Buenos Aires (Bs As) - del 2

Noen eksempler på bra og dårlige sider av ting man kommer borti i Buenos Aires:


Buss:
Buss ble visstnok funnet opp i Buenos Aires. Det begynte som taxier, som ble til faste linjer, som ble til store biler som ble til busser.

Bra: Nesten gratis, koster ca 1.75 kr. Og de går ofte (om dagen VELDIG ofte) og hele døgnet, med minimusfrekvens på 1-2 ganger i timen.

Dårlig: Man må ha mynter til billettautomaten! I Bs As er mynter nærmest umulige å få tak i. Veksle i kiosken? Hvis du har flaks. Kjøpe mynter på gata? OK, men da taper du 20% og myntselgere er ikke lette å finne. Veksle i banken? Joda, men der det kø. Man må aldri, ALDRI gi fra seg en mynt! Gi sedler til tiggerne.

Hvor blir det av alle myntene som folk putter i bussenes automater kan du spørre om? Jo, de leveres til bankene, og noe selges til kioskene og myntselgerne. Dette er en lett korrupt løsning som gjør kioskene meget uvillige til å veksle...

Subte (undergrunnsbanen, fra subterráneo):
Subte-en åpnet første stasjon i 1913, som den første i Sør-Amerika.

Bra: Billig, enda billigere enn bussen. Går ofte i åpningstiden.

Dårlig: Smekkfull i rushtida. Linjene har bare ett korrespondansepunkt nede i sentrum så å bytte linje er ikke praktisk. Stenger tidlig, kl 22:00

Shopping:
Bra: Fantastisk shopping, melder Hilde. Masse butikker, billige klær & stuff.

Dårlig: Veldig vanskelig å få sendt det man har kjøpt hjem - mer om det siden...

Trær:
Bra: Gatene i de bedre bydelene har store trær på begge sidene. Det betyr at fortauene er skyggefulle, relativt kjølige og grønne og gjør spaserturene rundt i byen vedlig behagelige.

Dårlig: Røttene får fortauene til å sprekke, det blir lett å snuble...

Øl:
Det er mange sorter å velge i, noe man som ølhund setter pris på. Mikrobryggerier finnes også, med topp produkter.
Bra: Billig og bra øl i store flasker i butikken.

Dårlig: Man må bære med seg tomflaskene tilbake for å slippe å betale pant. (Dette er jo ikke egentlig DÅRLIG, bare litt dumt at ingen forteller deg at det er sånn det fungerer og at man dermed må bruke så lang tid på å finne ut av systemet). Vil du bytte inn flasker i penger, må du ha med kassalappen.

Folk:
Dette er det første stedet vi har vært der det ikke er åpenbart at vi er turister, såpass europeisk er utseendet på folk her. Vi blir tiltalt på spansk hele tiden og føler oss faktisk anonyme.
Bra: Masse pene mennesker, både kvinner og menn.

Dårlig: Alle disse pene menneskene snakker spansk med pussig dialekt som kan være vanskelig å forstå.

Iskrem:
Bra: Det er flere kjeder som lager fanstisk god iskrem. Du kan ringe å få den levert på døra (holdt kjølig av tørris) fram til klokka 1 på natta på hverdager, og enda senere i helgene. Hvor ellers enn Buenos Aires kan man gå ut og finne en iskremcafé klokka kvart på ett en tirsdag natt som ikke bare åpen, men har lang kø (det er naturligvis kølappsystem slik at man kan sitte ved bordene og vente), en kø av folk i alle aldre mellom 5 og 80 og med et lydnivå som en norsk pub på en fredagskveld? Og kjøper man et kilo is får man en halv flaske musserende på kjøpet!

Dårlig: Kan det være noe dårlig med dette?

Kjøtt:
Bra: Det argentinske kjøttet er jo verdensberømt. Og det stemmer: Det er godt. Veldig godt. Både storfe og lam. Ikke mer å si om den saken.

Dårlig: Se iskrem.

Vin:
Bra: Vinen er billig og god. Hvis man betaler LITT ekstra blir den veldig god. Den billigste bordvinen drikker man gjerne mot tørsten, med isbiter og blandet ut med soda.

Dårlig: Det er for mange varianter å velge i. (Dette kan vel egentlig like gjerne stå under Bra!) Ellers, se kjøtt.

Bokhandler:
Bra: Blant mange bokhandler finnes det en som antagelig er en av de flotteste i verden . Den heter El Ateneo og ligger i en gammel kino fra dengan kinoene ble bygd som teatre, der man har beholdt og pusset opp dekoren og balkongene. (Kinoen het Gran Splendid, så det fulle navnet for bokhandelen er El Ateneo Gran Splendid. Flott navn!) I noen av de gamle nisjene er det sittegrupper der man kan lese litt, og der lerretet var er det en café. Med en velutstyrt bar, naturligvis.

Dårlig: Verdens kuleste bokhandel har ytterst få titler på andre språk enn spansk. Men den ser FANTASTISK ut.

Taxi:
Bra: Billig, en taxitur på 15 minutter koster ca. 30-40 kroner. Oppstartsprisen er ca 9 kroner. Man må sjelden vente lenge for å finne en ledig bil - hvis man ikke befinner seg helt nede ved Racings arena.

Dårlig: Se vin.

Størrelse:
Bra: Buenos Aires er en skikkelig storby!

Dårlig: Buenos Aires er en veldig stor by.

Det er naturligvis mye annet å skrive om - staselige kirkegårder, kulturtilbud, stilige bydeler, og i det hele tatt... men man har jo begrenset med tid!

Buenos Aires (Bs As) - del 1


Vi tilbrakte hele desember i Bs As, pluss noen dager av november og tre dager av januar. Det virket litt lenge da vi bestilte leiligheten mens vi var i Baños, men da vi skulle forlate byen kunne vi begge to godt tenke oss å bli litt lenger. Bs As er en storartet by...

Rammstein


Dette er ikke vår kø.

Vi dro tidligere enn tenkt til Bs As for å rekke Rammstein-konserten på Estadio Racing Club. Stadion har  kapasitet til 65.000 - og det var minst 40.000 der. De trekker folk, Rammstein! Vi ankom tidlig for å kunne se oss rundt og ta ting med ro. Taxisjåføren lurte på hva som foregikk - det var åpenbart ikke fotballkamp, det kunne han se: Gatene rundt stadion var full av svartkledte rockere, mer enn annenhver hadde Rammstein T-skjorte, det var svære, svarte støvler så langt øyet rakk. Og "så langt øyet rakk" viste seg å ikke være nok for å finne enden av køen... Vi spurte noen vakter hvor vi skulle gå for å finne inngangen vår. Han pekte (heldigvis, tenkte vi) i en annen retning enn den tilsynelatende endeløse køen som gikk langs hovedveien og forsvant rundt et hjørne et kvartal borte. Vi går i retningen han peker og finner "vår" kø. Den viser seg å være enda lenger. Vi går og går langs de ventende flokkene, flere hundre meter, vi kan ikke engang se stadion lenger når vi endelig finner starten (eller er det slutten?) på køen. Denne køen er den lengste jeg har sett til nå - til og med lenger enn den vi gikk langs da vi prøvde å komme oss inn i Vatikanet. (Uten sammenligning for øvrig. Den gangen snudde vi, men hvis Rammstein hadde spilt i Vatikanet hadde jeg stått i den også!) Køen er lang, men det er kjempegod stemning, og ikke en politimann å se. Det er bare noen vakter som organiserer køen der den nærmer seg sikkerhetskontrollen og når den krysser en vei, ellers er den selvorganiserende. De har køkultur, de argentinske Rammsteinfansene!

Shaky bilde med lite kamera...

Skal ikke skrive konsertanmeldelse, det eneste jeg vil si er at Rammstein leverer varene. De har et sceneshow det er verdt å reise langt for å oppleve. Flammer! Når vi i tillegg hadde plasser langt oppe på tribunene der det ikke var så innmari høy lyd (det må ha vært kraftig nede på banen) var det perfekt å se på gutta med kikkert.

Dette var første kveld ute i Bs As, og etter konserten ville vi hjem igjen. Det var det noen andre som ville også, omtrent 40.000... og vi kunne ingen bussruter, og ingen taxi var å oppdrive... på tre timer! Vi frøys fælt - det var en kjølig kveld, men kom oss da hjem til slutt (kl 03.00) etter å ha delt på den ene taxien som endelig kom med en brasilianer og en fyr fra Uruguay.

Europeisk
Bs As var helt forskjellig fra de andre byene vi har besøkt på turen. Den europeiske innflytelsen er tydelg, både i arkitektur og særlig i menneskene. De ser definitivt europeiske ut. Innslaget av "indianere" er svært lite, og det finnes nesten ikke svarte folk i det hele tatt. Man er opptatt av utseendet sitt her. Det er mange pene mennesker, tannreguleringer florerer hos voksne, pupper er kunstige og de veltrente gutta viser muskler i parkene. Vi holdt oss til den gode vinen og maten, men tok da en løpetur eller to i parken vi også.

Man føler seg trygg i Bs As, også etter mørkets frambrudd. Det er selvsagt områder man ikke går i som ukjent turist, men slik er det jo i alle byer. Nede i Boca f.eks fikk vi streng beskjed av en dame med barnevogn om at DENNE gata skal vi ikke gå ned. Vi hadde beveget oss noen kvartaler bort fra turistområdet, og spist fugazza (en slags pizza de har funnet på i Argentina). Det var blitt mørkt, og vi skulle ta bussen hjem. Dama med barnevogna forklarte at det kunne vi gjøre ved å gå i motsatt retning, og at å gå ned veien vi hadde tenkt oss ikke var lurt i det hele tatt, selv om det var en buss-stopp der også. Vi så på strøket fra bussvinduet og det var kanskje like greit at vi ikke gikk dit.

Dette er en by man må besøke. Vi skal tilbake, en eller annen gang. Skal skrive litt mer om byen etter hvert...

Puerto Lopez - Gråvær, fiskelukt og fugler.

Utenom sesongen er det billig!

Del 2 av oppsummering av tia før Buenos Aires...

Puerto Lopez er en støvet, søvnig (utenom sesongen), fiskeluktende fiskerlandsby. Vi kjente fiskelukta helt opp til vår tilbaketrukne bungalow. Det var pussig å dra ned til kysten. Alt det frodige forsvant og landskapet tørket mer og mer inn jo nærmere vi kom havet. Det så ut som den rene vinteren - alle trær uten blader og konstant gråvær. I et øyeblikk av økonomisk overmot leide vi det største rommet de hadde i det beste hotellet i byen, og nøt tilværelsen på over 40 m2, med digert bad og egen balkong. (40 dollars...)




Action!

Middagen er servert.

Det mest actionfylte synet man kan få med seg i Puerto Lopez i november er fregattfulene som i tette flokker stjeler fisk fra kassene mens de blir fraktet fra båtene til lastebilene - gutta LØPER gjennom bølgene og opp til bilen med kassene på nakken mens fuglene elgeant (og tydeligvis veldig vant til denne måten å skaffe mat) napper fisken ut av dem. Peilikanene tar det mer med ro og ligger og dupper ved siden av båtene - det er uvisst for oss om de får seg noe å spise på den måten, men de vet vel best.

Hval eller ikke hval
I sesongen er det hvalturisme og turer til Isla de la Plata som gjelder. Det er massevis av knølhvaler rett utenfor her fra juni til oktober. Men vi var egentlig ganske fornøyde med roen og freden (vi kunne jo beskue skjelettet av en knølhval som er montert nede på stranda- man er svært opptatt av å beskytte hvalen- vi holdt kjeft om hvalbiffens fortreffelighet), selv om været kunne vært litt bedre. Skydekket var så tett at man ikke engang kan se hvor sola var, men temperaturen var OK. Vi drakk vin på balkongen og hørte på Stillehavet og Chet Baker.

Uteliv
Langs stranda ligger små barer av bambus tett i tett i en kort rekke. Her drikker gringosene. I "sidegatene" (det er ikke så mange gater å snakke om) ligger pubene der øllet antageligvis er noen cent billigere og de lokale fiskerne hiver i seg sterke drammer. På lørdags ettermiddag var det noen av dem som sov ved bordene allerede i femtia. Kanskje like greit - de må vel tidlig opp igjen søndag - eller mandag.

Vi gikk ut på "byen" en lørdagskveld etter at vi hadde kjøpt oss en liten båtttur. Først ved strandbarene som andre gode "Gringos" så inn i et skur som skulle være byens disco. Der fant mannen som solgte oss båtturen (han kalte seg Winston Churchill av en eller annen grunn) og Hilde hverandre og danset seg svette til Merengue (FRYKTELIG ARTIG :-)))), mens Stig satt og ble kjent med den lokale ungdommen. Representanten for den lokale ungdommen viste seg å være en lettere desillusjonert Don Juan som klagde over at alle jentene fra Europa han ble kjent med, og som lovet å ta kontakt etter at de var reist hjem, aldri gjorde det. Vi har alle våre problemer.

Litt sykdom herjer igjen...

Jeg prøver å si at hun ikke skal spise med kniv, men nei...

Vi dro ut på båttur. Forfatteren av disse linjer har ikke noe særskilt å melde om denne turen, da han var i dårlig form. Allerede om morgenen kjente jeg en stigende feber, og det ble bare verre utover dagen. Når sjøsjukekvalmen meldte seg i tillegg og jeg satt og stirret mot horisonten, kvalm og elendig, hadde jeg egentlig bare lyst til å dra hjem igjen. Men jeg fikk fisk og holdt tappert ut! Hilde var i storform og snorklet og fisket og spiste nylaget chevice av selvfanget fisk. Da vi endelig kom oss hjem igjen forsvant jeg rett under dyna og ble der i to dager. Feber og fandenskap. Men så gikk det over. Fikk lest 30% (kindle-beregning) av Moby Dick mens det stod på.

Jeg (Hilde) fikk ikke fisk, men jeg ble også sjøsyk :-) Gikk over etter snorkling i kaldt Stillehavsvann. Fabelsktig tur egentlig, synd at Stig ble syk. Så havskillpadde også. Den var også syk, mista evnen til å dukke- kjipt sikkert....

Så dro vi tilbake til Guyanquil for å fly til Buenos Aires, og rekke RAMMSTEIN!

Cuenca og Guayaquil

Til glede for sure sørlendinger og andre trofaste lesere skal vi nå oppsummere tiden FØR vi ankom Buenos Aires. Vi reiste litt rundt i Ecuador etter Baños, og her er det vi så der:

Cuenca
Cuenca er en passe stor by med ca. en halv mill innbyggere, den tredje største byen i Ecuador. Vi tilbrakte noen fine dager der, i regn og for det meste kjølig vær. Vi gjorde ikke så mye, gikk omkring og så på ting og lette etter gode kafeer - en av de beste vi fant hadde en liste over folk de ikke ville servere. Den var kort - Hugo Chavez, George Bush og Manchester United-supportere....Hilde holdt klokelig kjeft om hvilket lag hun holder med. De hadde en fin peis man kunne sitte og drikke god vin/wisky ved etter et bra måltid. Nice :-)

Fotball

Man passer på flaska!

Hilde oppdaget at det tyknet til med folk i fotballdrakter dag to i Cuenca. Kamp, lurte vi? Joda- vi dit. Vi fikk med oss mesteparten av kampen (vi gikk da det begynte å regne), mellom de lokale heltene og et tilreisende lag. Det tilreisende vant 2-0. Det første målet var en perle av et skudd, det andre en sjeldenhet: Det tilreisende laget fikk frispark på egen banehalvdel, og han som skulle ta det oppdaget at keeperen stod laaangt ute, sendte i vei et skudd, og det gikk i mål! Det ser man ikke for ofte. Kampen foregikk på et ganske lite stadion og gikk rolig og fredelig for seg. Likevel har de funnet det nødvendig å gjerde inn hele banen og ha to politimenn med skjold, hjelm og køller i hvert hjørne, ved siden av den oppblåsbare Pilsener-flaska. Det virker forresten som Pilsener sponser ALLE lagene i Ecuador, og når det er landskamp har de ikke bare oppblåsbare flasker, men en oppblåsbar KASSE med øl stående i et hjørne av banen! Det er sant, vi så det på TV bare noen dager etter lokalkampen. Pussig nok ble det skåret et mål fra egen banehalvdel i den TV-sendte landskampen også. Ecuador tapte.

Marked

Er det noe frukt å få tak i mon tro?

På en spasertur kom vi over det lokale markedet, i en nydelig bygning fra 30-tallet. Her har man alt man kan trenge til matlagingen. Frukt, grønnsaker, fisk, kjøtt - i mengder og ferskt og flott. Man blir rent misunnelig på hvilke matvarer man kan får tak i...

Ellers er byen virkelig flott å se på, de krangler med Quito om hvilken av dem som er penest i Ecuador. Når det kommer til arkitektur og alt sånt vinner Quito, men Cuenca har mye bedre stemning, og også flotte gater å gå sakte omkring i.

Guayaquil
Guayaquil, Ecuadors største by med 3.3 mill innbyggere, var en hyggelig overraskelse. De sier den skal være mer plaget med kriminalitet enn Quito, men vi merket ingenting til det. Det føltes uansett mye tryggere enn Quito, siden det er folk ute i gatene etter mørkets frembrudd. Vi gikk omkring i byen de to kveldene vi var der uten at vi hadde noen uggely feeling i det hele tatt.

Promenaden, med Las Peñas i bakgrunnen

Nede ved elva har de bygd en diger strandpromenade, Malecon 2000. Denne er de tydeligvis stolt av, og gjør en skikkelig innsats for å holde ren. Den stenger også ved midnatt, og det hjelper nok mot hærværk. Det er ikke en tag å se, ingen tyggegummier på bakken, ikke noe søppel. Så er det også vakter overalt, men de ser fredelige ut. Enkelte av dem er veldig dårlig til beins, men de har walkie-talkie!

Oppe på en høyde ikke langt fra sentrum ligger Las Peñas, et oppusset område med kunstnere, gallerier og kafeer, alle hus er malt i kraftige farger. Selvsagt er det et turistområde, men likevel - veldig hyggelig å spasere rundt i. Utover dette har vi lite å melde om byen, bortsett fra at det er varmt!

Etter et par dager i Guayaquil dro vi til kysten, til Puerto Lopez.

God jul, folkens!

Det er håpløst lenge siden vi har oppdatert bloggen, men det kommer av at Buenos Aires har tatt all tiden og spist den opp. Og så julestria, da.... med 35 varmegrader og sirisser i buskene er julestemningen på topp. Vi skal spise julemiddag sammen med et vennepar på et sted som heter Club Limbo - det betyr altså at vi skal feire jul i limbo, og det er jo et passende sted for oss alle fire siden alle er langt hjemmefra.

Vi håper våre trofaste følgere får med seg Grevinnen og Hovmesteren og ellers har en fin jul!

Baños

Baños (1.862 moh)er en liten by med ca. 18.000 innbyggere som ligger ved foten av vulkanen Tungurahua, nede i et søkk mellom fjellene. Hvor dominerende vulkanen er ser man egentlig bare på avstand. Nede fra sentrum ser man nærmest ikke toppen engang. På et bilde tatt fra høyden kan man se at byen ligger ved foten av et digert fjell, 5.016 m høyt. Vulkanen er aktiv, byen ble evakuert i 2004 da det var et større utbrudd.

Busstur
Vi tok selvsagt buss fra Quito til Baños, det er bare 18 mil. Bussturene her er ikke uten underholdning, også når de ikke viser film (som for øvrig alltid er en piratkopiert, dubbet amerikansk actionfilm av elendig kvalitet, både "kunstnerisk" og kopieringsteknisk). Stadig vekk kommer det noen ombord og skal selge ett eller annet, vann og brus, naturligvis, og potetgull og frukt, bær og kjeks, kanskje en liten middag med kylling og ris, alt man kan trenge til en noen timer lang busstur. Man er altså ikke vanhjulpen dersom man skulle glemme å kjøpe livsnødvendigheter før turen starter. Innimellom, gjerne ved starten av bussturene, er det noen som virkelig går inn for salgsjobben. De holder en lang tale om produktes forteffelighet, det være seg kjeks eller minnepinner, armbåndsur eller vitaminpiller. Det synes ikke være grenser for hva man kan oppnå med vitaminpiller nå for tiden. Det hender også at de hevder at man BØR kjøpe sakene deres av humanitære årsaker ettersom de trenger pengene til den veeeldig dyre medisinske behandlingen deres mor eller bror trenger.

Spasertur

I tilfelle vulkanen våkner...

Første dag i Baños tok vi en lang spasertur i den bratte lia over byen. Det er noen landemerker rundt omkring som er fine spaserturmål. Etter at vi passerte korset på den ene toppen ble stien til en bred, dyp grøft - som å gå i en grønn tunnel. Vi fikk et glimt av vulkantoppen etter et par timers tur, og fant også tilflukstedet for bygda oppi der - en basketballbane med metalltak. Der skulle man samles i tilfelle utbrudd. Det så ikke så veldig betryggende ut... Vi møtte en kvegbonde der oppe som kunne fortelle at det var 4 måneder siden forrige gang det hadde vært aktivitet i vulkanen. Han viste oss en alternativ rute ned igjen slik at vi slapp å gå samme vei vi kom opp. Han var, som de aller fleste andre vi møter her borte, en veldig hyggelig mann, nysgjerrig på oss og hvorfor vi var der, hvor vi kom fra og hvor vi har tenkt oss hen. Han fulgte oss et stykke og fikk 3$ - som Hilde fant på stien på veien opp, det virket som han trengte dem mer enn oss - for bryet.



På veien ned stoppet vi for en øl på Himmelkafeen! En pils med toppers utsikt...

Lørdagsfest på Leprechaun

Man føler seg skikkelig populær en lørdagskveld i Baños. ALLE vil ha deg inn på sitt disko/utested og det reklameres villig vekk. Vi endte opp på Leprechaun, et gjennomført sted med to etasjer. Kunne nesten vært hvorsomhelst i verden, et funn for travellers noen år yngre enn oss.......Gringosen holdt stort sett til i bakgården der det var et stort bål og et digert lerret der Lady Gaga videoer uten lyd ble vist, mens salsa og lokale helter jomet over anlegget. Gratis popcorn og mye artig å observere holdt oss gående noen timer.

Ellers er Jack Rock Café (som het Hard Rock Café helt til Hard Rock Café fikk nyss om dette og tvang dem til å skifte navn) et fint sted å slå ihjel noen timer. Kilder hjemme mener å ha sett en plakat med Anita Skorgans blide kontrafei henge her, men den må være tatt ned, i alle fall kunne ikke vi finne den. (Kanskje det var Antitas fjes på veggen som fikk Hard Rock Café til å gripe inn og beskytte navnerettighetene?)

Bad / fest med folket Vi bodde bra i Baños, med dusj der vannet etterhvert ble kokende pga de varme kildene, men vi måtte jo selvfølgelig teste ut ett av de kommunale badene også når vi først var der. Vi valgte å bade etter mørkets frembrudd og fikk en selsom opplevelse sammen med mengder av blide Equadorianere i ulike utgaver av str L-XL-XXL og månesigd på snei. De varme kildene skal visstnok være veldig bra for helsa- de reklamerte også for god virkning mot overvekt... Vi plasket rundt i skikkelig varmt vann og hoppa over i "kulper" med iskaldt vann for å "våkne" litt opp innimellom. Deilig! Det gjelder bare å glemme alt om nordisk standard på svømmehaller og minne seg på at dette stedet har vært åpent snart i 100 år.

På lørdagskvelden tok vi en skranglete" buss", (en "Chiva") som i virkeligheten er en lastebil totalt uten fjæring, med en fastmontert trekonstruksjon med benker og tak på lasteplanet (sikkerhetsbelter? Hahaha!), naturligvis inkludert høy musikk og blinkende lys, antagelig for å distrahere oss passasjerer slik at vi ikke tenkte for mye på kjøretøyets øvrige beskaffenhet. Det var mange av dem, minst 10 bare denne kvelden, smekkfulle alle sammen, på vei opp til et utkikkspunkt over Baños. Der samlet alle seg i mørket for å spise grillmat, drikke øl og la seg underholde av komikere og flammeslukere. Da vi gikk av "bussen" fikk vi et glass varmende Canlazo (inkludert i bussbilletten), "med" eller "uten". Hvis man ville ha "med" fikk man en ørliten skvett hjemmebrent oppi plastkoppen, servert av en guttunge på ca 11 år. Det er nesten som å være i Trøndelag.

Ungdommen

Gjennomsnittsalderen på de besøkende i Baños var skremmende lav. Vi kjente alderen tynge. Hmf, disse reisende blir bare yngre for hvert år som går... Her møtte vi også de første nordmennene vi har sett på turen (med unntak av noen vi overhørte i Quito), bl.a. en fyr som hadde sagt opp jobben og solgt huset og reist sin vei. (Vi gjetter på at dama hadde forlatt ham også.) Han drakk øl med stor iver, og hadde tydeligvis gjort det en stund. Hukommelse som en gullfisk (av og til glemte han til og med å snakke norsk), men veeeeldig blid.

Cascadas

Errrn, ERRRRRN!!!



Baños er en by som lever av å selge natur, de tilbyr turer, syking, utleie av mopeder og biler, bading (baños betyr jo do/bad), litt eksremsport og  noen barer. Barene er samlet i en kort gatestubb slik at det skal være enkelt å finne dem (mens utleiefirmaer/turarrangører er OVERALT). Den ene baren med høyere musikk enn den andre i en evig kakofoni og konkurranse. Det verste er likevel at karaoke er superhot- og selvinnsikt når det gjelder stemmeprakt finnes ei. God øl redder situasjonen...



Skal vi bade???



En dag leide vi oss en liten gul jeep og kjørte langs Ruta de Cascadas - fossruta. Kjørte gjennom noen tunneller som kan konkurrere med Pollfjelltunellen :-( Pøh, disse tunnellene var HELT fine! - Stig) Vi stoppet etterhvert ved et vakkert fossefall (cascada Machay) med et fall på 40 meter der man kunne bade i kulpen under fossen. Det virket jo romantisk og flott på avstand, men det vi ikke tenkte på er at alt dette vannet som kommer fallende selvsagt skaper et kraftig vindtrykk! Det blåste såpass kraftig, og med så mye vann i vindkastene at det var vanskelig å puste hvis man hadde ansiktet mot fossen når man plasket rundt i kulpen. Men moro læll!

Jungeltur

Som vanlig passer utstyret PÆRFÆKT!



En jungeltur må man jo ha, så vi kjøpte oss en tredagers tur. Det begynte med litt rafting - Hilde var bekymra for at det skulle bli litt kjedelig, men det ble da noe action. Ett av strykene var på nivå 4 påstod guidene (men neppe mer en 3,5 med den lille vannføringa i elva...). Ellers prøvde våre guider konstant å velte flåta, eller i det aller minste å sørge for at Hilde (eneste jenta) havna i elva - det klarte de 4-5 ganger. Men ho bare flire! Det førte til at de par timene på elva ble ganske morsomme selv om det ikke var så voldsomt til stryk.

Vi reiste med 6 tyskere - tre av dem reiste sammen med en guide på all-included tur, mens de to vegetarianerjentene (som til overmål jobbet i rusomsorgen! Snakk om festbremser...) reiste for seg.

Som guide i jungelen hadde vi Enrique, en kraftig herre tidlig i 40-åra. Han kunne virkelig bevege seg i skogen, det hadde vært morsomt å se hvor fort han kunne gå hvis han ikke måtte taue på 8 turister der i hvert fall to av dem ikke var vant til å gå i skog... Han kunne tydeligvis det meste om plantene i skogen og kunne fortelle noe for hver 10 meter. Vi smakte på ulike frukter, gjerne hentet fra noe som for oss var i utgangspunktet usynlig og i alle fall ikke så ut som noe spiselig, og drakk vann fra en type liane som inneholdt vann med div helbredende virkninger, bla mot prostata, så nå er den saken grei:-) En tur til en foss som var skjult mellom bergveggene, der vi kunne bade, var minneverdig. Ellers gikk vi rundt i den tette skogen i noen timer fram til lunsj. Så var det kano hjem igjen - eller liggende i en bilring for de av oss som ønsket det - en fin måte å padle seg nedover elva. Dagen etter begynte det å regne kraftig, og elva ble minst dobbelt så stor. DA hadde det vært moro med bilringtur! I stedet førte regnet til en noe amputert jungeltur, men vi fikk da sett på utsikten.



Panamahat, ver 1.0. By Enrique.

Enrique kunne ellers fortelle oss litt om samfunnet han bodde i - det var ikke så mange folk i nærheten. Lenger ute i jungelen bor det urinnvånere som nærmest ikke har noe kontakt med sivilisasjonen. Det kan visst være ganske skummelt å besøke disse folka på egenhånd, og selv med guide kan man ende opp som kidnappet og/eller drept. Enrique fortale noen historier om sånne ting fra nær fortid for å fordrive tida mens vi ventet på at det verste av regnet skulle gi seg der vi satt på et utkikkspunkt på en høyde over jungelen.


Det var lite dyreliv å se, vi så faktisk ikke så mye som en ape ute i skogen. Enrique kunne fortelle at det var bitt mindre dyreliv de siste årene - urinvånerne blir flere og kverker alt som er. I leiren der vi bodde var det noen høner, en boa constrictor (som kjæledyr) og noen hunder - ellers så vi bare fugler og ildfluer. I "butikken" i festlokalet hang det noen skinn, bl.a fra en "svart panter" - en jaguar som er nesten svart. De tok livet av den fordi den hadde tatt to kalver på to kvelder. "Svarte pantere" finnes forresten ikke, det er ulike dyr på ulike kontinenter som er svarte. I Afrika er det leoparden som er "svart panter" når den er svart. Fun fact!



Kan man spise dette? Klart det!



Ildfluene var nå et kapitel for seg. De kommer i flere farger - de "blå" blinket kort mens de fløy omkring, det var noen som avga gulaktig lys som kunne lyse litt lenger av gangen, og så var det noen med kraftig grønt lys som var på konstant. Det var overraskende kraftig lys, hvis du fant tre av dem kunne du ha dem i en flaske og bruke dem som lommelykt! Det så helt kunstig ut med to grønne, runde lyspunkter (som kraftige dioder) på et insekt på størrelse med en tommelfinger. Vi så en sånn på veien ut til dammene i mørket for å se om vi kunne finne noen kaimaner. (Vi så bare øynene til dem, naturligvis, i lyset fra lommelyktene...) Insektet satte seg på fleecejakken til en av tyskerne, man kunne se aniktet hans i det grønne lysskinnet.

Det fantes også fluoriserende planter. Evolusjonen prøver alt! Anything that works...

Om kvelden satt Stig på verandaen og så på stjerner og blinkende blå ildfluer og tok seg et glass vin etter at Hilde hadde lagt seg for å klø sine tallrike sandfluebitt. Good times!

Et Ecuadoransk narkoreir.... unnskyld hjemmebrenneri.
Bare tilsett sukker!

På veien hjem igjen gjorde vi to stopp - monkey sanctuary der man tok vare på noen aper, og en hjemmebrentsfabrikk, der man serverte dem sprit. Neida, det var da mennesker som stakk innom for å kjøpe brennevinet, men etter å ha smakt på det er det denne whiskysnobbens ærlige mening at dette ildvannet ikke er egnet for menneskelig forbruk. Fabrikken hadde visst vært operativ i nærmere hundre år i følge spritpusheren (som så ut til å gjøre det bra, stort hus og greier) og den så nå sånn ut også, svartsvidd og fin. 2 dollars skulle han ha for 1,5 liter. Vi studerte restene av dagens produksjon. Det sto en lastebil halvfull med sukkerør, den andre halvparten var skviset tørr. Det dampet litt av brenne-utstyret.



Hilde med en ny lue, nei, ny venn!



(Man kunne kanskje brukt svineriet som blillig tennvæske eller noe...)

Tyskerne kjøpte 3 liter for å ha noe å kose seg med på Galapagos. Her reiser man halve verden rundt, drar ut til det dyreste reisemålet Ecuador har og by på, og så skal man drikke elending sukkerrørshjemmebrent for å feire??? Ja, ja. Dem om det.

Jeg vet om en fyr på jobben som sikkert ville likt dette... Han vet hvem han er!

Nå til en ordentlig by igjen - Cuenca neste!

Otavalo

Før skumle Quito var vi Otavalo, en liten by med ca 30.000 innbyggere, stort sett urbefolkning. Byen er kjent for sine tekstiler, og markeder. Det er en trivelig by, så liten at man blir kjent i den i løpet av en spasertur, stor nok til at man kan gå på forskjellige steder hver kveld. Og innbyggerne er aldeles utrolig hyggelige!

Topptur

Litt bratt

Vi kom oss opp på Fuya Fuya, 4290 m.o.h. Man tar taxi opp til Lagunas de Mojanda ved foten av fjellet og går resten. Høydeforskjellen fra parkeringsplassen til toppen er på 550 meter, noe som tilbakelegges på under 2 km, så det er bratt til tider. Helt på slutten med toppen nesten i sikte måtte man til tider bruke alt av armer og bein og mot for å komme opp. Det var smalt, steinete og ganske bratt ned på begge sider. I tillegg drev skodda/skyene så raskt at vi av og til bare så hånda framfor oss. Skummelt for en lettskremt kar som meg. Vi gikk opp på 1 time og 20 min, 50 min ned igjen. Utrolig nok var vi heldige med været, nede i byen regnet det, men vi var over skyene, og sola skinte stort sett hele tiden.

Man merker høyden - det tar på å gå i bratt mot- og nedoverbakke på over 4000 meter. Lårene var støle i flere dager etterpå. Stig var stolt over å ha overvunnet høydeskrekk og kommet seg til topps. Hilde ikke plaget av høydeskrekk når det gjelder natur, men mektig fornøyd over å ha kommet opp på toppen. Anbefales! Taxisjåføren vår viste seg å være en utmerket guide, og han tok oss videre ned til en liten landsby som kunne smykke seg med en flott foss. Der bør man være sankthansaften. Da samles alle de innfødte for å bade, drikke, røyke og lytte til sjamanens råd. Damer og menn i samme kulp kunne vår venn Santos fnisende fortelle. Han gav oss også gode råd om hva som var verd å se i Equador, bla Isla de la Plata- the poor man`s Galapagos.

Marked

En svinaktig skjebne

Markedene i Otavalo trekker til seg mye folk. Dyremarkedet som holdes hver lørdag begynner sånn i 5-tia på morgenen, vi kom dit ca 6:30 og da var det i full sving. Urbefolkningen kommer for å handle, gringosene kommer for å se på. Det omsettes kyr, høner, kalkuner, griser, sauer, lamaer, marsvin, kyllinger, ender, hester, kattunger, hvalper, etc. etc. I sær grisene virket misfornøyde med det som foregikk og protesterte svært høylytt når de skulle flyttes på. Kanskje de luktet skjebnen til sine artsfrender som lå helstekte i matsalgsbodene? Vi forlot området i 8-tia da bussene med dollarturistene ankom. Det fikk være nok fesjå for en dag.

Dette markedet tiltrekker seg naturligvis andre salgsvarer også - allverdens man trenger til husholdningen, og så er det grønnsaksmarkedet og tekstilmarkedet - hele byen blir forvandlet til et stort marked på lørdagene.

Hanekamp
Om kvelden er det hanekamp. Det er nesten morsommere å se på publikum enn på hanene. Noen av dem er meget engasjerte og det veddes ivrig. En bedugget kar insisterte på å sitte inne i hanekamparenaen mens hanene fløy i tottene på hverandre. Han veddet konsekvent på feil fugl, noe som ikke hjalp på humøret hans.

Eierne av hanene er tydeligvis glade i dyra sine. Når det blir et opphold i kampen og klokka stoppes (joda - det er klokke og en dommer som passer på at ett eller annet regelsett som er litt vanskelig å få tak på, overholdes - når han ikke snakker i mobilen sin, selvfølgelig) kjæler de for fuglene sine, slikker dem på vingene og tørker blod fra hodet til fuglen slik at den kan se bedre, gjerne ved å stikke hele hanehodet inn i munnen.

Når tiden er ute, eller en av hanene har gitt opp (eller er blitt drept) utbetales veddemålspenger, og nye haner gjøres klar for arenaen, mens de tapende hanene får kunstig åndedrett og man ellers gjør sitt ytterste for å redde livet deres.

Pub...Vi fant en fin liten pub også, så vidt vi kunne se hadde den ikke noe navn. Den ligger rett overfor RED pub, hvis noen noengang skulle finne seg selv i Otavalo. Drinkene var ordentlig gode, og betjeningen var kjærester så det var riktig så trivelig stemning. Fyllefanter ble ikke godtatt, ingen servering for agressive folk. Bra musikk (når man er sulteforet på musikk uten trompeter)

Otavalo er et supert sted, avlegg et besøk hvis du er i Ecuador!