Arequipa har vi besøkt før, så der ble vi ikke lenge. Men lenge nok til å gjøre følgende observasjon - vi satt og forfrisket oss litt på taket til en restaurant med utsikt mot den sentrale plazaen. Der drev man og rigget til for påskefeiringen. Det ble hengt opp dekorasjoner, og man hadde montert opp digre høyttalere utenfor katedralen. Over disse høyttalerne kom det kirkemusikk, og innimellom kom det en mannsstemme, så mild, så mild som en sommerbris på jentekinn. Stemmen la ut om religiøse greier, Jesus og alt det er. Innemellom dette, kom lydene av hammerslag, høyt og gjennomtrengende, akkompagnert av smertestønn. Auuuu... Åhhhh. etc. De kjørte jaggu meg et opptak av oppspikringa av guden sin over høyttaleranlegget, så det gjallet over plazaen! Med ca 10 minutters mellomrom kunne man høre dette og se for seg scenen. De er helsprø, disse romerne som Obelix pleide å si.
Tog
For å ha noe å gjøre i påska dro vi til Huancayo i Valle del Mantaro, et bredt dalføre i den sentrale delen av Andes, øst for Lima. For å komme seg dit tar man naturligvis toget, ikke fordi det er den raskeste måten å reise på, bussen tar bare halvparten av tida, men fordi toglinja er den høyestliggende i verden. (Bortsett fra Kinas nyvinninger i Tibet, men den linja er så moderne at det er nærmest for juks å regne.) Toget til Huancayo er derimot en klassiker. Den tok 40 år å bygge, ble ferdig i 1908 og går fra Lima, ved havnivå opp til det høyeste punktet på 4781 moh. For å komme seg helt opp dit er det flere sikksakk-kjøringer opp fjellsidene, og det er bruer over dype gjel.
 |
| I en sikksakk-kjøring. Vi kjører på sakklinja, sikklinja sees nede til høyre. |
Det er ikke bare-bare å reise fra havnivå til nesten 5000 moh., folk merket stigninga. Det fløy sykepleiere fram og tilbake i togkorridoren med oksygenflasker til de som ikke tålte høyden så godt. Det var et par stykker i vår vogn som ikke klarte å holde lunsjen nede, og det måtte tørkes oppkast. Men vi, som er stappfulle av høydetrening, merket ikke stort.
Ripoff..
Vi kjøpte en ganske dyr pakketur, og føler oss ørlitegranne lurt for hotellet vi bodde på hadde omtrent INGEN av de fasilitetene de lovte:
Sentral beliggenhet? Nei, nylig flyttet til utkanten av byen, 45 minutter å gå.
Varmt vann i dusjen? Nei, dusjen på vårt rom virket ikke (ble reparert etter hvert, men likevel)
WiFi? Nei, funket ikke.
Komfortabelt: Vel- madrassene var ligget omtrenet flate.
Rent: Sånn passe.
Velkomstdrink og middag på typisk peruviansk spisested med musikk og folkoredans? Tja, bare hvis ravioli og lasagna er typisk peruviansk. Folkoren var kanskje ektere enn normalt, ettersom de betalte danserne i folkedrakter var ferdige da vi kom og gjestene hadde overtatt dansinga.
Taxi ned til byen kl 04:45 for å se på opptoget og fyrverkeriet? Nei, den kom ikke... men det er jo Peru.
 |
| Steinpark |
Inkludert i pakken var et par turer med guide rundt omkring i dalen. Første dag besøkte vi en park der alle dekorasjoner er bygd i stein. Der var det fint å ha en guide som kunne fortelle om hva de ulike statuene og steingreiene skulle symoblisere, samt om plantene i parken. Hele parken var symbolmettet.
Siden besøkte vi håndarbeidere av ulike slag, bl.a noen som lagde ting av kalabasser. Flinke folk. Lunsjen var stilig, mat fra pancha manca (jordovn). De varmer opp steiner i et bål (steinene må være hentet i et elveleie ellers sprekker de i varmen, påstås det) og legger matvarer lagvis inn i en "ovn" bygd av murstein, med disse varme steinene innimellom. Kjøtt nederst og grønnsaker på toppen - så dekkes ovnen med papp og tøykleder og man lar det stå i en times tid, Kjøttet blir saftig og fint inni der.
 |
| Fra jordovn, rett på tallerkener |
 |
| Saueslakt |
Vi besøkte også et kors som biter. Dvs, spanjolene fikk overbevist de lokale folkene om at dette korset faktisk var magisk og kunne snakke. Så man slepte kriminelle og andre utskudd ( i spanjolenes øyne ) fram foran dette korset og fyren som hadde gjemt seg i hulrommet under, avsa dom over stakkaren (derav "korset som biter"). Til stor forundring for de (unektelig litt lettlurte) urinnvånerne. Da svindelen ble avslørt ble de naturlig nok litt sure. Det virkelig pussige er at dette korset tilbes den dag i dag, på tross av denne historien. Folk kommer til korset og tenner et lys. Så må de sitte der (man kan få leid stoler, naturligvis) helt til lyset har brent ned, for da kommer det man ber om til å gå i oppfylelse. De har tydeligvis ikke lært stort av historien.
 |
| Venter på at lyset skal brenne ned ved korset som biter. |
Jesuskake!
På søndag skulle vi ta toget hjem kl 07:00, det er påskemorgen og det skal naturligvis feires. Det er fest hele natta og sånn i 5-tia er det fyrverkeri. Dette ville vi se og bestilte en taxi via hotellet. Denne kom så klart ikke, så fyrverkeriet endte vi opp med å se det på flere kilometers avstand. Men vi kom oss ned til byen i tide for å se på opptoget. På langfredag så vi Jesus bli båret omkring inne i en glasskiste, med masse roser på. Det var sørgemusikk, og trist stemning. Nå på søndag er han tilbake, i oppreist stilling på toppen av det som mest ligner en... flere etasjers bløtkake. Jesuskaka paraderes rundt i sentrum, mens siste rest av fyrverkeriet går i lufta. Jesusen på toppen av kaka kan beveges littegran, vris hit og dit og riste litt på seg, og disse effektene blir brukt til stor applaus fra den imponerende tallrike menneskemengden som hadde møtt fram når Jesuskaka møter Jomfru Maria-plattformen. Det er et morsomt syn for oss ateister. Folk påstar i fullt alvor at det er VI som er rare!
 |
| Maria oppdager at sønnen er blitt bløtkakedekorasjon. |
Folk var ute hele natta, det var unger og gamlinger, noen var dritings, men de var i klart mindretall. Mat kunne man få kjøpt i telt i en sidegate, Hilde kjøpte seg litt marsvin uten å bli imponert.
Valg
Ellers kan vi melde at av presidentkandidatene er det helt klart Keiko som har brukt mest penger på maling i valgkampanjen. "Keiko Presidente 2011" står malt i knalloransje på annenhver murvegg. Vi prøver å forklare noen hvorfor vi syns det er morsomt, men det er litt vanskelig å få dem til å forstå. "Keiko was a killer whale that died in a Norwegian fjord!" går liksom ikke inn. "One of our politicians suggested making meatballs of the dead whale and call them Keikocakes!" blir heller ikke ansett som morsomt. De vi snakker med om valget mener det har gått helt galt, og at av kandidatene som var med i utgangspunktet er de to verste igjen. Pest eller kolera. Keiko er de velståendes kandidat, mens Ollanta er fattigfolkets favoritt. Keiko er dattera til ekspresidenten som sitter i fengsel (antagelig ikke lenge hvis hun vinner, sier man her), mens Ollanta er militær og imponert over Chavez' fremgang i Venezuela. Vi får se hvordan det går.
Bingo!
Etter noen dager i Lima dro vi videre til Mancora. Vi tok Cruz del Sur - bussen fra Lima, det beste buss-selskapet i Peru. Turen tar ca 18 timer. Du vet du på en bra buss når det arrangeres BINGO om morgenen. Bussbingo! I Argentina kan du vinne vin, mens i Peru vinner man bussbilletter. Bingo er en kjempemessig øvelse på spanske tall for Stig og det ble skikkelig skummelt når han fikk bingo først! Var alle tallene riktige? Kunne det være mulig? Stig turte ikke gå opp i andre etasje og snakke med bingodama, så det måtte Hilde gjøre. Utrolig nok stemte alt. Premien var en returbillett til Lima, men dit skal ikke vi, så i stedet ble en ung backpacker meget glad for å få gratis tilbaketur til Lima. Bingo!
Mancora
Mancora er en fiskerlandsby med en endeløs sandstrand mot Stillehavet, der man finner noen små bambusrestauranter som blir til små nattklubber om kvelden. Langs stranda nord og sør for sentrum ligger små hoteller, gjerne med egen restaurant. Hit kommer Peruvianerne for å feste, men nå er sesongen akkurat slutt. Det betyr at prisene på overnatting nærmest halveres og vi kan leve i billig luksus, samtidig som været forsatt er topp, det er klarvær og sol, men ikke for varmt og det er alltid en frisk bris på stranda som feier varmen unna. Deler av denne teksten skrives i en fluktstol på stranda, med en langspils innpakket i et vått håndkle ved siden av, mens forfatteren ser utover det endeløse Stillehavet for inspirasjon. Det er ikke noe å finne der ute. Man må jobbe i stedet, skrive med fingrene... Vi jobber med brunfargen og gjør oss klar for Galapagos.
 |
| It's a tough job, but somebody's got to do it. |
