The Most Dangerous Road in the World

Dette er Yungasveien: Fra La Cumbre i fjellene over La Paz ned til Yolosa, i dalbunnen. Det er langt fra toppen til bunnen, på flere måter enn én. Veien starter på 4.700 moh og ender på 1.200. De 3.500 høydemeterne tilbakelegges på ca 63 kilometer. Det er kaldt oppe på toppen og subtrobisk i bunnen. Store deler av den gamle delen av veien ligger som en hylle i fjellveggen, sånn ca 3,5 meter bred i snitt. Over kanten til venstre når man kjører nedover er det fritt fall på minst 500 meter mesteparten av tida. Til høyre er det bratte fjellsida. Det finnes ikke autovern -eller, joda - det er kanskje 20 meter autovern til sammen. Et sted er det flere fossefall som faller rett ned på veien, kanskje for å gjøre det litt mer spektakulært.

I Bolivia er det høyrekjøring, untatt på denne veien. Her kjører man på venstre side, fordi det er der stupet er. Det virker kanskje litt kontraintuitivt, men som sjåfør vil du vite nøyaktig hvor du har hjulene når du skal passere motgående trafikk, og det får du vite ved å se ut av vinduet på førersiden. Men det gjelder selvsagt bare der det er plass for to kjøretøy å møtes. Mange steder er det for trangt, og en av bilene (bussene, lastebilene!) må rygge, en livsfarlig manøver på denne veien.
Den er offisielt den farligste veien i verden, bygd på 30-tallet (av fanger, visstnok, dette var under krigen mot Paraguay), har den krevd mellom to- og trehundre liv i året. Veien var i mange år hovedvei. Men nå dør det ikke så mange her lenger siden man har bygd en ny, asfaltert, bred og fin vei i en annen fjellside. Det er dermed nesten ikke trafikk på gammelveien lenger, bortsett fra de som syns det er en god investering å risikere livet for å spare en halv times kjøretid. Og selvsagt turistene på sykkel, med følgebilene deres. For dette er en av de store attraksjonene for spenningssøkere i La Paz regionen - å sykle ned denne veien.


Logo i regn

Det høres spennende ut, eller hva? Dette måtte prøves, vi kjøpte en tur med Gravity Assisted Mountain Biking. Det er det dyreste firmaet i La Paz, men det sa de fra om straks vi spurte, og forklarte hva man fikk for pengene: Erfaring - det var de som startet denne businessen for 13 år siden, bedre utstyr, færre i gruppa, gode guider. Det kunne vi se selv da vi kom på veien - det var mange som syklet rundt på temmelig ordinære offroadere, i store grupper. Vi var bare fem og hadde fete, fulldempede mountainbikes ment for nedoverbakkekjøring. Syklene veide over 20 kilo, dekkene var de bredeste vi har sett og det var naturligvis skivebrems både foran og bak. Prisen på ca 550 kroner inkulderte guider, brødskiver underveis, vann, en T-skjorte, lunsj og en øl når (hvis) vi kom levende ned, samt 2,5 timers kjøretur tilbake til La Paz. På nyveien.

Vi undertegnet en kontrakt om at vi tok ansvaret, kjente risikoen og hadde forsikring og ble informert om at dersom det ikke har vært jordskred i det siste ville følgebilen være med oss hele veien ned. (Jordskred? Joda, det har visst vært noen leie jordskred nylig, det har jo regnet så mye. Men veien skulle være ryddet nå, så med mindre det raser om natta skulle det ikke være noe problem!)

Vi startet fra La Paz sentrum i halv åttetia om morgenen og ble kjørt opp til en parkeringsplass på fjellet der turen skulle starte. 45 minutter kjøretid, tid til å bli litt kjent med Clinton, guiden fra New Zealand. Han var en erfaren syklist, hadde vært profesjonell, men var en fersking på dødsveien. Han hadde syklet ned veien 14 ganger før. Litt lite? Den andre guiden, Christain, var lokal, av den tause sorten, og hadde glemt hvor mange (hundre) ganger han hadde gjort det. Etter utdeling av utstyr, justering av sykkel og en liten sikkerhetsinstruksjon legger vi i vei. De to guidene legger seg hhv forrerst og bakerst i gruppa. De to første mila er på asfalt, og det er bare moro - autovern og greier og bare nedoverbakke! Vi ruller så fort vi klarer. Utsikten er storslått.

Asfalt!

Etter noen kilometer gjør vi første stopp, og guidene peker ut et ferkst minibussvrak nede i ura. Teorien er at sjåføren sovnet på vei opp. Etter å ha forsert alle de skumle delene av veien kjørte han utfor på et helt unødvendig sted.

Rett nedi der kan man se et vrak...

Vi ruller videre, så fort vi klarer. Etter en stund passer vi et politi-sjekkpunkt. De er ute etter kokain, og utstyr og kjemikaler til å lage kokain med. Men de er vant til sykkelturister, og vi bare spaserer rett igjennom, og dundrer videre med instruksjoner om å stoppe ved tunnelen. Etter at en fransk jente syklet rett i tunnelveggen av en eller annen grunn, har de begynt å sykle rundt i stedet. Det er rester av gammelveien som går utenfor tunnelen, så det er vårt første møte med den.

Ting du ikke bør ha med i bagasjen

På dette tidspunkt hadde det begynt å regne, og vi kunne ikke ha med kameraet lenger. Alle påfølgende bilder er tatt av Christian.Rett bak tunnelen betaler vi inngangspenger, 25 bolivianos som skal gå til - eh.. vedlikehold. Nå følger et strekk på 8 km som ikke bare er nedoverbakke, og siden syklene egner seg dårlig til oppoverbakke, og det regner, stables syklene på taket og vi inn i jeepen og vi blir kjørt opp bakken. Øverst kommer vi til et kryss - nyveien til venstre, gammelveien til høyre. Her starter grusen på ordentlig.

Gutta fra Gravity sjekker syklene en gang til, og gir en ny runde instruksjoner. Det er venstrekjøring (som beskrevet over), hold så mye til venstre som mulig. Hvis vi møter trafikk - hold til venstre! Selv om det er stupet som er på den siden. Vi får også beskjed om å øve på å gå av sykkelen på høyre side. Lurt, for da blir man ikke klemt utfor stupet sammen med sykkelen om noen som kommer bakfra skulle skumpe borti.... ( Det er ikke så lett å gå av sykkelen på høyre side (hvis du ikke er venstrehendt), bare prøv!) Møter vi trafikk der det er svært smalt: Gå av sykkelen (på høyre side!) og vent til kjøretøyet har passert. Flere råd: Ikke brems for hardt (vi BURDE ha gjort oss kjent med de knallharde bremsene på den asfalterte delen av veien...) Hindringer, som større steiner, bør man kjøre rett over hvis man ikke kan unngå dem. Av og til kan det lønne seg å bare slippe bremsene og la sykkelen ta seg gjennom det som er i veien (løs grus, sølepytter, små elver) på egen hånd. Vær forsiktige og ikke sykle fortere enn dere synes er behagelig, det er ikke en konkurranse!

Og så begynner den skumle delen av veien. Det er en humpete grusvei, den er maks 3 meter bred, det regner, og tåka er så tett at man mer aner enn ser stupet 1 meter eller så til venstre for forhjulet. Kroppen spenner seg litt. Det er løs grus på veien, det er noen knyttnevestore steiner også, og de vil vi skal sykle på VENSTRE side? Selv om de sier dette er det beste sporet (og det er det) går det ikke så fort de første hundre meterne. Etter en stund stopper vi for å hente inn pusten og snakke litt. Her det faktisk autovern, det er en fraflyttet landsby vi stoppet ved. Da nyveien ble bygd forsvant livsgrunnlaget for landsbyen - ingen stopper der lenger. Men autovernet står der fremdeles - alle 10 meterne av det. Etter autovernet fortsetter veien og her er det den smaleste biten vi har sett så langt. Det er et strekk på kanskje 100 meter der det bare er plass til ett kjøretøy, og det er ikke engang en liten gresskant til stupet - veien bare smuldrer bort. Vi syklet på høyre side, uansett hva guidene sa...

Første stopp på grusveien. Legg merke til autovern!

Guidene tar bilder og videosnutter underveis, så Christian satte avgårde i forveien, slik at han kunne stille seg opp på et monument over noen opposisjonspolitikere som ble skutt og kastet utfor stupet under en av Bolivias mer turbulente perioder, og filme oss derfra når vi kom syklende. Vi lurte selvsagt på hvorfor man fant det nødvendig å skyte disse politikerne før de ble kastet utfor, men det er vel bare et spørsmål om grundighet.

Litt smalt.

Følgebilen i "postcard curve"

Det er merkelig - etter en stund blir man vant til situasjonen. Man oppdager at det ikke er vanskelig og at sykkelen er meget solid og klarer alle hindringer uten problemer. Det gjelder bare å slappe av og late som det er en helt vanlig sykkeltur i nedoverbakke. En gang innimellom stopper guidene oss ved spesielle utsiktspunkt (vi så ikke så veldig mye i tåka) og vi snakker litt om veien framover og det lages en ny videosnutt. Vi begynte å gasse litt på etter hvert, slipper bremsene og bygger opp litt fart. Vi blir advart om akkurat det - "we call this strecht of the road 'collarbone alley'" sa Clinton. Her begynner folk å bli litt vel sikre på egne ferdigheter på sykkelen.

Det er satt opp noen kors her og der langs veien. Det er naturligvis minnesmerker over folk som har gått over kanten. Man har fjernet flere hundre av dem etter at turistindustrien begynte for 13 år siden, antagelig fordi man trodde det ville virke negativt på turistene.

Veien byr på et par utfordringer til. Det var flere jordras som var kommet ned den stupbratte fjellsida. Et av dem var såpass stort, (og kanskje 50-60 m bredt), at det hadde lagd en helt ny sving på veien, og selve veibanen var bare gravd ut i sida på raset, antagelig med håndmakt. Det var naturligvis bare plass til ett kjøretøy i gangen, og akkurat over her fikk man litt ekstra adrenalin i kroppen...

Det raser litt ut, av og til...

Og så var det San Juan-fossefallene, ett kunne man sykle bak, men resten  måtte man rett gjennom, eller til venstre for. Og venstre der er ... stupet, ja. Ikke så veldig store fossefall, men man blir da våt.

Foss...

Men etter hvert går det fortere, veien blir litt bedre, sporet til venstre er nesten steinfritt og stupet av og til flere meter unna. Og SÅ kommer vi ut av tåka og ser hva vi har gått glipp av, utsiktsmessig. Jeg vil gjøre turen igjen, i godvær! Vi sykler mot bunnen, det er selvsagt noen avgrunner å passere, men nå er vi så blaserte at det ikke er noe problem. En ganske stri elv måtte krysses og så var vi framme ved pilsen og lunsjen. Og en varm dusj!

Endelig litt utsikt. Stripa man ser i svingen er etter en taxi som kjørte utfor 2. juledag. Bare beinbrudd, utrolig nok.

Dette er en tur vi virkelig anbefaler. 63 kilometer nedoverbakke! Det er dritgøy (og litt nifst). Turen er ikke for de mest lettskremte, men er overhodet ikke uoverkommelig. Man bør kunne sykle, og helst ha vært borti grusvei før. De mest klossete (og de overmodige) bør kanskje holde seg hjemme, det er stadig ulykker, de fleste er bare sprukne lepper og blåmerker i stoltheten, men det ramler en turist over kanten en sjelden gang. Folk med konsentrasjonsvansker bør holde seg unna. Du bør ikke tenke på noe annet mens du rister nedover denne veien. Vi anbefaler også at man sjekker utstyret hos turoperatøren. Gravity er dyrest, men har godt utstyr. Det er mange andre selskap i La Paz, noen av dem MYE billigere, men de tilbyr antagelig de ordinære offroadere vi så på veien, og er kanskje 20-30 i gruppa. Vi synes det er lurt å invistere noen hundrelapper ekstra, det er tross alt en tur med en viss risiko.

Som vanlig er det særdeles fint å være turist og ikke MÅTTE kjøre denne veien når man skal et sted. Men heldigvis er det ingen som må lenger etter nyveien kom. Det er også en av grunnene til at man kan ta denne turen med god samvittighet - veien er stort sett bare en turistvei nå, og man er dermed ikke en kikker til allverdens forferdelige ulykker.

For å se bedre bilder av veien enn de som finnes her er det bare å google. Det finnes masse skriverier om veien. Top Gear gutta har også vært der og laget en svært dramatisk video...

Sørvest-Bolivia

Før vi dro til Potosi og rotet rundt i gruvene der, var vi på en rundtur i sørvest-Bolivia. Det var en fantastisk firedagerstur og selv om det var mye bilkjøring var det ikke et kjedelig øyeblikk. Kjøreturen foregår stort sett i ørkenlandskap på grusveier, i en jeep, naturligvis. Vi tok utgangspunkt i Tupiza, som er en liten by noen mil nord for grensa til Argentina. Vi tok inn på det beste hotellet i byen - man er jo i Bolivia og her er luksus billig. Det er svømmebasseng, utsikt fra taket, stort rom, eget bad. Det viser seg å komme til nytte, høyden (3160 moh) begynner å plage i alle fall Stig en liten smule. En dags timeout med hvile og nærhet til toalett viser seg nødvendig.

Ved bassengkanten - et liv i luksus

Men etter et par dager er vi klar for nye eventyr og booker rundturen.Vi delte en Jeep med et annet par, det viste seg å være et par svært hyggelige tyskere i slutten av 20-årene, Gordon og Christina. Vi skulle dele bil og rom de nærmeste 3 nettene og 4 dagene, mens vi kjørte omkring og så på Bolivia. Marcello var sjåfør og guide, fåmælt, men kunne svarene på alt vi spurte om.

Første dag var som en transportetappe å regne, vi kjørte bil i mange timer, ble kjent med tyskerne og så ut av vinduet. Landskapet er fabelaktig. Vi beveger oss hele tiden i høyder mellom 3500 og 4700 moh. Etter en stund stopper vi og spiser lunsj, mens vi ser på beitende lamaer. Lunsjen var i overkant god, det viste seg at kokken ikke klarte å holde samme standard resten av dagene. Vi kjørte i et følge på 5-6 jeeper, god adskilt for å unngå hverandres støvsky der det er tørt. En av bilene brøt stadig sammen, det var et elektrisk problem skapt av korrosjon fra alt saltet kablene blir utsatt for på saltslettene vi skal komme fram til siste dag. Denne jeepen hadde klistermerker på sidene som hevdet at den kom fra turoperatøren som er det beste valget for en sånn tur, men vi tviler...

Vi kjørte opp på en fjelltopp dekket av sand. (El pasaje del diablo) Et skummelt øyeblikk trodde vi at jeepen skulle velte, det er bratt og mye sand og vi må rygge litt på kanten. Vi turistene er litt bekymret, men i ettertid mistenker vi sjåføren for å ha prøvd å skremme oss med vilje. Og det klarte han; Hilde var klar til å kaste seg ut av bilen! Men utsikten var fin.

Hold på hatten!

Vi var også innom en bitteliten spøkelsesby (alle er ute for å gjete lamaene sine, antagelig) som er provinshovedstad. Den minste hovedstaden vi har vært i. Ikke lenge før mørkets frambrudd er vi framme der vi skal overnatte. Det er enkle forhold. I en liten landsby innkvarteres vi i en lav murbygning med et soverom med fem senger i, delt toalett med de andre i følget. Ingen dusj. Det er bespisning i et udekorert betongrom. Men utsikten omkring landsbyen er flott. Og når vi oppdager at den lokale butikken kan selge oss en sekspakning med Schneider, er vi fornøyde. Hilde fikk en lamavenn og kjøpte en lue hos en bitteliten jente som var en knallhard forhandler. Ikke en eneste boliviano var hun villig til å kutte prisen med. Natta var mørk og tilbød utsikt mot melkeveien.

Langt ute på landet

Trangt

Andre dag er det frokost klokken 5. Det er tidlig, det! Det er forstatt stappmørkt ute. Ved soloppgang er vi ved ruinene av San Antonio - en gruveby fra kolonitiden på 4690 moh. Men før vi kommer dit er vi så heldige at sjåføren vår bestemmer seg for å vise oss inngangene til gruvene i fjellet der spanjolene drev de lokale til døde. Inngangene måtte man tydeligvis krype inn i. Vi holdt oss utenfor. Byen er godt bevart, det er kanskje høyden som gjør det? Vi gikk omkring og småfrøs mellom de fem hundre år gamle ruinene. Det bodde flere tusen i byen da gruvedriften gikk for fult. Inkaslaver og spanjoler. Vi snakker laaaangt utenfor allfarsvei. Hva de spiste og hvor brennsel ol kom fra er nesten et mysterium.

Deretter byr dagen på det ene høydepunktet(!) etter det andre. Det er saltlaguner og fjell, flamingoer og steinformasjoner uten ende. Landskapet er øde og tørt, det er omtrent ikke mennesker her, og ikke noe særlig vegetasjon. Men en uendelig variasjon av sand og stein i forskjellige farger. Landskapet har en skummel skjønnhet som på en måte sier at man kan være der en stund, men å leve her kan du bare glemme. (4187)




Landskap



Hilde og kjøretøyet

Vi badet i varme kilder, dro til den den grønne lagunen som ligger i "ly" av en 5600m høy vulkan og frøs i vinden, så på El desierto de Dali, og på det høyste punktet (5000 moh) stoppet vi ved geysirene. Det sprutet damp og kokte nede i gjørma. Vi som er blitt gamle og forsiktige så med skrekk på ungdommene som SPRANG mellom hullene der det kokte gjørme eller sprutet damp. Hullene er dype, og ramler man nedi er det god natt...

Varmt vann, langt til fjells



Riktig planet?

 

Varmt...

Laguna Colorado i det fjerne

Natta tilbringes i enda et enkelt overnattnigssted (fullt av kitchie jesusbilder på veggene) ikke langt fra Laguna Colorada. Lagunen heter dette fordi vannet er rødt pga alger. Sengene var laget av betong og var harde og gode nok. Det var utrolig mange inntrykk denne dagen. Har ikke sett maken til landskap.

Enkel overnatting, tidlig morgen

Dag tre var det sen start, forkost ikke før klokka 7! Dagen begynner ved laguna Colorada. Det er varme kilder, flamingoer, rødt vann, klart vær, vindstille. Vi er først ved lagunen, ingen andre jeeper å se.

Ved Laguna colorado

Etterpå dro vi til El arbol de La Piedra (treet av stein) for å se på den og andre steinformasjoner.



Alle tar bildet av dette!




Dagen er full av nye intrykk, og vi har heldigvis vært lure nok til å bestille rom på et skikkelig luksushotell siste natta. I stedet for å overnatte i enkle kår i Uyuni som de andre, drar vi til salthotellet som ligger i utkanten av Salar de Uyuni - den 12000 km2 store saltsletta - den største i verden. Vi klarer å overtale tyskerne til å bli med og vi tror ikke de angret på det. Hotellet er bygd av blokker av salt, det er grovsalt på gulvene overalt, untatt på det flislagte badet, natruligvis. Vi så sola gå ned over vannet der ute på saltsletta - siden det er regntid er saltet dekket av vann. Hotellet har en brukbar restaurant, og sengene er GODE, så natta blir fin, etter et par glass vin.

Salthotell, anbefales

 Dagen etter er det opp i otta igjen, vi skulle nemlig se soloppgangen ute på saltsletta. Vi stod i mørket og drakk kaffen og spiste rundsykkene betjeningen hadde satt fram til oss, så på stjernene og på frontlyktene til bilen som skulle komme å hente oss som nærmet seg sakte - veien til hotellet er ikke den beste.

Vi kjørte utover i saltvannet, svært sakte naturligvis for å unngå å få altfor mye salt oppunder bilen. Vi får håpe de vasker bilene grundig etter en sånn tur. Etter en halvtimes tid stopper sjåføren ved noen steiner som stikker opp av saltvannet og der står vi og ser på soloppgangen.

Ute på saltsletta ligger et annet salthotell. Det burde ikke være her, det skal ikke drives hotelldrift her ute. Likevel var hotellet fullt av japanere som hadde overnattet. Hilde reagerte sterk på dette og svor på å ikke legge igjen en bolivianer på dette uvlovlige stedet som forurenser en naturpærle. (Nå krevde magen sitt, så 5 B for toalettbesøk måtte til)  Omgivelsene minner sterkt om sen påske, med smeltevann oppå isen. Hjernen er såpass forvirret at den finner ut at det må være vitneren som er kommet og vi oppdager at vi lister oss omkring for ikke å skli på glatta. Men salt er jo selsagt ikke glatt.

Salthotell, forbudt

Alt perspektiv viskes ut her ute i det hvite og det blå. Alle turister må ta noen rare bilder på saltsletta ... 4606

Se så små !

Den siste attraksjonen er toggravplassen. Her står de første togene som kom til Bolivia parkert for godt. Mye rustent jern. (4656)

End of the line

Lunch sammen med de andre fra turen avslutter fire dager stappet med utrolig flotte naturopplevelser. Før turen trodde vi at det maste skulle handle om Salar de Uyuni (saltsletta), men i ettertid er det det stadig skiftende landskapet, stedene vi stoppet, lagunene i alle farger, flamingoer i tusentall, områder som El valle de los rocas- en dal fylt med vulkanske steiner som skaper masse artige former- Marcellos kunnskaper som han porsjonerte ut i riktige doser dagen igjennom, ja, i det hele tatt....Alt for den nette sum av 930 kr pr snute (pluss salthotellet da) :-)