tirsdag 1. mars 2011

Iguazu

Etter mye bilkjørijng velger vi å fly fra Bariloche til Iguazu. 5 timer, med mellomlanding i Bs As - det hadde blitt en lang busstur.

Iguazu er en by som lever av et fossefall. Men for et fossefall! Selve byen er liten, varm og fuktig. Jorda er rustrød. Alt som ikke er begrodd er rødt, men mesteparten er begrodd, det er subropisk regnskog her. I nærhheten av fossefallet som ligger en halvtimes busstur unna er det et mikroklima (med mye fuktighet, naturligvis!) så i området rundt fossen vokser det planter som visst ikke vokser andre steder.

Djevelens svelg

Ute i elva på brasiliansk side
Vi dro til den brasilianske siden av elva første dag i parken, noen hadde tipset om at det var lurt å dra dit først. De driver et velsmurt turistmaskineri her. Alle stier er brolagte, grensekontrollen går summarisk og greit. Det er mange besøkende, ca 10.000 om dagen, men området er såpass stort at man ikke har følelsen av å gå i kø hele tida . Der er uansett verdt det, å stå i nærheten av "djevelens svelg" er en imponerende opplevelse. Vannføringa var ekstra stor de dagene vi var der også. Det kommmer ned en MUR av vann. Vassrøyken ligger som tåke i lufta. De har bygd observasjonsplattformer i flere nivårer, og man kan også gå UT i elva og stå og bli våt og se opp på fossen.


One happy camper, med djevelens svelg rett bak seg. Bryr seg ikke det minste om det.

Two happy campers who fart in the general directon of the devil.
Vi spiste litt lunsj på kafeen (etter å ha ventet en million år på at køen skulle bevege seg en cm) mens vi tørket og så over mot den argentinske siden, der mesteparten av vannfallet er...

Argentinsk side
Og det viste seg at den brasilianske siden bare var oppvarming. Riktignok er djevelens svelg den største enkeltfossen, men Argentina har mesteparten av vannfallene på sin side, og det er MYE vann som faller. Man kan ta et lite tog som går mot den ytterste observasjonsplattformen, og for å komme dit fra "jernbanestasjonen" må man gå langs gangbruer som går over elva - i over en kilometer! Vel framme ser man det nest største fossefallet midt imot, fra en plattform midt i elva, omgitt av fosser på alle kanter. Vassrøyken står, man blir våt av å være her, men for et syn!



Disse bildene kan bare gi en anelse av dimensjonen av vannfallet...
Man kan gå en øvre og en nedre tur ved fallene. Den øvre ligger over fossene.

Hilde titter ned på vann.
Den nedre går da nede i bunnen. De har bygd noen plattformer som står nesten inne i fossen. Her blir man våt, men det er et tøft syn!


Sett ovenfra...
og sett nedenfra.

Når vi så avslutter dagen med en båtttur der man kjører i full fart mot fossen og når båten nærmest er inne i vannfallet bare slipper gassen og lar vannet stoppe båten, blir vi jammen våte igjen. Litt av en dag. Vi var i parken i 8 timer, men det virket ikke for lenge i det hele tatt.

Herligheten koster 150 kr i inngang og 45 kroner i transport. Gitt for pengene.

Bussen til Salta tar lang tid, 27 timer sånn ca. med bussbytte i Tucuman. På veien kan man se lykkelige kyr beite i høyt gress på svære sletter, og tenke på neste kjøttmiddag.

3 kommentarer:

  1. Wow, Vøringsfossen er ikke det samme! Men jeg er forvirra over disse kyrne som beiter og tenker på neste kjøttmiddag?

    SvarSlett
  2. Kyrne er kanskje lei av gress? Det er naturligvis "man" som ser og tenker, kyrne beiter og glaner ut i lufta. Hva de ellers driver med vet jeg ikke. (Spør Trond-Viggo!) Har satt inn et komma i håp om å berge setningsmeningen...

    SvarSlett
  3. Det var mye vann, ja! Mener jeg kan skimte lyden helt hit.

    SvarSlett