San Blas - Bountyreklame!

Etter å ha kjørt i tre timer fra Panama City og bare stoppet for å plukke opp tre svære blokker med is som skulle funke som kjøleskap i seilbåten, der den siste timen var som å kjøre berg- og dalbane og alle passasjerene ble småkvalme, kommer vi ned til kysten på atlanterhavsiden ved San Blas-arkipelet. Vi blir hentet i en båt, åtte av oss og pluss isen. En times tur med motorbåt og vi kommer fram til seilbåten vi skal bo på i noen dager. Ombord er eierne (et tyrkisk par) og skipskatten Gatito. Båten ligger ankret mellom to øyer med et utseende som man bare ser i reklamefilmer og tegneserier om folk strandet på øde øyer. Øyene ligger i bassengblått vann, er omgitt av sandstrender, rager 1 meter over vannet og er dekket av palmer. Vel var det flott i Bocas del Toro, men dette er nesten for mye av det gode. De små øyene, glassklart vann, korallrev, solskinn, seilbåter for anker... utrolig. Det er 378 øyer i arkipelet, bare 49 er bebodd.

San Blas i solnedgang...

Det er lite besøkende her ute siden øyene er utenfor allfarvei. Det er noen seilbåter, motorseilere og en og annen motorcruiser. Noen av dem frakter passasjerer. På denne tida av året går det så vidt vi kan se to-tre båter i uka mellom San Blas og Cartagena, de tar 6-10 passasjerer hver. Det er altså ikke oversvømt med turister her. Vi 8 hadde f.eks en hel øy for oss selv - hvis vi ikke teller med familien som bodde der.

Kapteinen forbereder
konkyliegrillen
til hummergrilling

Jeg og Hilde var de eldste passasjerene med på turen. Det er jo en skummel oppdagelse... Det var to jenter i tjueårene fra Israel (begge med tre år i hæren bak seg), et amerikansk brødrepar på 20 og 22, og et tysk-australsk ektepar i 30-åra. Amerikanerne viste seg å være smart & bright, veloppdragne og med meget pene tenner - naturligvis. De har allerede reist over store deler av verden - privilgerte gutter. Vi trengte dem til all padlinga som måtte til, siden dingyen manglet motor - den var visst til reparasjon, og reservemotoren virket heller ikke (en av flere mangler ved båten...). Padle gjorde amerikanerne med ungdommelig pågangsmot. Tysk-australierne var nærmest oss i både alder og sinn, mens vi hadde minst å gjøre med israelerne. De var ikke-troende og inderlig lei av alt bråket hjemme, men den ene ville nå ha maten kosher likevel. (Greit det, det betød at det ble mer hummer til oss andre!) Hele båten var vel mer eller mindre agnostisk/ateistisk, med unntak av den tyrkiske kapteinen, som mente han var en slags muslim. Artig å se en fyr diskutere om man kan tegne Mohammed eller ei i romfylla! Hilde knuste ham i debatten, men var seriøst redd for å bli kastet overbord en periode.

Om formiddagen kommer lokale fiskere roende til båten. De selger levende hummer, og de koster ingenting - mellom 1 og 2 dollar pr stk, det kommer an på størrelsen. Hummerne blir tatt med på land for å kokes eller grilles. Måltidene er enkle, men velsmakende: fersk hummer, kokosris og iskaldt øl...

Søppel, igjen...

Men - det er jo alltid et men. Vi besøkte en av de større øyene i øysamfunnet for å spise lunch og lete etter vann (båten var på mystisk vis blitt tømt for ferskvann(?!?)). Vann fant vi ikke, men det var en kraftig wake-up call å se hvor blinde lokalbefolkninga var for skjønnheten i omgivelsene. De kaster søpla rett i vannet, bare et gjerde av trestokker stopper elendigheten fra å flyte avgårde. Utedoene står også ute i vannet - man bør ikke bade... Selve byen var stort sett ryddig og fin, så med unntak av strandsonen var det ganske koselig med sandgater og stråhytter og et par "ordentlige" bygninger av betong, som f.eks skolen og brua over til naboøya.

Teller vi dager? Neppe...

"Våre" unge amerikanere så sitt snitt til å befri noen- det er jo sånt de driver med i utlandet. De oppdaget en skinnmager tispe som var bundet, uten mat og drikke og som diet ikke mindre enn 11 hvalper. Eierne var dratt til Panama City kunne naboen fortelle. Det ble gjennomført en redningsaksjon i samarbeid med tyrkiske styrker (kapteininnen), hunden ble matet, gitt vann, og til slutt sluppet fri. Aksjonen må betegnes som vellykket, hunden ga dem et takknemlig blikk og forsvant som en mager rakett, forhåpentligvis på vei til noen som vil gi den noe å spise. Vi dro videre til neste ankringsplass, som var om mulig enda vakrere enn den første.Kult navn også; Coco Banderas. Vi ankrer opp mellom to øyer igjen, på en av dem bor det en liten familie i noen stråhytter, Heldigvis gidder de å ta vare på omgivelsene sine. Stranda er plettfri, vi kan bruke hyttene deres til å lage mat - det er i det hele tatt en meget behagelig måte å tilbringe et par dager. Heldigvis er det også noen kjente av kapteinen ankret der som har en maskin som kan lage ferskvann av sjøvann ombord, sånn at vi kan få vann nok til å dra til Cartagena (riktignok en dag forsinket, men med slike forhold, hvem teller dager?)

Overfart

Poteter skal skrelles

En sjømann!

Overfarten starter 06.30 i medvind og i noen timer seiler vi uten motor. Båteierne er fornøyde. Vi er fornøyde. Men det tykner til i horisonten, og passasjerene går tidlig til sengs når det blir klart at det kommer til å begynne å regne. Og regne gjør det! Det høljer, og det viser seg at båten ikke akkurat er tett... regnvannet drypper gjennom dekket, ned i sengene, det blir en fuktig affære med en god del sjøgang. Men etter en stund gir det seg, og neste dag er det lite vind, bakfra kommmer bølger fra stormen fra i går og vi går for motor hele dagen.

Vi kommer fram til Cartagena sent på ettermiddagen, og før båten er ferdig forankret, det hjemmelagde dekkteltet satt på plass og all bagasjen pakket er det nesten blitt mørkt. Vi padler til land og når vi er halvveis er det BLITT mørkt. Så vi befinner oss altså i et havnebasseng, uten å ha vært innom noen form for pass- eller tollkontroll, padlende i en mørklagt dingy uten motor på vei til å gå i land - i Colombia?!? Det hele virker faktisk litt absurd og ikke så lite skummelt, nå når vi tenker tilbake på det... Men fram kom vi, og dagen etter får vi også passene våre tilbake fra kapteinen (som på mystisk vis har fått dem behørig stemplet uten at noen av passasjerene var til stede, det kostet visst bare 100 dollars...) og kan begynne livet i en ny by. Og hvilken by! Gamlebyen i Cartagena er virkelig fott, mer om det siden...

Boomtown (rats?)

Panama City er en boomtown. Det bygges skyskrapere over en lav sko. Vi har talt minst 20 som er under konstruksjon. Det har sikkert noe å gjøre med at man, etter folkeavstemming bestemte seg for å bygge ut kanalen. De skal fordoble kapasiteten. Det følger en smule arbeid med et såpass til prosjekt - kanalen som den står i dag tok livet av noenogtjuetusen arbeidere og tok en god stund å fullføre. De nye slusene har man har gitt seg 7 år til å bygge. Arbeidet startet for 3 år siden og man skal være ferdig til 100-årsjubileet i 2014.



Panama City skyline



Kanalen

Vi så gravemaskinene i det fjerne da vi besøkte Miraflores-slusene. Slusene er et imponerende anlegg, de tenkte stort den gangen de bygde dette. De største skipene som kan passere har bare en halv meter klarning på hver side. Passeringen kontrolleres av små lokomotiver som holder skipene på plass med wirer. De har god kontroll og masse øving: Slusene går opp og igjen døgnet rundt, 365 dager i året. Vi bevitnet bla to enorme containerskip (dette var max kapasitet fikk vi vite) samt et skip fra Wilhelmsens rederier med norsk flagg og greier passere Miraflores fra det flotte observasjonsdekket.

Trangt i slusa!

Kanalkommentator

En av de pussigste jobbene på dette kjempeanlegget må være den tosprålige kommentatoren. Det sitter et menneske i besøkssenteret og snakker om skipene som passerer slusene - hele tiden! Kommentaren inneholder detaljer om skipene som er i ferd med å passere, hvor de er fra, bredde og lengde (det er noe som hetter Panamax som angir maksimum størrelse for skip som kan gå gjennom) hva som er ombord etc. I tillegg er det litt fakta om kanalen, kapasitet, bredde, antall skip i året, prisen for passering (sånn ca 340.000$ for de største båtene) - denslags. På engelsk og spansk. Så når vedkommende blir spurt om yrke er vel svaret: jeg er slusekommentator. Tospråklig slusekommentator.

Nøtter

På veien ut til slusene kan man se de mindre priviligerte selge ting på motorveien, gjerne gående mellom kjørebanene ved lyskryssene. Vi så f.eks en høygravid dame som solgte brus og kokosnøtter i veikanten. Nå er jeg selvsagt tilhenger av at damer i siste trimester skal slippe å selge kokosnøtter ved motorveier, men synet får meg likevel til å tenke at hjemme bor det noen svært heldige damer, som kanskje har 3 måneder sykemelding før fødsel og naturligvis ett år permisjon etter... (vi betaler skatt med glede)

Søppel

En ting man ikke kan unggå å legge merke til her er all søpla. Det ligger hauger av søppel på fortauet, selv på de mest trafikerte gatene. Søppelhaugene ligger gjerne rundt noen murte vegger som ser ut til å være laget for å ta imot søppel (det finnes veldig få søppelKASSER ), men henting av søppel ser ut til å være sjelden. Vi ankom fredag ettermiddag, nå er det mandag kveld, og haugene bare vokser, de eser ut, sprer seg utover murveggene, brer seg bortover fortauet. Men det er ingen rotter å se! Har de drept dem alle sammen? Eller er det fuglene som bestemmer over søpla her, som i Costa Rica? I avisen snakker ordføreren om mulig søppelkrise i oktober. Som vi ser det er krisa her allerede.

Bæsj



King Godzilla



En annen ting de sliter med her, er kloakken. Panama City har tydeligvis ikke noe kloakkrenseanlegg. Derfor skal man gå tur langs Avenida Balboa ved høyvann, for ved lavvann kan lukta legge en demper på gleden ved spaserturen. Man kan beundre skylinen fra avstand - i sær om kvelden er det et imponerende syn, men en spasertur ved lavvannn i nærheten av elva som renner mellom de nybygde høyblokkene avslører at den er en åpen kloakk. Vi gjorde det og kan berette om ganske udelikate syns- og luktinntrykk. Det gir uansett en følelse av at all denne staselige byggevirksomheten likevel er en slags forherliget versjon av en slum...

Hustling

Vi traff på en lokal hustler, eller "freelance tourist guide" som han kalte seg. En tynn, urolig fyr i 30-åra et sted. Han får nok i seg for lite mat og for mye kunstig stimuli, men var underholdende å snakke med en stund. "My father moved to Nebraska and took me with him. I moved back when I got old enough. I live from day to day as a freelance touristguide. And everybody I meet hold up their bloody Lonley Planet and says 'No thank's, I've got a book'. I swear: I want to blow up the building of the publisher of those guidebooks!" Fyren forteller oss at det er visse strøk av byen, blandt annet rett i nærheten av der vi var som man bør holde seg unna. Det kunne vi se med selvsyn dagen etter da vi tok en taxi ut på Amador Causeway, en bred molo med vei på som strekker seg tre kilometer ut i havet til noen øyer - som er turistghettoer. Sjåføren låser alle dørene i taxien mens vi kjører gjennom Panama Citys lavblokkslum - en samling bygninger med ytterst tvilsomt utseende. Å være turist inni der er nok en risikosport.

Casco Viejo



Surf & turf!



Casco Viejo, den gamle delen av Panama C er på Unescos liste og gjennomgår for tiden en skikkelig makeover. Allerede er det blitt en svært så innbydende bydel med plazaer, parker, utecafeer og beplantning. Og det er også en helt fabelaktig utsikt til Panamas skyline. Man kan spasere hit, men da helst før det blir mørkt. Vi gjorde det, men mørket kom og vi valgte å ta en pause på Coca-cola cafe. Panamas eldste kafeteria var meget opplyst, respateksbord, billig og grei mat og et resterende interiør (og klientell) som ikke virker å ha vært skiftet ut siden åpningen i 1907. Mette og fornøyde våget vi oss ut i gatene igjen og kom oss helskinnet ned til Casco Viejo og dens barer, cafeer og restauranter. Deilig! Vi hadde to bursdagsmiddager der. Første middag ble inntatt dag en i en restaurant bygd inne i den tykke muren som virket som beskyttelse mot havet ved bygging av byen. Livemusikk og greier. Deilig sjømat og en flaske hvitvin. I like! Andre middag nøt vi den siste dagen i Panama. Surf and turf for to personer. MYE mat og god drikke. Vi lever som grever. Takker for bursdagsgaver som muliggjorde disse to opplevelsene.

Kineserens vinanbefalinger
Litt slitne, men fortsatt med lyst på litt å drikke foreslo jeg (Hilde) at jeg skulle gå i nabobutikken og kjøpe litt vin. Ut på gata, inn i butikken; hvor er vinen? DER- bak en lang og høy disk. Jeg står og myser og får raskt hjelp fra innehaveren, en kineser med mindre (om mulig) spansk kunnskaper enn meg. Jeg forteller at jeg vil ha vino tinto (rødvin) Jada, det hadde han og gir meg en flaske rosèvin. No, no rosado -tinto, sier jeg og han rister på hodet, peker bortover hylla og jeg dirigerer. Han velger deretter ut en flaske hvitvin av samme merke. Nei, ikke vino blanco heller vil kunden ha. Jeg prøver å forklare, uten hell, og foreslår derfor et annet merke, mye dyrere men som bare fins i rød utgave. Han henter den ned og sier med overbærenhet at denne er jo dobbelt så dyr. Joda, men nå nærmer jeg meg målet. Se her; Vino tinto- samme som disse to, med altså, det må stå vino tinto på flaska. AHA- han henter omsider ned den flaska med rødvin jeg vil ha og jeg smiler lykkelig. Han løfter den hvite, den med rosè og sier- det er jo det samme- koster det samme- hva er problemet? Ja, ja- han om det. Moralen må bli, ikke be en kineser om vintips- det kan lett være det samme. Når man ikke har glass på sitt billige hotellrom må man improvisere med avskårne vannflasker.


Hilder drikker vin fra djevelens kjeller...



Bon voyage!

Men nå drar vil til San Blas og videre til Cartagena. Med båt!

P.S.
Dette ble postet litt sent pga tidstrøbbel, og vi har vært uten internettforbindelse en stund... Vi er nå i Cartagena, watch this space for beretningen om hvordan vi kom oss hit!

2. etappe, Panama, Bocas del Toro, Bouqete.

OBS! Pga en feil innstilling i bloggen var det ikke mulig å kommentere uten å ha en konto. Dette er nå fikset, og hvem som helst kan kommentere skriveriene våre!  

Trygg i vanntaxi!

Etter en forsinkelse pga øreproblemer og dritt, beveget vi oss endelig litt igjen. Buss til Sixaola - der dyrker de bananer i lange baner - og over til Panama, vidre til Admirante og med vanntaxi til Bocas town på Isla Colon. Dette er en slags tropisk versjon av Skagen! Turistifisert så det holder, god sjømat men forskjellen er naturligvis at det er varmt og at man slipper unna de sure, skandinaviske småbarnsforeldrene og de enda surere skandinaviske tenåringene som er med mamma og pappa på ferie for aller siste gang og ikke kan VENTE på å komme seg til et annet sted (de burde dra til f.eks...... Bocas.)
Det man må holde ut i stedet er halvgamle liberale østkystamerikanere - det er ikke så langt fra New York til Panama City, og derfra går det direktefly til Bocas - og unge amerikanere, israelere, tyskere - backpackere uten barn. Ikke mange skandinaver - Hilde mente å ha overhørt to svensker, men det var ogå det eneste.

Det er litt forskjell på folk mellom Panama og Costa Rica. De er litt mer stutt-tjukke her - damene får fort ishockey-keeper-fasongen når de blir voksne. Og folk virker muttere - i Costa Rica er det smil og "como está" og hyggelig småprat, mens her er de mere buisnesslike. Og så røykes det mye mindre. Det kommer nok av at det er røykelov, innført i 2008. Det betyr at det ikke er røyking innendørs og selv om f.eks apoteket(!) i Bocas selger cubanske sigarer har de ikke lov til å vise dem fram. Det betyr at sigareskene på disken har grønne papirark inni så man ikke ser innholdet, bare prisen...

Aldersmessig er vi i et slags vakuum. De eldre folka er der fordi ungene er blitt voksne, og de yngre gidder ikke prate med et par gamlisa som oss. Så hva gjør man? Man tar f.eks en båttur ut blandt øyene i Bocas-arkipelet. Det er, forsiktig sagt, vakkert der ute. Vannet er glassklart, øyene er grønne og frodige og ytterst mot havet ligger det to små øyer, Las Islas Zapatillas. (Kanskje de heter det fordi de ser ut som to store fotspor avsatt av en kjempe på vei til havs?) Det er nasjonalpark, men man kan gå i land for å sole seg og bade, mot å betale 10 dollars pr pers til vaktmannen. Og hvilket sted å bade! Kritthvit strand og krystallklart vann med en vanntemperatur som overrasker med å være LITT kjølig (les 28 grader) her og der. Måtte Survivor-filmteamene holde seg langt borte i framtida!



Restaurant....

For å se delfiner dra man ganske enkelt dit de er. Vi så tre foreldre med hver sin kalv (heter det kalv?) som svømte omkring i en bukt som visstnok er full av fisk - det er nok derfor delfinene holder seg der. Når båten kom for nær dukket de, forsvant en stund og dukket opp et annet sted. Lunsjen ble servert i en restaurant på stylter ute i vannet, der man kan studere livet der nede mens man spiser. En deilig dag på sjøen. Med på båtturen var selveste kyllingkongen fra Barcelona, han møtte vi igjen tilfeldigvis om kvelden. Han ble meget sjarmert av Hildes utmerkede spansk. (Sånn hørtes det kanskje ut for Stig, han er jo ikke videre bevandret i dette mystiske språg)

Det var også en festival den helga vi var i Bocas. Da stenger man en del av veien - trafikken omdirigeres ned på stranda - og åpner en haug med imporviserte serversingsteder og salgsboder der man selger akkurat den samme plastdriten som man selger inne i byen. Og så drikker og fester man av hjertens lyst. Det var visst noen motorbåt- og fiskekonkurranser også. Vi satt lett i 2 timer med hver vår pils og bare SÅ PÅ. Artig.



 Håndlaget, fersk, rykende varm, 3 forskjellige toastinger.



For å ta en pause fra varmen dro vil til Bouquete. Det er en liten by, 1200 moh. Her dyrker man kaffe, og den er virkelig ordentlig, skikkelig god! Veien hit tok vi med vanntaxi og buss, ingen organsiert tur denne gangen. Dermed blir det billig også, turen kostet vel 12-13 dollars per pers. Vanntaxien fra Bocas anløper Admirante (ca 40 min), som er en trist by. Nede ved havna bor det fattigfolk i noen skrøpelige trehus, med utedoen ytterst på en utstikker som går fra huset ut i havna. Det flyter med bæsj i vannet. De få turistdollarsene som kommer hit legges igjen hos vanntaxien og taxi til og fra grensen til Costa Rica - sjåførene krangler heftig om kundene når vi legger til kai. Fire andre skal til grensa, men vi skal bare til buss-stasjonen, det koster ikke mer enn en dollar (hvilket er dobbelt pris i forhold til hva de lokale betaler, men det er nå greit) for å finne bussen til David.

 

David ligger på den andre siden av fjellene, og veien går opp og ned, opp og ned og opp igjen og ned igjen og tar ca 4 timer. I bussen er det bare oss som er turister. Det er moro å ta lokalbusser, det er alltid noe å se. F. eks kan man se noen som vasker håret i veikanten i bekken som renner under veien, noen som svømmer i en elv mens de av en eller annen grunn holder en paraply over hodet, osv, osb. Og så skjer det pussige ting, plutselig bråstopper bussen og rygger tvers over veien fordi sjåføren har fått øye på noen som selger bananer og han skal jo ha en klase. (Den leveres senere til en fyr som venter på en buss-stopp utenfor David.) Det må også stoppes senere fordi han vil ha en klase av en annen frukt som vi ikke kunne identifisere. Det er sånt assistenen som selger billetter brukes til. Kjøpe cola, hente frukt! Og ta imot betaling for turen.( Man betaler forresten turen når man går av bussen her i landet, noe som har fått meg til å lure på hva som skjer om man ikke har penger - blir man tvunget til å sitte på tilbake?)

 

En smule sliten etter 4 timer i buss ankommer vi David. Ut, hente bagasjen- alt er der- PUH. Hvor er bussen videre til Boquete? Spørre- ja kanskje, vi er jo tross alt de eneste som ligner på turister her. Det er lurt, fordi blant alle de små "moderne" bussene rundt oss , viser det seg at bussen til Buquete er en utrangert, gul, amerikansk skolebuss (det er mange sånne både i Costa Rica og Panama). Det går ikke fort, men vi kommer da fram, etter en times tid. I Buquete regner det nærmest konstant, det er vinter. Det er lavsesong på alt mulig, og få besøkende her. Hurra for det- lave priser og trivelige folk.

Som de eneste gjestene på jazzbaren Zanzibar - stikk innom hvis du er i byen, det er en fin bar - får vi gode drinker, men har bare hverandre å snakke med. Dagen etter, Hildes bursdag, er vi der igjen og da er det full action! Det er quiz på gang, og vi deltar på de siste 11 av totalt 30 spm. Vi svarer korrekt på alle sammen og vinner hele greia!

I skrivende stund er vi i Panama City - her er det mere action!