3. etappe - Colombia: Cartagena

(Ingen bilder foreløpig, blogspot er under vedlikehold og har tatt ned funksjonaliteten for opplasting av bilder)


Regn!
Det er regntid i Cartagena, oktober er den desidert våteste måneden i året. Det får vi merke den andre kvelden. Det regner! DET REGNER! Det høljer, plasker, lyner & tordner, det er et vannfall, vi opplever kaskader, fosser, utsoppelige strømmer av vann fra oven. I minst en time står det på mens vi sitter, dessverre litt uheldig plassert i en bar under gatenivå. Før halvflaska med rom som vi deler mellom fire er tom, flyter det med vann på gulvet, en ekspedisjon til "caballeros" (herrer) kan man bare glemme hvis man vil bevare joggeskoene, heldigvis ligger damas på litt høyere nivå og kan dermed fremdeles brukes. Utenfor, i dusjen, gallopperer turisthestedrosjene forbi, det romantiske ved dem antagelig av litt begrenset verdi og de dyvåte hestene vil nok hjem så snart som mulig. Etter hvert må vi gå da baren stenger fordi eieren må starte pumpene for å holde vannet unna.

Vi går hjemover. Etter et kvartal blir vi stoppet av en innsjø. Vannet står så høyt at vi må bare glemme å gå snarveien hjem, en omvei der det er litt tørrere er nødvendig. En stund ser det bra ut, men når vi kommer til det store veikrysset er det slutt. Vi har nemlig lyst til å dele en halvflaske til, men mellom oss og den er det en innsjø der det før var gatekryss. Men over må vi. Stig bærer Hilde, Felix bærer Sarah over de verste strykene, noen roper "es el punto de felizidad!" som kommentar til all denne konebæringen. Et annet gledens høydepunkt blir nådd når vi finner en stol hvorfra oversvømmelsen kan studeres i ro og mak, tørrskodd, mens et nytt glass rom iblandet is, lime og en liten dråpe cola nytes. Hver gang en bil passerer kommer det en liten tsunami av brunt vann skyllende inn over bargulvet. Vi legger føttene på fotstøttene på barkrakken. Sarah og Felix viser seg som utmerkede folk å dele noen sjølkomponerte Cuba Libres med (hvis man bestiller en cuba libre i baren koster den minst 8.000-10.000 pesos, mens en halv flaske rom koster 25-30.000, så det er en feil man bare gjør en gang).

Stilig by
Gamlebyen i Cartagena er nydelig, bygd i kolonial stil. Rundt hvert hjørne lurer en ny vakker gate eller en plaza. Det er grønne klatreplanter på mange vegger, noen steder vokser plantene tvers over gata. Det er folk som jobber med å plukke søppel og koste gatene og det gjør at byen framstår som meget ryddig. Med såpass mange turister som kommer innom er det jo nødvendig. Det er selvsagt en turistifiisert bydel, men man støter på tiggere og uteliggere her også. Især i røffere Getsemani er det en litt annen historie. Cartagena er egentlig minst tre byer, gamlebyen er turistsenteret, nede ved havna bor de som har råd i høyblokkørkenen, og i utkanten bor de mindre bemidlede i sine små mursteinshus.

Cartagena er en romantisk by. Har man lyst kan man kjøre hestedrosje, og det er det mange som har lyst til. De fastboende ungdommene finner man ofte småklinende der de kan finne skygge på bymuren - f.eks i åpningene der kanonene står. (Ang romantikk: Så vidt jeg husker slutter tulleactionkomedien Romancing the Stone  i Caratagena, så man kan jo se den for å få et inntrykk...)

Party!
Det er mange utesteder i gamlebyen. Massevis. Men vorspielet tar folket i parken. Forsyningen av alkohol besørges av en kiosk på hjørnet, og folk i Colombia liker å drikke. Mye!

Sigarer og smaragder
Colombia har visst verdens flotteste smaragder. Vi fant en rekke juvelerer i en sidegate nede ved katedralen, den ene butikken mer luftkondisjonert og stylet enn den neste. Hilde kjøpte seg en ring, og prosessen med å finne riktig pris var underholdende. Vi hadde vært innom et par butikker i forkant og fått en følelse av hva ting kostet. Men i denne butikken (som ikke var så inderlig stylet) fikk vi hele foredrag om ulike kvaliteter og hvordan man ser forskjell på dem, vi ble vist omrkring på verkstedet der smaragdene ble montert, og det var MYE prat. Etter en halv times tid var utgangsprisen halvert og da var Hilde fornøyd, og slo til. Hun hadde ikke penger og ble sendt av gårde med sikkerhetsvakta for å finne en minibank. (Vakta var sikkert hovedsaklig med for å passe på at hun ikke ombestemte seg...) Mens hun er borte står jeg ved butikken og venter, og man står ikke i ro som turist i Cartagena uten at noen kommer bort for å selge noe. En kortvokst, mørkebrun CD-selger med knallrøde øyne oppdager meg og vil selge meg musikk. Når jeg ikke vil ha det, prøver han seg med cubanske sigarer. Det er mye cubanske sigarer å få i Cartagena - de bytter dem til seg på båtene fra Cuba mot klær og ting som er vanskelig å få fatt i på Cuba. Egentlig skulle jeg ikke ha, det er for dyrt, og en hel eske? Hva skal jeg med 25 sigarer? Men etter litt småprat synker prisen, og han finner ut hvor lenge jeg skal være borte - og da passer det PERFEKT med en liten eske sigarer! "You smoke one, you give one away - you make new friend, it's perfect!" sier selgeren entusiastisk. Etter hvert har vi hilst også, Robert heter sigarselgeren. Jeg skal fortsatt ikke ha og dessuten har jeg ikke penger (det tror ikke Robert noe på, men mine lommer er tomme og Hilde har kortet). Prisen synker litt til. Hilde kommer tilbake med vakta på slep og cash i lomma og jeg benytter anledningen til å snike meg unna Robert og inn i butikken. Der tilpasses ringen og vi får en øl mens vi venter. Hilde spør vakta om man kan vite at sigarene er ekte, og hvor mye man kan forvente å måtte betale for en eske - for nå er jeg på gli, sigarmessig. Robert står stadig utenfor butikken, han har nå lagt sigareska i en pose så han aner nok et salg, og etter litt pruting til, bytter eska eier. Jeg sjekker så langt det lar seg gjøre om dette er ekte saker - forseglinga er OK ut. Selv om Robert har måttet barbere nesten halvparten av prisen han i utgangspunktet ville ha er han fornøyd og nå lurer han på om det er noe ANNET jeg kanskje har lyst på. Nei takk, sier jeg. "But we have VERY good quality in Colombia. Really, really good!" Jeg tviler ikke, kokain er jo Colombias største eksportvare (på 80-tallet engang tilbød kokainbaronene å betale hele statsgjelda på flerfoldige milliarder USD for å være i fred) og er nok av beste kvalitet. Jeg lurer litt på hvordan en sånn handel skal foregå og Robert forklarer velvillig og legger beroligende til: "Don't worry, I'm a professional!" Jeg får et kort fra juveler-butikken der han har skriblet telefonnummeret sitt. "Call me if you want anything!". Will not happen, Robert.

Det finnes mange gode grunner til å avstå fra å bruke kokain i Colombia (og andre steder), det er jo selvsagt det åpenbare at man kan bli fersket av det allestedsnærværende politiet og ubehaget det vil føre med seg, men kanskje viktigere er at man, ved å avstå, ikke bidrar til å finansiere geriljaer, fattigfolks dyrking av coca i stedet for mat (cocaen blir skattlagt av geriljaen) og i det hele tatt lar være å bidra til mange av problemene som dette landet strir med.

På kveldsparten nytes en deilig cubansk sigar (Det var ekte vare, ferske og fine -så hvis noen vil ha en sigar er det bare å komme innom!) mens vi er på vei til en bar som viste seg å være cool som bare det. Habana Club, Getsemani, Cartagena. Stikk innom hvis du er i byen. Denne baren er høyt på min korte liste av barer som har utmerket seg med ett eller annet. Der er det et voksent klientell, livemusikk, gode drinker, salsa mellom bordene og effektive bartendere. Anbefales!

Bruktbil?
Har du tenkt å kjøpe bruktbil, så sørg for at den ikke har kjørt omkring for mye i Cartagena. Når det er høyvann (i alle fall ved ny- og fullmåne) oversvømmes gatene i de lavereliggende delene av byen med havvann. Vi tok en dårlig timet spasertur ned til Bocas Grande ved høyvann, og måtte vasse ved flere anledninger. Notat til andre reisende: Det er ingenting å se i Bocas Grande.

Off to Medellin!
(10.10.10!)