Over grensa uten en plan, i 10 enkle steg.

Slik gjør du det hvis du vil reise fra Popayán til en by i Ecuador (Quito eller en av byene før du kommer så langt, f.eks Otavalo) uten å planlegge det først:

1) Stå opp tidlig. Sånn i 6-tia er bra. Ikke somle for mye, pakk ferdig og gå til bussholdeplassen. Er du der kl 7, vil du finne en buss til grensebyen som går 7:30, og da har du akkurat tid til å spise frokost og drikke en kopp kaffe før bussen går.

2) Prøv å sove litt på bussen. Når du kommer til lunsj-stoppet kan du ta en reisesyketablett. Veien videre byr på svinger, svinger, svinger og svinger. Og motbakker og nedoverbakker, gjerne i kombinasjon med en sving. Det er også flott, virkelig staselig utsikt, både til høyre og venstre. Mest til høyre i begynnelsen, men den flotteste kommer til venstre mot slutten.

3) Når du kommer fram til grensebyen sånn ca 8 timer senere, går du ut av bussen, og ser deg litt omkring. Det er sikkert noen der som tar deg til grensa (det er et par kilometer eller så). F.eks en gammel mann i en nedkjørt bil uten sikkerhetsbelter som allerede har to personer i bilen. Betal ca 1600 pesos pr pers.

4) Ved grensa må du huske å få exitstempel fra Colombia før du går ned til grensevakta på Ecuador-sida. Etter du har fått exitstempelet, kan du spise det kjipeste måltidet du kan få for penger, helt nede på grensa, i en ettbords "restaurant" som serverer én rett: Kokte poteter med frityrstekte pølser og noen mystiske biter av noe som ser ut som det kan være flesk (disse gir du til den tiggende hunden). Bestikket er en tannpirker.

5) Få inngangsstempel til Ecuador. Hvis passkontrolløren spør om noe, si "Noruega". Sannsynligvis er det "Norge, Noreg, Norway" som ikke får noen bjeller til å ringe hos mannen i luka. Etter formaliteten er i orden passer det bra å gå på do før du finner en taxi til bussholdeplassen (ca 5 km inne i Ecuador). Du behøver ikke lete, sjåførene finner deg, de har gringoradar. Betal 5$ for turen (overpris, men siden bilen du sitter i bare har gått 18.000 km betaler du for luksusen av å sitte i en ny bil der både nakkestøttene, blinklyshendelen og sikkerhetsbeltefesteanordningen fortsatt er innpakket i plast-og virker!)

6) Det kan hende du har flaks og kommer til bussholdeplassen AKKURAT i et bussen til Quito er i ferd med å gå, og 3-4 mann kommer styrtende til for å hjelpe til med å kaste bagasjen inn bak, mens du blir hevet inn foran (nærmest i fart) for NÅ GÅR BUSSEN... ikke så veldig fort vil det vise seg, nærmest i gangfart de første meterne... men etter hvert kommer den nok i gang.

7) Sitt på bussen og lur på hvorfor de kjører så sakte. Og hvorfor stopper bussen så mye? Den stoppen der purken kommer omord og vil se passet ditt forstår du jo, men alle de andre? Merkelig er det, men å lure på dette hjelper til med å slå i hjel tiden, i tillegg til de dårlige, piratkopierte amerikanske filmene som vises på TV'n. Når det ikke er film, er det musikk, og for å glede deg som passasjer litt ekstra, har de installert blinkende, fargete lys i hyllene over midtgangen. Disse blinker flott, helt ute av takt med musikken.

8) En time etter du i følge ruta skulle ha vært framme, kan du begynne å bli bekymret (med mindre du skal til Quito som er endestasjonen. Da kan du bare slappe av). Mørkt er det jo blitt også. Hvor skal du egentlig av? Kommer noen til å si fra at du er framme? Hvilken by er det som passerer utenfor vinduene nå? Denslags kan du bekymre deg over.

9) En halv time senere (når du er nesten helt sikker på at lysene der ute må være Otavalo) kan du gå fram til billetøren og spørre. Du vil få nikking i retur som forhåpentligvis betyr at "jada, jeg vet du skal av i Otavalo, du kjøpte jo billett dit!"

10) Når bussen stopper (på motorveien, selvsagt) kan du undre deg over at plutselig ser det ut til at bussen har fått fryktelig dårlig tid. Her har man sneglet seg avgårde i timevis, men straks DU skal av (og ingen andre) må billettør/bagasjemannen styrte bak til bagasjeluka, røske ut bagasjen, svare med et "DEN VEIEN!" når du spør hvor sentrum er, mens bussen nesten ikke stopper i det hele tatt, og kjører så fort avgårde at billettørmannen må beinfly for å rekke tilbake ombord. "Har jeg virkelig så dårlig ånde?", kan du spørre deg selv.

Nå er du teknisk sett framme. Bare gå i retningen du fikk utpekt som veien til sentrum og du finner sikkert en taxi. Dra inn til byen (her kan du jukse litt og ha pugget et navn på et hotell som hørtes OK ut på bussen), finn et hotell, og der får du sikkert et stort rom (det er ikke lov å bestille på forhånd hvis du skal gjøre dette uten å planlegge!) med TV, høyt under taket og eget bad til 150 kr. natta med rikelig plass til både deg og din kjære, hvis du har en. Lykke til!

(Som hjelp for å få dette til; pugg navnet "Hotel Riviera-Sucre", det er et kjempevalg! Rommene er store, badet er supert, betjeningen hyggelig og frokosten storartet. Det er også et bibliotek med bøker og filmer, og de ordner også turer for deg med egen taxisjåfør.)

Popayan

Vi valgte Popayan som siste stopp i Colombia, både fordi vi fikk det anbefalt og også fordi New York Times beskrev byen så fint i et nummer jeg kjøpte til Kindeln min i Costa Rica! De kalte byen for Colombias "best kept secret", men la til at du (altså leseren) ikke kom til å dra dit i nærmeste framtid, desverre. Ha, ha, New York Times! Der fikk du den!

Popayan - fra en uheldig vinkel...

Popayan er hovedstaden i Cauca, har 258.000 inbyggere, kalles La Ciudad Blanca - den hvite byen - og det med rette. Sentrum består av lave, hvite bygninger, selvsagt i kolonistil. Det gjør byen flott å spasere omkring i. Det var visst enda flottere her før jordskjelvet i 1983. Det gamle sentrum er ganske stort til at byen er såpass liten. Dessverre regnet det nesten hele tiden, hver eneste dag kom de i alle fall ett kraftig regnskyll. Det førte til at vi tok vår første være-på-hotellrommet-nesten-uten-å-gidde-å-stå-opp dag. Dataspill og nettsurfing, sjokoladespising og brusdrikking hele dagen!

Sotañero

Det er flere OK steder man gå ut i Popayan, men Sotañero var en ganske kul pub/bar. Den var innredet med møbler langs veggene som gir en følelse av å sitte i et lite avlukke. Musikken var utelukkende gamle colombianske slägere, spilt på alt fra 78-plater, via singler og LP-er til CD-er. Bak disken sto det en liten mann og byttet plater og serverte øl. Eller dram. Ingen fancye drinker der i gården nei! Jeg var der en lørdagskveld etter at Hilde gikk hjem. Der møtte jeg en hyggelig mann ved disken, og vi førte en underlig samtale (hans engelsk var enda dårligere enn min spansk) og spanderte øl på hverandre. Gjentatte ganger ringte han til broren sin i Medellin som visstnok kunne engelsk, og da han endelig fikk kontakt måtte jeg prate litt med ham. Tror nok at det bare var fyren jeg møtte som ville skryte av å ha funnet en ekte nordmann. En nordmann på Sotañero! Sensasjon.

Siden jeg satt ved baren kunne jeg følge den lille mannens intrikate system for å holde styr på hvem som har drukket hva. (Han var virkelig liten, men ingen dverg. De er jo ganske småvokste, mange her. Fyren jeg satt med uttrykte forresten mange ganger sin beudring for den lille herren - en utmerket mann, visstnok.) Som tidligere nevnt liker colombianerne å drikke, og mye av gangen. Han hadde serveringshjelp siden puben var full, en bitteliten dame, og de to snakket med hverandre hver gang hun gikk forbi med nye flasker, og han gjorde en anmerkning med blyant i en tabell han hadde liggende på disken, tydeligvis en oversikt over gjestene. Antagelig gikk ingenting ham hus forbi. Han tok også naturligvis i mot musikkønsker, og hadde full oversikt blant de mange hundre platene sine. Han fant også tid til å småprate med gjestene langs baren. I det hele tatt- en flott baropplevelse.

Varme kilder
Det ble mye sløving i Popayan, men vi tok da en utflukt til noen varme kilder. De var skikkelig varme (og SKIKKELIG svovelstinkende), enkelte av bassengene kunne man ikke stikke tærne ned i engang - det sto skilt om at maksiumstemperaturen var 78 grader! Ikke mye fancy, vi var raske der... Turen tilbake igjen, 32 km - stort sett i nedoverbakke - tok vi på sykkel. De første 20 min. plaskregnet det mens vi syklet nedover en bratt grusvei. Vi stoppet for å spise lunsj i en landsby (igjen vakte vi oppsikt, og noen måtte sakkyndig klemme på sykkeldekkene våre og spørre om vi skulle til Popayan...), og da vi var ferdig med det hadde det sluttet å regne, og resten av turen ble kjempefin.

Silvia

Små, men stilige.

Vi dro også til landsbyen Silvia, to timers busstur fra Popayan, på tirsdagsmarkedet. Dit kommer fjellfolket i sine lilla skjørt (gutter og menn) og lilla sjal (damer) og brune og svarte hatter. De er små, men de er mange! Vi hadde hørt om at dette markedet skulle være verdt et besøk, og det var det. Alltid morsomt med markeder. Pussig nok ingen gringos på bussen dit, og få gringos i Silvia i det hele tatt. På markedet selger de stort sett ting man trenger, og mat. Nå har vi sett neonfargede lyslilla poteter også! Nesten så vi kjøpte noen for å ha noe nytt å ta opp i Lesja...

Vi stakk også innom et hull-i-veggen serveringssted. Det var fire bord og øl og dram. Flere av gjestene var allerede kraftig påseilet (sånn i ett-tia på ettermiddagen) og vi vakte behørig oppmerksomhet der vi satt og så rare ut med vestlige klær, uten hatt, med hver vår flaske Poker-pils. Etter hvert begynte noen av de verste fyllikene å prate til oss på indianerspråket sitt, Stig svarte på nordnorsk, og samtalen var i gang. Det var visst ikke så nøye om ingen forsto hva man sa, så lenge begge lagde lyder, etter tur! Det ble håndhilst en rekke ganger, og det ble spandert dram på oss, men da en gammel gubbe uten tenner, som sprutet spytt for hvert eneste ord, begynte å bli svært nærgående mot Hilde og gjentatte ganger uttrykte hvor utrolig vakker hun var, fant vi det på tide å trekke oss tilbake.

Neste stopp Ecuador!

Bogotá

Buss til Bogotá
Bussturene i Colombia varer lenge. 9-12 timer er ikke uvanlig, vi har en personlig rekord på 17, men da sto vi stille i 3 timer fordi det var noe problem med veien. Og veiene er et kapitel for seg. Dekket er OK, men veiene er MEGET svingete og de går opp og ned hele tiden. Det er selvsagt omgivelsene som tvinger fram formen på veine. Det er dype kløfter og høye fjell overalt, og veiene slynger seg fram mellom disse, det er som å kjøre mellom fjorder i norge, men uten vann! Utformingen av veiene fører til øyeblikk av pur redsel når sjåføren foretar en av utallige hårreisende forbikjøringer, og øyeblikk der utsikten er flott. Disse øyeblikkene kan gjerne opptre samtidig. Det har også ført til at Hilde har lært seg å bestille reisesyketabletter på spansk. Veldig lurt! Forbikjøringene er nødvendige fordi lastebilene kjører så inderlig sakte, så egentlig er faren for å komme ut for en møteulykke ganske liten - møtende trafikk er som oftest også en saktegående trailer. De ser imponerende ut, disse lastebilene, men det virker ikke som de har så voldsomt med trekk-kraft. Slik var bussturen fra Medellin til Bogota også, en tur vi valgte å reise på dagtid for å se litt av landet.

Hilde liker Canlazo!

La Candelaria
Vi bodde i bydelen La Candelaria - den eldste delen av Bogota. Der er det lave hus og smale brosteinsgater. Etter ankomst på hostalet, på veien ut for å få noe å spise, blir vi advart av betjeningen om at det ikke er HELT trygt der ute ("it's dangerous, be careful") - dessuten var det jo mørkt, det var i 9-tiden en fredag kveld. Men vi opplevde ikke noe ubehagelig, hverken den kvelden eller senere. Naturligvis gikk det bare ca. 1 minutt før vi ble tilbudt "weed, coke", men det er jo bare å takke høflig nei. (På samme sted, i dagslys et par dager etterpå, ble vi ropt etter av et par meget entusiastiske selgere "Gringo, gringa! COKE!!!", mens de ivrig viftet med begge armene (alle fire armene, altså), tydeligvis uten å bry seg en døyt om sikkerhetsvaktene, eller politiet som jeg kunne se umulig kunne være utenfor hørevidde.) La Candelaria er ganske stort, har mange museer og teatre, barer og restauranter. Det er populært blant turister å bo der, men bydelen er ikke turistifisert, det bor vanlige folk der. Det er vel rett og slett ikke turister nok som reiser hit til å turistifisere en så stor bydel. Hilde har fått en ny favorittdrikk på kjølige kvelder; et varmt brygg med noe godt i- Canlazo- helst inntatt ved peisen i Pequeña Santa Fé.

Gullmuseet er helt topp og tiggerfritt.

Svær dame, liten mann.
Større byer har større variasjon, dette gjelder også blant tiggerne. Bogota har 8.5 millioner innbyggere, og det merkes. Blant tiggerne i Bogota kan man se ting i hvert fall Stig ikke har sett før. Mens vi gikk langs Calle 7 (en større vei i Bogota sentrum) en lørdag ettermiddag så vi en kvinne med det som må være elfantsyke (groteskt oppsvulmede legger og lår) som satt og raslet med en kopp med mynter. Da vi snudde på hodene for å ikke se for mye på henne, fikk vi øye på en levende torso (han hadde selvfølgelig hode, men likevel). Det "sto" en mann midt på fortauet, en liten meter høy, uten ben og armer. Han hadde en pose rundt halsen der man kunne legge penger. I etterkant lagde vi vitser om hvoran man kunne gi ham for mange mynter slik at han veltet framover, "ingen armer, ingen kaker!" og sånt, men man føler seg fort litt uggely av sånn vitsing. Især etter at vi så ham på samme sted hver dag. Huff, vi er glade for å slippe å tigge etter penger uten armer og ben i Bogota.

Arthur Dent ville sikkert sagt: "I wonder how he operates his digital watch?"

Garbageghosts
Siden vi har både armer og ben intakte kan vi vandre omkring i byen for egen maskin. Det er rart - jo større byen blir, jo flere muligheter synes det å være, samtidig som store byer føles farlige enn mindre. I en stor by er det som om hvert hjørne KAN skjule noe skummelt, men det er nok bare ens egen paranoia som i de fleste tilfellene møter deg der. Man kan dog merke størrelsen på byer på andre måter, f.eks ved at i store byer er det flere mennesker helt uten midler. I tillegg til de groteske tiggerne (se over) kan man se at søppelsekkene som ikke blir hentet før natten faller på en lørdagskveld rives i stykker av menneskedyret, ikke bare hunder eller fugler. Det går folk omkring som kjenner på avfallssekkene for sjekke om det er noe verdifult nedi der. Og begrepet verdifullt er helt klart relativt. Hvis de finner noe de kan bruke, rives sekkene i filler for å få tak i det - en plastflaske av riktig kvalitet, en metallboks eller noe sånt. (Jeg leste et sted at fattigfolk i Kairo resirkulerer tonnevis av søppel hver dag. Det gjør de nok i Bogota også.) Resten av innholdet i sekkene blir liggende på fortauet, omtrent som innvoller etter slakting av en elg eller en hjort i skogen.
Disse fattige folka leter også i søppelboksene etter noe spiselig, som f.eks en bit baguette som noen ikke var sulten nok til å fullføre. Blant de velkledde innfødte og oss enda rikere tilreisende er disse menneskene omtrent usynlige - de m,sklir gjennom de skravlende flokkene på gatene uten å snakke med noen, uten å etterlagte seg spor (de samler ting, de kaster ikke) - de er som skygger; det er nesten som om de ikke reflekterer synlig lys, man må på en måte konsentrere seg for å legge merke til dem, de er søppelspøkelser.
I en by der nesten en tredjedel av befolkningen lever på under 2 US $ dagen (tall fra 2005) er det vel ikke rart at de fattigste av dem er skikkelig fattige.

Ciclovía
På søn- og helligdager stenger Bogota over 12 mil av byens gater mellom 07 og 14 for at det skal spaseres og sykles. Ingen dårlig idé. Luften blir bedre og folk får seg litt trim, og gateselgerne får sikkert økt omsetningen de også. Og det er kjempepopulært. Masse folk ute og går (og sykler). Vi deltok også noen timer, spaserende. Jeg (Hilde) kikket ivrig på de mange av racersykler som for forbi. Ikke helt nye alle, men HVOR får de kjøpt dem??? Og sykkelklær? Mange hadde skikkelig utstyr, svært utvasket ofte, men, men. HVOR får de kjøpt disse? Æåvilha! Har i ettertid trålet alt av butikkvinduer og supermarkeder på jakt etter en sykkeltrøye med Colombia eller noe på, cool suvernir, men måtte gi opp ;-( Uansett en kjempeidé å stenge byen for trafikk. Quito har visstnok kopiert ideen. Blir artig å se hvordan det tar seg ut der. Har forøvrig også iaktatt med stor beundring mange som sliter seg oppover de stupbratte fjellsidene i kamp med lastebiler, busser ol, for ikke å snakke om når de kaster seg utfor bakkene på den andre siden. Ikke rart Colombia har fostret noen av de beste syklistene i verden.

Design: D.V.

Politi
Som tidligere sagt - det er mye politi, militære og vakter av ymse slag på gatene i Colombia. Det føles ikke akkurat utrygt, untatt når man tenker over at det antagelig er nødvendig. Vi trodde vi omtrent hadde oversikten (uten å ha gjort noe for å studere hierarkiet nærmere) etter å ha gått omrkring i et par uker (det er plazavakter, politi med refleksvest og kølle, politi med refleksvest, pistol og kølle, politi med ordentlig uniform og våpen, politi på moped, politi på motorsykkel, militære uten våpen, militære med køller, militære med pistoler, militære med automatvåpen.) Men en dag i Bogota dukket det opp en ny type. Først la vi merke til politiansamlingen med skjold og køller og en hel haug tåregassgranater, så kom det kjørende et anti-opptøyer-kjøretøy med et utseende som ville gjort Darth Vader varm om hjerterota - stort, svart og kantete. Og litt lenger nede i gata dukket det opp noen nifst utseende typer i helt svarte uniformer med like svarte automatvåpen som så skummelt skarpladde ut. Vi gadd ikke prøve å finne ut hvem disse karene var eller hvorfor de var der, vi gikk noen gater opp for å handle i stedet, mens vi så på hverandre og lurte på "hmmmm... hva skal skje her mon tro? Noe må være på gang..."

Saltkatedral - og bussen dit.
En av de større turistattraksjonene i nærheten av Bogota er en saltgruve der det er laget en "katedral". Opprinnelig var det gruvearbeiderne selv som sto for dekorasjonene, i en eldre del av gruva, men etter at den ble stengt av sikkerhetshensyn er denne nye delen et resultat av en konkurranse om design. Men det var vel verdt et besøk likevel, selv for hedninger som oss. Om ikke annet fikk vi sett en ganske kul kinosal!

Dette MÅ da være blasfemi?!

Å komme seg dit var nå likevel en utfordring: Hurtigbuss-systemet i Bogota (TransMilenio) er intrikat nok å sette seg inn i på en vanlig dag - det er en hel regnbue med fargekoder, et alfabet med bokstavkoder, og en masse tall og ingen av disse kodene ser ved første øyekast ut til å korrespondere med det som står på bussene. I tillegg var dette uheldigvis en helligdag og da er buss-systemet selvsagt et helt annet enn andre dager, uten at noen oppslag ser ut til å forklare hvilke endringer som egentlig gjelder. (Vi er sikre på at det må være et system, og et godt et også, i og med at bussene frakter 1,5 millioner passasjerer daglig, men vi rakk ikke å sette oss inn i det...) Hilde spør og spør og til slutt kommer vi da fram. Det var minst tre kvarter reisetid innen byen først med TransMilenio, og så en og en halv time ut av byen i en liten buss, og så er det hjemturen, ståplass og full gass på den lille bussen (safety first!), og det skal staves i koder og spørres akkurat like mye for å finne ut hvilken TransMilenio-buss vi skal ta hjem igjen (helt annen kode enn den ut, naturligvis) så da rekker man ikke stort annet den dagen. Det må sies at Colombianerne er svært hjelpsomme og svarer gjerne. Men når svarene er "Ja, ta 92 eller 76" da sier ikke det meg så mye. Hva er disse tallene, bussnr, gatenummer, holdeplasser??? Det viste seg å være gatenummer, men INGEN sa det. Puh- artig læll, og vi gir oss ikke.

Topp mat på Astrid & Gaston

Hildes favorittrestaurant
Da Hilde oppdaget i et magasin at Astrid&Gaston hadde en avdeling i Bogota var det selvsagt ingen vei utenom - vi måtte dit. Dette er en gourmetrestaurant, og hun for fortelle selv om hvorfor man må dit og hvordan det var å være der...

Ja- Topp restaurant uten å være for stiv. Vi var på avdelingen i Lima for to år siden 2 ganger og prøvde oss en tredje gang, men da var det stengt, så det sa seg jo selv. Vi dit i Bogota! Bestilte bord, tok taxi og nøt den beste Pisco sour, Geviche, tunfisk (lett presentert for litt varme på begge sider), prochetta-bekledde kjempereker, utvalgte viner og en dessert med varmt og kaldt, søtt og godt- ikke vet jeg hva det var- før vi trakk i baren for å fullføre og fordøye. KNALL! A&G har avdelinger i et par byer til i Sør-Amerika, og i Madrid, så det er noen filialer igjen å besøke. Gleder oss allerede!

Orkester og teater
Det er en annen ting ved store byer - man snubler alltid over noe rart eller underholdende, bare man er ute og går. Nest siste dag i Bogota snublet vi over et digert, TOTALT INKOMPETENT militærorkester som holdt utendørs øving. Det virket som om alle sammen hadde fått utlevert instrumentene sine sent dagen før eller tidlig samme dag. Veldig underholdende, om enn noe slitsomt for ørene. (Sjekk bare her...)

Dagen etter (samme dag vi skulle dra til Popayan) traff vi tilfeldigvis på et gateteater fra Chile som holdt forestilling på et bittelite torg rett ved der vi bodde. Det varte en times tid, uten diaglog, men med musikk og dansing og meget effektfull sminke. Vi hadde orkesterplass der vi satt på kanten av en liten fontene, så tett på at vi fikk danserne i fanget. Storveis! Sånt'no hakke vi på landet, nei...

Popayan neste!

Medellin

Gibson AK-47

Vi tok nattbussen fra Cartagena til Medellin. Vi var advart om at sjåførene setter på AC til max, men at det skulle bli så kaldt som det faktisk ble var likevel en overraskelse. Stig hadde en shorts, dongeribukse utenpå shortsen, t-skjorte, skjorte og en ulljakke og frøs som en hund hele natta. Det var så kaldt inni bussen at man ikke kunne se ut av vinduene pga all kondensen på rutene. Det var som å sitte i en ølboks nylig tatt ut av fryseren. Det ble dårlig med søvn, og turen tok 14 timer. Dermed var vi noe reduserte da vi tidlig om morgenen kom fram til Medellin.

Sola var i ferd med å stå opp, men vi kunne fortsatt se lysene i arbeiderklasse/slum-strøkene oppetter fjellsidene rundt dalen der selve Medellin ligger. Det var kjølig, byen så brun og trist ut i morgenlyset. Vi fikk i oss en kopp kaffe og fant metroen som skulle ta oss til sentrum. Det var morgenrush. Vi stod der med hver vår ryggsekk og en koffert, og kom oss rett og slett ikke ombord, så trangt var det. Da vi endelig klarte å presse oss inn i hver vår vogn, klarer ikke Stig å komme seg av på det avtalte stoppestedet - det var rett og slett for trangt til å presse seg ut igjen med all bagasjen + en oppstandelse med en dame og en baby som måtte fram - og Hilde måtte bare vinke gjennom togruta et signal om at hun ventet på stasjonen. Ved neste stasjon kommer Stig seg ut, men hvordan komme over til den andre siden av perrongen der toget i motsatt retning går? Jo - opp en trapp til en annen linje på metroen, vente på et tog , gå gjennom dette toget og ned trappa på den andre siden. Vi finner hverandre igjen og går ned til hotellet gjennom morgentravle, dieseleksos-stinkende bråkete gater, og det hjelper ikke noe særlig at vi nærmest ikke har sovet i det hele tatt. Hotellet viser seg å være ytterst trist, men man får vel det man betaler for (noenognitti kroner kjøper vel ikke allverden i hotellverdenen), vi sjekker inn og sover i fem timer, selv om madrassen må betegnes som blant universets aller verste. Jeg lå på den og drømte om dårlige madrasser - så dårlig var den.

Det snek seg inn noen tanker om at hva var nå vitsen med å bytte ut sjarmerende Cartagena med dette? Brun murstein og eksos i stedet for koloniale, hvitmalte bygninger og hestedrosjer? Tabbe! Når vi i tillegg presterte å rote oss bort i helt feil retning - selv med kart - da vi skulle orientere oss i Zona Rosa og finne et annet sted å bo, var humøret litt labert en stund. Men vi fant da fram til slutt og etter å ha funnet et bra hotell som hadde et stort rom med utsikt, flislagt bad, flatskjerm, kjøleskap og ikke minst: Skikkelige madrass, til bare 3 ganger prisen for hotellet i sentrum, steg humøret igjen. Vi tok en pils for å feire og gledet oss til å dra tilbake dagen etter. Men først måtte vi overnatte på Hotel Conquistador.

Dagen etter flyttert vi til nytt hotell, og slapper av lenge på rommet - søvnkvaliteten på marerittmadrassen på Conquistador var elendig - det gir to netter på rad med dårlig søvn. I overkant for oss, voksne mennesker som vi jo er.



Muséplassen



Medellin bedrer seg etter at man har vært der en stund. Det som ved første øyekast kan virke som en bråkete, skitten, trang by har faktisk sjarm. Det bor 2,5 mill her, (de sier det er plass til halvparten), og i rushtida virker det som alle skal innom den toppmoderne metroen som går nord-sør gjennom byen (med noen sidelinjer og et par taubaner - mer om dem siden.) I Poblado ligger barer og klubber på rekke og rad, her samles alle de unge, turister og fastboende om hverandre, for å feste. For å spare penger, kjøper man som vanlig sprit eller øl på hjørnekiosken og drikker det i parken, rett utenfor hotellvinduet vårt. Vi trekker sofaen til ruta og setter oss og ser. Aktiviteten øker utover uka, men vi drar heldigvis fredag morgen. Siden hotellet vårt ligger midt i løypa vil det nok bli vel mye av det gode for oss, gamle folk, på fredagen.

Det er lite turister i sentrum, vi merker at vi vekker oppsikt. På plaza Bolivar (alle byer her har en plaza Bolivar) tar vi en café tinto, som er sterk og søt kaffe som selges av gateselgere som går omkring med termoser. Mens vi sitter og drikker kaffe kommer det folk bort og hilser. Dette er noe vi opplever flere ganger på forskjellige steder i byen, alt fra uteliggere til forretningsfolk, unge og gamle kommer bort og sier at de syns det er hyggelig at turister kommer og besøker dem. "At dere kommer hit betyr at dere stoler på oss, og det syns jeg er bra" sa en ung forretningsmann i dyr skjorte og kule solbriller. Uteliggeren på plaza Bolivar sa "it's nice to see faces like yours down here", før han fortsatte å synge fragmenter av gamle rockelåter mens han hvileløst vandret fram og tilbake på plazaen i sine fillete støvler. En ung mann kom bort og stotret litt engelsk, håndhilste og forsvant igjen. Alle sier de at vi må fortelle folk hjemme at det er bra i Colombia, noe vi lover å gjøre. Det er nesten rørende.



All things plump...



Vi gikk innom et museum i sentrum hvor man bla kan se de svulmende skikkelsene (både malerier og skulpturer) til nasjonalkunstneren Botero. Der er det en terasse med en kafé hvor man kan sitte og ta en øl eller en kaffe og se på folk og aktiviteten de skaper på plassen foran museet. Der kan man se vandrende telefonkiosker, særlig jenter, de har med seg flere fastlenkede mobiler og det koster 200 pesos minuttet å ringe (innenlands, vil jeg anta), det er turistguider, kaffeselgere med termosene sine, hatteselgere, sigarettselgere, fruktselgere, lotteriselgere, tyggegummiselgere osv, osv. Kan det bæres, kan det tydeligvis selges, det rareste vi så var hun som gikk omkring å prøvde å selge løsskjegg! Turister er det ikke så mange av, i alle fall gringos er sjeldne, men det MÅ jo finnes et marked for alt mulig. (Men spør deg selv: Når kjøpte DU sist løsskjegg på gata?)

Det er også mye politi. Veldig mye, fikk vi se det da det brøt ut en konflikt mellom en fruktselger og en plazavakt. De føyk i tottene på hverandre, uvisst av hvilken grunn, og det brøt ut en kort og heftig slåsskamp. Frukten, oppskåret og plassert i plastglass, føyk selvølgelig veggimellom. Tapt fortjeneste i massevis. Først kommer det flere plazavakter som hjalp til med å holde nede den illsinte fruktselgeren. Og før vi rakk å si "hva skjer?" var fire-fem politifolk på plass. Det prates heftig mellom de involverte og politiet. Innen minutter er det flere politifolk på plass, de kommer på motorsykler. Etter noen minutter til dukker det opp en lastebil med ca 20 mann fra hæren(!), riktignok ubevæpnet, men likevel - det kan synes litt i overkant for å dempe en litt heftig krangel mellom en fruktselger og en plazavakt... Uansett - alt løser seg, fruktselgeren trekker seg tilbake, plazavaktene, politiet og militærguttene småsnakker sammen i en 20 minutters tid og så er alt tilbake til det normale....

Topp taubane

Siste dag i Medellin tar vi metrocable opp i høyden. Det er to sidelinjer til metroen som går på skinner som betjenes av taubaner som går opp til arbeiderklasse-strøkene i den bratte lia over byen. Det er en fabelaktig utsikt fra disse vognene der de henger og dingler, og det koster jo ingenting! Metrobilletten gjelder hele veien, og den lyder på ca 5 kr. Dette er topp moderne annlegg i et område av byen man forsøker å gi liv ved å bygge nytt, se bare her.

Vil man høyere opp går det en taubane til, dette er utfluktsvognene så da må man betale litt til. Men da får man en 14-minutters tur opp over fjellkanten og innover i skogen, til Parque Arvi. Der driver de å bygger og tilrettelegger, blir nok et flott område når det blir ferdig, med turstier og sånt. Tydeligvis svært populært blant byens befolkning, køen ble kjempelang på vei ned.

På veien ned går vi mellom to av stasjonene for taubanen. Der oppe er det VIRKELIG sjeldent med gringos! Ungene som spiller fotball i bratt motbakke, roper etter oss, folk lurer nok på hvordan disse to har gått seg så inderlig bort at de har rotet seg helt hit, men for oss var det selvsagt interessant å se hvordan vanlige folk lever. Vi kan melde om at de lever tett. Svært tett. Og det er masse unger overalt.

Byene blir bare større og større - nå er neste mål Bogotá. I skrivende stund har vi allerde vært der og er forlengst reist videre, men vi ligger litt etter med skrivinga...

3. etappe - Colombia: Cartagena

(Ingen bilder foreløpig, blogspot er under vedlikehold og har tatt ned funksjonaliteten for opplasting av bilder)


Regn!
Det er regntid i Cartagena, oktober er den desidert våteste måneden i året. Det får vi merke den andre kvelden. Det regner! DET REGNER! Det høljer, plasker, lyner & tordner, det er et vannfall, vi opplever kaskader, fosser, utsoppelige strømmer av vann fra oven. I minst en time står det på mens vi sitter, dessverre litt uheldig plassert i en bar under gatenivå. Før halvflaska med rom som vi deler mellom fire er tom, flyter det med vann på gulvet, en ekspedisjon til "caballeros" (herrer) kan man bare glemme hvis man vil bevare joggeskoene, heldigvis ligger damas på litt høyere nivå og kan dermed fremdeles brukes. Utenfor, i dusjen, gallopperer turisthestedrosjene forbi, det romantiske ved dem antagelig av litt begrenset verdi og de dyvåte hestene vil nok hjem så snart som mulig. Etter hvert må vi gå da baren stenger fordi eieren må starte pumpene for å holde vannet unna.

Vi går hjemover. Etter et kvartal blir vi stoppet av en innsjø. Vannet står så høyt at vi må bare glemme å gå snarveien hjem, en omvei der det er litt tørrere er nødvendig. En stund ser det bra ut, men når vi kommer til det store veikrysset er det slutt. Vi har nemlig lyst til å dele en halvflaske til, men mellom oss og den er det en innsjø der det før var gatekryss. Men over må vi. Stig bærer Hilde, Felix bærer Sarah over de verste strykene, noen roper "es el punto de felizidad!" som kommentar til all denne konebæringen. Et annet gledens høydepunkt blir nådd når vi finner en stol hvorfra oversvømmelsen kan studeres i ro og mak, tørrskodd, mens et nytt glass rom iblandet is, lime og en liten dråpe cola nytes. Hver gang en bil passerer kommer det en liten tsunami av brunt vann skyllende inn over bargulvet. Vi legger føttene på fotstøttene på barkrakken. Sarah og Felix viser seg som utmerkede folk å dele noen sjølkomponerte Cuba Libres med (hvis man bestiller en cuba libre i baren koster den minst 8.000-10.000 pesos, mens en halv flaske rom koster 25-30.000, så det er en feil man bare gjør en gang).

Stilig by
Gamlebyen i Cartagena er nydelig, bygd i kolonial stil. Rundt hvert hjørne lurer en ny vakker gate eller en plaza. Det er grønne klatreplanter på mange vegger, noen steder vokser plantene tvers over gata. Det er folk som jobber med å plukke søppel og koste gatene og det gjør at byen framstår som meget ryddig. Med såpass mange turister som kommer innom er det jo nødvendig. Det er selvsagt en turistifiisert bydel, men man støter på tiggere og uteliggere her også. Især i røffere Getsemani er det en litt annen historie. Cartagena er egentlig minst tre byer, gamlebyen er turistsenteret, nede ved havna bor de som har råd i høyblokkørkenen, og i utkanten bor de mindre bemidlede i sine små mursteinshus.

Cartagena er en romantisk by. Har man lyst kan man kjøre hestedrosje, og det er det mange som har lyst til. De fastboende ungdommene finner man ofte småklinende der de kan finne skygge på bymuren - f.eks i åpningene der kanonene står. (Ang romantikk: Så vidt jeg husker slutter tulleactionkomedien Romancing the Stone  i Caratagena, så man kan jo se den for å få et inntrykk...)

Party!
Det er mange utesteder i gamlebyen. Massevis. Men vorspielet tar folket i parken. Forsyningen av alkohol besørges av en kiosk på hjørnet, og folk i Colombia liker å drikke. Mye!

Sigarer og smaragder
Colombia har visst verdens flotteste smaragder. Vi fant en rekke juvelerer i en sidegate nede ved katedralen, den ene butikken mer luftkondisjonert og stylet enn den neste. Hilde kjøpte seg en ring, og prosessen med å finne riktig pris var underholdende. Vi hadde vært innom et par butikker i forkant og fått en følelse av hva ting kostet. Men i denne butikken (som ikke var så inderlig stylet) fikk vi hele foredrag om ulike kvaliteter og hvordan man ser forskjell på dem, vi ble vist omrkring på verkstedet der smaragdene ble montert, og det var MYE prat. Etter en halv times tid var utgangsprisen halvert og da var Hilde fornøyd, og slo til. Hun hadde ikke penger og ble sendt av gårde med sikkerhetsvakta for å finne en minibank. (Vakta var sikkert hovedsaklig med for å passe på at hun ikke ombestemte seg...) Mens hun er borte står jeg ved butikken og venter, og man står ikke i ro som turist i Cartagena uten at noen kommer bort for å selge noe. En kortvokst, mørkebrun CD-selger med knallrøde øyne oppdager meg og vil selge meg musikk. Når jeg ikke vil ha det, prøver han seg med cubanske sigarer. Det er mye cubanske sigarer å få i Cartagena - de bytter dem til seg på båtene fra Cuba mot klær og ting som er vanskelig å få fatt i på Cuba. Egentlig skulle jeg ikke ha, det er for dyrt, og en hel eske? Hva skal jeg med 25 sigarer? Men etter litt småprat synker prisen, og han finner ut hvor lenge jeg skal være borte - og da passer det PERFEKT med en liten eske sigarer! "You smoke one, you give one away - you make new friend, it's perfect!" sier selgeren entusiastisk. Etter hvert har vi hilst også, Robert heter sigarselgeren. Jeg skal fortsatt ikke ha og dessuten har jeg ikke penger (det tror ikke Robert noe på, men mine lommer er tomme og Hilde har kortet). Prisen synker litt til. Hilde kommer tilbake med vakta på slep og cash i lomma og jeg benytter anledningen til å snike meg unna Robert og inn i butikken. Der tilpasses ringen og vi får en øl mens vi venter. Hilde spør vakta om man kan vite at sigarene er ekte, og hvor mye man kan forvente å måtte betale for en eske - for nå er jeg på gli, sigarmessig. Robert står stadig utenfor butikken, han har nå lagt sigareska i en pose så han aner nok et salg, og etter litt pruting til, bytter eska eier. Jeg sjekker så langt det lar seg gjøre om dette er ekte saker - forseglinga er OK ut. Selv om Robert har måttet barbere nesten halvparten av prisen han i utgangspunktet ville ha er han fornøyd og nå lurer han på om det er noe ANNET jeg kanskje har lyst på. Nei takk, sier jeg. "But we have VERY good quality in Colombia. Really, really good!" Jeg tviler ikke, kokain er jo Colombias største eksportvare (på 80-tallet engang tilbød kokainbaronene å betale hele statsgjelda på flerfoldige milliarder USD for å være i fred) og er nok av beste kvalitet. Jeg lurer litt på hvordan en sånn handel skal foregå og Robert forklarer velvillig og legger beroligende til: "Don't worry, I'm a professional!" Jeg får et kort fra juveler-butikken der han har skriblet telefonnummeret sitt. "Call me if you want anything!". Will not happen, Robert.

Det finnes mange gode grunner til å avstå fra å bruke kokain i Colombia (og andre steder), det er jo selvsagt det åpenbare at man kan bli fersket av det allestedsnærværende politiet og ubehaget det vil føre med seg, men kanskje viktigere er at man, ved å avstå, ikke bidrar til å finansiere geriljaer, fattigfolks dyrking av coca i stedet for mat (cocaen blir skattlagt av geriljaen) og i det hele tatt lar være å bidra til mange av problemene som dette landet strir med.

På kveldsparten nytes en deilig cubansk sigar (Det var ekte vare, ferske og fine -så hvis noen vil ha en sigar er det bare å komme innom!) mens vi er på vei til en bar som viste seg å være cool som bare det. Habana Club, Getsemani, Cartagena. Stikk innom hvis du er i byen. Denne baren er høyt på min korte liste av barer som har utmerket seg med ett eller annet. Der er det et voksent klientell, livemusikk, gode drinker, salsa mellom bordene og effektive bartendere. Anbefales!

Bruktbil?
Har du tenkt å kjøpe bruktbil, så sørg for at den ikke har kjørt omkring for mye i Cartagena. Når det er høyvann (i alle fall ved ny- og fullmåne) oversvømmes gatene i de lavereliggende delene av byen med havvann. Vi tok en dårlig timet spasertur ned til Bocas Grande ved høyvann, og måtte vasse ved flere anledninger. Notat til andre reisende: Det er ingenting å se i Bocas Grande.

Off to Medellin!
(10.10.10!)