Boomtown (rats?)

Panama City er en boomtown. Det bygges skyskrapere over en lav sko. Vi har talt minst 20 som er under konstruksjon. Det har sikkert noe å gjøre med at man, etter folkeavstemming bestemte seg for å bygge ut kanalen. De skal fordoble kapasiteten. Det følger en smule arbeid med et såpass til prosjekt - kanalen som den står i dag tok livet av noenogtjuetusen arbeidere og tok en god stund å fullføre. De nye slusene har man har gitt seg 7 år til å bygge. Arbeidet startet for 3 år siden og man skal være ferdig til 100-årsjubileet i 2014.



Panama City skyline



Kanalen

Vi så gravemaskinene i det fjerne da vi besøkte Miraflores-slusene. Slusene er et imponerende anlegg, de tenkte stort den gangen de bygde dette. De største skipene som kan passere har bare en halv meter klarning på hver side. Passeringen kontrolleres av små lokomotiver som holder skipene på plass med wirer. De har god kontroll og masse øving: Slusene går opp og igjen døgnet rundt, 365 dager i året. Vi bevitnet bla to enorme containerskip (dette var max kapasitet fikk vi vite) samt et skip fra Wilhelmsens rederier med norsk flagg og greier passere Miraflores fra det flotte observasjonsdekket.

Trangt i slusa!

Kanalkommentator

En av de pussigste jobbene på dette kjempeanlegget må være den tosprålige kommentatoren. Det sitter et menneske i besøkssenteret og snakker om skipene som passerer slusene - hele tiden! Kommentaren inneholder detaljer om skipene som er i ferd med å passere, hvor de er fra, bredde og lengde (det er noe som hetter Panamax som angir maksimum størrelse for skip som kan gå gjennom) hva som er ombord etc. I tillegg er det litt fakta om kanalen, kapasitet, bredde, antall skip i året, prisen for passering (sånn ca 340.000$ for de største båtene) - denslags. På engelsk og spansk. Så når vedkommende blir spurt om yrke er vel svaret: jeg er slusekommentator. Tospråklig slusekommentator.

Nøtter

På veien ut til slusene kan man se de mindre priviligerte selge ting på motorveien, gjerne gående mellom kjørebanene ved lyskryssene. Vi så f.eks en høygravid dame som solgte brus og kokosnøtter i veikanten. Nå er jeg selvsagt tilhenger av at damer i siste trimester skal slippe å selge kokosnøtter ved motorveier, men synet får meg likevel til å tenke at hjemme bor det noen svært heldige damer, som kanskje har 3 måneder sykemelding før fødsel og naturligvis ett år permisjon etter... (vi betaler skatt med glede)

Søppel

En ting man ikke kan unggå å legge merke til her er all søpla. Det ligger hauger av søppel på fortauet, selv på de mest trafikerte gatene. Søppelhaugene ligger gjerne rundt noen murte vegger som ser ut til å være laget for å ta imot søppel (det finnes veldig få søppelKASSER ), men henting av søppel ser ut til å være sjelden. Vi ankom fredag ettermiddag, nå er det mandag kveld, og haugene bare vokser, de eser ut, sprer seg utover murveggene, brer seg bortover fortauet. Men det er ingen rotter å se! Har de drept dem alle sammen? Eller er det fuglene som bestemmer over søpla her, som i Costa Rica? I avisen snakker ordføreren om mulig søppelkrise i oktober. Som vi ser det er krisa her allerede.

Bæsj



King Godzilla



En annen ting de sliter med her, er kloakken. Panama City har tydeligvis ikke noe kloakkrenseanlegg. Derfor skal man gå tur langs Avenida Balboa ved høyvann, for ved lavvann kan lukta legge en demper på gleden ved spaserturen. Man kan beundre skylinen fra avstand - i sær om kvelden er det et imponerende syn, men en spasertur ved lavvannn i nærheten av elva som renner mellom de nybygde høyblokkene avslører at den er en åpen kloakk. Vi gjorde det og kan berette om ganske udelikate syns- og luktinntrykk. Det gir uansett en følelse av at all denne staselige byggevirksomheten likevel er en slags forherliget versjon av en slum...

Hustling

Vi traff på en lokal hustler, eller "freelance tourist guide" som han kalte seg. En tynn, urolig fyr i 30-åra et sted. Han får nok i seg for lite mat og for mye kunstig stimuli, men var underholdende å snakke med en stund. "My father moved to Nebraska and took me with him. I moved back when I got old enough. I live from day to day as a freelance touristguide. And everybody I meet hold up their bloody Lonley Planet and says 'No thank's, I've got a book'. I swear: I want to blow up the building of the publisher of those guidebooks!" Fyren forteller oss at det er visse strøk av byen, blandt annet rett i nærheten av der vi var som man bør holde seg unna. Det kunne vi se med selvsyn dagen etter da vi tok en taxi ut på Amador Causeway, en bred molo med vei på som strekker seg tre kilometer ut i havet til noen øyer - som er turistghettoer. Sjåføren låser alle dørene i taxien mens vi kjører gjennom Panama Citys lavblokkslum - en samling bygninger med ytterst tvilsomt utseende. Å være turist inni der er nok en risikosport.

Casco Viejo



Surf & turf!



Casco Viejo, den gamle delen av Panama C er på Unescos liste og gjennomgår for tiden en skikkelig makeover. Allerede er det blitt en svært så innbydende bydel med plazaer, parker, utecafeer og beplantning. Og det er også en helt fabelaktig utsikt til Panamas skyline. Man kan spasere hit, men da helst før det blir mørkt. Vi gjorde det, men mørket kom og vi valgte å ta en pause på Coca-cola cafe. Panamas eldste kafeteria var meget opplyst, respateksbord, billig og grei mat og et resterende interiør (og klientell) som ikke virker å ha vært skiftet ut siden åpningen i 1907. Mette og fornøyde våget vi oss ut i gatene igjen og kom oss helskinnet ned til Casco Viejo og dens barer, cafeer og restauranter. Deilig! Vi hadde to bursdagsmiddager der. Første middag ble inntatt dag en i en restaurant bygd inne i den tykke muren som virket som beskyttelse mot havet ved bygging av byen. Livemusikk og greier. Deilig sjømat og en flaske hvitvin. I like! Andre middag nøt vi den siste dagen i Panama. Surf and turf for to personer. MYE mat og god drikke. Vi lever som grever. Takker for bursdagsgaver som muliggjorde disse to opplevelsene.

Kineserens vinanbefalinger
Litt slitne, men fortsatt med lyst på litt å drikke foreslo jeg (Hilde) at jeg skulle gå i nabobutikken og kjøpe litt vin. Ut på gata, inn i butikken; hvor er vinen? DER- bak en lang og høy disk. Jeg står og myser og får raskt hjelp fra innehaveren, en kineser med mindre (om mulig) spansk kunnskaper enn meg. Jeg forteller at jeg vil ha vino tinto (rødvin) Jada, det hadde han og gir meg en flaske rosèvin. No, no rosado -tinto, sier jeg og han rister på hodet, peker bortover hylla og jeg dirigerer. Han velger deretter ut en flaske hvitvin av samme merke. Nei, ikke vino blanco heller vil kunden ha. Jeg prøver å forklare, uten hell, og foreslår derfor et annet merke, mye dyrere men som bare fins i rød utgave. Han henter den ned og sier med overbærenhet at denne er jo dobbelt så dyr. Joda, men nå nærmer jeg meg målet. Se her; Vino tinto- samme som disse to, med altså, det må stå vino tinto på flaska. AHA- han henter omsider ned den flaska med rødvin jeg vil ha og jeg smiler lykkelig. Han løfter den hvite, den med rosè og sier- det er jo det samme- koster det samme- hva er problemet? Ja, ja- han om det. Moralen må bli, ikke be en kineser om vintips- det kan lett være det samme. Når man ikke har glass på sitt billige hotellrom må man improvisere med avskårne vannflasker.


Hilder drikker vin fra djevelens kjeller...



Bon voyage!

Men nå drar vil til San Blas og videre til Cartagena. Med båt!

P.S.
Dette ble postet litt sent pga tidstrøbbel, og vi har vært uten internettforbindelse en stund... Vi er nå i Cartagena, watch this space for beretningen om hvordan vi kom oss hit!