Medellin

Gibson AK-47

Vi tok nattbussen fra Cartagena til Medellin. Vi var advart om at sjåførene setter på AC til max, men at det skulle bli så kaldt som det faktisk ble var likevel en overraskelse. Stig hadde en shorts, dongeribukse utenpå shortsen, t-skjorte, skjorte og en ulljakke og frøs som en hund hele natta. Det var så kaldt inni bussen at man ikke kunne se ut av vinduene pga all kondensen på rutene. Det var som å sitte i en ølboks nylig tatt ut av fryseren. Det ble dårlig med søvn, og turen tok 14 timer. Dermed var vi noe reduserte da vi tidlig om morgenen kom fram til Medellin.

Sola var i ferd med å stå opp, men vi kunne fortsatt se lysene i arbeiderklasse/slum-strøkene oppetter fjellsidene rundt dalen der selve Medellin ligger. Det var kjølig, byen så brun og trist ut i morgenlyset. Vi fikk i oss en kopp kaffe og fant metroen som skulle ta oss til sentrum. Det var morgenrush. Vi stod der med hver vår ryggsekk og en koffert, og kom oss rett og slett ikke ombord, så trangt var det. Da vi endelig klarte å presse oss inn i hver vår vogn, klarer ikke Stig å komme seg av på det avtalte stoppestedet - det var rett og slett for trangt til å presse seg ut igjen med all bagasjen + en oppstandelse med en dame og en baby som måtte fram - og Hilde måtte bare vinke gjennom togruta et signal om at hun ventet på stasjonen. Ved neste stasjon kommer Stig seg ut, men hvordan komme over til den andre siden av perrongen der toget i motsatt retning går? Jo - opp en trapp til en annen linje på metroen, vente på et tog , gå gjennom dette toget og ned trappa på den andre siden. Vi finner hverandre igjen og går ned til hotellet gjennom morgentravle, dieseleksos-stinkende bråkete gater, og det hjelper ikke noe særlig at vi nærmest ikke har sovet i det hele tatt. Hotellet viser seg å være ytterst trist, men man får vel det man betaler for (noenognitti kroner kjøper vel ikke allverden i hotellverdenen), vi sjekker inn og sover i fem timer, selv om madrassen må betegnes som blant universets aller verste. Jeg lå på den og drømte om dårlige madrasser - så dårlig var den.

Det snek seg inn noen tanker om at hva var nå vitsen med å bytte ut sjarmerende Cartagena med dette? Brun murstein og eksos i stedet for koloniale, hvitmalte bygninger og hestedrosjer? Tabbe! Når vi i tillegg presterte å rote oss bort i helt feil retning - selv med kart - da vi skulle orientere oss i Zona Rosa og finne et annet sted å bo, var humøret litt labert en stund. Men vi fant da fram til slutt og etter å ha funnet et bra hotell som hadde et stort rom med utsikt, flislagt bad, flatskjerm, kjøleskap og ikke minst: Skikkelige madrass, til bare 3 ganger prisen for hotellet i sentrum, steg humøret igjen. Vi tok en pils for å feire og gledet oss til å dra tilbake dagen etter. Men først måtte vi overnatte på Hotel Conquistador.

Dagen etter flyttert vi til nytt hotell, og slapper av lenge på rommet - søvnkvaliteten på marerittmadrassen på Conquistador var elendig - det gir to netter på rad med dårlig søvn. I overkant for oss, voksne mennesker som vi jo er.



Muséplassen



Medellin bedrer seg etter at man har vært der en stund. Det som ved første øyekast kan virke som en bråkete, skitten, trang by har faktisk sjarm. Det bor 2,5 mill her, (de sier det er plass til halvparten), og i rushtida virker det som alle skal innom den toppmoderne metroen som går nord-sør gjennom byen (med noen sidelinjer og et par taubaner - mer om dem siden.) I Poblado ligger barer og klubber på rekke og rad, her samles alle de unge, turister og fastboende om hverandre, for å feste. For å spare penger, kjøper man som vanlig sprit eller øl på hjørnekiosken og drikker det i parken, rett utenfor hotellvinduet vårt. Vi trekker sofaen til ruta og setter oss og ser. Aktiviteten øker utover uka, men vi drar heldigvis fredag morgen. Siden hotellet vårt ligger midt i løypa vil det nok bli vel mye av det gode for oss, gamle folk, på fredagen.

Det er lite turister i sentrum, vi merker at vi vekker oppsikt. På plaza Bolivar (alle byer her har en plaza Bolivar) tar vi en café tinto, som er sterk og søt kaffe som selges av gateselgere som går omkring med termoser. Mens vi sitter og drikker kaffe kommer det folk bort og hilser. Dette er noe vi opplever flere ganger på forskjellige steder i byen, alt fra uteliggere til forretningsfolk, unge og gamle kommer bort og sier at de syns det er hyggelig at turister kommer og besøker dem. "At dere kommer hit betyr at dere stoler på oss, og det syns jeg er bra" sa en ung forretningsmann i dyr skjorte og kule solbriller. Uteliggeren på plaza Bolivar sa "it's nice to see faces like yours down here", før han fortsatte å synge fragmenter av gamle rockelåter mens han hvileløst vandret fram og tilbake på plazaen i sine fillete støvler. En ung mann kom bort og stotret litt engelsk, håndhilste og forsvant igjen. Alle sier de at vi må fortelle folk hjemme at det er bra i Colombia, noe vi lover å gjøre. Det er nesten rørende.



All things plump...



Vi gikk innom et museum i sentrum hvor man bla kan se de svulmende skikkelsene (både malerier og skulpturer) til nasjonalkunstneren Botero. Der er det en terasse med en kafé hvor man kan sitte og ta en øl eller en kaffe og se på folk og aktiviteten de skaper på plassen foran museet. Der kan man se vandrende telefonkiosker, særlig jenter, de har med seg flere fastlenkede mobiler og det koster 200 pesos minuttet å ringe (innenlands, vil jeg anta), det er turistguider, kaffeselgere med termosene sine, hatteselgere, sigarettselgere, fruktselgere, lotteriselgere, tyggegummiselgere osv, osv. Kan det bæres, kan det tydeligvis selges, det rareste vi så var hun som gikk omkring å prøvde å selge løsskjegg! Turister er det ikke så mange av, i alle fall gringos er sjeldne, men det MÅ jo finnes et marked for alt mulig. (Men spør deg selv: Når kjøpte DU sist løsskjegg på gata?)

Det er også mye politi. Veldig mye, fikk vi se det da det brøt ut en konflikt mellom en fruktselger og en plazavakt. De føyk i tottene på hverandre, uvisst av hvilken grunn, og det brøt ut en kort og heftig slåsskamp. Frukten, oppskåret og plassert i plastglass, føyk selvølgelig veggimellom. Tapt fortjeneste i massevis. Først kommer det flere plazavakter som hjalp til med å holde nede den illsinte fruktselgeren. Og før vi rakk å si "hva skjer?" var fire-fem politifolk på plass. Det prates heftig mellom de involverte og politiet. Innen minutter er det flere politifolk på plass, de kommer på motorsykler. Etter noen minutter til dukker det opp en lastebil med ca 20 mann fra hæren(!), riktignok ubevæpnet, men likevel - det kan synes litt i overkant for å dempe en litt heftig krangel mellom en fruktselger og en plazavakt... Uansett - alt løser seg, fruktselgeren trekker seg tilbake, plazavaktene, politiet og militærguttene småsnakker sammen i en 20 minutters tid og så er alt tilbake til det normale....

Topp taubane

Siste dag i Medellin tar vi metrocable opp i høyden. Det er to sidelinjer til metroen som går på skinner som betjenes av taubaner som går opp til arbeiderklasse-strøkene i den bratte lia over byen. Det er en fabelaktig utsikt fra disse vognene der de henger og dingler, og det koster jo ingenting! Metrobilletten gjelder hele veien, og den lyder på ca 5 kr. Dette er topp moderne annlegg i et område av byen man forsøker å gi liv ved å bygge nytt, se bare her.

Vil man høyere opp går det en taubane til, dette er utfluktsvognene så da må man betale litt til. Men da får man en 14-minutters tur opp over fjellkanten og innover i skogen, til Parque Arvi. Der driver de å bygger og tilrettelegger, blir nok et flott område når det blir ferdig, med turstier og sånt. Tydeligvis svært populært blant byens befolkning, køen ble kjempelang på vei ned.

På veien ned går vi mellom to av stasjonene for taubanen. Der oppe er det VIRKELIG sjeldent med gringos! Ungene som spiller fotball i bratt motbakke, roper etter oss, folk lurer nok på hvordan disse to har gått seg så inderlig bort at de har rotet seg helt hit, men for oss var det selvsagt interessant å se hvordan vanlige folk lever. Vi kan melde om at de lever tett. Svært tett. Og det er masse unger overalt.

Byene blir bare større og større - nå er neste mål Bogotá. I skrivende stund har vi allerde vært der og er forlengst reist videre, men vi ligger litt etter med skrivinga...