torsdag 23. desember 2010

God jul, folkens!

Det er håpløst lenge siden vi har oppdatert bloggen, men det kommer av at Buenos Aires har tatt all tiden og spist den opp. Og så julestria, da.... med 35 varmegrader og sirisser i buskene er julestemningen på topp. Vi skal spise julemiddag sammen med et vennepar på et sted som heter Club Limbo - det betyr altså at vi skal feire jul i limbo, og det er jo et passende sted for oss alle fire siden alle er langt hjemmefra.

Vi håper våre trofaste følgere får med seg Grevinnen og Hovmesteren og ellers har en fin jul!

mandag 22. november 2010

Baños

Baños (1.862 moh)er en liten by med ca. 18.000 innbyggere som ligger ved foten av vulkanen Tungurahua, nede i et søkk mellom fjellene. Hvor dominerende vulkanen er ser man egentlig bare på avstand. Nede fra sentrum ser man nærmest ikke toppen engang. På et bilde tatt fra høyden kan man se at byen ligger ved foten av et digert fjell, 5.016 m høyt. Vulkanen er aktiv, byen ble evakuert i 2004 da det var et større utbrudd.

Busstur
Vi tok selvsagt buss fra Quito til Baños, det er bare 18 mil. Bussturene her er ikke uten underholdning, også når de ikke viser film (som for øvrig alltid er en piratkopiert, dubbet amerikansk actionfilm av elendig kvalitet, både "kunstnerisk" og kopieringsteknisk). Stadig vekk kommer det noen ombord og skal selge ett eller annet, vann og brus, naturligvis, og potetgull og frukt, bær og kjeks, kanskje en liten middag med kylling og ris, alt man kan trenge til en noen timer lang busstur. Man er altså ikke vanhjulpen dersom man skulle glemme å kjøpe livsnødvendigheter før turen starter. Innimellom, gjerne ved starten av bussturene, er det noen som virkelig går inn for salgsjobben. De holder en lang tale om produktes forteffelighet, det være seg kjeks eller minnepinner, armbåndsur eller vitaminpiller. Det synes ikke være grenser for hva man kan oppnå med vitaminpiller nå for tiden. Det hender også at de hevder at man BØR kjøpe sakene deres av humanitære årsaker ettersom de trenger pengene til den veeeldig dyre medisinske behandlingen deres mor eller bror trenger.

Spasertur


I tilfelle vulkanen våkner...
Første dag i Baños tok vi en lang spasertur i den bratte lia over byen. Det er noen landemerker rundt omkring som er fine spaserturmål. Etter at vi passerte korset på den ene toppen ble stien til en bred, dyp grøft - som å gå i en grønn tunnel. Vi fikk et glimt av vulkantoppen etter et par timers tur, og fant også tilflukstedet for bygda oppi der - en basketballbane med metalltak. Der skulle man samles i tilfelle utbrudd. Det så ikke så veldig betryggende ut... Vi møtte en kvegbonde der oppe som kunne fortelle at det var 4 måneder siden forrige gang det hadde vært aktivitet i vulkanen. Han viste oss en alternativ rute ned igjen slik at vi slapp å gå samme vei vi kom opp. Han var, som de aller fleste andre vi møter her borte, en veldig hyggelig mann, nysgjerrig på oss og hvorfor vi var der, hvor vi kom fra og hvor vi har tenkt oss hen. Han fulgte oss et stykke og fikk 3$ - som Hilde fant på stien på veien opp, det virket som han trengte dem mer enn oss - for bryet.



På veien ned stoppet vi for en øl på Himmelkafeen! En pils med toppers utsikt...


Lørdagsfest på Leprechaun

Man føler seg skikkelig populær en lørdagskveld i Baños. ALLE vil ha deg inn på sitt disko/utested og det reklameres villig vekk. Vi endte opp på Leprechaun, et gjennomført sted med to etasjer. Kunne nesten vært hvorsomhelst i verden, et funn for travellers noen år yngre enn oss.......Gringosen holdt stort sett til i bakgården der det var et stort bål og et digert lerret der Lady Gaga videoer uten lyd ble vist, mens salsa og lokale helter jomet over anlegget. Gratis popcorn og mye artig å observere holdt oss gående noen timer.

Ellers er Jack Rock Café (som het Hard Rock Café helt til Hard Rock Café fikk nyss om dette og tvang dem til å skifte navn) et fint sted å slå ihjel noen timer. Kilder hjemme mener å ha sett en plakat med Anita Skorgans blide kontrafei henge her, men den må være tatt ned, i alle fall kunne ikke vi finne den. (Kanskje det var Antitas fjes på veggen som fikk Hard Rock Café til å gripe inn og beskytte navnerettighetene?)

Bad / fest med folket
Vi bodde bra i Baños, med dusj der vannet etterhvert ble kokende pga de varme kildene, men vi måtte jo selvfølgelig teste ut ett av de kommunale badene også når vi først var der. Vi valgte å bade etter mørkets frembrudd og fikk en selsom opplevelse sammen med mengder av blide Equadorianere i ulike utgaver av str L-XL-XXL og månesigd på snei. De varme kildene skal visstnok være veldig bra for helsa- de reklamerte også for god virkning mot overvekt... Vi plasket rundt i skikkelig varmt vann og hoppa over i "kulper" med iskaldt vann for å "våkne" litt opp innimellom. Deilig! Det gjelder bare å glemme alt om nordisk standard på svømmehaller og minne seg på at dette stedet har vært åpent snart i 100 år.

På lørdagskvelden tok vi en skranglete" buss", (en "Chiva") som i virkeligheten er en lastebil totalt uten fjæring, med en fastmontert trekonstruksjon med benker og tak på lasteplanet (sikkerhetsbelter? Hahaha!), naturligvis inkludert høy musikk og blinkende lys, antagelig for å distrahere oss passasjerer slik at vi ikke tenkte for mye på kjøretøyets øvrige beskaffenhet. Det var mange av dem, minst 10 bare denne kvelden, smekkfulle alle sammen, på vei opp til et utkikkspunkt over Baños. Der samlet alle seg i mørket for å spise grillmat, drikke øl og la seg underholde av komikere og flammeslukere. Da vi gikk av "bussen" fikk vi et glass varmende Canlazo (inkludert i bussbilletten), "med" eller "uten". Hvis man ville ha "med" fikk man en ørliten skvett hjemmebrent oppi plastkoppen, servert av en guttunge på ca 11 år. Det er nesten som å være i Trøndelag.

Ungdommen
Gjennomsnittsalderen på de besøkende i Baños var skremmende lav. Vi kjente alderen tynge. Hmf, disse reisende blir bare yngre for hvert år som går... Her møtte vi også de første nordmennene vi har sett på turen (med unntak av noen vi overhørte i Quito), bl.a. en fyr som hadde sagt opp jobben og solgt huset og reist sin vei. (Vi gjetter på at dama hadde forlatt ham også.) Han drakk øl med stor iver, og hadde tydeligvis gjort det en stund. Hukommelse som en gullfisk (av og til glemte han til og med å snakke norsk), men veeeeldig blid.

Cascadas

Errrn, ERRRRRN!!!

Baños er en by som lever av å selge natur, de tilbyr turer, syking, utleie av mopeder og biler, bading (baños betyr jo do/bad), litt eksremsport og  noen barer. Barene er samlet i en kort gatestubb slik at det skal være enkelt å finne dem (mens utleiefirmaer/turarrangører er OVERALT). Den ene baren med høyere musikk enn den andre i en evig kakofoni og konkurranse. Det verste er likevel at karaoke er superhot- og selvinnsikt når det gjelder stemmeprakt finnes ei. God øl redder situasjonen...


Skal vi bade???

En dag leide vi oss en liten gul jeep og kjørte langs Ruta de Cascadas - fossruta. Kjørte gjennom noen tunneller som kan konkurrere med Pollfjelltunellen :-( Pøh, disse tunnellene var HELT fine! - Stig) Vi stoppet etterhvert ved et vakkert fossefall (cascada Machay) med et fall på 40 meter der man kunne bade i kulpen under fossen. Det virket jo romantisk og flott på avstand, men det vi ikke tenkte på er at alt dette vannet som kommer fallende selvsagt skaper et kraftig vindtrykk! Det blåste såpass kraftig, og med så mye vann i vindkastene at det var vanskelig å puste hvis man hadde ansiktet mot fossen når man plasket rundt i kulpen. Men moro læll!

Jungeltur

Som vanlig passer utstyret PÆRFÆKT!

En jungeltur må man jo ha, så vi kjøpte oss en tredagers tur. Det begynte med litt rafting - Hilde var bekymra for at det skulle bli litt kjedelig, men det ble da noe action. Ett av strykene var på nivå 4 påstod guidene (men neppe mer en 3,5 med den lille vannføringa i elva...). Ellers prøvde våre guider konstant å velte flåta, eller i det aller minste å sørge for at Hilde (eneste jenta) havna i elva - det klarte de 4-5 ganger. Men ho bare flire! Det førte til at de par timene på elva ble ganske morsomme selv om det ikke var så voldsomt til stryk.
Vi reiste med 6 tyskere - tre av dem reiste sammen med en guide på all-included tur, mens de to vegetarianerjentene (som til overmål jobbet i rusomsorgen! Snakk om festbremser...) reiste for seg.

Som guide i jungelen hadde vi Enrique, en kraftig herre tidlig i 40-åra. Han kunne virkelig bevege seg i skogen, det hadde vært morsomt å se hvor fort han kunne gå hvis han ikke måtte taue på 8 turister der i hvert fall to av dem ikke var vant til å gå i skog... Han kunne tydeligvis det meste om plantene i skogen og kunne fortelle noe for hver 10 meter. Vi smakte på ulike frukter, gjerne hentet fra noe som for oss var i utgangspunktet usynlig og i alle fall ikke så ut som noe spiselig, og drakk vann fra en type liane som inneholdt vann med div helbredende virkninger, bla mot prostata, så nå er den saken grei:-) En tur til en foss som var skjult mellom bergveggene, der vi kunne bade, var minneverdig. Ellers gikk vi rundt i den tette skogen i noen timer fram til lunsj. Så var det kano hjem igjen - eller liggende i en bilring for de av oss som ønsket det - en fin måte å padle seg nedover elva. Dagen etter begynte det å regne kraftig, og elva ble minst dobbelt så stor. DA hadde det vært moro med bilringtur! I stedet førte regnet til en noe amputert jungeltur, men vi fikk da sett på utsikten.


Panamahat, ver 1.0. By Enrique.
Enrique kunne ellers fortelle oss litt om samfunnet han bodde i - det var ikke så mange folk i nærheten. Lenger ute i jungelen bor det urinnvånere som nærmest ikke har noe kontakt med sivilisasjonen. Det kan visst være ganske skummelt å besøke disse folka på egenhånd, og selv med guide kan man ende opp som kidnappet og/eller drept. Enrique fortale noen historier om sånne ting fra nær fortid for å fordrive tida mens vi ventet på at det verste av regnet skulle gi seg der vi satt på et utkikkspunkt på en høyde over jungelen.

Det var lite dyreliv å se, vi så faktisk ikke så mye som en ape ute i skogen. Enrique kunne fortelle at det var bitt mindre dyreliv de siste årene - urinvånerne blir flere og kverker alt som er. I leiren der vi bodde var det noen høner, en boa constrictor (som kjæledyr) og noen hunder - ellers så vi bare fugler og ildfluer. I "butikken" i festlokalet hang det noen skinn, bl.a fra en "svart panter" - en jaguar som er nesten svart. De tok livet av den fordi den hadde tatt to kalver på to kvelder. "Svarte pantere" finnes forresten ikke, det er ulike dyr på ulike kontinenter som er svarte. I Afrika er det leoparden som er "svart panter" når den er svart. Fun fact!


Kan man spise dette? Klart det!

Ildfluene var nå et kapitel for seg. De kommer i flere farger - de "blå" blinket kort mens de fløy omkring, det var noen som avga gulaktig lys som kunne lyse litt lenger av gangen, og så var det noen med kraftig grønt lys som var på konstant. Det var overraskende kraftig lys, hvis du fant tre av dem kunne du ha dem i en flaske og bruke dem som lommelykt! Det så helt kunstig ut med to grønne, runde lyspunkter (som kraftige dioder) på et insekt på størrelse med en tommelfinger. Vi så en sånn på veien ut til dammene i mørket for å se om vi kunne finne noen kaimaner. (Vi så bare øynene til dem, naturligvis, i lyset fra lommelyktene...) Insektet satte seg på fleecejakken til en av tyskerne, man kunne se aniktet hans i det grønne lysskinnet.

Det fantes også fluoriserende planter. Evolusjonen prøver alt! Anything that works...

Om kvelden satt Stig på verandaen og så på stjerner og blinkende blå ildfluer og tok seg et glass vin etter at Hilde hadde lagt seg for å klø sine tallrike sandfluebitt. Good times!

Et Ecuadoransk narkoreir.... unnskyld hjemmebrenneri.
Bare tilsett sukker!
På veien hjem igjen gjorde vi to stopp - monkey sanctuary der man tok vare på noen aper, og en hjemmebrentsfabrikk, der man serverte dem sprit. Neida, det var da mennesker som stakk innom for å kjøpe brennevinet, men etter å ha smakt på det er det denne whiskysnobbens ærlige mening at dette ildvannet ikke er egnet for menneskelig forbruk. Fabrikken hadde visst vært operativ i nærmere hundre år i følge spritpusheren (som så ut til å gjøre det bra, stort hus og greier) og den så nå sånn ut også, svartsvidd og fin. 2 dollars skulle han ha for 1,5 liter. Vi studerte restene av dagens produksjon. Det sto en lastebil halvfull med sukkerør, den andre halvparten var skviset tørr. Det dampet litt av brenne-utstyret.

Hilde med en ny lue, nei, ny venn!


(Man kunne kanskje brukt svineriet som blillig tennvæske eller noe...)

Tyskerne kjøpte 3 liter for å ha noe å kose seg med på Galapagos. Her reiser man halve verden rundt, drar ut til det dyreste reisemålet Ecuador har og by på, og så skal man drikke elending sukkerrørshjemmebrent for å feire??? Ja, ja. Dem om det.

Jeg vet om en fyr på jobben som sikkert ville likt dette... Han vet hvem han er!

Nå til en ordentlig by igjen - Cuenca neste!


søndag 21. november 2010

Otavalo

Før skumle Quito var vi Otavalo, en liten by med ca 30.000 innbyggere, stort sett urbefolkning. Byen er kjent for sine tekstiler, og markeder. Det er en trivelig by, så liten at man blir kjent i den i løpet av en spasertur, stor nok til at man kan gå på forskjellige steder hver kveld. Og innbyggerne er aldeles utrolig hyggelige!

Topptur
Litt bratt
Vi kom oss opp på Fuya Fuya, 4290 m.o.h. Man tar taxi opp til Lagunas de Mojanda ved foten av fjellet og går resten. Høydeforskjellen fra parkeringsplassen til toppen er på 550 meter, noe som tilbakelegges på under 2 km, så det er bratt til tider. Helt på slutten med toppen nesten i sikte måtte man til tider bruke alt av armer og bein og mot for å komme opp. Det var smalt, steinete og ganske bratt ned på begge sider. I tillegg drev skodda/skyene så raskt at vi av og til bare så hånda framfor oss. Skummelt for en lettskremt kar som meg. Vi gikk opp på 1 time og 20 min, 50 min ned igjen. Utrolig nok var vi heldige med været, nede i byen regnet det, men vi var over skyene, og sola skinte stort sett hele tiden.

Man merker høyden - det tar på å gå i bratt mot- og nedoverbakke på over 4000 meter. Lårene var støle i flere dager etterpå. Stig var stolt over å ha overvunnet høydeskrekk og kommet seg til topps. Hilde ikke plaget av høydeskrekk når det gjelder natur, men mektig fornøyd over å ha kommet opp på toppen. Anbefales! Taxisjåføren vår viste seg å være en utmerket guide, og han tok oss videre ned til en liten landsby som kunne smykke seg med en flott foss. Der bør man være sankthansaften. Da samles alle de innfødte for å bade, drikke, røyke og lytte til sjamanens råd. Damer og menn i samme kulp kunne vår venn Santos fnisende fortelle. Han gav oss også gode råd om hva som var verd å se i Equador, bla Isla de la Plata- the poor man`s Galapagos.

Marked
En svinaktig skjebne
Markedene i Otavalo trekker til seg mye folk. Dyremarkedet som holdes hver lørdag begynner sånn i 5-tia på morgenen, vi kom dit ca 6:30 og da var det i full sving. Urbefolkningen kommer for å handle, gringosene kommer for å se på. Det omsettes kyr, høner, kalkuner, griser, sauer, lamaer, marsvin, kyllinger, ender, hester, kattunger, hvalper, etc. etc. I sær grisene virket misfornøyde med det som foregikk og protesterte svært høylytt når de skulle flyttes på. Kanskje de luktet skjebnen til sine artsfrender som lå helstekte i matsalgsbodene? Vi forlot området i 8-tia da bussene med dollarturistene ankom. Det fikk være nok fesjå for en dag.

Dette markedet tiltrekker seg naturligvis andre salgsvarer også - allverdens man trenger til husholdningen, og så er det grønnsaksmarkedet og tekstilmarkedet - hele byen blir forvandlet til et stort marked på lørdagene.

Hanekamp
Om kvelden er det hanekamp. Det er nesten morsommere å se på publikum enn på hanene. Noen av dem er meget engasjerte og det veddes ivrig. En bedugget kar insisterte på å sitte inne i hanekamparenaen mens hanene fløy i tottene på hverandre. Han veddet konsekvent på feil fugl, noe som ikke hjalp på humøret hans.

Eierne av hanene er tydeligvis glade i dyra sine. Når det blir et opphold i kampen og klokka stoppes (joda - det er klokke og en dommer som passer på at ett eller annet regelsett som er litt vanskelig å få tak på, overholdes - når han ikke snakker i mobilen sin, selvfølgelig) kjæler de for fuglene sine, slikker dem på vingene og tørker blod fra hodet til fuglen slik at den kan se bedre, gjerne ved å stikke hele hanehodet inn i munnen.

Når tiden er ute, eller en av hanene har gitt opp (eller er blitt drept) utbetales veddemålspenger, og nye haner gjøres klar for arenaen, mens de tapende hanene får kunstig åndedrett og man ellers gjør sitt ytterste for å redde livet deres.

Pub...Vi fant en fin liten pub også, så vidt vi kunne se hadde den ikke noe navn. Den ligger rett overfor RED pub, hvis noen noengang skulle finne seg selv i Otavalo. Drinkene var ordentlig gode, og betjeningen var kjærester så det var riktig så trivelig stemning. Fyllefanter ble ikke godtatt, ingen servering for agressive folk. Bra musikk (når man er sulteforet på musikk uten trompeter)

Otavalo er et supert sted, avlegg et besøk hvis du er i Ecuador!

mandag 15. november 2010

Quito

Skummel? Litt.
Hovedstaden i Ecuador er en litt skummel by. Det er visst mye kriminalitet her, man blir advart stadig vekk om lommetyver, ransfare og at man må ta taxi.

Trygt å være ute til 22, sier du? Hva er klokka nå da???

Å se byen som passasjer fra et taxivindu om kvelden er illustrerende. På vei hjem fra nybyen ser vi at 1 1/2 kvartal bortenfor det actionfylte, befolkede plaza Fuch (eller hva det nå heter, vi har sett minst fire forskjellige navn på denne plazaen) blir det tomt for folk. Samtlige butikker hele veien hjem er stengt med metalldører, og det er omtrent ikke et menneske ute og går. Vi bor midt i sentrum av gamlebyen, med presidentpalasset og greier rett i nærheten, og det er ingen å se. (Da vi kom oss inn på rommet i 3. etasje, lente vi oss ut av vinduet for å se om vi kunne se noen og oppdaget ett menneske på vei nedover Chile-gata under vinduet vårt. Han oppdaget også oss der oppe, og lurte straks på om vi kunne hjelpe ham med noen småpenger!) Det er ikke midt på natta heller, klokka er bare halv 11. De sier at gamlebyen er trygg sånn fram til ca 22.00 i ukedagene. Første kvelden var vi ute og gikk i 9-tia for å lete etter et sted å spise. Til slutt fant vi en pizzabar som ikke hadde rukket og stenge. Den korte veien hjem etterpå virket nifs etter alle disse advarslene...

Man skjønner at de tar sikkerhet alvorlig der man bor når man i stedet for hotelldøren møter et metallgitter. Man ringer på og nattevakta kommer. Han må først åpne den indre døra med nøkkel, deretter kommer han fram til gitteret og ser seg ordentlig omkring, før han åpner gitterdøra og slipper oss inn. Det er da man sier "Gracias, Señor". (Dette mens taxien står og venter og ser om alt går bra med oss! Tuller ikke.) Alt stenger drit-tidlig (ca 21) i gamlebyen. Ikke et sted å være uten penger til taxien hjem. Heller ikke stedet å bli dritings, bli kjent med noen hyggelige lokale folk og bli med dem rundt hjørnet der de bor...

Ellers er gamlebyen virkelig flott, står på Unescos liste og greier, men den lukter kraftig av urin. De trenger å bygge noen offentlige toaletter her...

Nå skal det sies at vi, pga dårlig research, ankom Quito en søndag like før en rekke fridager. Helt fram til onsdag var det unntakstilstand, halloween på søndag, alle helgens dag mandag, de dødes dag tirsdag og fylkets "nasjonaldag" onsdag. Så vi har vel ikke fått noe ordentlig inntrykk av byen, men den er nok litt slitsom og skummel uansett.

Morado!
Blid og fornøyd med morado
Men om dagen er det ikke noe problem! Noe av det beste man kan gjøre er å kjøpe et glass varm morada, f.eks på plazaen rett overfor Mercedes-kirka. Morada (morada er engentlig navnet på fargen på suppa) er varm fruktsuppe med massevis av ingredienser; bjørnebær, kanskje epler og med fruktbiter i (sannsynligvis mango). Suppa er krydret med stjerneanis og kanel og er kjempegod. Med en bolle til funker det flott som en lite mellommåltid mellom lunsj og middag. Dessuten kommer man i godt humør av et glass varm, søt fruktsuppe!


Flotteste kirka i Sør-Amerika?

...in hell...
La Compañiero - en kirke bygd på 160 år fra 1605 til 1765 står i gamlebyen i Quito. En av de flotteste kirkene i Sør-amerika sier man - det kan godt stemme. Det var i alle fall masse gull overalt. Nærmest hver cm2 var dekket, iflg Wikipedia er det 7 tonn bladgull her! Man kan også se dommens dag og helvetes lidelser beskrevet på digre malerier, og det er interessant å se hva kristningene likte (liker?) å tenke på at vi hedninger skulle (skal?) ha i vente. Det merkelige er at de synes å mene at det er rettferdig med evig tortur for feilgrep begått i dette korte livet. Vel, dem om det. Det var en protokoll der hvor man kunne notere noe om besøket sitt, jeg hadde tenkt å skrive: "Samle eder ikke skatter på jorden, der møll og rust fortærer" eller "Mye gull må til for å å dekke de største løgnene", men dessverre hadde jeg ingen penn og dessuten var protokollen fulltegnet. Men det var utrolig mye flott håndtverk inne i krika, det skal sies.

(Jeg har forresten bestemt meg for å ikke gi penger til tiggerne som sitter inne i kirkene eller på kirketrappa. DISSE tiggerne får de religiøse ta seg av!)

Selg! Kjøp! Tigg!
Gateselgerne er overalt, og de selger som vanlig alt mulig. For oss synes det å overleve ved å selge skolisser på gata som et umulig prosjekt, men noen ser i alle fall ut til å være villige til å prøve, både av de seende og de blinde. De har rikelig med lisser med seg, hengt om nakken i tjukke lag. Av andre selgere kan vi nevne dama som satt i på en kirketrapp og solgte BH-er, det er uvisst for oss om man kunne prøve produktene før man handlet. Kanskje i sakristiet? En mann vi så igjen dag etter dag solgte fotografier av en tyrefekter. Han hadde to motiver av tyrefekteren sin. En dame har tydeligvis monopol på å selge tøykaffefilter og konsentrerte seg om det. Andre selger underlige komboer, som han i rullestolen som solgte dopapir, batterier og (et begrenset utvalg) DVD-er. Akkurat mannen man trenger dersom man har sett alle filmene sine samtidig som batteriene i fjernkontrollen er døde og man aner at man snart må en tur på do.

I tillegg er det naturligvis den vanlige variasjonen av tiggere - alt fra de aggressive som pisser på gata mens de kjefter ut i luften, til de oppgitte med tomme blikk og tomme bokser foran seg. (Blikkbokser!) De skadede og vanføre, de blinde, de som kan spille et instrument og de som bare kan stirre på deg. De gamle, krokete damene og ungene. Ikke så mange unger, heldigvis.

Pris på øl og sånt...
Men vi har jo penger og må tenke på hva vi skal bruke dem til. En øl i ny og ne er en fornuftig investering. I Ecuador får man murere (0,6 liter) med mindre man besitller noe annet (eller er på bedre restauranter). De koster 1 dollar på de billige stedene, 2 hvis du er på fotballkamp eller i mellomsjiktet, 2,5-3 på dyrere puber.Vi besøkte Pub Reina Victoria (en engelsk pub med peis med bål i, darts og kart med våpenskjoldene til Wales, England og  Scotland på veggene) fordi vi hadde hørt at der har de et godt utvalg ales. Et hyggelig sted, dessverre hadde de hatt inbrudd for en måneds tid siden der mesteparten av whiskysamlingen forsvant, sammen med Cd-spilleren og platene. Ikke hadde de noen ales heller. Så vi måtte klare oss med Red Label, Pilsener og mystisk jazz, ska og reggae, men det gikk da på et vis. Heldigvis var det happy hour og vi fikk 0,6-erne to for 1, dvs 2,5 dollars for 1,2 liter øl. Det kan man jo leve med. Senere på kvelden var vi nødt til å betale 4.5 dollars for et glass Undurraga på plaza Fuch! Blodpris! ;) Fuch u!

Heldigvis er bussen nesten gratis. Den koster 25cent og da kan du reise så langt du gidder. Det at den er så billig fører også til at den alltid er full, vi fikk aldri en sitteplass på den bussen.

Sikkerhet på pub og andre steder
Vi prøvde oss også på de andre engelske pubene i nybyen. Det har visst vært populært i årevis dette, å gå på en engelskinspirert pub og betale blodpris for importert og hjemmelaget øl. (Advarsel: De får ikke riktig dreisen på Stout her i Sør-Amerika. Prøvde på småbryggerier i Bogota, og på pub i Quito, men det funker ikke. Gin Tonic skal man også bare glemme. Har sett at de lager det med ingefærøl! GT er søtt og rart her borte, i alle fall på barene i vår prisklasse...) Vi gikk - etter mørkets frambrudd, men like etter åpningstid - til en stor pub som het The Turtle Neck. Puben er omgitt av et mettalgjerde med pigger øverst, og så aldeles stengt ut, men var åpen. Det er en sikkerhetsvakt som vinket på oss, buzzet oss inn gjennom porten i gjerdet og buzzet oss ut igjen da vi ville gå. Koselig det. Når man først var innendørs var det (nesten) som å være i London ett eller annet sted, minus serveringsjenta med åpenbart indianske aniktstrekk og et antrekk som tydeligvis skal minne om en engelsk skoleuniform, samt de feilstavede reklamene for spesialølet. (Eller er det kanskje ikke så uvanlig med eksotisk utseende på de bak disken og feilstavede reklameskilt i London heller nå for tida?)

En ekstrem sikkerhetshistorie til: Vi var på sportsbutikk for å se etter fleecejakke, der ble vi hjulpet av en bevæpnet herre som visste hvor jakkene var, han hadde revolver i hylster på brystet (over den skuddsikre vesten). Safety first! Så for meg en shootout mellom adidas-treningstøyet og nike-skoene, men det ble det ikke noe av.

Robery zone
...Banksy? Er det deg?
Vi tenkte også å ta en tur opp til den digre statuen av jomfru Maria som står på El Panecillo, en høyde i sørenden av gamlebyen. Vi blir rådet til å ta taxi, både av lonely bible, moon guide og betjeningen på hotellet, så vi TAR taxi. Sjåføren virker ikke så veldig keen på å kjøre oss, han snakker om at det er mye folk der oppe i dag (det er jo de dødes dag). Og da vi kommer fram til veien som går opp til statuen er den sperret med noen kjegler, og sjåføren påstår at det ikke finnes noen annen vei opp. Så han slipper oss av ved en trapp som går oppover åssiden, med beskjed om at det er MULIG å gå hvis man vil og avslutter med at han håper det går går bra med oss. Lykke til!, sier mannen og kjører avgårde. Vi går opp noen trappetrinn før vi oppdager at på veggene rundt om er det skrevet en advarsel til turister. Siden den er feilstavet og ikke er undertegnet med "Banksy" og kombinert med de alvorlige advarsler vi allerede har fått fra flere kilder, snur vi og går til Plaza San Francisco og spiser lunsj i stedet. Skummel by - den har egen "robery zone"!

Unge skopussere. Tidlig krøkes.
På plazaen kan man se på turistene og ungene som jobber som skopussere. De var veldig unge, noen av dem. Vi har litt problemer med å se det sjarmerende i at 4-5 åringer pusser skoene til rike turister, men det er kanskje bare oss.


Holy Mother of God! What are you doing? Why are you so pale???









Inne i musset ved den samme plazaen er det mye religiøs kunst. For oss så noe av det ut som eterlatte rekvistter fra inspillinga av en eller annen B-film med vampyrer og/eller zombier som hovedtema. (Det er kanskje ikke så rart siden vår mann Jesus teknisk sett er en zombie selv. Han har også visstnok stått for gjenoppvekkingen av flere zombies personlig, og da han døde ble Jerusalem innvadert av en hel flokk av sånne vandøde (Matt 27, 52). Merkelig at Mel Gibson ikke benyttet seg av dette...)




Ekvator? Veeeel, kanskje!

Helt på grensen...
Når man har reist så langt må man jo besøke ekvatorlinja. Mitad del Mundo - der er det en slags park som man må betale seg inn i, og akkurat som på polarsirkelen er dette neppe EGENTLIG der ekvator er - men hvem bryr seg vel om noen hundre meter (eller et par kilometer) eller så, når det er penger å tjene? De har rigget til med et monument med museum inni, scene, masse restuaranter og noen firkantige små bygninger der besynderlige utstillinger fra noen europeiske land kan beskues, gratis. En ordentlig turistfelle. Men turen dit (og tilbake) var spennende, og tok lang tid! Først måtte vi at en av de sentrale busslinjene så langt den gikk, så måtte Hilde spørre og grave en stund (det er jo ingen skilt noen steder) for å finne ut hvor den andre linja gikk videre, så måtte vi ta den bussen til der den endte. Og så et buss-skifte til, der vi måtte betale hele 15 cent for å bli med videre en halv times tid til. På veien hjem trosset vi rådet fra hotellbetjeninga og tok en liten buss i stedet for en stor. Denne kjørte i en stor bue om sentrum, så vi kom oss ikke hjem, men som plaster på såret kjørte den helt opp til Mariastatuen vi ikke nådde til et par dager i forveien fordi vi ikke turde gå gjennom "Robery zone"! Det tok bare en og en halv time eller så. Da fikk vi sett utsikten likvel. Vi tok taxi hjem...

Utsikt fra El Panecillo


Etter Quito skal vi slappe av i Baños, dra inn i jungelen, bade i varme kilder og andre sånne ting. For håpe forsikringa gjelder, selv om byen ligger betenkelig nær en aktiv vulkan. Sist byen måtte evakueres var i 2006...


mandag 1. november 2010

Over grensa uten en plan, i 10 enkle steg.

Slik gjør du det hvis du vil reise fra Popayán til en by i Ecuador (Quito eller en av byene før du kommer så langt, f.eks Otavalo) uten å planlegge det først:

1) Stå opp tidlig. Sånn i 6-tia er bra. Ikke somle for mye, pakk ferdig og gå til bussholdeplassen. Er du der kl 7, vil du finne en buss til grensebyen som går 7:30, og da har du akkurat tid til å spise frokost og drikke en kopp kaffe før bussen går.

2) Prøv å sove litt på bussen. Når du kommer til lunsj-stoppet kan du ta en reisesyketablett. Veien videre byr på svinger, svinger, svinger og svinger. Og motbakker og nedoverbakker, gjerne i kombinasjon med en sving. Det er også flott, virkelig staselig utsikt, både til høyre og venstre. Mest til høyre i begynnelsen, men den flotteste kommer til venstre mot slutten.

3) Når du kommer fram til grensebyen sånn ca 8 timer senere, går du ut av bussen, og ser deg litt omkring. Det er sikkert noen der som tar deg til grensa (det er et par kilometer eller så). F.eks en gammel mann i en nedkjørt bil uten sikkerhetsbelter som allerede har to personer i bilen. Betal ca 1600 pesos pr pers.

4) Ved grensa må du huske å få exitstempel fra Colombia før du går ned til grensevakta på Ecuador-sida. Etter du har fått exitstempelet, kan du spise det kjipeste måltidet du kan få for penger, helt nede på grensa, i en ettbords "restaurant" som serverer én rett: Kokte poteter med frityrstekte pølser og noen mystiske biter av noe som ser ut som det kan være flesk (disse gir du til den tiggende hunden). Bestikket er en tannpirker.

5) Få inngangsstempel til Ecuador. Hvis passkontrolløren spør om noe, si "Noruega". Sannsynligvis er det "Norge, Noreg, Norway" som ikke får noen bjeller til å ringe hos mannen i luka. Etter formaliteten er i orden passer det bra å gå på do før du finner en taxi til bussholdeplassen (ca 5 km inne i Ecuador). Du behøver ikke lete, sjåførene finner deg, de har gringoradar. Betal 5$ for turen (overpris, men siden bilen du sitter i bare har gått 18.000 km betaler du for luksusen av å sitte i en ny bil der både nakkestøttene, blinklyshendelen og sikkerhetsbeltefesteanordningen fortsatt er innpakket i plast-og virker!)

6) Det kan hende du har flaks og kommer til bussholdeplassen AKKURAT i et bussen til Quito er i ferd med å gå, og 3-4 mann kommer styrtende til for å hjelpe til med å kaste bagasjen inn bak, mens du blir hevet inn foran (nærmest i fart) for NÅ GÅR BUSSEN... ikke så veldig fort vil det vise seg, nærmest i gangfart de første meterne... men etter hvert kommer den nok i gang.

7) Sitt på bussen og lur på hvorfor de kjører så sakte. Og hvorfor stopper bussen så mye? Den stoppen der purken kommer omord og vil se passet ditt forstår du jo, men alle de andre? Merkelig er det, men å lure på dette hjelper til med å slå i hjel tiden, i tillegg til de dårlige, piratkopierte amerikanske filmene som vises på TV'n. Når det ikke er film, er det musikk, og for å glede deg som passasjer litt ekstra, har de installert blinkende, fargete lys i hyllene over midtgangen. Disse blinker flott, helt ute av takt med musikken.

8) En time etter du i følge ruta skulle ha vært framme, kan du begynne å bli bekymret (med mindre du skal til Quito som er endestasjonen. Da kan du bare slappe av). Mørkt er det jo blitt også. Hvor skal du egentlig av? Kommer noen til å si fra at du er framme? Hvilken by er det som passerer utenfor vinduene nå? Denslags kan du bekymre deg over.

9) En halv time senere (når du er nesten helt sikker på at lysene der ute må være Otavalo) kan du gå fram til billetøren og spørre. Du vil få nikking i retur som forhåpentligvis betyr at "jada, jeg vet du skal av i Otavalo, du kjøpte jo billett dit!"

10) Når bussen stopper (på motorveien, selvsagt) kan du undre deg over at plutselig ser det ut til at bussen har fått fryktelig dårlig tid. Her har man sneglet seg avgårde i timevis, men straks DU skal av (og ingen andre) må billettør/bagasjemannen styrte bak til bagasjeluka, røske ut bagasjen, svare med et "DEN VEIEN!" når du spør hvor sentrum er, mens bussen nesten ikke stopper i det hele tatt, og kjører så fort avgårde at billettørmannen må beinfly for å rekke tilbake ombord. "Har jeg virkelig så dårlig ånde?", kan du spørre deg selv.

Nå er du teknisk sett framme. Bare gå i retningen du fikk utpekt som veien til sentrum og du finner sikkert en taxi. Dra inn til byen (her kan du jukse litt og ha pugget et navn på et hotell som hørtes OK ut på bussen), finn et hotell, og der får du sikkert et stort rom (det er ikke lov å bestille på forhånd hvis du skal gjøre dette uten å planlegge!) med TV, høyt under taket og eget bad til 150 kr. natta med rikelig plass til både deg og din kjære, hvis du har en. Lykke til!

(Som hjelp for å få dette til; pugg navnet "Hotel Riviera-Sucre", det er et kjempevalg! Rommene er store, badet er supert, betjeningen hyggelig og frokosten storartet. Det er også et bibliotek med bøker og filmer, og de ordner også turer for deg med egen taxisjåfør.)

Popayan

Vi valgte Popayan som siste stopp i Colombia, både fordi vi fikk det anbefalt og også fordi New York Times beskrev byen så fint i et nummer jeg kjøpte til Kindeln min i Costa Rica! De kalte byen for Colombias "best kept secret", men la til at du (altså leseren) ikke kom til å dra dit i nærmeste framtid, desverre. Ha, ha, New York Times! Der fikk du den!
Popayan - fra en uheldig vinkel...
Popayan er hovedstaden i Cauca, har 258.000 inbyggere, kalles La Ciudad Blanca - den hvite byen - og det med rette. Sentrum består av lave, hvite bygninger, selvsagt i kolonistil. Det gjør byen flott å spasere omkring i. Det var visst enda flottere her før jordskjelvet i 1983. Det gamle sentrum er ganske stort til at byen er såpass liten. Dessverre regnet det nesten hele tiden, hver eneste dag kom de i alle fall ett kraftig regnskyll. Det førte til at vi tok vår første være-på-hotellrommet-nesten-uten-å-gidde-å-stå-opp dag. Dataspill og nettsurfing, sjokoladespising og brusdrikking hele dagen!

Sotañero
Det er flere OK steder man gå ut i Popayan, men Sotañero var en ganske kul pub/bar. Den var innredet med møbler langs veggene som gir en følelse av å sitte i et lite avlukke. Musikken var utelukkende gamle colombianske slägere, spilt på alt fra 78-plater, via singler og LP-er til CD-er. Bak disken sto det en liten mann og byttet plater og serverte øl. Eller dram. Ingen fancye drinker der i gården nei! Jeg var der en lørdagskveld etter at Hilde gikk hjem. Der møtte jeg en hyggelig mann ved disken, og vi førte en underlig samtale (hans engelsk var enda dårligere enn min spansk) og spanderte øl på hverandre. Gjentatte ganger ringte han til broren sin i Medellin som visstnok kunne engelsk, og da han endelig fikk kontakt måtte jeg prate litt med ham. Tror nok at det bare var fyren jeg møtte som ville skryte av å ha funnet en ekte nordmann. En nordmann på Sotañero! Sensasjon.

Siden jeg satt ved baren kunne jeg følge den lille mannens intrikate system for å holde styr på hvem som har drukket hva. (Han var virkelig liten, men ingen dverg. De er jo ganske småvokste, mange her. Fyren jeg satt med uttrykte forresten mange ganger sin beudring for den lille herren - en utmerket mann, visstnok.) Som tidligere nevnt liker colombianerne å drikke, og mye av gangen. Han hadde serveringshjelp siden puben var full, en bitteliten dame, og de to snakket med hverandre hver gang hun gikk forbi med nye flasker, og han gjorde en anmerkning med blyant i en tabell han hadde liggende på disken, tydeligvis en oversikt over gjestene. Antagelig gikk ingenting ham hus forbi. Han tok også naturligvis i mot musikkønsker, og hadde full oversikt blant de mange hundre platene sine. Han fant også tid til å småprate med gjestene langs baren. I det hele tatt- en flott baropplevelse.

Varme kilder
Det ble mye sløving i Popayan, men vi tok da en utflukt til noen varme kilder. De var skikkelig varme (og SKIKKELIG svovelstinkende), enkelte av bassengene kunne man ikke stikke tærne ned i engang - det sto skilt om at maksiumstemperaturen var 78 grader! Ikke mye fancy, vi var raske der... Turen tilbake igjen, 32 km - stort sett i nedoverbakke - tok vi på sykkel. De første 20 min. plaskregnet det mens vi syklet nedover en bratt grusvei. Vi stoppet for å spise lunsj i en landsby (igjen vakte vi oppsikt, og noen måtte sakkyndig klemme på sykkeldekkene våre og spørre om vi skulle til Popayan...), og da vi var ferdig med det hadde det sluttet å regne, og resten av turen ble kjempefin.

Silvia
Små, men stilige.
Vi dro også til landsbyen Silvia, to timers busstur fra Popayan, på tirsdagsmarkedet. Dit kommer fjellfolket i sine lilla skjørt (gutter og menn) og lilla sjal (damer) og brune og svarte hatter. De er små, men de er mange! Vi hadde hørt om at dette markedet skulle være verdt et besøk, og det var det. Alltid morsomt med markeder. Pussig nok ingen gringos på bussen dit, og få gringos i Silvia i det hele tatt. På markedet selger de stort sett ting man trenger, og mat. Nå har vi sett neonfargede lyslilla poteter også! Nesten så vi kjøpte noen for å ha noe nytt å ta opp i Lesja...

Vi stakk også innom et hull-i-veggen serveringssted. Det var fire bord og øl og dram. Flere av gjestene var allerede kraftig påseilet (sånn i ett-tia på ettermiddagen) og vi vakte behørig oppmerksomhet der vi satt og så rare ut med vestlige klær, uten hatt, med hver vår flaske Poker-pils. Etter hvert begynte noen av de verste fyllikene å prate til oss på indianerspråket sitt, Stig svarte på nordnorsk, og samtalen var i gang. Det var visst ikke så nøye om ingen forsto hva man sa, så lenge begge lagde lyder, etter tur! Det ble håndhilst en rekke ganger, og det ble spandert dram på oss, men da en gammel gubbe uten tenner, som sprutet spytt for hvert eneste ord, begynte å bli svært nærgående mot Hilde og gjentatte ganger uttrykte hvor utrolig vakker hun var, fant vi det på tide å trekke oss tilbake.

Neste stopp Ecuador!

fredag 29. oktober 2010

Bogotá


Buss til Bogotá
Bussturene i Colombia varer lenge. 9-12 timer er ikke uvanlig, vi har en personlig rekord på 17, men da sto vi stille i 3 timer fordi det var noe problem med veien. Og veiene er et kapitel for seg. Dekket er OK, men veiene er MEGET svingete og de går opp og ned hele tiden. Det er selvsagt omgivelsene som tvinger fram formen på veine. Det er dype kløfter og høye fjell overalt, og veiene slynger seg fram mellom disse, det er som å kjøre mellom fjorder i norge, men uten vann! Utformingen av veiene fører til øyeblikk av pur redsel når sjåføren foretar en av utallige hårreisende forbikjøringer, og øyeblikk der utsikten er flott. Disse øyeblikkene kan gjerne opptre samtidig. Det har også ført til at Hilde har lært seg å bestille reisesyketabletter på spansk. Veldig lurt! Forbikjøringene er nødvendige fordi lastebilene kjører så inderlig sakte, så egentlig er faren for å komme ut for en møteulykke ganske liten - møtende trafikk er som oftest også en saktegående trailer. De ser imponerende ut, disse lastebilene, men det virker ikke som de har så voldsomt med trekk-kraft. Slik var bussturen fra Medellin til Bogota også, en tur vi valgte å reise på dagtid for å se litt av landet.

Hilde liker Canlazo!
La Candelaria
Vi bodde i bydelen La Candelaria - den eldste delen av Bogota. Der er det lave hus og smale brosteinsgater. Etter ankomst på hostalet, på veien ut for å få noe å spise, blir vi advart av betjeningen om at det ikke er HELT trygt der ute ("it's dangerous, be careful") - dessuten var det jo mørkt, det var i 9-tiden en fredag kveld. Men vi opplevde ikke noe ubehagelig, hverken den kvelden eller senere. Naturligvis gikk det bare ca. 1 minutt før vi ble tilbudt "weed, coke", men det er jo bare å takke høflig nei. (På samme sted, i dagslys et par dager etterpå, ble vi ropt etter av et par meget entusiastiske selgere "Gringo, gringa! COKE!!!", mens de ivrig viftet med begge armene (alle fire armene, altså), tydeligvis uten å bry seg en døyt om sikkerhetsvaktene, eller politiet som jeg kunne se umulig kunne være utenfor hørevidde.) La Candelaria er ganske stort, har mange museer og teatre, barer og restauranter. Det er populært blant turister å bo der, men bydelen er ikke turistifisert, det bor vanlige folk der. Det er vel rett og slett ikke turister nok som reiser hit til å turistifisere en så stor bydel. Hilde har fått en ny favorittdrikk på kjølige kvelder; et varmt brygg med noe godt i- Canlazo- helst inntatt ved peisen i Pequeña Santa Fé.

Gullmuseet er helt topp og tiggerfritt.
Svær dame, liten mann.
Større byer har større variasjon, dette gjelder også blant tiggerne. Bogota har 8.5 millioner innbyggere, og det merkes. Blant tiggerne i Bogota kan man se ting i hvert fall Stig ikke har sett før. Mens vi gikk langs Calle 7 (en større vei i Bogota sentrum) en lørdag ettermiddag så vi en kvinne med det som må være elfantsyke (groteskt oppsvulmede legger og lår) som satt og raslet med en kopp med mynter. Da vi snudde på hodene for å ikke se for mye på henne, fikk vi øye på en levende torso (han hadde selvfølgelig hode, men likevel). Det "sto" en mann midt på fortauet, en liten meter høy, uten ben og armer. Han hadde en pose rundt halsen der man kunne legge penger. I etterkant lagde vi vitser om hvoran man kunne gi ham for mange mynter slik at han veltet framover, "ingen armer, ingen kaker!" og sånt, men man føler seg fort litt uggely av sånn vitsing. Især etter at vi så ham på samme sted hver dag. Huff, vi er glade for å slippe å tigge etter penger uten armer og ben i Bogota.

Arthur Dent ville sikkert sagt: "I wonder how he operates his digital watch?"

Garbageghosts
Siden vi har både armer og ben intakte kan vi vandre omkring i byen for egen maskin. Det er rart - jo større byen blir, jo flere muligheter synes det å være, samtidig som store byer føles farlige enn mindre. I en stor by er det som om hvert hjørne KAN skjule noe skummelt, men det er nok bare ens egen paranoia som i de fleste tilfellene møter deg der. Man kan dog merke størrelsen på byer på andre måter, f.eks ved at i store byer er det flere mennesker helt uten midler. I tillegg til de groteske tiggerne (se over) kan man se at søppelsekkene som ikke blir hentet før natten faller på en lørdagskveld rives i stykker av menneskedyret, ikke bare hunder eller fugler. Det går folk omkring som kjenner på avfallssekkene for sjekke om det er noe verdifult nedi der. Og begrepet verdifullt er helt klart relativt. Hvis de finner noe de kan bruke, rives sekkene i filler for å få tak i det - en plastflaske av riktig kvalitet, en metallboks eller noe sånt. (Jeg leste et sted at fattigfolk i Kairo resirkulerer tonnevis av søppel hver dag. Det gjør de nok i Bogota også.) Resten av innholdet i sekkene blir liggende på fortauet, omtrent som innvoller etter slakting av en elg eller en hjort i skogen.
Disse fattige folka leter også i søppelboksene etter noe spiselig, som f.eks en bit baguette som noen ikke var sulten nok til å fullføre. Blant de velkledde innfødte og oss enda rikere tilreisende er disse menneskene omtrent usynlige - de m,sklir gjennom de skravlende flokkene på gatene uten å snakke med noen, uten å etterlagte seg spor (de samler ting, de kaster ikke) - de er som skygger; det er nesten som om de ikke reflekterer synlig lys, man må på en måte konsentrere seg for å legge merke til dem, de er søppelspøkelser.
I en by der nesten en tredjedel av befolkningen lever på under 2 US $ dagen (tall fra 2005) er det vel ikke rart at de fattigste av dem er skikkelig fattige.

Ciclovía
På søn- og helligdager stenger Bogota over 12 mil av byens gater mellom 07 og 14 for at det skal spaseres og sykles. Ingen dårlig idé. Luften blir bedre og folk får seg litt trim, og gateselgerne får sikkert økt omsetningen de også. Og det er kjempepopulært. Masse folk ute og går (og sykler). Vi deltok også noen timer, spaserende. Jeg (Hilde) kikket ivrig på de mange av racersykler som for forbi. Ikke helt nye alle, men HVOR får de kjøpt dem??? Og sykkelklær? Mange hadde skikkelig utstyr, svært utvasket ofte, men, men. HVOR får de kjøpt disse? Æåvilha! Har i ettertid trålet alt av butikkvinduer og supermarkeder på jakt etter en sykkeltrøye med Colombia eller noe på, cool suvernir, men måtte gi opp ;-( Uansett en kjempeidé å stenge byen for trafikk. Quito har visstnok kopiert ideen. Blir artig å se hvordan det tar seg ut der. Har forøvrig også iaktatt med stor beundring mange som sliter seg oppover de stupbratte fjellsidene i kamp med lastebiler, busser ol, for ikke å snakke om når de kaster seg utfor bakkene på den andre siden. Ikke rart Colombia har fostret noen av de beste syklistene i verden.

Design: D.V.
Politi
Som tidligere sagt - det er mye politi, militære og vakter av ymse slag på gatene i Colombia. Det føles ikke akkurat utrygt, untatt når man tenker over at det antagelig er nødvendig. Vi trodde vi omtrent hadde oversikten (uten å ha gjort noe for å studere hierarkiet nærmere) etter å ha gått omrkring i et par uker (det er plazavakter, politi med refleksvest og kølle, politi med refleksvest, pistol og kølle, politi med ordentlig uniform og våpen, politi på moped, politi på motorsykkel, militære uten våpen, militære med køller, militære med pistoler, militære med automatvåpen.) Men en dag i Bogota dukket det opp en ny type. Først la vi merke til politiansamlingen med skjold og køller og en hel haug tåregassgranater, så kom det kjørende et anti-opptøyer-kjøretøy med et utseende som ville gjort Darth Vader varm om hjerterota - stort, svart og kantete. Og litt lenger nede i gata dukket det opp noen nifst utseende typer i helt svarte uniformer med like svarte automatvåpen som så skummelt skarpladde ut. Vi gadd ikke prøve å finne ut hvem disse karene var eller hvorfor de var der, vi gikk noen gater opp for å handle i stedet, mens vi så på hverandre og lurte på "hmmmm... hva skal skje her mon tro? Noe må være på gang..."

Saltkatedral - og bussen dit.
En av de større turistattraksjonene i nærheten av Bogota er en saltgruve der det er laget en "katedral". Opprinnelig var det gruvearbeiderne selv som sto for dekorasjonene, i en eldre del av gruva, men etter at den ble stengt av sikkerhetshensyn er denne nye delen et resultat av en konkurranse om design. Men det var vel verdt et besøk likevel, selv for hedninger som oss. Om ikke annet fikk vi sett en ganske kul kinosal!

Dette MÅ da være blasfemi?!
Å komme seg dit var nå likevel en utfordring: Hurtigbuss-systemet i Bogota (TransMilenio) er intrikat nok å sette seg inn i på en vanlig dag - det er en hel regnbue med fargekoder, et alfabet med bokstavkoder, og en masse tall og ingen av disse kodene ser ved første øyekast ut til å korrespondere med det som står på bussene. I tillegg var dette uheldigvis en helligdag og da er buss-systemet selvsagt et helt annet enn andre dager, uten at noen oppslag ser ut til å forklare hvilke endringer som egentlig gjelder. (Vi er sikre på at det må være et system, og et godt et også, i og med at bussene frakter 1,5 millioner passasjerer daglig, men vi rakk ikke å sette oss inn i det...) Hilde spør og spør og til slutt kommer vi da fram. Det var minst tre kvarter reisetid innen byen først med TransMilenio, og så en og en halv time ut av byen i en liten buss, og så er det hjemturen, ståplass og full gass på den lille bussen (safety first!), og det skal staves i koder og spørres akkurat like mye for å finne ut hvilken TransMilenio-buss vi skal ta hjem igjen (helt annen kode enn den ut, naturligvis) så da rekker man ikke stort annet den dagen. Det må sies at Colombianerne er svært hjelpsomme og svarer gjerne. Men når svarene er "Ja, ta 92 eller 76" da sier ikke det meg så mye. Hva er disse tallene, bussnr, gatenummer, holdeplasser??? Det viste seg å være gatenummer, men INGEN sa det. Puh- artig læll, og vi gir oss ikke.

Topp mat på Astrid & Gaston
Hildes favorittrestaurant
Da Hilde oppdaget i et magasin at Astrid&Gaston hadde en avdeling i Bogota var det selvsagt ingen vei utenom - vi måtte dit. Dette er en gourmetrestaurant, og hun for fortelle selv om hvorfor man må dit og hvordan det var å være der...

Ja- Topp restaurant uten å være for stiv. Vi var på avdelingen i Lima for to år siden 2 ganger og prøvde oss en tredje gang, men da var det stengt, så det sa seg jo selv. Vi dit i Bogota! Bestilte bord, tok taxi og nøt den beste Pisco sour, Geviche, tunfisk (lett presentert for litt varme på begge sider), prochetta-bekledde kjempereker, utvalgte viner og en dessert med varmt og kaldt, søtt og godt- ikke vet jeg hva det var- før vi trakk i baren for å fullføre og fordøye. KNALL! A&G har avdelinger i et par byer til i Sør-Amerika, og i Madrid, så det er noen filialer igjen å besøke. Gleder oss allerede!

Orkester og teater
Det er en annen ting ved store byer - man snubler alltid over noe rart eller underholdende, bare man er ute og går. Nest siste dag i Bogota snublet vi over et digert, TOTALT INKOMPETENT militærorkester som holdt utendørs øving. Det virket som om alle sammen hadde fått utlevert instrumentene sine sent dagen før eller tidlig samme dag. Veldig underholdende, om enn noe slitsomt for ørene. (Sjekk bare her...)

Dagen etter (samme dag vi skulle dra til Popayan) traff vi tilfeldigvis på et gateteater fra Chile som holdt forestilling på et bittelite torg rett ved der vi bodde. Det varte en times tid, uten diaglog, men med musikk og dansing og meget effektfull sminke. Vi hadde orkesterplass der vi satt på kanten av en liten fontene, så tett på at vi fikk danserne i fanget. Storveis! Sånt'no hakke vi på landet, nei...

Popayan neste!

mandag 25. oktober 2010

Medellin

Gibson AK-47
Vi tok nattbussen fra Cartagena til Medellin. Vi var advart om at sjåførene setter på AC til max, men at det skulle bli så kaldt som det faktisk ble var likevel en overraskelse. Stig hadde en shorts, dongeribukse utenpå shortsen, t-skjorte, skjorte og en ulljakke og frøs som en hund hele natta. Det var så kaldt inni bussen at man ikke kunne se ut av vinduene pga all kondensen på rutene. Det var som å sitte i en ølboks nylig tatt ut av fryseren. Det ble dårlig med søvn, og turen tok 14 timer. Dermed var vi noe reduserte da vi tidlig om morgenen kom fram til Medellin.

Sola var i ferd med å stå opp, men vi kunne fortsatt se lysene i arbeiderklasse/slum-strøkene oppetter fjellsidene rundt dalen der selve Medellin ligger. Det var kjølig, byen så brun og trist ut i morgenlyset. Vi fikk i oss en kopp kaffe og fant metroen som skulle ta oss til sentrum. Det var morgenrush. Vi stod der med hver vår ryggsekk og en koffert, og kom oss rett og slett ikke ombord, så trangt var det. Da vi endelig klarte å presse oss inn i hver vår vogn, klarer ikke Stig å komme seg av på det avtalte stoppestedet - det var rett og slett for trangt til å presse seg ut igjen med all bagasjen + en oppstandelse med en dame og en baby som måtte fram - og Hilde måtte bare vinke gjennom togruta et signal om at hun ventet på stasjonen. Ved neste stasjon kommer Stig seg ut, men hvordan komme over til den andre siden av perrongen der toget i motsatt retning går? Jo - opp en trapp til en annen linje på metroen, vente på et tog , gå gjennom dette toget og ned trappa på den andre siden. Vi finner hverandre igjen og går ned til hotellet gjennom morgentravle, dieseleksos-stinkende bråkete gater, og det hjelper ikke noe særlig at vi nærmest ikke har sovet i det hele tatt. Hotellet viser seg å være ytterst trist, men man får vel det man betaler for (noenognitti kroner kjøper vel ikke allverden i hotellverdenen), vi sjekker inn og sover i fem timer, selv om madrassen må betegnes som blant universets aller verste. Jeg lå på den og drømte om dårlige madrasser - så dårlig var den.

Det snek seg inn noen tanker om at hva var nå vitsen med å bytte ut sjarmerende Cartagena med dette? Brun murstein og eksos i stedet for koloniale, hvitmalte bygninger og hestedrosjer? Tabbe! Når vi i tillegg presterte å rote oss bort i helt feil retning - selv med kart - da vi skulle orientere oss i Zona Rosa og finne et annet sted å bo, var humøret litt labert en stund. Men vi fant da fram til slutt og etter å ha funnet et bra hotell som hadde et stort rom med utsikt, flislagt bad, flatskjerm, kjøleskap og ikke minst: Skikkelige madrass, til bare 3 ganger prisen for hotellet i sentrum, steg humøret igjen. Vi tok en pils for å feire og gledet oss til å dra tilbake dagen etter. Men først måtte vi overnatte på Hotel Conquistador.

Dagen etter flyttert vi til nytt hotell, og slapper av lenge på rommet - søvnkvaliteten på marerittmadrassen på Conquistador var elendig - det gir to netter på rad med dårlig søvn. I overkant for oss, voksne mennesker som vi jo er.


Muséplassen

Medellin bedrer seg etter at man har vært der en stund. Det som ved første øyekast kan virke som en bråkete, skitten, trang by har faktisk sjarm. Det bor 2,5 mill her, (de sier det er plass til halvparten), og i rushtida virker det som alle skal innom den toppmoderne metroen som går nord-sør gjennom byen (med noen sidelinjer og et par taubaner - mer om dem siden.) I Poblado ligger barer og klubber på rekke og rad, her samles alle de unge, turister og fastboende om hverandre, for å feste. For å spare penger, kjøper man som vanlig sprit eller øl på hjørnekiosken og drikker det i parken, rett utenfor hotellvinduet vårt. Vi trekker sofaen til ruta og setter oss og ser. Aktiviteten øker utover uka, men vi drar heldigvis fredag morgen. Siden hotellet vårt ligger midt i løypa vil det nok bli vel mye av det gode for oss, gamle folk, på fredagen.

Det er lite turister i sentrum, vi merker at vi vekker oppsikt. På plaza Bolivar (alle byer her har en plaza Bolivar) tar vi en café tinto, som er sterk og søt kaffe som selges av gateselgere som går omkring med termoser. Mens vi sitter og drikker kaffe kommer det folk bort og hilser. Dette er noe vi opplever flere ganger på forskjellige steder i byen, alt fra uteliggere til forretningsfolk, unge og gamle kommer bort og sier at de syns det er hyggelig at turister kommer og besøker dem. "At dere kommer hit betyr at dere stoler på oss, og det syns jeg er bra" sa en ung forretningsmann i dyr skjorte og kule solbriller. Uteliggeren på plaza Bolivar sa "it's nice to see faces like yours down here", før han fortsatte å synge fragmenter av gamle rockelåter mens han hvileløst vandret fram og tilbake på plazaen i sine fillete støvler. En ung mann kom bort og stotret litt engelsk, håndhilste og forsvant igjen. Alle sier de at vi må fortelle folk hjemme at det er bra i Colombia, noe vi lover å gjøre. Det er nesten rørende.


All things plump...

Vi gikk innom et museum i sentrum hvor man bla kan se de svulmende skikkelsene (både malerier og skulpturer) til nasjonalkunstneren Botero. Der er det en terasse med en kafé hvor man kan sitte og ta en øl eller en kaffe og se på folk og aktiviteten de skaper på plassen foran museet. Der kan man se vandrende telefonkiosker, særlig jenter, de har med seg flere fastlenkede mobiler og det koster 200 pesos minuttet å ringe (innenlands, vil jeg anta), det er turistguider, kaffeselgere med termosene sine, hatteselgere, sigarettselgere, fruktselgere, lotteriselgere, tyggegummiselgere osv, osv. Kan det bæres, kan det tydeligvis selges, det rareste vi så var hun som gikk omkring å prøvde å selge løsskjegg! Turister er det ikke så mange av, i alle fall gringos er sjeldne, men det MÅ jo finnes et marked for alt mulig. (Men spør deg selv: Når kjøpte DU sist løsskjegg på gata?)

Det er også mye politi. Veldig mye, fikk vi se det da det brøt ut en konflikt mellom en fruktselger og en plazavakt. De føyk i tottene på hverandre, uvisst av hvilken grunn, og det brøt ut en kort og heftig slåsskamp. Frukten, oppskåret og plassert i plastglass, føyk selvølgelig veggimellom. Tapt fortjeneste i massevis. Først kommer det flere plazavakter som hjalp til med å holde nede den illsinte fruktselgeren. Og før vi rakk å si "hva skjer?" var fire-fem politifolk på plass. Det prates heftig mellom de involverte og politiet. Innen minutter er det flere politifolk på plass, de kommer på motorsykler. Etter noen minutter til dukker det opp en lastebil med ca 20 mann fra hæren(!), riktignok ubevæpnet, men likevel - det kan synes litt i overkant for å dempe en litt heftig krangel mellom en fruktselger og en plazavakt... Uansett - alt løser seg, fruktselgeren trekker seg tilbake, plazavaktene, politiet og militærguttene småsnakker sammen i en 20 minutters tid og så er alt tilbake til det normale....

Topp taubane
Siste dag i Medellin tar vi metrocable opp i høyden. Det er to sidelinjer til metroen som går på skinner som betjenes av taubaner som går opp til arbeiderklasse-strøkene i den bratte lia over byen. Det er en fabelaktig utsikt fra disse vognene der de henger og dingler, og det koster jo ingenting! Metrobilletten gjelder hele veien, og den lyder på ca 5 kr. Dette er topp moderne annlegg i et område av byen man forsøker å gi liv ved å bygge nytt, se bare her.

Vil man høyere opp går det en taubane til, dette er utfluktsvognene så da må man betale litt til. Men da får man en 14-minutters tur opp over fjellkanten og innover i skogen, til Parque Arvi. Der driver de å bygger og tilrettelegger, blir nok et flott område når det blir ferdig, med turstier og sånt. Tydeligvis svært populært blant byens befolkning, køen ble kjempelang på vei ned.

På veien ned går vi mellom to av stasjonene for taubanen. Der oppe er det VIRKELIG sjeldent med gringos! Ungene som spiller fotball i bratt motbakke, roper etter oss, folk lurer nok på hvordan disse to har gått seg så inderlig bort at de har rotet seg helt hit, men for oss var det selvsagt interessant å se hvordan vanlige folk lever. Vi kan melde om at de lever tett. Svært tett. Og det er masse unger overalt.

Byene blir bare større og større - nå er neste mål Bogotá. I skrivende stund har vi allerde vært der og er forlengst reist videre, men vi ligger litt etter med skrivinga...

onsdag 20. oktober 2010

3. etappe - Colombia: Cartagena

(Ingen bilder foreløpig, blogspot er under vedlikehold og har tatt ned funksjonaliteten for opplasting av bilder)


Regn!
Det er regntid i Cartagena, oktober er den desidert våteste måneden i året. Det får vi merke den andre kvelden. Det regner! DET REGNER! Det høljer, plasker, lyner & tordner, det er et vannfall, vi opplever kaskader, fosser, utsoppelige strømmer av vann fra oven. I minst en time står det på mens vi sitter, dessverre litt uheldig plassert i en bar under gatenivå. Før halvflaska med rom som vi deler mellom fire er tom, flyter det med vann på gulvet, en ekspedisjon til "caballeros" (herrer) kan man bare glemme hvis man vil bevare joggeskoene, heldigvis ligger damas på litt høyere nivå og kan dermed fremdeles brukes. Utenfor, i dusjen, gallopperer turisthestedrosjene forbi, det romantiske ved dem antagelig av litt begrenset verdi og de dyvåte hestene vil nok hjem så snart som mulig. Etter hvert må vi gå da baren stenger fordi eieren må starte pumpene for å holde vannet unna.

Vi går hjemover. Etter et kvartal blir vi stoppet av en innsjø. Vannet står så høyt at vi må bare glemme å gå snarveien hjem, en omvei der det er litt tørrere er nødvendig. En stund ser det bra ut, men når vi kommer til det store veikrysset er det slutt. Vi har nemlig lyst til å dele en halvflaske til, men mellom oss og den er det en innsjø der det før var gatekryss. Men over må vi. Stig bærer Hilde, Felix bærer Sarah over de verste strykene, noen roper "es el punto de felizidad!" som kommentar til all denne konebæringen. Et annet gledens høydepunkt blir nådd når vi finner en stol hvorfra oversvømmelsen kan studeres i ro og mak, tørrskodd, mens et nytt glass rom iblandet is, lime og en liten dråpe cola nytes. Hver gang en bil passerer kommer det en liten tsunami av brunt vann skyllende inn over bargulvet. Vi legger føttene på fotstøttene på barkrakken. Sarah og Felix viser seg som utmerkede folk å dele noen sjølkomponerte Cuba Libres med (hvis man bestiller en cuba libre i baren koster den minst 8.000-10.000 pesos, mens en halv flaske rom koster 25-30.000, så det er en feil man bare gjør en gang).

Stilig by
Gamlebyen i Cartagena er nydelig, bygd i kolonial stil. Rundt hvert hjørne lurer en ny vakker gate eller en plaza. Det er grønne klatreplanter på mange vegger, noen steder vokser plantene tvers over gata. Det er folk som jobber med å plukke søppel og koste gatene og det gjør at byen framstår som meget ryddig. Med såpass mange turister som kommer innom er det jo nødvendig. Det er selvsagt en turistifiisert bydel, men man støter på tiggere og uteliggere her også. Især i røffere Getsemani er det en litt annen historie. Cartagena er egentlig minst tre byer, gamlebyen er turistsenteret, nede ved havna bor de som har råd i høyblokkørkenen, og i utkanten bor de mindre bemidlede i sine små mursteinshus.

Cartagena er en romantisk by. Har man lyst kan man kjøre hestedrosje, og det er det mange som har lyst til. De fastboende ungdommene finner man ofte småklinende der de kan finne skygge på bymuren - f.eks i åpningene der kanonene står. (Ang romantikk: Så vidt jeg husker slutter tulleactionkomedien Romancing the Stone  i Caratagena, så man kan jo se den for å få et inntrykk...)

Party!
Det er mange utesteder i gamlebyen. Massevis. Men vorspielet tar folket i parken. Forsyningen av alkohol besørges av en kiosk på hjørnet, og folk i Colombia liker å drikke. Mye!

Sigarer og smaragder
Colombia har visst verdens flotteste smaragder. Vi fant en rekke juvelerer i en sidegate nede ved katedralen, den ene butikken mer luftkondisjonert og stylet enn den neste. Hilde kjøpte seg en ring, og prosessen med å finne riktig pris var underholdende. Vi hadde vært innom et par butikker i forkant og fått en følelse av hva ting kostet. Men i denne butikken (som ikke var så inderlig stylet) fikk vi hele foredrag om ulike kvaliteter og hvordan man ser forskjell på dem, vi ble vist omrkring på verkstedet der smaragdene ble montert, og det var MYE prat. Etter en halv times tid var utgangsprisen halvert og da var Hilde fornøyd, og slo til. Hun hadde ikke penger og ble sendt av gårde med sikkerhetsvakta for å finne en minibank. (Vakta var sikkert hovedsaklig med for å passe på at hun ikke ombestemte seg...) Mens hun er borte står jeg ved butikken og venter, og man står ikke i ro som turist i Cartagena uten at noen kommer bort for å selge noe. En kortvokst, mørkebrun CD-selger med knallrøde øyne oppdager meg og vil selge meg musikk. Når jeg ikke vil ha det, prøver han seg med cubanske sigarer. Det er mye cubanske sigarer å få i Cartagena - de bytter dem til seg på båtene fra Cuba mot klær og ting som er vanskelig å få fatt i på Cuba. Egentlig skulle jeg ikke ha, det er for dyrt, og en hel eske? Hva skal jeg med 25 sigarer? Men etter litt småprat synker prisen, og han finner ut hvor lenge jeg skal være borte - og da passer det PERFEKT med en liten eske sigarer! "You smoke one, you give one away - you make new friend, it's perfect!" sier selgeren entusiastisk. Etter hvert har vi hilst også, Robert heter sigarselgeren. Jeg skal fortsatt ikke ha og dessuten har jeg ikke penger (det tror ikke Robert noe på, men mine lommer er tomme og Hilde har kortet). Prisen synker litt til. Hilde kommer tilbake med vakta på slep og cash i lomma og jeg benytter anledningen til å snike meg unna Robert og inn i butikken. Der tilpasses ringen og vi får en øl mens vi venter. Hilde spør vakta om man kan vite at sigarene er ekte, og hvor mye man kan forvente å måtte betale for en eske - for nå er jeg på gli, sigarmessig. Robert står stadig utenfor butikken, han har nå lagt sigareska i en pose så han aner nok et salg, og etter litt pruting til, bytter eska eier. Jeg sjekker så langt det lar seg gjøre om dette er ekte saker - forseglinga er OK ut. Selv om Robert har måttet barbere nesten halvparten av prisen han i utgangspunktet ville ha er han fornøyd og nå lurer han på om det er noe ANNET jeg kanskje har lyst på. Nei takk, sier jeg. "But we have VERY good quality in Colombia. Really, really good!" Jeg tviler ikke, kokain er jo Colombias største eksportvare (på 80-tallet engang tilbød kokainbaronene å betale hele statsgjelda på flerfoldige milliarder USD for å være i fred) og er nok av beste kvalitet. Jeg lurer litt på hvordan en sånn handel skal foregå og Robert forklarer velvillig og legger beroligende til: "Don't worry, I'm a professional!" Jeg får et kort fra juveler-butikken der han har skriblet telefonnummeret sitt. "Call me if you want anything!". Will not happen, Robert.

Det finnes mange gode grunner til å avstå fra å bruke kokain i Colombia (og andre steder), det er jo selvsagt det åpenbare at man kan bli fersket av det allestedsnærværende politiet og ubehaget det vil føre med seg, men kanskje viktigere er at man, ved å avstå, ikke bidrar til å finansiere geriljaer, fattigfolks dyrking av coca i stedet for mat (cocaen blir skattlagt av geriljaen) og i det hele tatt lar være å bidra til mange av problemene som dette landet strir med.

På kveldsparten nytes en deilig cubansk sigar (Det var ekte vare, ferske og fine -så hvis noen vil ha en sigar er det bare å komme innom!) mens vi er på vei til en bar som viste seg å være cool som bare det. Habana Club, Getsemani, Cartagena. Stikk innom hvis du er i byen. Denne baren er høyt på min korte liste av barer som har utmerket seg med ett eller annet. Der er det et voksent klientell, livemusikk, gode drinker, salsa mellom bordene og effektive bartendere. Anbefales!

Bruktbil?
Har du tenkt å kjøpe bruktbil, så sørg for at den ikke har kjørt omkring for mye i Cartagena. Når det er høyvann (i alle fall ved ny- og fullmåne) oversvømmes gatene i de lavereliggende delene av byen med havvann. Vi tok en dårlig timet spasertur ned til Bocas Grande ved høyvann, og måtte vasse ved flere anledninger. Notat til andre reisende: Det er ingenting å se i Bocas Grande.

Off to Medellin!
(10.10.10!)