The Most Dangerous Road in the World

Dette er Yungasveien: Fra La Cumbre i fjellene over La Paz ned til Yolosa, i dalbunnen. Det er langt fra toppen til bunnen, på flere måter enn én. Veien starter på 4.700 moh og ender på 1.200. De 3.500 høydemeterne tilbakelegges på ca 63 kilometer. Det er kaldt oppe på toppen og subtrobisk i bunnen. Store deler av den gamle delen av veien ligger som en hylle i fjellveggen, sånn ca 3,5 meter bred i snitt. Over kanten til venstre når man kjører nedover er det fritt fall på minst 500 meter mesteparten av tida. Til høyre er det bratte fjellsida. Det finnes ikke autovern -eller, joda - det er kanskje 20 meter autovern til sammen. Et sted er det flere fossefall som faller rett ned på veien, kanskje for å gjøre det litt mer spektakulært.

I Bolivia er det høyrekjøring, untatt på denne veien. Her kjører man på venstre side, fordi det er der stupet er. Det virker kanskje litt kontraintuitivt, men som sjåfør vil du vite nøyaktig hvor du har hjulene når du skal passere motgående trafikk, og det får du vite ved å se ut av vinduet på førersiden. Men det gjelder selvsagt bare der det er plass for to kjøretøy å møtes. Mange steder er det for trangt, og en av bilene (bussene, lastebilene!) må rygge, en livsfarlig manøver på denne veien.
Den er offisielt den farligste veien i verden, bygd på 30-tallet (av fanger, visstnok, dette var under krigen mot Paraguay), har den krevd mellom to- og trehundre liv i året. Veien var i mange år hovedvei. Men nå dør det ikke så mange her lenger siden man har bygd en ny, asfaltert, bred og fin vei i en annen fjellside. Det er dermed nesten ikke trafikk på gammelveien lenger, bortsett fra de som syns det er en god investering å risikere livet for å spare en halv times kjøretid. Og selvsagt turistene på sykkel, med følgebilene deres. For dette er en av de store attraksjonene for spenningssøkere i La Paz regionen - å sykle ned denne veien.


Logo i regn

Det høres spennende ut, eller hva? Dette måtte prøves, vi kjøpte en tur med Gravity Assisted Mountain Biking. Det er det dyreste firmaet i La Paz, men det sa de fra om straks vi spurte, og forklarte hva man fikk for pengene: Erfaring - det var de som startet denne businessen for 13 år siden, bedre utstyr, færre i gruppa, gode guider. Det kunne vi se selv da vi kom på veien - det var mange som syklet rundt på temmelig ordinære offroadere, i store grupper. Vi var bare fem og hadde fete, fulldempede mountainbikes ment for nedoverbakkekjøring. Syklene veide over 20 kilo, dekkene var de bredeste vi har sett og det var naturligvis skivebrems både foran og bak. Prisen på ca 550 kroner inkulderte guider, brødskiver underveis, vann, en T-skjorte, lunsj og en øl når (hvis) vi kom levende ned, samt 2,5 timers kjøretur tilbake til La Paz. På nyveien.

Vi undertegnet en kontrakt om at vi tok ansvaret, kjente risikoen og hadde forsikring og ble informert om at dersom det ikke har vært jordskred i det siste ville følgebilen være med oss hele veien ned. (Jordskred? Joda, det har visst vært noen leie jordskred nylig, det har jo regnet så mye. Men veien skulle være ryddet nå, så med mindre det raser om natta skulle det ikke være noe problem!)

Vi startet fra La Paz sentrum i halv åttetia om morgenen og ble kjørt opp til en parkeringsplass på fjellet der turen skulle starte. 45 minutter kjøretid, tid til å bli litt kjent med Clinton, guiden fra New Zealand. Han var en erfaren syklist, hadde vært profesjonell, men var en fersking på dødsveien. Han hadde syklet ned veien 14 ganger før. Litt lite? Den andre guiden, Christain, var lokal, av den tause sorten, og hadde glemt hvor mange (hundre) ganger han hadde gjort det. Etter utdeling av utstyr, justering av sykkel og en liten sikkerhetsinstruksjon legger vi i vei. De to guidene legger seg hhv forrerst og bakerst i gruppa. De to første mila er på asfalt, og det er bare moro - autovern og greier og bare nedoverbakke! Vi ruller så fort vi klarer. Utsikten er storslått.

Asfalt!

Etter noen kilometer gjør vi første stopp, og guidene peker ut et ferkst minibussvrak nede i ura. Teorien er at sjåføren sovnet på vei opp. Etter å ha forsert alle de skumle delene av veien kjørte han utfor på et helt unødvendig sted.

Rett nedi der kan man se et vrak...

Vi ruller videre, så fort vi klarer. Etter en stund passer vi et politi-sjekkpunkt. De er ute etter kokain, og utstyr og kjemikaler til å lage kokain med. Men de er vant til sykkelturister, og vi bare spaserer rett igjennom, og dundrer videre med instruksjoner om å stoppe ved tunnelen. Etter at en fransk jente syklet rett i tunnelveggen av en eller annen grunn, har de begynt å sykle rundt i stedet. Det er rester av gammelveien som går utenfor tunnelen, så det er vårt første møte med den.

Ting du ikke bør ha med i bagasjen

På dette tidspunkt hadde det begynt å regne, og vi kunne ikke ha med kameraet lenger. Alle påfølgende bilder er tatt av Christian.Rett bak tunnelen betaler vi inngangspenger, 25 bolivianos som skal gå til - eh.. vedlikehold. Nå følger et strekk på 8 km som ikke bare er nedoverbakke, og siden syklene egner seg dårlig til oppoverbakke, og det regner, stables syklene på taket og vi inn i jeepen og vi blir kjørt opp bakken. Øverst kommer vi til et kryss - nyveien til venstre, gammelveien til høyre. Her starter grusen på ordentlig.

Gutta fra Gravity sjekker syklene en gang til, og gir en ny runde instruksjoner. Det er venstrekjøring (som beskrevet over), hold så mye til venstre som mulig. Hvis vi møter trafikk - hold til venstre! Selv om det er stupet som er på den siden. Vi får også beskjed om å øve på å gå av sykkelen på høyre side. Lurt, for da blir man ikke klemt utfor stupet sammen med sykkelen om noen som kommer bakfra skulle skumpe borti.... ( Det er ikke så lett å gå av sykkelen på høyre side (hvis du ikke er venstrehendt), bare prøv!) Møter vi trafikk der det er svært smalt: Gå av sykkelen (på høyre side!) og vent til kjøretøyet har passert. Flere råd: Ikke brems for hardt (vi BURDE ha gjort oss kjent med de knallharde bremsene på den asfalterte delen av veien...) Hindringer, som større steiner, bør man kjøre rett over hvis man ikke kan unngå dem. Av og til kan det lønne seg å bare slippe bremsene og la sykkelen ta seg gjennom det som er i veien (løs grus, sølepytter, små elver) på egen hånd. Vær forsiktige og ikke sykle fortere enn dere synes er behagelig, det er ikke en konkurranse!

Og så begynner den skumle delen av veien. Det er en humpete grusvei, den er maks 3 meter bred, det regner, og tåka er så tett at man mer aner enn ser stupet 1 meter eller så til venstre for forhjulet. Kroppen spenner seg litt. Det er løs grus på veien, det er noen knyttnevestore steiner også, og de vil vi skal sykle på VENSTRE side? Selv om de sier dette er det beste sporet (og det er det) går det ikke så fort de første hundre meterne. Etter en stund stopper vi for å hente inn pusten og snakke litt. Her det faktisk autovern, det er en fraflyttet landsby vi stoppet ved. Da nyveien ble bygd forsvant livsgrunnlaget for landsbyen - ingen stopper der lenger. Men autovernet står der fremdeles - alle 10 meterne av det. Etter autovernet fortsetter veien og her er det den smaleste biten vi har sett så langt. Det er et strekk på kanskje 100 meter der det bare er plass til ett kjøretøy, og det er ikke engang en liten gresskant til stupet - veien bare smuldrer bort. Vi syklet på høyre side, uansett hva guidene sa...

Første stopp på grusveien. Legg merke til autovern!

Guidene tar bilder og videosnutter underveis, så Christian satte avgårde i forveien, slik at han kunne stille seg opp på et monument over noen opposisjonspolitikere som ble skutt og kastet utfor stupet under en av Bolivias mer turbulente perioder, og filme oss derfra når vi kom syklende. Vi lurte selvsagt på hvorfor man fant det nødvendig å skyte disse politikerne før de ble kastet utfor, men det er vel bare et spørsmål om grundighet.

Litt smalt.

Følgebilen i "postcard curve"

Det er merkelig - etter en stund blir man vant til situasjonen. Man oppdager at det ikke er vanskelig og at sykkelen er meget solid og klarer alle hindringer uten problemer. Det gjelder bare å slappe av og late som det er en helt vanlig sykkeltur i nedoverbakke. En gang innimellom stopper guidene oss ved spesielle utsiktspunkt (vi så ikke så veldig mye i tåka) og vi snakker litt om veien framover og det lages en ny videosnutt. Vi begynte å gasse litt på etter hvert, slipper bremsene og bygger opp litt fart. Vi blir advart om akkurat det - "we call this strecht of the road 'collarbone alley'" sa Clinton. Her begynner folk å bli litt vel sikre på egne ferdigheter på sykkelen.

Det er satt opp noen kors her og der langs veien. Det er naturligvis minnesmerker over folk som har gått over kanten. Man har fjernet flere hundre av dem etter at turistindustrien begynte for 13 år siden, antagelig fordi man trodde det ville virke negativt på turistene.

Veien byr på et par utfordringer til. Det var flere jordras som var kommet ned den stupbratte fjellsida. Et av dem var såpass stort, (og kanskje 50-60 m bredt), at det hadde lagd en helt ny sving på veien, og selve veibanen var bare gravd ut i sida på raset, antagelig med håndmakt. Det var naturligvis bare plass til ett kjøretøy i gangen, og akkurat over her fikk man litt ekstra adrenalin i kroppen...

Det raser litt ut, av og til...

Og så var det San Juan-fossefallene, ett kunne man sykle bak, men resten  måtte man rett gjennom, eller til venstre for. Og venstre der er ... stupet, ja. Ikke så veldig store fossefall, men man blir da våt.

Foss...

Men etter hvert går det fortere, veien blir litt bedre, sporet til venstre er nesten steinfritt og stupet av og til flere meter unna. Og SÅ kommer vi ut av tåka og ser hva vi har gått glipp av, utsiktsmessig. Jeg vil gjøre turen igjen, i godvær! Vi sykler mot bunnen, det er selvsagt noen avgrunner å passere, men nå er vi så blaserte at det ikke er noe problem. En ganske stri elv måtte krysses og så var vi framme ved pilsen og lunsjen. Og en varm dusj!

Endelig litt utsikt. Stripa man ser i svingen er etter en taxi som kjørte utfor 2. juledag. Bare beinbrudd, utrolig nok.

Dette er en tur vi virkelig anbefaler. 63 kilometer nedoverbakke! Det er dritgøy (og litt nifst). Turen er ikke for de mest lettskremte, men er overhodet ikke uoverkommelig. Man bør kunne sykle, og helst ha vært borti grusvei før. De mest klossete (og de overmodige) bør kanskje holde seg hjemme, det er stadig ulykker, de fleste er bare sprukne lepper og blåmerker i stoltheten, men det ramler en turist over kanten en sjelden gang. Folk med konsentrasjonsvansker bør holde seg unna. Du bør ikke tenke på noe annet mens du rister nedover denne veien. Vi anbefaler også at man sjekker utstyret hos turoperatøren. Gravity er dyrest, men har godt utstyr. Det er mange andre selskap i La Paz, noen av dem MYE billigere, men de tilbyr antagelig de ordinære offroadere vi så på veien, og er kanskje 20-30 i gruppa. Vi synes det er lurt å invistere noen hundrelapper ekstra, det er tross alt en tur med en viss risiko.

Som vanlig er det særdeles fint å være turist og ikke MÅTTE kjøre denne veien når man skal et sted. Men heldigvis er det ingen som må lenger etter nyveien kom. Det er også en av grunnene til at man kan ta denne turen med god samvittighet - veien er stort sett bare en turistvei nå, og man er dermed ikke en kikker til allverdens forferdelige ulykker.

For å se bedre bilder av veien enn de som finnes her er det bare å google. Det finnes masse skriverier om veien. Top Gear gutta har også vært der og laget en svært dramatisk video...

Sørvest-Bolivia

Før vi dro til Potosi og rotet rundt i gruvene der, var vi på en rundtur i sørvest-Bolivia. Det var en fantastisk firedagerstur og selv om det var mye bilkjøring var det ikke et kjedelig øyeblikk. Kjøreturen foregår stort sett i ørkenlandskap på grusveier, i en jeep, naturligvis. Vi tok utgangspunkt i Tupiza, som er en liten by noen mil nord for grensa til Argentina. Vi tok inn på det beste hotellet i byen - man er jo i Bolivia og her er luksus billig. Det er svømmebasseng, utsikt fra taket, stort rom, eget bad. Det viser seg å komme til nytte, høyden (3160 moh) begynner å plage i alle fall Stig en liten smule. En dags timeout med hvile og nærhet til toalett viser seg nødvendig.

Ved bassengkanten - et liv i luksus

Men etter et par dager er vi klar for nye eventyr og booker rundturen.Vi delte en Jeep med et annet par, det viste seg å være et par svært hyggelige tyskere i slutten av 20-årene, Gordon og Christina. Vi skulle dele bil og rom de nærmeste 3 nettene og 4 dagene, mens vi kjørte omkring og så på Bolivia. Marcello var sjåfør og guide, fåmælt, men kunne svarene på alt vi spurte om.

Første dag var som en transportetappe å regne, vi kjørte bil i mange timer, ble kjent med tyskerne og så ut av vinduet. Landskapet er fabelaktig. Vi beveger oss hele tiden i høyder mellom 3500 og 4700 moh. Etter en stund stopper vi og spiser lunsj, mens vi ser på beitende lamaer. Lunsjen var i overkant god, det viste seg at kokken ikke klarte å holde samme standard resten av dagene. Vi kjørte i et følge på 5-6 jeeper, god adskilt for å unngå hverandres støvsky der det er tørt. En av bilene brøt stadig sammen, det var et elektrisk problem skapt av korrosjon fra alt saltet kablene blir utsatt for på saltslettene vi skal komme fram til siste dag. Denne jeepen hadde klistermerker på sidene som hevdet at den kom fra turoperatøren som er det beste valget for en sånn tur, men vi tviler...

Vi kjørte opp på en fjelltopp dekket av sand. (El pasaje del diablo) Et skummelt øyeblikk trodde vi at jeepen skulle velte, det er bratt og mye sand og vi må rygge litt på kanten. Vi turistene er litt bekymret, men i ettertid mistenker vi sjåføren for å ha prøvd å skremme oss med vilje. Og det klarte han; Hilde var klar til å kaste seg ut av bilen! Men utsikten var fin.

Hold på hatten!

Vi var også innom en bitteliten spøkelsesby (alle er ute for å gjete lamaene sine, antagelig) som er provinshovedstad. Den minste hovedstaden vi har vært i. Ikke lenge før mørkets frambrudd er vi framme der vi skal overnatte. Det er enkle forhold. I en liten landsby innkvarteres vi i en lav murbygning med et soverom med fem senger i, delt toalett med de andre i følget. Ingen dusj. Det er bespisning i et udekorert betongrom. Men utsikten omkring landsbyen er flott. Og når vi oppdager at den lokale butikken kan selge oss en sekspakning med Schneider, er vi fornøyde. Hilde fikk en lamavenn og kjøpte en lue hos en bitteliten jente som var en knallhard forhandler. Ikke en eneste boliviano var hun villig til å kutte prisen med. Natta var mørk og tilbød utsikt mot melkeveien.

Langt ute på landet

Trangt

Andre dag er det frokost klokken 5. Det er tidlig, det! Det er forstatt stappmørkt ute. Ved soloppgang er vi ved ruinene av San Antonio - en gruveby fra kolonitiden på 4690 moh. Men før vi kommer dit er vi så heldige at sjåføren vår bestemmer seg for å vise oss inngangene til gruvene i fjellet der spanjolene drev de lokale til døde. Inngangene måtte man tydeligvis krype inn i. Vi holdt oss utenfor. Byen er godt bevart, det er kanskje høyden som gjør det? Vi gikk omkring og småfrøs mellom de fem hundre år gamle ruinene. Det bodde flere tusen i byen da gruvedriften gikk for fult. Inkaslaver og spanjoler. Vi snakker laaaangt utenfor allfarsvei. Hva de spiste og hvor brennsel ol kom fra er nesten et mysterium.

Deretter byr dagen på det ene høydepunktet(!) etter det andre. Det er saltlaguner og fjell, flamingoer og steinformasjoner uten ende. Landskapet er øde og tørt, det er omtrent ikke mennesker her, og ikke noe særlig vegetasjon. Men en uendelig variasjon av sand og stein i forskjellige farger. Landskapet har en skummel skjønnhet som på en måte sier at man kan være der en stund, men å leve her kan du bare glemme. (4187)




Landskap



Hilde og kjøretøyet

Vi badet i varme kilder, dro til den den grønne lagunen som ligger i "ly" av en 5600m høy vulkan og frøs i vinden, så på El desierto de Dali, og på det høyste punktet (5000 moh) stoppet vi ved geysirene. Det sprutet damp og kokte nede i gjørma. Vi som er blitt gamle og forsiktige så med skrekk på ungdommene som SPRANG mellom hullene der det kokte gjørme eller sprutet damp. Hullene er dype, og ramler man nedi er det god natt...

Varmt vann, langt til fjells



Riktig planet?

 

Varmt...

Laguna Colorado i det fjerne

Natta tilbringes i enda et enkelt overnattnigssted (fullt av kitchie jesusbilder på veggene) ikke langt fra Laguna Colorada. Lagunen heter dette fordi vannet er rødt pga alger. Sengene var laget av betong og var harde og gode nok. Det var utrolig mange inntrykk denne dagen. Har ikke sett maken til landskap.

Enkel overnatting, tidlig morgen

Dag tre var det sen start, forkost ikke før klokka 7! Dagen begynner ved laguna Colorada. Det er varme kilder, flamingoer, rødt vann, klart vær, vindstille. Vi er først ved lagunen, ingen andre jeeper å se.

Ved Laguna colorado

Etterpå dro vi til El arbol de La Piedra (treet av stein) for å se på den og andre steinformasjoner.



Alle tar bildet av dette!




Dagen er full av nye intrykk, og vi har heldigvis vært lure nok til å bestille rom på et skikkelig luksushotell siste natta. I stedet for å overnatte i enkle kår i Uyuni som de andre, drar vi til salthotellet som ligger i utkanten av Salar de Uyuni - den 12000 km2 store saltsletta - den største i verden. Vi klarer å overtale tyskerne til å bli med og vi tror ikke de angret på det. Hotellet er bygd av blokker av salt, det er grovsalt på gulvene overalt, untatt på det flislagte badet, natruligvis. Vi så sola gå ned over vannet der ute på saltsletta - siden det er regntid er saltet dekket av vann. Hotellet har en brukbar restaurant, og sengene er GODE, så natta blir fin, etter et par glass vin.

Salthotell, anbefales

 Dagen etter er det opp i otta igjen, vi skulle nemlig se soloppgangen ute på saltsletta. Vi stod i mørket og drakk kaffen og spiste rundsykkene betjeningen hadde satt fram til oss, så på stjernene og på frontlyktene til bilen som skulle komme å hente oss som nærmet seg sakte - veien til hotellet er ikke den beste.

Vi kjørte utover i saltvannet, svært sakte naturligvis for å unngå å få altfor mye salt oppunder bilen. Vi får håpe de vasker bilene grundig etter en sånn tur. Etter en halvtimes tid stopper sjåføren ved noen steiner som stikker opp av saltvannet og der står vi og ser på soloppgangen.

Ute på saltsletta ligger et annet salthotell. Det burde ikke være her, det skal ikke drives hotelldrift her ute. Likevel var hotellet fullt av japanere som hadde overnattet. Hilde reagerte sterk på dette og svor på å ikke legge igjen en bolivianer på dette uvlovlige stedet som forurenser en naturpærle. (Nå krevde magen sitt, så 5 B for toalettbesøk måtte til)  Omgivelsene minner sterkt om sen påske, med smeltevann oppå isen. Hjernen er såpass forvirret at den finner ut at det må være vitneren som er kommet og vi oppdager at vi lister oss omkring for ikke å skli på glatta. Men salt er jo selsagt ikke glatt.

Salthotell, forbudt

Alt perspektiv viskes ut her ute i det hvite og det blå. Alle turister må ta noen rare bilder på saltsletta ... 4606

Se så små !

Den siste attraksjonen er toggravplassen. Her står de første togene som kom til Bolivia parkert for godt. Mye rustent jern. (4656)

End of the line

Lunch sammen med de andre fra turen avslutter fire dager stappet med utrolig flotte naturopplevelser. Før turen trodde vi at det maste skulle handle om Salar de Uyuni (saltsletta), men i ettertid er det det stadig skiftende landskapet, stedene vi stoppet, lagunene i alle farger, flamingoer i tusentall, områder som El valle de los rocas- en dal fylt med vulkanske steiner som skaper masse artige former- Marcellos kunnskaper som han porsjonerte ut i riktige doser dagen igjennom, ja, i det hele tatt....Alt for den nette sum av 930 kr pr snute (pluss salthotellet da) :-)

Potosi, postscriptum

Det er alvor å jobbe i gruva. Vi var der nede 18. mars. Den 24. kunne vi lese denne lille notisen i avisa El Sol, utgitt i Santa Cruz. Hard work, indeed.

"De to gruvearbeiderne som forsvant på mandag etter at gruvegangen raste sammen i gruva "År 2000", ble hentet livløse ut av sine kollegaer som utrettelig lette etter dem."

Sucre
Mens disse gruvearbeiderne forsvant, til bare en bitteliten notis, bodde vi, luksusdyra, i et flott treroms hotellrom og hadde noen herlige dager i Sucre. Byen er kjent som byen med fire navn og er hovdestaden i Bolivia. På en måte. Det er en ganske liten by, og veldig forskjellig fra alt annet vi har sett i Boliva så langt. Her er det vann i fontenene, ingen søppel i gatene, sentrum spyles om kveldene, det er nesten ingen løshunder å se. Og angående fontener: Nede i det "franske" kvarteret har fontenen lysshow, bygningene ser offisielle og stilige ut (maktarkitektur), og de har sitt eget ekte Eifelltårn. Det er riktignok bare 20 meter høyt, men det er tegnet av Eiffel. Man ser at det er penger i byen.

Vi dro ut til Tarabuco for å se på Pujllayfestivalen som arrangeres hvert år, den tredje søndagen i mars. Vi leide oss privatsjåfør fra hotellet, fra morgenen av. Det er 65 kilometer hver vei, han ventet på oss i fire timer og fungerte litt som guide. Det kostet under 200 kroner. Det er greit å leke rik i Boliva.

Potosi

Potosi var på 1600-tallet en av verdens største og rikeste byer. Ikke dårlig, når man tenker på at den også er en av verdens høyestliggende, på 4090 moh. Sølvet fra gruvene, der spanjolenes slaver døde i milliontall, så ikke ut til å ta slutt. Fjellet kalles det rike fjellet (Cerro Rico), man tok visst ut 1,6 tonn rent sølv pr. dag på det meste. På spansk heter det fremdeles valer un potosi - å være verdt en potosi, dvs. en formue. Det er mulig at ryktet om at de tok ut så mye sølv at de kunne bygge en bru av sølv til Spania, og fremdeles ha sølv til overs til å frakte over brua er en myte, men historien om at man kunne bygd brua av bein fra de som døde der nede stemmer sikkert. Slavene jobbet 4 måneder av gangen, tolv timer i døgnet nede i mørket, uten å komme ut av gruva i det hele tatt. Kvikksølvforgiftning pga raffineringsprosessen tok også livet av mange. Ikke rart dødstallene ble brutale.

Nå er bare restene av rikdommen igjen, og man jobber hardt og lenge for et sørgelig lite resultat.

Gatene i sentrum av byen er smale og uegnet for biltrafikk - trafikken står nærmest helt stille om ettermiddagen. De gamle kinesiske bussene hoster dieselrøyk og lufta  i gatene der trafikken er verst er nesten like dårlig som nede i gruva. Det er likevel noen ok cafeer og noen fine gågater.

Casa de Moneda

Bolivias mynttrykkeri lå i Potosi fram til 1951. Nå er bygget et muesum som alle som besøker byen må innom, hvis ikke går man seriøst glipp. Vi fikk omvisning der, men strømmen var ustabil og mesteparten av guidinga foregår i lyset av en lommelykt. Vanligvis syns vi tablåer med dukker i full størrelse kan se litt kleint ut, men her fungerte det faktisk. Det var også en myntutstilling. Her fortalte guiden at museet hadde fått en del av det som ble funnet i en av båtene som gikk ned på vei til Spania med sølv fra Potosi. Én enkelt mynt hadde de fått, og den er utstilt i museet. Resten av skatten, verdt ca 400.000 dollar, befinner seg i Florida. Sarkasmen i guidens måte å fortelle dette på skinte igjennom, selv for oss som ikke er så stive i spansk.

Salen med malerkunsten var heldigvis opplyst, og der kunne vi bl.a se et maleri av "jomfruen i fjellet" der selve fjellet framstilles som jomfruen, se http://www.casanacionaldemoneda.org.bo/virgencerro.asp og http://www.flickr.com/photos/libbyrosof/253259522/

I dag ser fjellet sånn ut:

Restene av det rike fjellet.

Gruvene
Det jobber forsatt mye folk i fjellet. Ca 8 tusen mener BBC, over10 tusen mener vår gude. De utvinner hovedsaklig sølv, bly og tinn. De fleste jobber i kooperativer og bestemmer mer eller mindre selv hvordan de vil jobbe. Av og til bare noen timer, andre ganger doble skfit. Jobben er farlig, det døde 23 arbeidere i fjor, noen av dem nede i gruvene, av kvelning eller ras, de fleste utenfor gruva av sykdommer de pådro seg i arbeidet, som oftest noe lungerelatert. Silikose er den vanligste dødsårsaken. Man regner med at 1-2 tusen av arbeiderne er barn, dvs. under 18 år, noen av dem mellom 8 og 12. Det er selvsagt ulovlig, men det er ingen som kontrollerer denslags. 

Vi ble forklart at vi kunne forestille oss årene med mineraler som et tre: Spanjolene kom og utvant stammen, nå følger de grenene og kvistene nedover i fjellet. De vet ikke hvor lenge det er lønnsomt å holde på, eller hvilke andre mineraler (om noen) som venter dypere nede.

Vi kjøper guidet tur i gruva hos "The Real Deal", et firma drevet at eks-gruvearbeidere. De lar en del av overskuddet gå til de som jobber nede i gruvene. Gutta som jobber der er MEGET entusiastiske, vennlige og alltid i et strålende humør. Engelsken er selvlært, men overraskende god selv om noen av vitsene nok var veldig godt brukt. Vår guide (Reynaldo) jobbet 3 år i gruva, før han ble guide hos en turarrangør. Etter noen år der, slo flere av guidene seg sammen og startet sitt eget firma. Turen koster 80 kroner, inkludert en diger lunsj -det er helt latterlig billig.

Miner's market

Vår mann med wasabi... nei, dynamitt.

Vi får utstyr; hjelm med lykt, støvler og overtrekksklær. Vi er 5 i gruppa, to jenter fra Beliga, Gordon fra Tyskland og oss. Turen begynner i markedet der arbeiderne kjøper utstyret sitt. Man er forventet å kjøpe noe som skal fungere som gaver til arbeiderne nede i gruvene. Vi kjøper noen poser med dynamitt (16 kroner pr pakke) og arbeidshansker mens vi lot 96% spriten stå. Det var en pussig opplevelse å gå omkring med to plastposer inneholdende en dynamittkubbe, ammoniumnitrat, lunte og fenghette. Spesielt rart var det å bli tilsnakket av politiet uten at de verdiget dynamittposene våre et blikk, de bare sjekket at guiden vår hadde papirene i orden. Litt lenger oppe i gata kjøper vi kokablader og brus. Alle tygger koka nede i gruvene, det hjelper mot utmattelse - de spiser ikke der nede - og mot den dårlige lufta. En grønn pose med blader varer i ca 8 timer og fungerer også som en slags klokke - når posen er tom er det på tide å avslutte skiftet.




Uraffinert raffinering 

Raffinering med eggekartonger på veggene for å dempe støyen! Rock'n'roll!



Cyanid til venstre.

På veien mot gruva drar vi innom et av 40 raffineringsannlegg. Vi stoppet ved noen griser som spiser av søppelet som ligger i veikanten (deriblant en død hund - vi bestilte ikke svinekotelleter til middag), og vi fikk en kjapp innføring i hvordan malmen knuses, vaskes, og går gjennom diverse kjemikaliebad før den blir til et råstoff som kan eksporteres (det finnes pussig nok ikke smelteanlegg i Bolivia). Alt er åpent, utildekket og urenset i dette anlegget. Vannet de bruker går rett ut i elva. Maskinene har ikke deksler og lokalet er trangt. Det må være fort gjort å komme borti en drivreim eller maskindel i bevegelse for de kokatyggende arbeiderne tenker vi. Heller ikke badene med cyanid og andre farlige kjemikalier er dekket til. Men de har et SKILT utenfor anlegget der sikkerhet fremheves, så da så! 

Safety first!



Inn i fjellet

På veien opp mot fjellet blir det fort klart at Cerro Rico ikke er jomfru lenger. Hele fjellet er merket av hundrevis av år med gruvedrift; det er veier, gruveinnganger, hauger med søppel, råmineraler og slagg overalt. Man påstår at fjelltoppen er flere hundre meter lavere nå enn da de begynte utvinninga fordi fjellet har seget sammen. Vi skal inn i en "sikker" del av gruva blir vi fortalt, men den er på ingen måte nedlagt. Vi passerer de små omkledningsskurene til arbeiderne, noen av dem står klar til å gå inn mens de tygger seg opp på kolablader, akkurat som guiden vår. Vi går inn i mørket, skiltet ved inngangen forteller oss at vi er på 4303 moh. Stig kan gå oppreist her og der, men det går ikke lenge før han må begynne å krøke seg sammen. Det er noen rør med trykkluft, elektriske kabler og lufttilførsel langs tunellveggen. Det er ingen belysning annet en hjelmlykta. Vi blir stadig tatt igjen av arbeidere som skal innover. De beveger seg vant i tunellen, mens vi, de altfor høye turistene, sliter med de uvante bevegelsene, den tynne lufta, det lave taket og gjørma og vannet på underlaget, der vi prøver å finne sikkert fotfeste i skinnegangen til malmvognene. Vi viker til siden og slipper dem forbi.


Tung vogn.



Etter noen hunder meter deler hulegangen seg og vi går til venstre. Det er ikke lenger vann på bakken og gangen heller nedover. Etter en stund møter vi arbeidere som med håndmakt trekker og skyver en vogn med ett tonn malm opp mot utgangen. Det var en elektrisk vinsj der tidligere til å bruke i motbakken, men den fungerer ikke lenger. Jobben ser utrolig slitsom ut, men gutta stopper og snakker litt med oss, uten å virke sælig tungpustet. En i følget vårt får nok, og snur. Lufta begynte å bli dårligere, det var trangt og han likte ikke tanken på at han var flere hundre meter inne i fjellet. Han blir med gutta med vogna ut. (Han fortalte oss senere at skinnegangen var så dårlig at vogna sporet av flere ganger på veien ut og måtte løftes på plass igjen.) 

En stund etterpå kom det en tom vogn den andre veien. "Watch! Just like in Indiana Jones!" roper guiden vår begeistret mens den suser forbi oss der vi står klemt inntil tunellveggen, ikke helt komfortable til mote.

Tio (onkel)

Snart møter vi den første statuen av Tio. (Det er en forvansking av Dios - spanjolene ville naturligvis at arbeiderne skulle tro på gud (Dios), men de lokale inkaene hadde vanskelig for å uttale bokstaven D.) Det er ikke djevlen kan guiden fortelle, det er eieren av mineralene. Han bare ser ut som djevelen, komplett med horn. Statuen er helt innpakket i serpentiner - det har nylig vært karneval, også nede i gruva. Guiden vår stikker en tent sigratt inn i gapet på Tio og ofrer noen kokablader for hell og lykke for seg selv, familien og hans små gringoturister. "Tio is just like the miners, he likes to smoke, drink and chew koka", forklarer han oss. Og han forklarer at utenfor gruva er alle sammen katolikker, men her inne er det Tio man fester lit til. Skjønner dem godt. Det virker ikke som Vårherre helt har oversikt over hva som foregår i gruva.

Trangt og varmt  

Hilde møter kryperangt hull

Etter en stund forklarer guiden oss at nå må det snart krypes litt. Vi har passert dype hull der hjelmlykta ikke kunne avsløre noen bunn (ventilasjonssjakter som hjelper til med å fjerne dynamittgass, blir vi fortalt) og åpninger i tunellgulvet der lyden av pressluftbor kunne høres i dypet, og disse listet vi oss forsiktig forbi. Nå må vi altså i tillegg ned på magen for å komme videre. Vi MÅ ikke kan guiden fortelle oss, men hvis vi vil se mest mulig så må det til. Hilde sa før vi dro at "kryping er uaktuelt!", men når vi står der og skal velge er "once in a lifetime"-effekten kombinert med Reynaldos utstråling av "nothing to worry about!" nok til å overbevise henne om at vi fortsetter. Vi kravler på alle fire gjennom en liten åpning og deretter ned en bratt stige for å komme ned til nivået under. Her er lufta merkbart dårligere, det lukter dynamitt og svovel og lufta er full av svevestøv. Det er blitt varmere også. Det er en kjemisk reaksjon mellom vann og ett eller annet mineral som skaper varme. Høyden over havet, fysisk anstrengelse og dårlig lufkvalitet gjør det slitsomt å bevege seg. Å krype noen meter for deretter å klatre forsiktig ned en stige gjør alle turistene tungpustet. Guiden ber oss vente mens han stikker av gårde for å sjekke om alt er i orden. Han blir borte mens vi står der og småsnakker om hvordan ingen av oss har opplevd noe liknende som denne gruva før. Mens vi venter pirker Hilde borti noen gamle bjelker som støtter opp taket i en sidegang i nærheten. Treet er så gammelt og oppspist av gasser og elendighet at det nærmest pulveriseres ved berøring, så det sluttet hun fort med, og vil heller tenke på noe annet. Etter en stund kommer vår mann tilbake og kan fortelle at det er bare å komme, vi skal hilse på en kar han kjenner som jobber et stykke lenger inne. Vi må bare krype noen få meter, og gå et lite stykke så vil vi være framme! forklarer han ivrig. Vi gjør som vi blir fortalt og snart er vi framme hos en mann som står i en stige og med håndmakt slår inn en meisel i fjellveggen over hodet sitt for å lage et hull til dynamittladningen. Han er 50 år gammel og har jobbet i gruva i 30 av dem. Nå eier han et "rock face" og har funnet en brukbar sølvåre. Det tar flere timer å lage hullet. Vi får en liten innføring i knallhart arbeid, han får en pose dynamitt.

Med håndmakt.

På veien tilbake møter vi en fyr som kommer klatrende ("Just like spiderman!" roper guiden vår begeistret) ut av et hull i bakken i gruvegangen der det henger et tau. Han kommer opp fordi han skal forberede en ladning og det er bedre plass på nivået over. Ladninen skal gå av om en halvtimes tid. Guiden vår sier det kanskje er et passende tidspunkt å begynne å trekke mot utgangen igjen, og vi er skjønt enige. Spiderman får et par hansker, og vi beveger oss mot utgangen.

Mot utgangen - med komplikasjoner

Vi skal ta en annen vei ut enn den vi kom inn, og det skal krypes litt igjen. Guiden forsvinner innover en ny gang, mens Hilde følger etter så fort hun kan, med oss andre på slep - det er svært lavt under taket. Plutselig dukker det opp en arbeider med gassmaske fra et hull i bakken, han peiver med armene mot Hilde, han vil tydeligvis ha henne til å snu. "Atras, atras!" (tilbake, tilbake!) hører hun ham si bak maska. Hun skvetter naturligvis, og ber oss andre om å snu, mens hun forsøker å forklare mannen i gassmaska at guiden vår (som hun har glemt navnet på i farta) har gått foran oss. Vi snur og humper oss krokrygget tilbake til et rom med høyde under taket, der fyren med gassmaska sier at vi kan vente. Snart dukker guiden vår opp igjen også, og sier at det ikke er noe å være bekymret for, det skal bare sprenges litt. Like etterpå hører vi et dempet "booom", og fyren med maska forsvinner lynraskt ned i hullet sitt igjen, mens vi, lettere sjokkert, følger etter vår mann tilbake inn i den trange gangen. 

Tio nr 2

Vi besøker en ny statue av Tio og deretter skal vi rett ut. Vi klatrer opp en bratt 4-5 meter høy trestige, deretter en kortere stige som ender i en smal åpning som leder til nivået over. Der er lufta frisk og kjølig, og etter et par dype åndedrag går det opp for oss hvor elendig lufta var der nede. Snart kommer vi til der tunellen delte seg da vi kom inn, og vi skjønner at det bare er noen få hundre meter til utgangen. High five til alle sammen. Det passerer en vogn med sekker, skjøvet og trukket av fire arbeidere. Vi følger etter. De sporer naturligvis snart av og må streve i vannet og gjørma med å få ett tonn stein tilbake på sporet. De får det til (hvordan aner jeg ikke) og fortsetter. Men snart er det stopp igjen, og vi blir ledet forbi vogna av guiden som nå virker svært oppsatt på å få oss ut. Grunnen ser vi snart: foran vogna vi gikk bak står det flere vogner, det viser seg å være en hel liten trafikkork. Årsaken er at deler av tunellveggen har rast ut, en diger steinblokk blokkerer sporet, og det er også en svær haug med grus. Vi er ca hundre meter fra inngangen, og arbeiderne står rolige og ser på elendigheten som om det er helt normalt. Vi klatrer over raset og kommer oss ut derfra. Sjelden har vi vært gladere for å se dagslys.

Puh...

Gutta som jobber der nede (det er ingen damer inne i gruvene - enkene etter gruvearbeiderne jobber utenfor) har en utrolig tøff jobb. De er også stolte av jobben de gjør, og kjenner risikoen. Vi trodde de kanskje skulle se på oss som inntrengere og et irritasjonsmoment, men de tok i mot oss med vennlige smil og fortalte villig om hvordan de jobbet. De smilte og lo og virket uberørt av den dårlige lufta og det tunge arbeidet. Man blir imponert og syns synd på dem samtidig.

Etter å ha gått mesteparten av tida krokrygget, slått hjelmen utallige ganger i tunelltaket, etter å ha krøpet og klatret, pustet inn elendig luft, sett på folk som jobber under forferdelige forhold, de fleste av dem med minimalt utstyr og bare et tørkle foran ansiktet i et livsfarlig miljø, var vi sjokkerte og slitne, men også fulle av adrenalin. Det er en paradoksal følelse. Vi hadde pushet personlige grenser og var stolte av det, men tanken på dem som gjør dette hver dag, ga stoltheten en kraftig bismak. Vi stod lettet ute under himmelen, glade for å slippe å jobbe her og lovet oss selv å aldri klage over vår egen jobb igjen.

Karneval på grensen

Tilcara
Fra Salta dro vi til Tilcara. Det er i retning  Bolivia, men vi ville reise sakte og sjekke ut småbyene i det nordvestlige hjørnet av Argentina. Tilcara er en svært støvete liten by, særlig nede ved buss-stasjonen støver det fælt. Mange hus er bygd av billigste sort murstein - strå og leire. Byen er omgitt av fjell i flere farger. Som mange andre steder her omkring er fjellene gammel havbunn, det er bare stein og grus. Kaktus vokser det likevel.



Karneval

Bevæpnet dame

Det vi ikke hadde fått med oss var at det var karnevalstid. Ikke bare i Tilcara, men overalt. Det er vel samme karneval som feires over hele linja, karnevalet i Rio er på TV. I Tilcara (og ellers nordvest i Argentina, skulle det vise seg) består feiringen i å drikke vin, spise kjøtt, marsjere rundt og rundt i byen med et skranglete lite orkester som spiller samme låt om og om igjen (den skal jage djevelen), kle seg ut i fargerike djevlekostymer med påsydde små speil. Og så er det hovedaktiviteten da: Å spraye hverandre ned med skum fra en sprayboks (de kaller det "snø") og kaste talkumpulver på hverandre. Omtrent hver eneste unge og i alle fall annenhver voksen er bevæpnet med en sånn sprayboks eller to. Akkkurat som med ordentlige våpen viser det seg at det lønner seg å være ubevæpnet. Det er de som har spraybokser som virkelig er dekket av "snø".  Men helt ufarlig er det tross alt ikke for oss heller og det er bare å ta imot og smile.  Om kveldene er det konserter, det er gode lokale musikere på annenhver restaurant og det lokale markedet er omgjort til konsertarena.

Djevelunge, moi???

Vi ankom byen en torsdag, og tenkte å bli et par dager. Men da vi oppdaget karnevalet tenkte vi at det kunne være morsomt å bli over helga. Men hotellet vårt var naturligvis fullt. Og nesten overalt ellers var det fullt. Til slutt fant vi et luksushotell oppe i åsen som hadde fått noen avbestillinger, og dermed kunne vi bo der.  Tilstrømmingen er enorm! Folk bor i telt og i biler. De fyller byen, hele dagen, hele ettermiddagen og hele kvelden og natta. De marsjerer rundt og sprayer snø på hverandre, kun avbrutt av lunsjpause virker det som. I dagevis! Nyhetsverdien avtar etter en stund, og man blir litt lei av all denne feiringa. Vi trodde det var over på mandag, men neida.  Vi tar bussen til Humahuaca og den bruker en halv time bare på å komme seg gjennom folke og bil-massen fra bussholdeplassen til hovedveien - noen få hundre meter. Det er bare ståplasser til oss turistene og vi bruker over to timer på litt over 4 mil.

I Humahuaca er det full action på karnevalet, komplett med spraying, talkum, utkledte djevler med pipestemme og elendig orkester. Byen bærer preg av at det har vært fest hele helga, man nærmest vasser i tomme plasflasker og like tomme spraybokser med snø og store deler av byen lukter piss. Heldigvis begynner det å regne kraftig om kvelden - det legger en demper på karnevalet og vasker bort urinstanken. Neste morgen er ryddemannskapene i gang og vi tar bussen til Quiaca, grensebyen mot Bolivia. Vi har nemlig tenkt oss dit. Man kan se at Bolivia nærmer seg når til og med bussjåføren har en diger Coca-kul på kinnet.

Bolivia?
Vi går fra bussterminalen ned til grensa, det er ca en kilometer. Der blir vi stemplet behørig ut av Argentina og går over brua som strekker seg over den vesle grenseelva mot Villazon, Bolivia. Midt på brua er det et skilt der det står Bolivia på den ene sida og Argentina på den andre, og vi føler oss litt vemodig over å forlate Argentina...  Vi kommer til et skilt med en pil mot en dør der man skal få stempel inn i Bolivia. Den virker å være låst. Vi går rundt hjørnet, der står det en politimann og peker at vi må gå tilbake rundt hjørnet vi kom fra. Vi prøver igjen. Døra er fortsatt låst, men vi banker på. Etter en stund dukker det opp en fyr der inne som forteller oss at kontoret er stengt - man kan ikke få stempel hverken inn eller ut. Det er karneval! Vi må bare snu og gå tilbake til Argentina. (Klokka er 14:15, 8. mars. Unntakstilstand.)

Hilde prøver å slå av en prat med en argentinsk grensepolitimann. Han mener vi ikke kan komme inn i Argentina uten å ha stempel ut fra Bolivia først. Men vi har jo ikke vært i Bolivia! kan Hilde berette, vi slapp ikke inn! Når han da endelig forstår det, sier han at vi ikke trenger noe stempel inn i Argentina igjen. Så vi går bare forbi luka og bort til tollerne som står der med sin mobile røntgenmaskin - det er en kassevogn med hull på begge sidene. Disse kara tygger kolablader og vil ikke høre om at vi ikke har vært noen steder (i hvert fall ikke i Bolivia), bagasjen SKAL gjennomlyses. Ingen på argentinsk side ser ut til å vite at gutta på andre siden har lukket og låst. En av tollerne kommer på andre siden av røntgenmaskinen og spør om jeg har noe elektronikk i den lille ryggsekken. Etter å ha vist ham Kindelen min er han fornøyd - hvordan han unnlot å oppdage både PC og fotoapparat i kofferten er meg en gåte. Tollerne kan berette at vi må ha stempel inn i Argentina likevel, så vi må tilbake til innstemplingsmannen. Han ser ut til å vite at Bolivianerne har stengt grensa, han rister på hodet og trekker på skuldrene til oss før han stempler oss inn igjen. Heldigvis for flyten i trafikken over grenseovergangen trenger ikke folk fra latinamerika stempel, de kan passere uten pass.

Det er sannelig godt man ikke har planlagt noe på forhånd. Vi satt der på  hotellrommet i grensebyen på kvinnedagen og hører på trommene og ser på president Morales holde tale med konfetti i håret... Karneval.

Karneval med stil

Det viste seg at karnevalet i Quiaca hadde en helt annen standard. Her var det ordnede forhold med kostymer og dansing og orkester som kunne spille. Naturligvis begynte det å blåse og regne her også, og folk rømte etter hvert, men et artig syn. Aldri sett maken. Ingen drikking på gata heller, som i de mindre byene. Den 9. ble vi behørig stemplet ut igjen fra Argentina - etter en time i kø - og inn i Bolivia. Mens vi ventet på bussen til Tupiza kunne vi beskue formidagsdrikkinga og karnevalsdansinga i Villazon.

Iguazu

Etter mye bilkjørijng velger vi å fly fra Bariloche til Iguazu. 5 timer, med mellomlanding i Bs As - det hadde blitt en lang busstur.

Iguazu er en by som lever av et fossefall. Men for et fossefall! Selve byen er liten, varm og fuktig. Jorda er rustrød. Alt som ikke er begrodd er rødt, men mesteparten er begrodd, det er subropisk regnskog her. I nærhheten av fossefallet som ligger en halvtimes busstur unna er det et mikroklima (med mye fuktighet, naturligvis!) så i området rundt fossen vokser det planter som visst ikke vokser andre steder.

Djevelens svelg

Ute i elva på brasiliansk side

Vi dro til den brasilianske siden av elva første dag i parken, noen hadde tipset om at det var lurt å dra dit først. De driver et velsmurt turistmaskineri her. Alle stier er brolagte, grensekontrollen går summarisk og greit. Det er mange besøkende, ca 10.000 om dagen, men området er såpass stort at man ikke har følelsen av å gå i kø hele tida . Der er uansett verdt det, å stå i nærheten av "djevelens svelg" er en imponerende opplevelse. Vannføringa var ekstra stor de dagene vi var der også. Det kommmer ned en MUR av vann. Vassrøyken ligger som tåke i lufta. De har bygd observasjonsplattformer i flere nivårer, og man kan også gå UT i elva og stå og bli våt og se opp på fossen.



One happy camper, med djevelens svelg rett bak seg. Bryr seg ikke det minste om det.



Two happy campers who fart in the general directon of the devil.

Vi spiste litt lunsj på kafeen (etter å ha ventet en million år på at køen skulle bevege seg en cm) mens vi tørket og så over mot den argentinske siden, der mesteparten av vannfallet er...

Argentinsk side
Og det viste seg at den brasilianske siden bare var oppvarming. Riktignok er djevelens svelg den største enkeltfossen, men Argentina har mesteparten av vannfallene på sin side, og det er MYE vann som faller. Man kan ta et lite tog som går mot den ytterste observasjonsplattformen, og for å komme dit fra "jernbanestasjonen" må man gå langs gangbruer som går over elva - i over en kilometer! Vel framme ser man det nest største fossefallet midt imot, fra en plattform midt i elva, omgitt av fosser på alle kanter. Vassrøyken står, man blir våt av å være her, men for et syn!

Disse bildene kan bare gi en anelse av dimensjonen av vannfallet...

Man kan gå en øvre og en nedre tur ved fallene. Den øvre ligger over fossene.

Hilde titter ned på vann.

Den nedre går da nede i bunnen. De har bygd noen plattformer som står nesten inne i fossen. Her blir man våt, men det er et tøft syn!

Sett ovenfra...

og sett nedenfra.

Når vi så avslutter dagen med en båtttur der man kjører i full fart mot fossen og når båten nærmest er inne i vannfallet bare slipper gassen og lar vannet stoppe båten, blir vi jammen våte igjen. Litt av en dag. Vi var i parken i 8 timer, men det virket ikke for lenge i det hele tatt.

Herligheten koster 150 kr i inngang og 45 kroner i transport. Gitt for pengene.

Bussen til Salta tar lang tid, 27 timer sånn ca. med bussbytte i Tucuman. På veien kan man se lykkelige kyr beite i høyt gress på svære sletter, og tenke på neste kjøttmiddag.

En tur til Chile

Sjåføren slapper av.

Etter en hvildeag er det jammen på tide å leie bil igjen! For tredje gang. Og jammen er det noe rart med bilen denne gangen også. Første gang vi leide bil var i Mendoza, den hostet og harket en del, men vi kom da fram. Andre gangen var den lange turen fra Bariloche til El Calafate, den bilen var såpass dårlig at vi måtte bytte den mot en ny i El Calafate. Den hostet og harket noe fryktelig (det er visst noe man kan vente seg med elektronisk innsprøyting av bensin, samme modell som første bil), verre og verre etter hvert, venstre speil lagde bråk fordi dekselt var løst og venstre vindu lot seg ikke rulle ned. Heldigvis var det Hertz vi leide hos, de lager ikke motstand når man vil bytte bil. Den nye bilen hadde gått like langt i flg speedometeret, men i så fall var den første utsatt for mye grusvei på de samme antall kilometere - den andre bilen var god som ny. Bilen vi leide hos et lite firma i Bariloche gikk varm. Veldig varm. Den måtte byttes den også. Men vi drar nå avgårde, retning Chile, uten en plan - som vanlig.


San Martin de Los Andes
San Martin de Los Andes ligger pent plassert ved en innsjø der middelklassen ferierer. Vi overnattet her i et så nytt hotellrom at malingen omtrent ikke var tørket. Som de første gjestene i nybygget var vi også redd for å sette avtrykk i sementen på gulvet. Her gjorde vi ikke annet enn å overnatte og spise et bedre måltid. Stig fikk førsteklasses hjort og Hildes risotto med sopp og lam gjorde også inntrykk. Risottoen var laget fra bunnen, og det tar jo tre kvarter. Dermed måtte vi jammen ta en øl og spise en empanada med laks først. Det er tøffe tak.
En av hovedårsakene til at vi leide bil for å kjøre nettopp til S M D Los Andes var at Lonely Planet og alle turistinformasjoner skryter av El camino de los 7 lagos (veien rundt de 7 innsjøer) Dette skal være en av verdens vakreste ruter med innsjøer, fjelltopper osv. Vi var middels imponert etter å ha kjørt Tromsø-Alta et par ganger......

Det var denne klisjeen med "krystallklart vann" igjen da...

Til Chile
Turen til Chile er flott, mellom fjellene. Vi passerer en diger vulkan med tydelige tegn på aktivitet for ikke så lenge siden, trærne i et flere hundre meter bredt og flere kilometer langt område er brent på den ene siden av fjellet, og man kan se at det liksom mangler noe der oppe på toppen. Området med innsjøene er noe Chile og Argentina deler mellom seg, så man kan stoppe ved en innsjø og spise lunsj - noe vi også gjorde. Og Hilde badet, i Lago Espejo, speilinnsjøen.

På grenseovergangen kan man beskue dette fine synet. Beskjeden er vel mest til turistene, men man kan jo også tenke seg at det ville passe for fyren i bakgrunnen. God reise, kom fort tilbake!


Det er tre luker å besøke på grensa, først immigrasjonskøen der man får passet stemplet, deretter er det bilkontrollen der man må vise fram dokumentsjonen for at man kan ta med seg bilen til Chile og til slutt er det kontrollen av bagasjen. På grensa til Chile er de svært strenge med hva du har med deg. Ingen matvarer tillatt! Man må fylle ut dokumenter på at man ikke har med seg noe ( "er kjeks lov?" spurte Hilde mannen i luka, vi hadde en pakke i bagasjerommet ), det er en "siste sjanse-søppelbøtte ved luka med matvaremannen, og deretter kommer det kanskje noen og sjekker bilen, muligens med hund. I vårt tilfelle måtte vi bare ta med "den og den" ryggsekken og sende den gjennom røntgenmaskinen for å sjekke. Bare en pakke kjeks - OK!

Pucón
I Pucón finner vi også et splitter nytt hotellrom i et nybygd anneks til et hostal. Det lukter ferskt tre og de har ikke rukket å sette vinduer inn i inngangsdøra ennå, så den lokale katta bare hopper rett gjennom døra. Det dyret får seg sikkert en overraskelse den dagen de får fullført jobben.

I Pucón kan man velge mellom et bredt spekter av utendørsaktivieteter. Byen ligger ved foten av en aktiv vulkan - Villarrica på 2847 m. Selvfølgelig arrangeres det turer dit og vi måtte jo kjøpe en sånn tur. Vulkanen er for det meste rolig og fredelig, den slipper ut en jevn strøm av gass iblandet litt røyk, av og til kommer det en gulfarget puff med litt kraftigere røyk. Vi ble fortalt at noen ganger er aktiviteten såpass stor at man ikke kan oppholde seg på toppen uten gassmaske og det er ikke så lenge siden siste utbrudd, men da vi var der var det bare jevnt og koselig utslipp av gasser. Vulkaner bryr seg ikke om sitt CO2-footprint.

Målet. Fin tur opp, artig aketur ned!

Vi stod opp og spiste frokost halv seks - rekordtidlig. Turarrangørene er rett over gata, og vi har vært der dagen før for å få sjekket størrelse på utstyret - støvler, bukser og jakke som skal tåle uvær. Dette er pakket i en ryggsekk der vi legger det vi mener vi trenger i tillegg, vann og mat, sekken veier vel ca 5 kilo. Oppstigningen ble gjort litt kortere av at vi tok en stolheis. Det var varslet at været ville snu på ettermiddagen, og dermed burde vi gjøre det for å spare litt tid. Vi regner med at ca 1 times spasering ble redusert til 10 minutter i stolheis. Men deretter var det bare å gå i vei. Ganske snart passerer vi ruinen av en gammel stolheis, den ble ødelagt av et utbrudd på 70-tallet en gang. Mesteparten av oppstigningen var på snø og det var lett å gå. Litt bratt noen steder, men helt problemfritt hvis man er noenlunde i form. Det var et par av de vi gikk forbi som sleit litt, men de så ut til å ha tilbrakt mesteparten av tiden sin innendørs. Vi hadde også et par irer med i følget vårt som "have never climbed anyting before" som det gikk litt sakte med, men guidene delte følget opp slik at vi som var i stand til det gikk litt fortere enn de andre. Det er fint å merke at vi faktisk tok igjen en god del folk på veien opp... Man er da ikke helt avfeldig ennå. Etter tre timer står vi på toppen!

På kanten av avgrunnen

Noen brenner av fyrstikker der nede....

Det bruser og freser nede i krateret. Det kommer en jevn strøm av gass opp og det lukter som om noen har brent av en eske fyrstikker, og steinene i vindretningen er farget gule. Avgrunnen er dyp, man ser ingen lava, bare hører at det går for seg der nede. Det er bratt, og fullt mulig å trille nedi hvis man ikke passer seg nær kanten. Det er en bred hylle mellom fjellkanten og kanten mot dypet så det er ikke farlig, men likevel føler man det er svære krefter rett i nærheten. En gang kom det et litt kraftigere utslipp og det ble vanskelig å puste - alle i nærheten begynte å hoste. Man kan smake surheten når man slikker seg rundt leppene. Dette er den andre vulkanen vi har vært på kanten av, men den første i Costa Rica teller liksom ikke - det er ikke det samme å ta en buss til kraterkanten som å klatre i timevis...

Nedturen

Klar! Helt klar!

Fjellmannen!

      








Nedturen blir morsom!
Vi tar på oss klærne fra ryggsekken, og spenner på oss rumpeakebrettet. Så er det bare å gå ned til snøen og sette seg ned. Lange, bratte aketurer med isøksa som brems. Har ikke hatt det så morsomt på akebrett på årevis! Når vi er nede der snøen slutter igjen er tåka kommet, regnet er ikke langt unna. Vi går fort i løsgrusen ned til bussen. Tilbake ved arrangørens kontor avsluttes turen med en pils og utdeling av tips til guidene. Disse karene gjør denne turen daglig - de har sterke bein. Men de var visst litt redde for uværet...:




Vi setter oss rett i bilen og kjører til Valdivia for der forteller en guide oss at de har et utmerket bryggeri!

Valdivia

Kunstmann kan kunsten, han!

Valdivia ligger nesten nede ved kysten og er en ganske stor by. Etter å ha funnet oss et sted å bo gikk vi ut for å smake på dette ølet som skal være så bra. Og jammen hadde fyren rett - det er virkelig bra øl! Dagen etter drar vi ut til bryggeriet for å smake en gang til - for sikkerhets skyld. Det bare forsterker inntrykket: Kunstmann lager det beste ølet vi har fått tak i på dette kontinentet.

Før vi drar videre stikker vi innom fisketorget. Det er et fargerikt skue, med fersk fisk på den ene siden der filetererne står og kaster slo og fiskebein rett i gapet på verdens største og lateste sjøløver. På den andre siden er det grønnsaker og andre matvarer å få tak i. Tang og greier.








Eksempel på lat sjøløve:

Men vi må videre - til Entre Lagos, viste det seg.



Entre Lagos
Man må jo sove, og Entre Lagos ( "Mellom sjøene" ) viste seg å være i passende avstand. Her kunne man spilt inn Twin Peaks 2 om man ville. Vi havner igjen på et helt nytt "hotelltom" i kryssfinertilbygget til en ytterst basic hopedaje. Dama som driver stedet er aldeles trillrund, men veldig hyggelig. Vi går en tur i landsbyen om kvelden og ender på en bar der det vises fotballkamp mellom Chile og Ecuador. Vi kjøper en øl og en pølse. Baren er holdt i den nå velkjente kryssfinerstilen. Gutta som drikker øl og følger kampen sånn halvveis (det er jo bare U21-laget) er solbrente opp til capsgrensen. Noen av dem drikker med begge hendene.Vi stikker oss ut som to veldig såre tomler, men det er jo moro. Så vidt vi forstår er det utmerkede fiskemuligheter her for den som er interessert i denslags. Chile tapte.

Og så dro vi tilbake til Argentina igjen.