Karneval på grensen

Tilcara
Fra Salta dro vi til Tilcara. Det er i retning  Bolivia, men vi ville reise sakte og sjekke ut småbyene i det nordvestlige hjørnet av Argentina. Tilcara er en svært støvete liten by, særlig nede ved buss-stasjonen støver det fælt. Mange hus er bygd av billigste sort murstein - strå og leire. Byen er omgitt av fjell i flere farger. Som mange andre steder her omkring er fjellene gammel havbunn, det er bare stein og grus. Kaktus vokser det likevel.



Karneval

Bevæpnet dame

Det vi ikke hadde fått med oss var at det var karnevalstid. Ikke bare i Tilcara, men overalt. Det er vel samme karneval som feires over hele linja, karnevalet i Rio er på TV. I Tilcara (og ellers nordvest i Argentina, skulle det vise seg) består feiringen i å drikke vin, spise kjøtt, marsjere rundt og rundt i byen med et skranglete lite orkester som spiller samme låt om og om igjen (den skal jage djevelen), kle seg ut i fargerike djevlekostymer med påsydde små speil. Og så er det hovedaktiviteten da: Å spraye hverandre ned med skum fra en sprayboks (de kaller det "snø") og kaste talkumpulver på hverandre. Omtrent hver eneste unge og i alle fall annenhver voksen er bevæpnet med en sånn sprayboks eller to. Akkkurat som med ordentlige våpen viser det seg at det lønner seg å være ubevæpnet. Det er de som har spraybokser som virkelig er dekket av "snø".  Men helt ufarlig er det tross alt ikke for oss heller og det er bare å ta imot og smile.  Om kveldene er det konserter, det er gode lokale musikere på annenhver restaurant og det lokale markedet er omgjort til konsertarena.

Djevelunge, moi???

Vi ankom byen en torsdag, og tenkte å bli et par dager. Men da vi oppdaget karnevalet tenkte vi at det kunne være morsomt å bli over helga. Men hotellet vårt var naturligvis fullt. Og nesten overalt ellers var det fullt. Til slutt fant vi et luksushotell oppe i åsen som hadde fått noen avbestillinger, og dermed kunne vi bo der.  Tilstrømmingen er enorm! Folk bor i telt og i biler. De fyller byen, hele dagen, hele ettermiddagen og hele kvelden og natta. De marsjerer rundt og sprayer snø på hverandre, kun avbrutt av lunsjpause virker det som. I dagevis! Nyhetsverdien avtar etter en stund, og man blir litt lei av all denne feiringa. Vi trodde det var over på mandag, men neida.  Vi tar bussen til Humahuaca og den bruker en halv time bare på å komme seg gjennom folke og bil-massen fra bussholdeplassen til hovedveien - noen få hundre meter. Det er bare ståplasser til oss turistene og vi bruker over to timer på litt over 4 mil.

I Humahuaca er det full action på karnevalet, komplett med spraying, talkum, utkledte djevler med pipestemme og elendig orkester. Byen bærer preg av at det har vært fest hele helga, man nærmest vasser i tomme plasflasker og like tomme spraybokser med snø og store deler av byen lukter piss. Heldigvis begynner det å regne kraftig om kvelden - det legger en demper på karnevalet og vasker bort urinstanken. Neste morgen er ryddemannskapene i gang og vi tar bussen til Quiaca, grensebyen mot Bolivia. Vi har nemlig tenkt oss dit. Man kan se at Bolivia nærmer seg når til og med bussjåføren har en diger Coca-kul på kinnet.

Bolivia?
Vi går fra bussterminalen ned til grensa, det er ca en kilometer. Der blir vi stemplet behørig ut av Argentina og går over brua som strekker seg over den vesle grenseelva mot Villazon, Bolivia. Midt på brua er det et skilt der det står Bolivia på den ene sida og Argentina på den andre, og vi føler oss litt vemodig over å forlate Argentina...  Vi kommer til et skilt med en pil mot en dør der man skal få stempel inn i Bolivia. Den virker å være låst. Vi går rundt hjørnet, der står det en politimann og peker at vi må gå tilbake rundt hjørnet vi kom fra. Vi prøver igjen. Døra er fortsatt låst, men vi banker på. Etter en stund dukker det opp en fyr der inne som forteller oss at kontoret er stengt - man kan ikke få stempel hverken inn eller ut. Det er karneval! Vi må bare snu og gå tilbake til Argentina. (Klokka er 14:15, 8. mars. Unntakstilstand.)

Hilde prøver å slå av en prat med en argentinsk grensepolitimann. Han mener vi ikke kan komme inn i Argentina uten å ha stempel ut fra Bolivia først. Men vi har jo ikke vært i Bolivia! kan Hilde berette, vi slapp ikke inn! Når han da endelig forstår det, sier han at vi ikke trenger noe stempel inn i Argentina igjen. Så vi går bare forbi luka og bort til tollerne som står der med sin mobile røntgenmaskin - det er en kassevogn med hull på begge sidene. Disse kara tygger kolablader og vil ikke høre om at vi ikke har vært noen steder (i hvert fall ikke i Bolivia), bagasjen SKAL gjennomlyses. Ingen på argentinsk side ser ut til å vite at gutta på andre siden har lukket og låst. En av tollerne kommer på andre siden av røntgenmaskinen og spør om jeg har noe elektronikk i den lille ryggsekken. Etter å ha vist ham Kindelen min er han fornøyd - hvordan han unnlot å oppdage både PC og fotoapparat i kofferten er meg en gåte. Tollerne kan berette at vi må ha stempel inn i Argentina likevel, så vi må tilbake til innstemplingsmannen. Han ser ut til å vite at Bolivianerne har stengt grensa, han rister på hodet og trekker på skuldrene til oss før han stempler oss inn igjen. Heldigvis for flyten i trafikken over grenseovergangen trenger ikke folk fra latinamerika stempel, de kan passere uten pass.

Det er sannelig godt man ikke har planlagt noe på forhånd. Vi satt der på  hotellrommet i grensebyen på kvinnedagen og hører på trommene og ser på president Morales holde tale med konfetti i håret... Karneval.

Karneval med stil

Det viste seg at karnevalet i Quiaca hadde en helt annen standard. Her var det ordnede forhold med kostymer og dansing og orkester som kunne spille. Naturligvis begynte det å blåse og regne her også, og folk rømte etter hvert, men et artig syn. Aldri sett maken. Ingen drikking på gata heller, som i de mindre byene. Den 9. ble vi behørig stemplet ut igjen fra Argentina - etter en time i kø - og inn i Bolivia. Mens vi ventet på bussen til Tupiza kunne vi beskue formidagsdrikkinga og karnevalsdansinga i Villazon.