Popayan

Vi valgte Popayan som siste stopp i Colombia, både fordi vi fikk det anbefalt og også fordi New York Times beskrev byen så fint i et nummer jeg kjøpte til Kindeln min i Costa Rica! De kalte byen for Colombias "best kept secret", men la til at du (altså leseren) ikke kom til å dra dit i nærmeste framtid, desverre. Ha, ha, New York Times! Der fikk du den!

Popayan - fra en uheldig vinkel...

Popayan er hovedstaden i Cauca, har 258.000 inbyggere, kalles La Ciudad Blanca - den hvite byen - og det med rette. Sentrum består av lave, hvite bygninger, selvsagt i kolonistil. Det gjør byen flott å spasere omkring i. Det var visst enda flottere her før jordskjelvet i 1983. Det gamle sentrum er ganske stort til at byen er såpass liten. Dessverre regnet det nesten hele tiden, hver eneste dag kom de i alle fall ett kraftig regnskyll. Det førte til at vi tok vår første være-på-hotellrommet-nesten-uten-å-gidde-å-stå-opp dag. Dataspill og nettsurfing, sjokoladespising og brusdrikking hele dagen!

Sotañero

Det er flere OK steder man gå ut i Popayan, men Sotañero var en ganske kul pub/bar. Den var innredet med møbler langs veggene som gir en følelse av å sitte i et lite avlukke. Musikken var utelukkende gamle colombianske slägere, spilt på alt fra 78-plater, via singler og LP-er til CD-er. Bak disken sto det en liten mann og byttet plater og serverte øl. Eller dram. Ingen fancye drinker der i gården nei! Jeg var der en lørdagskveld etter at Hilde gikk hjem. Der møtte jeg en hyggelig mann ved disken, og vi førte en underlig samtale (hans engelsk var enda dårligere enn min spansk) og spanderte øl på hverandre. Gjentatte ganger ringte han til broren sin i Medellin som visstnok kunne engelsk, og da han endelig fikk kontakt måtte jeg prate litt med ham. Tror nok at det bare var fyren jeg møtte som ville skryte av å ha funnet en ekte nordmann. En nordmann på Sotañero! Sensasjon.

Siden jeg satt ved baren kunne jeg følge den lille mannens intrikate system for å holde styr på hvem som har drukket hva. (Han var virkelig liten, men ingen dverg. De er jo ganske småvokste, mange her. Fyren jeg satt med uttrykte forresten mange ganger sin beudring for den lille herren - en utmerket mann, visstnok.) Som tidligere nevnt liker colombianerne å drikke, og mye av gangen. Han hadde serveringshjelp siden puben var full, en bitteliten dame, og de to snakket med hverandre hver gang hun gikk forbi med nye flasker, og han gjorde en anmerkning med blyant i en tabell han hadde liggende på disken, tydeligvis en oversikt over gjestene. Antagelig gikk ingenting ham hus forbi. Han tok også naturligvis i mot musikkønsker, og hadde full oversikt blant de mange hundre platene sine. Han fant også tid til å småprate med gjestene langs baren. I det hele tatt- en flott baropplevelse.

Varme kilder
Det ble mye sløving i Popayan, men vi tok da en utflukt til noen varme kilder. De var skikkelig varme (og SKIKKELIG svovelstinkende), enkelte av bassengene kunne man ikke stikke tærne ned i engang - det sto skilt om at maksiumstemperaturen var 78 grader! Ikke mye fancy, vi var raske der... Turen tilbake igjen, 32 km - stort sett i nedoverbakke - tok vi på sykkel. De første 20 min. plaskregnet det mens vi syklet nedover en bratt grusvei. Vi stoppet for å spise lunsj i en landsby (igjen vakte vi oppsikt, og noen måtte sakkyndig klemme på sykkeldekkene våre og spørre om vi skulle til Popayan...), og da vi var ferdig med det hadde det sluttet å regne, og resten av turen ble kjempefin.

Silvia

Små, men stilige.

Vi dro også til landsbyen Silvia, to timers busstur fra Popayan, på tirsdagsmarkedet. Dit kommer fjellfolket i sine lilla skjørt (gutter og menn) og lilla sjal (damer) og brune og svarte hatter. De er små, men de er mange! Vi hadde hørt om at dette markedet skulle være verdt et besøk, og det var det. Alltid morsomt med markeder. Pussig nok ingen gringos på bussen dit, og få gringos i Silvia i det hele tatt. På markedet selger de stort sett ting man trenger, og mat. Nå har vi sett neonfargede lyslilla poteter også! Nesten så vi kjøpte noen for å ha noe nytt å ta opp i Lesja...

Vi stakk også innom et hull-i-veggen serveringssted. Det var fire bord og øl og dram. Flere av gjestene var allerede kraftig påseilet (sånn i ett-tia på ettermiddagen) og vi vakte behørig oppmerksomhet der vi satt og så rare ut med vestlige klær, uten hatt, med hver vår flaske Poker-pils. Etter hvert begynte noen av de verste fyllikene å prate til oss på indianerspråket sitt, Stig svarte på nordnorsk, og samtalen var i gang. Det var visst ikke så nøye om ingen forsto hva man sa, så lenge begge lagde lyder, etter tur! Det ble håndhilst en rekke ganger, og det ble spandert dram på oss, men da en gammel gubbe uten tenner, som sprutet spytt for hvert eneste ord, begynte å bli svært nærgående mot Hilde og gjentatte ganger uttrykte hvor utrolig vakker hun var, fant vi det på tide å trekke oss tilbake.

Neste stopp Ecuador!