Guatemala City Dump - Safepassage

Det lønner seg å like vin. Etter turen til innsjøen Atitlan kom vi tilbake til Antigua og etter tipset fra jentene i vinbutikken sto vi opp tidlig dagen etter for å dra med Safepassage til Guatemala by for å se på arbeidet de gjør. Med på bussen, som vår guide, var amerikanske Lisa. Hun hadde solgt det hun eide fordi hun ville gjøre noe annet enn å selge hester til snobber. Så nå jobber hun med å skaffe sponsorer til Safepassage i stedet.

På turen inn mot byen fortalte Lisa litt om forholdene og om hva Safepassage driver med. De tilbyr bl.a skolegang til de fattige ungene og foreldrene deres. Safepassage ble opprettet i 1999 av en ung, meget idealistisk dame, Hanley Denning, som ble så forferdet over forholdene rundt søppelplassen i Guatemala by at hun solgte det hun eide og brukte pengene for å prøve å hjelpe til. Hun døde i en bilulykke i 2007, men prosjektet hun startet lever videre.

Etter å ha kjørt en stund gjennom slummen kom vi fram til hovedinngangen til fyllinga. Vi stoppet utenfor en liten bygning som nå, som da, fungerte som kirke. Dette, kunne Lisa fortelle, var oppstarten til Safepassage. I denne bygningen inviterte Hanley ungene i nabolaget inn til noen timer sikkerhet og ro. Her fikk de leke og slappe av mens mamma og pappa gikk på jobb på fyllinga. Lisa fortalte at det første dagen kom rundt 10 unger, dag to 50 og dag tre var det ikke plass til alle de forhåpningsfule som ville inn. I dag, 4 år etter hennes tragiske dødsfall står Safepassage sterkt med en førskole der rundt 150 unger kommer, samt en hovedbygning med skole, kantine , helsetilbud og veiledning for alle ungdommer som vil og viser det. (400-500 for øyeblikket). Vi satt i bilen og stirret ut. Her måtte vi bli i bilen, ingen "gringos" bør gå ut i dette, eller andre nærliggende områder.

Ved inngangen til fyllinga var det  ikke så mye folk som kom og gikk, bare noen lastebiler passerte gjennom porten. Når man jobber her er man på fyllinga hele dagen. Alt var litt som å se på tv- huffa da, disse folka har det jammen ikke bra....

Egyptisk gravkammer eller nisje. It's not your choice.

Like ved siden av fyllinga ligger den største kirkegården i byen. Vi kjørte inn og  kan konstatere at også her er kontrasten mellom fattig og rik stor. Vi ble kjørt litt innover mellom gravene, noen på størrelse med egyptiske gravkamre, de fleste bare nisjer i en mur. Det koster rundt 135 kr i året å holde en gravnisje, det klarer ikke en gjennomsnitlig familie i GC. Det Egyptiske gravkameret var eid av noen med en helt annen portefølje. Her jobbet til enhver tid 4 personer med å holde graven (som holder EN person) vedike.

For å få et  utikspunkt over søppeldynga måtte vi kjøre gjennom kirkegården. Vi fikk ikke gå ut alene, fikk beskjed om å holde sammen, være på vakt og ,,,,ja i det hele tatt...... Like i nærheten , ca 20 meter lenger ned, ligger inngangen til El Gallito, den farligste bydelen i Guatemala by, kanskje i hele mellomamerika. Bydelen er utenfor myndighetenes kontroll, det er gjengkontrollerte områder. De har noen kompliserte regler for tilgang som involverer flaggheising og greier når de ulike gjengene skal ut og inn av bydelen. Vi hørte på rådene og holdt oss tett ved bilen.

Vi ble ført gående ned mellom noen graver til det utkikkspunktet der man kan se fyllinga. Vi har sett folk som lever av (å sortere) søppel før, men dette er hardcore. Selv fra der vi stod med utsikt over ravinen fyllinga ligger i, flere hundre meter unna og sikkert hundre meter over søpla, er stanken kraftig nok til at noen (inkludert Hilde)  i følget vårt tok noen skritt bakover og dekket nesen. (Vi ble fortalt at lukta var ikke spesielt ille den dagen vi var der. Det er visst mye verre de verste periodene i året.) Vi kunne se hundrevis av folk der nede som gravde gjennom søpla med hendene. Lisa fortalte (hun var veldig matter-of-fact i alt hun sa) at fyllinga er uregulert, det kommer sykehusavfall, døde dyr fra zoo, (forrige uke døde en flodhest i Guatemala zoo....) oljeavfall... alt mulig som skal kastes. 

Mellom det farlige og ubrukelige avfallet leter folk etter noe som kan resirkuleres eller brukes på annen måte. Siden ren plast og kartong gir bedre pris enn skitten, tas gjerne søpla med hjem for å vaskes.Sprøtt når man tenker på at disse folka må kjøpe alt det vannet de bruker fra vannbilene som kommer innom nå og da. Her er det ikke mange ørene å tjene. Man finner selvsagt også brukbare klær, byggematerialer til skurene og husene, møbler, leker til ungene og spiselig mat på fyllinga. Det gjelder å være rask når det kommer en bil fra en god bydel. Bilene er nummertert og folka vet hvilke biler som komme fra områder med feks Mariott hotell ol. De springer bort til bilene og krever sin del ved å ta på siden av bilen og følge etter når bilen rygger for å tømmes. De har sine interne regler der nede. Det hele er helt grusomt å bevitne. 

Førstemenn til mølla.

Folk på jobb.

Søpla produserer store mengder metan - man håper på at noen skal komme og utvinne den en dag. Metan er, i tillegg til å være en drivhusgass, selvfølgelig også en fare på en mer direkte måte. I 2005 var det en brann som plagde store deler av Guatemala by i ukevis. Etter det prøvde man å regulere tilgangen til fyllinga. Det ble forbudt å bo der, man bygde en mur rundt og vedtok at ingen under 14 skulle slippe inn, samt at de som skal inn må ha identifikasjonskort. Dette skapte selvsagt nye problemer da de fleste av de som jobber her er analfabeter. Safepassage hjelper til slik at folk kan skaffe seg de nødvendige papirene, men er veldig ambivalente til dette, da disse nye reglene riktig nok holder unger unna søppelfyllinga, men samtidig tar levebrødet fra deres foreldre.... Tja, noen glupe ideer fra verdens rikeste land?????

Åtselfuglene henger i store antall over både fyllinga og kirkegården. Deler av kirkegåder er i ferd med å rase ut i ravinen, den flekken vi stod på kommer til å forsvinne ned i løpet av nærmeste regntid, mente Lisa. Som om ikke alt dette er nok, oppstår det stadig vekk synkehull som sluker både mennesker og maskiner. Det renner underjordiske elver under fyllinga. Bare uka før vi var der forsvant folk i et sånt hull. Har du noe du har lyst til å bli kvitt er nok dette stedet å etterlate det. Dødsskvadronene dumpet likene sine her. Det er selvsagt også mark, insekter, rotter og alt mulig annet der nede. Dette er en utsikt som gjør inntrykk. Ordet "helvete"er nok passende (Gehenna var jo også en søppelfylling).

Utsikt mot ravinen fra "safe" avstand.

Lisa fortalte oss om "the circle of life" her: Man blir født av foreldre som jobber på fyllinga, man jobber på fyllinga hele livet og når man dør har familien neppe råd til å betale leie for mer enn et år på kirkegården over fyllinga, så da blir nok fyllinga stedet man ender opp til slutt også. Hun mener det jobber ca 4.000 mennesker der nede, og det bor ca. 18.000 til i bydelene rundt som indirekte også lever av fyllinga. Rundt 22.000 mennesker lever altså av søppeldynga i Guatemala city. Myndighetene og rikfolkene (en person eier faktisk landområdet som fyllinga ligger på) annerkjenner ikke problemet. Niks, ikke-eksisterende, dermed heller ikke noe å bry seg formye med.

Disse mangler ikke mat.

Etter å ha sett og luktet på elendigheten en stund gikk vi tilbake til bilen. Mens vi har stått der nede har vi hørt noen fyrverkerismell fra tid til annen, men oppe ved bilen hørte vi en annen type smell. Lisa og sjåføren så på hverandre - dette var lyder av skudd, tre av dem, i rask rekkefølge. Heldigvis hørtes det ut til å være på den andre siden av ravinen det ble skutt, men vi ble skysset inn i bilen litt kjapt likevel. Lisa gjorde da også et nummer av å sette ordet "safe" i gåseøyne med fingrene før vi gikk ned til utsiktspunktet.

Safepassage
Hovedformålet med turen var tross alt ikke slumming, men å se hvordan Safepassage jobber. Vi dro videre til senteret de driver. Jeg (Hilde) ble meget imponert over det jeg så. Her var vi, nesten midt i søppeldynga (la oss si 50 meter fra inngangen). Lukta, jo, vi kunne helt klart kjenne den, men området med førskolen var som en liten lykkepool. Her var det massevis av unger fra 2 år og opp til 6, mødre (mange ALTFOR unge) som fulgte bla sinnemestringsprogram (Sikkert noe gutta burde ta del i, men ett skritt på veien....) Her var det tilbud om noen timer sikkerhet, skole, mat, nærhet, kjærlighet, ... Rett utenfor satt gutta med sine gjengmedlemskapssymboler, utvilsomt fedre til mange av disse små, kanskje uten å vite det. Gjengvoldtekt er "vanlig" her. Jeg sliter kraftig med inntrykkene.

Etter ett flott møte med unger og ansatte på barnehagen, der vi også møtte direktøren for hele stiftelsen, han var med på et møte med de lokale mødrene som gjennomførte rollespill for å takle hverdagen bedre, dro vi videre til hovedbygningen og de eldre ungene.

Ved ankomsten hit reagerte jeg på at  her kommer vi inn i en bygning i en av verdens farligste byer (vi blir fulgt fra bilen til døra (15 m), med 400 unger fra 10- 20 år....og her er det  INGEN skilt der de blir bedt om å ta av seg gjengmerker, legge igjen våpen, innskjerpe språket- neida! INGENTING!  Jeg spør om ikke de har masse problemer med dop, våpen, vold ol. ? Nei, faktisk ikke, her er ungene så glade for muligheten, eller hva det nå er, at det faktisk legger fra seg alle de problemene som de sliter med, rett utenfor døra. Jeg har aldri sett en skole SÅ kjemisk fri for NEI/IKKE/FORBUDT som her. Problembarn, jotakk- her er de i mengder, men det kan se ut som folka her har skjønt noe, eller?

Det er et kjøkken på området som lager mat til 600+ mennesker hver dag. Som besøkende får vi snike litt i køen, men maten vi får er det samme som alle andre, dvs bønner og ris med litt kjøtt og tortillas. Mødrene får med seg matpakker hjem, hvis de stiller opp i kursene som tilbys. Det er selvsagt noen som dropper ut. Men hva kan man gjøre med de som ikke vil hjelpe seg selv? Antallet drop-outs er betydelig lavere enn ved norske videregående skoler.......

Det var en enorm inspirasjon å få være hos Safepassage en dag, se hva de oppnår, hvordan de jobber og hvor enormt mye det betyr for ungene i området. Den dagen jeg går inn på en skole i Norge med en slik positiv energi søker jeg jobb umiddelbart!

Safepassage kan støttes ved å sponse ett barn, en mor, ett klasserom eller ved å gi pengegaver.

Man kan sponse en sånn en om man vil.

Det er mange frivillige som jobber på Safepassage sine prosjekter. De aller fleste unge mennesker fra USA. Disse frivillige er med som assistenter, hjelpere og engelsklærere. S P legger vekt på at lærerne og de fleste ansatte skal være Guatemalere. MEN, det har i løpet av 12 år kun vært 2 frivillige fra Guatemala. Et problem som bare understreker hvordan myndighetene og eliten i landet usynliggjør dette og andre fattigdomsproblemer i landet.
Vi blir å støtte, helt klart :-)