se utsyrsbildet), men hadde et stort glis da hun kom ned.

Klare for nedfart, med tipp topp utstyr. Hilde hadde til og med to høyrehansker. Det blir ikke bedre enn det.

Kraterspaserturen og nedfarten var bare moro, mens transporten til og fra vulkanen var litt spennende. Som passasjerer på to litt for små motorsykler, Stig med hjelm som var mest symbolsk og Hilde uten (hvis dere hadde sett hjelmene ville dere forstått), suste vi i 45 minutter på sand og grus gjennom landsbygda rundt Leon. Det er ganske mye sand, svart sand, på veiene og man må jobbe litt for å holde sykkelen på rett kurs. Dessuten møtte vi flere oksekjerrer, flokker med kyr, griser og sånt som kan vise seg å være formidable hindringer for en liten motorsykkel. Det er enkle kår der ute. Husene er små, det er mye bølgeblikktak. Men naturen er fin og frodig, og det ser ut til at man ikke har noen problemer med å få ting til å gro.

Våre gutter, med framkomstmidler.

I morgen, 5/6 fra vårt ståsted, drar vi videre til Esteli, fortsatt i Nicaragua. Deretter Honduras!

Galapagos

Etter hele 11 late dager i Mancora tok vi buss til Guayaquil i Ecuador, der vi skulle dra på 8-dagers tur til Galapagos. Man merker det når man har kjøpt noe dyrt. Vi ble holdt i handa fra hotelldøra og fram til sikkerhetskontrollen på flyplassen, og etter 1 time og 45 minutters flytur rett vest ble vi møtt igjen på den bittelille flyplassen på Santa Cruz og kjørt i buss til båten. Båten vi var så heldige å få til nesten halv pris var "Mary Anne" en motorseiler på ca 65 meter, med 22 andre passasjerer og ca. 10 i mannskap.

Mary Anne

For oss var dette en skikkelig luksustilværelse med lugar med køyeseng (og det må presiseres at det er en dobbeltseng nederst, enkeltseng øverst med koøye over vann), aircondition, eget bad med bedre trøkk i dusjen en mange av hotellene vi har vært på og varmt vann døgnet rundt. Sengene ble redd opp hver dag. Det var tre måldtider om dagen, frokostbuffet, 3-retters lunsj og 3-retters middag hver dag, uten at de gjentok seg, ferske og gode råvarer tilberedt av dyktig kokk. Og snacks, når vi kom tilbake til båten etter dagens økter på land eller til vanns, sånn for ikke å sulte ihjel før lunsj eller middag. Alt dette severt av et svært hyggelig crew. Båten hadde også en bar, dersom man skulle bli tørst på kveldsparten. Men noe festing var man stort sett for sliten til, programmet var tett. Vi ble vekket 6:30 hver dag (kl 5 den siste dagen!), frokost fra 7, og i lettbåten kl 8. Det var to økter med turer pr dag, hver dag på en ny øy. Alle ombord snakket om hvor billig de hadde fått turen, det viste seg at en chartergruppe hadde avbestilt og det gjorde at Mary Anne var på billigsalg. Flaks!

Første dag var det bare en kort tur fra ankerplassen gikk vi i land på første øy. Og vi var knapt kommet i land før guiden Marcello peker ut dyrelivet. Det tar en stund før man blir vant med at man kommer så nærme svære iguanaer og digre fugler uten at de rømmer. De ser ikke ut til å bry seg om oss i det hele tatt. Dyra ser på mennesker som en ufarlig art som ikke konkurrerer om noe med dem, og ignorerer derfor stort sett folk.

I love boobies! Blufooted boobies.

Man kommer tett på fregattfuglene også.

Dagen etter dro vil til Puerto Ayora, den største byen på Galapagos med over 10.000 innbyggere, og besøkte Charles Darwin Research Station. Der så vi på hvordan de jobber med landskilpadder og besøkte Lonesome George, den siste av sitt slag, som de prøver å krysse med noen andre skilpadder - foreløpig uten hell.

Hilde hilser på skilpadde. Ikke Lonesome George.

Etterpå dro vil til skogs for å se om vi kunne få øye på noen skilpadder i det fri. Det kunne vi! Fabelaktige greier.

 Boobie / iguana staredown competition

Og det er så mye å berette. Variasjonen fra øy til øy, albatrosser, øgler...  Det er overveldende og vanskelig å beskrive.

Albatrosser, overalt. De hadde egg å passe på. Enkelte stod nærmest i veien på stien.

Om ettermiddagen var det første snorkling. Hilde var heldig nok til å svømme med sjøløver, Stig så ingen. Men rikelig med fisk. Og svære havskilpadder. Senere også hai, større enn ham selv, det fikk ikke Hilde øye på. Vi hadde ikke undervannskamera - der får bli neste gang!

Og slik var det hver dag. Dager fulle av opplevelser med dyreliv over og under vann. Besøk på enorme lavasletter der det ikke vokser annet enn noen få pionerplanter. Gode måltider og seiling til neste øy om kvelden og natta. Man er heldig som har fått oppleve dette.

Grim, en saltvannsiguan.

Grom, en slektning av Grim, men som holdt seg på land.

Golden stingrays.

En frøken går en tur på stien

Familen til Grim

Lazy?

Åhhh, disse sjøløvene er så skvetne!

Et ganske fint bilde av en fugl

Etter å ha fisket hele natta trenger man å hvile.

Hilde er ikke redd for løver

For alle som har råd: Reis til Galapagos! Det er uforglemmelig. De legger om systemet for besøkende nå, og snart kan man kjøpe 15-dagers turer. Det høres lenge ut med to uker, men vi kunne godt tenke oss å holde på en uke til etter å ha vært ute i 8. Det selges fortsatt 4/5 dagers turer, men det er for kort, og man angrer om man tar en sånn. God tur!