Iguazu

Etter mye bilkjørijng velger vi å fly fra Bariloche til Iguazu. 5 timer, med mellomlanding i Bs As - det hadde blitt en lang busstur.

Iguazu er en by som lever av et fossefall. Men for et fossefall! Selve byen er liten, varm og fuktig. Jorda er rustrød. Alt som ikke er begrodd er rødt, men mesteparten er begrodd, det er subropisk regnskog her. I nærhheten av fossefallet som ligger en halvtimes busstur unna er det et mikroklima (med mye fuktighet, naturligvis!) så i området rundt fossen vokser det planter som visst ikke vokser andre steder.

Djevelens svelg

Ute i elva på brasiliansk side

Vi dro til den brasilianske siden av elva første dag i parken, noen hadde tipset om at det var lurt å dra dit først. De driver et velsmurt turistmaskineri her. Alle stier er brolagte, grensekontrollen går summarisk og greit. Det er mange besøkende, ca 10.000 om dagen, men området er såpass stort at man ikke har følelsen av å gå i kø hele tida . Der er uansett verdt det, å stå i nærheten av "djevelens svelg" er en imponerende opplevelse. Vannføringa var ekstra stor de dagene vi var der også. Det kommmer ned en MUR av vann. Vassrøyken ligger som tåke i lufta. De har bygd observasjonsplattformer i flere nivårer, og man kan også gå UT i elva og stå og bli våt og se opp på fossen.



One happy camper, med djevelens svelg rett bak seg. Bryr seg ikke det minste om det.



Two happy campers who fart in the general directon of the devil.

Vi spiste litt lunsj på kafeen (etter å ha ventet en million år på at køen skulle bevege seg en cm) mens vi tørket og så over mot den argentinske siden, der mesteparten av vannfallet er...

Argentinsk side
Og det viste seg at den brasilianske siden bare var oppvarming. Riktignok er djevelens svelg den største enkeltfossen, men Argentina har mesteparten av vannfallene på sin side, og det er MYE vann som faller. Man kan ta et lite tog som går mot den ytterste observasjonsplattformen, og for å komme dit fra "jernbanestasjonen" må man gå langs gangbruer som går over elva - i over en kilometer! Vel framme ser man det nest største fossefallet midt imot, fra en plattform midt i elva, omgitt av fosser på alle kanter. Vassrøyken står, man blir våt av å være her, men for et syn!

Disse bildene kan bare gi en anelse av dimensjonen av vannfallet...

Man kan gå en øvre og en nedre tur ved fallene. Den øvre ligger over fossene.

Hilde titter ned på vann.

Den nedre går da nede i bunnen. De har bygd noen plattformer som står nesten inne i fossen. Her blir man våt, men det er et tøft syn!

Sett ovenfra...

og sett nedenfra.

Når vi så avslutter dagen med en båtttur der man kjører i full fart mot fossen og når båten nærmest er inne i vannfallet bare slipper gassen og lar vannet stoppe båten, blir vi jammen våte igjen. Litt av en dag. Vi var i parken i 8 timer, men det virket ikke for lenge i det hele tatt.

Herligheten koster 150 kr i inngang og 45 kroner i transport. Gitt for pengene.

Bussen til Salta tar lang tid, 27 timer sånn ca. med bussbytte i Tucuman. På veien kan man se lykkelige kyr beite i høyt gress på svære sletter, og tenke på neste kjøttmiddag.

Nordover igjen

Ruta 5
For å unngå grusveier kjører vi en kraftig omvei langs ruta 5, fra El Calafate sørøstover mot Rio Gallegos. Det er minst 20 mil omvei i forhold til grusveien med nummer 9 som går rett øst fra El Calafate, men lokalbefolkningen hevder at det går like fort å kjøre rundt, og etter å ha prøvd grusveien tror vi på dem. Det er mye mer behagelig, men:

Så kjedelig at v knapt gadd fotografere...

Ruta 3
Kjedelig! Landskapet er helt flatt, og dessuten regner det kraftig, nesten hele dagen. Vi kjører i over 90 mil, landskapet forandrer seg omtrent ikke. Flatt, flatt, flatt. Store deler av tiden ser landskapet ut som en brann har herjet - det er plantene som er så brune at de nesten er svarte. Heldigvis kan man kjøre fort på gode veier. Og en lydbok er god å ha. Det er mer trafikk på denne veien, den er jo så mye bedre. Det fører til flere døde dyr-roadkill- og det ligger mange ihjelkjørte guanacos i veikanten. Folk som kjører på dem flytter dem, vil vi tro, siden de er såpass store - som et reinsdyr omtrent, pluss lang hals. Harene og revene og armadilloene blir bare liggende i veibanen.

Som på turen sørover: Det blåser! Det er konstant vind på disse slettene. Man ser det ikke fra bilvinduet, de lave plantene rører seg omtrent ikke, men hvis man våger seg ut av bilen blåser man omtrent bort. Tissepauser i det fri er bare å glemme...

Rødhette og ulvene

Caleta Olivia
Etter noen timer kommer vi fram til oljebyen Caleta Olivia som ligger ved kysten. Her nikker oljepumpene døgnet rundt omkring i landskapet, som har begynt å bli litt variert igjen. Etter å ha vært nede i fjæra og sett på sjøløvene som lå der (sjøulver som de heter på spansk) leter vi etter et hotell. Det blåser såpass at vi bare finner oss et hotellrom og en restaurant og holder oss der. Dette var etter at vi prøvde å stoppe i Fitz Roy, en bitteliten forblåst landsby ute på sletta, 7 mil fra Caleta Olivia (vi så landsbyen i en argentisk film i Bs As), men der fant vi bare en skummel hospedaje drevet av en meget fiendtlig dame. Der hadde vi ikke noe lyst til å bo, så vi endte opp på Hotel Robert i stedet, hovedhotellet i C.O.

Definitivt ikke bestemors hus i Fitz Roy

Petrified forest

Kan ikke fyre med dette, nei!

Dagen etter er det finvær, nesten ikke vind og sol fra skyfri himmel. Vi kjører på. Alt er mye enklere i fint vær, også bilkjøring, og etter bare 153 km snur vi vestover langs ruta 26 mot Sarmiento. Etter 15 mil til kommer vi fram til en samling forsteinede trær i nærheten av Sarmiento (det er bare 3 mil på grusvei ut til trærne, ikkeno å snakke om). Det er rare greier. Det ser ut som det ligger deler av trestammer i ørkenen, men når man tar på dem (eller prøver å løfte dem) oppdager man at de er laget av stein. Mineraler har brukt trestammen som en form og erstattet trevirket nøyaktig, man ser til og med årringer. De er visst flere millioner år gamle. Parkvaktene forklarer grundig at vi ikke må ta med oss noe, de har lov til å ransake oss hvis de tror vi har forsynt oss med en forsteinet flis, og det gjør de da også. Tøm lommene!


Esquel
Så dundret vi videre, jevnt i 120-140 hele veien nordvest til Esquel. Lite skjer, men landskapet er mer interessant. En halvtime i bensinkø i Tecka, og så er vi i Esquel en knapp time etterpå. Esquel er en fin liten by, her så vi ISS (den internasjonale romstasjonen) igjen, den for over himmelen mens vi tok en øl i parken. Utrolig hva en iPhone kan brukes til - lokalisere satelitter? ikkeno problem! Antagelig var vi de eneste i byen som visste at den passerte der oppe. Det er litt merkelig å tenke på at det sitter 6 mennesker i den blikkboksen... Esquel ville fungert flott som utgangspunkt for turer i Lake District, byen er også stor nok til å være morsom å være i. Hotel Argentino har en bra bar og greier. Eneste problemet er at det blir ikke noe action før i ett-halv-to-tia, og da er jo vi som har reist langt på overtid for senga.

Selvportrett mens vi venter på kaffe i Fuquf...Futluqf....Futlfu...Ohfuckit.

Nasjonalpark og bomtur...
Vi stikker innom Parque Nacional Los Alerces på veien nordover. Her vokser de nest eldste trærne i verden (de eldste er i Sierra Nevada, dem så vi i 2003). Det koster 50 pesos (75 kr) per pers for oss utlendinger å komme inn, Argentinerne slipper inn gratis... Området er flott, her kunne vi godt tenke oss å slappe av og gå turer i noen dager - en annen gang kanskje? Vi stoppet og drakk en kopp kaffe i Villa Futalaufquen. Hmmmmm.... ligner ikke dette på noe...? Skal vi se... hvis man sletter "au" midt i navnet ("au" antyder smerte og det vil vi ikke ha), bytter q med r (de er jo naboer i alfabetet så det er greit) og flytter det som nå er "ru" slik at det står etter "Fu" og lar f-en og t-en og a-en og l-en inne i ordet bytte plass blir det FURUFLATEN! Det er jo klin likt! Det kan ikke være tilfeldig....

En drøy time etter kaffepausen stopper vi ved en turkisgrønn elv, spaserer inn i skogen og langs elva i en liten time. Meget vakkert. I sekken har vi lokale produkter som salami, ost og soltørkede tomater. Lunch inntas på en brygge mens vi ser på en stor ørret som svømmer rundt og snapper loffbiter vi kaster uti det krystallklare vannet. Den som ikke tror det kan få se videoen!

Vi kjører videre langs grusveien - elendig grusvei, men flotte omgivelser - og neste mål er huset der Butch Cassidy, The Sundance Kid og Etta Place bodde da de prøvde å bli lovlydige. Dessverre er veiskiltinga her i Argentina på et minimum, og vi presterer å kjøre feil. I stedet for Ruta 71 (grusvei) som ville tatt oss forbi dette huset, ender vi på en aldeles jævlig grusvei som går østover. Vi oppdager det for sent til å gidde å snu. Vi følger veien tilbake til Ruta 40 i stedet. Men vi har altså vært i TRAKTENE der de gamle bandittene prøvde seg på the straight and narrow. Nice place for it.

Og så var vi plutselig tilbake i Bariloche, på Hospedaje Wikter igjen. Litt av en uke. Stig sitter oppe et stykke ut på natta og surfer litt. Finner noe rart på internett. Resultatet kan beskues på Sprøytvarsleren ( http://28815.vgb.no/ ) for den som er interessert.

Heldigvis har Wikter en bakhage der man kan slappe av, ta en liten pilsner og skrive blogg.

Sørover langs Ruta 40

Bariloche

Utsikt fra hostal, Bariloche

Bariloche er en by plassert ved en innsjø og utsikten ligner ikke så lite på Lyngen, kanskje i nærheten av Lyngseidet? Eller muligens en annen brei fjord i nordnorge. Om sommeren er byen en travel turistby, om vinteren er et visstnok like travelt med skiturister. Det er nok temmelig trøtt her uten turistene, men byen er uansett ikke særlig spennede. Men god sjokolade har de! Sjokoladehovedstaden i Argentina.



Sykkelmannen!



Omgivelsene er flotte, innsjøer og fjell. En sykkeltur på 3.5 mil rundt omkring i landskapet er akkurat passe når det går opp og ned hele tiden.

Ruta 40

Etter å ha lurt på om vi skulle dra sørover eller ei, ble det plutselig bestemt at vi skulle leie oss en bil og kjøre i vei. 2000 km på asfaltert vei, eller 1400 på Ruta 40, der noen strekk fremdeles er grusvei. Vi tok grusveien, med en Chevrolet Corsa, en bilmodell som, skulle det vise seg, ikke akkurat er bygd for oppgaven.



The terminator kan klippe sauer, såfremt de er terminatorsauer!



Første dag er super, asfaltert vei hele tiden og først mot slutten begynner veien å vise tegn på slitasje. Det gjelder å holde seg på midten, der er det færrest hull, og samtidig være forberedt på unnamanøvre når hull dukker opp der også. Å kjøre en sånn strekning i mørket med en Chevrolet Corsa anbefales ikke. Etter 70 mil stoppet vi for å overnatte på et hotell i saueklippingshovedstaden(!) i Argentina, Rio Mayo, en støvet liten by. Hotelleierene nok hadde ambisjoner en gang i tiden - det er flislagte gulv og en flott bar i fellesområdene (rommene er slitne, men brukbare). Hotellet virker for stort, det viste seg nok dessverre at antallet gjester ikke var helt som håpet. Denne kvelden var vi de eneste gjestene til ganske sent. Vi spiste middag da et amerikansk par som selvagt ankom i en diger 4x4, kom ramlende inn i resepsjonen. Mannen ærklærer nærmest øyeblikkelig med stor tyngde at whisky og øl er absolutt nødvendig, og at varene måtte på bordet så fort som mulig. Grunnen til tørsten viser seg å være at bilutleieren hadde fucked up og ikke gitt dem de nødvendige papirene for å ta bilen med til Chile, og derfor måtte de snu og dra tilbake til byen de leide bilen, mange, mange mil nordover. (ca 7 timer) De var litt sure pga det. Fyren viste seg å være kunsthandler fra Chicago, dette var den 8. turen til Patagonia for å fiske, og never before hadde bilutleieren fucked up the documents. Vi satt der som de eneste gjestene på hotellet og drakk medbrakt vin og litt whisky attpå, og ble blide og fornøyde alle sammen etter hvert.



Vi visste det var grusvei dagen derpå, men hva det betydde visste vi ikke. Som veien til hytta kanskje? Eller litt bedre, siden det går tungtrafikk her? For det gjør det vel???

Grus



Grusvei? Grusvei!



Neste morgen, etter å ha blitt takket pent av amerikanerne for å ha reddet kvelden deres (uten oss ville det nok ha blitt en langt surere stemning ved det middagsbordet) la vi i vei. Grusvei. Grusdelene av Ruta 40 er røffe saker. Det rister og skrangler og stein slår opp under bilen i ett sett. Veien er brei og man må prøve å finne sporet som er best, det er minst tre av dem: Sporet til høyre der man burde kjøre, det til venstre i motgående "kjørebane" og det i midten som er laget av de to venstrehjulsporene (til hhv høyre og venstre spor). Av og til er det ett til (eller to, en maken på den andre siden) - nesten i grøfta og det høyre hjulsporet til hovedhøyresporet - om noen forstår hva jeg mener. Det er MYE løs grus på veien. Ved et par anledninger var det samlet så mye grus mellom hjulsporene at bilden tok nedi med bunnpanna. Det skrangler fælt når sånt skjer. Noen ganger er det ikke spor i det hele tatt. Da er gjerne veien uten løs grus, men meget steinete og farten derfor lav. Og i de få motbakkene er det jammen meg vaskebrett også. Hurra.

I begynnelsen kjørte Stig forsiktig i 30-40, med et lønnlig håp om at det bare var begynnelsen av veien som var såpass ille. Men i den farten ville de 12 milene med grusvei ta 3 timer, og etter å ha blitt forbikjørt av et par biler (riktignok ikke Chevrolet Corsaer noen av dem, men likevel) gasset han på og presset seg opp i 60-70 og håpet at dekkprodusenter vet hva de gjør. Det ble en humpete, bråkete tur. Knyttnevestore steiner er helt vanlig (man unngår dem jo så godt man kan) og av og til ser man toppen av noen steiner som man aner er som isfjell - du vet; bare 1/9 del stikker opp av veibanen, men det er nok til å skremme en stakkar i en bil som ikke burde være her i det hele tatt. Med en kraftig firhjuling er mye av dette grei skuring (haha skuring!), men med Corsaen betyr det unnamanøver på unnamanøver. (Og lite gassing over 60 kmt)

Av og til dukket et skilt meket "Vadio" opp. Vi gjettet på at det måtte bety "Ekstrakjempedårligveimedkampesteinerherogder" siden det stemte hver gang. Ordboka sa "vadested". Det var også skiltede omkjøringer, der veien tok en liten avstikker fra hovedveien, antagelig fordi hovedveien hadde fått en betonggrøft installert og skulle asfalteres - en eller annen gang. Disse bitene var ofte helt latterlig ille, vi måtte ned i 20 kmt for å passere. Noen av bitene av hovedvei vi måtte svinge unna var overgrodd av ørkengress så det er nok en stund siden arbeidet ble påbegynt.

Etter å ha kjørt 3 strekk a 12 mil+ av denne type vei må vi bare bøye oss i støvet(!) for dekkprodusenter - det er utrolig hvor mye juling et bildekk tåler nå for tiden.

Den siste pålitelige bensinstasjonen

Vi er nok blant de siste som får oppleve den tvilsomme gleden det er å kjøre grusveien på Ruta 40. Lange strekninger ligger nesten ferdig asfaltert parallellt med (og frustrerende nærme) grusveien, og vil antagelig åpne i løpet av året eller neste år. Ikke for det - man kan sikkert kjøre gammelgrusveien hvis man absolutt vil...

Det er ikke akkurat mye trafikk på Ruta 40. Man kan kjøre i en time uten å se en bil. De få kjøretøyene man møter er som oftest personbiler, med en og annen lastebil og tankbil innimellom. En eneste buss møtte vi på 1400 km. Man setter ned farten og det hilses når man møter andre kjøretøy på grusveien. Mellom strekkene med grus er det god, asfaltert vei som i mange kilometer av gangen går ganske rett fram. Man kjører behagelig i 120-130, selv med Corsaen og trenger ikke hilse på noen.

Omgivelser
I nord, rundt Bariloche er det fjell, innsjøer og daler, det ligner svært på nordnorge, men når vi kommer ut på slettene er det noe annet. Det begynner med at dalen vider seg ut til gress-sletter med kyr, men snart er de også bak oss og det STORE slettelandet viser seg. Det er E-N-O-R-M-T. Fargene går i gult og nyanser av rust, brunt og grått. I det fjerne kan man av og til ane blå fjell (Andes er til høyre når du kjører søvorer). Til venstre er det noen åser med flate topper. Men man føler at man har 360 graders horisont, og det virker som om skyene er kommet nærmere og himmelen ligger som et lokk over det hele. Det er nærmest ørken.

Hilde fikk utrolig nok øye på denne i fart. Ikke så veldig STOR fart, men likevel!

Det er dyreliv og se. Noen sauer selvsagt, men også ville dyr og fugler. Vi fikk med oss guanacos, beltedyr, flamingoer, nandu (emulignende fugler) og diverse rovfugler.

Hotel Leona

Natt to overnattet vi på Hotel Leona, et sted som har funnet en grei måte å overleve på. De samarbeider med bussene som går mellom El Calafate og El Chalten, bussene stopper der og hotellet serverer turistene kaker og kaffe.



Hotel Leonsas resident sheep



Men stedet er et flott lite hotell der det ligger nede ved den turkise elva Rio La Leona som renner mellom Lago Viedma og Lago Argentino, og det har vært der lenge. Det er bl.a kjent for at Butch Cassidy, The Sundance Kid og Etta Place bodde der en måneds tid. De var på rømmen etter sitt siste ran (de prøvde å bli lovlydige 50 mil lenger nord, men det skar seg) og ble drept ikke så lenge etterpå. Vi fikk et koselig rom med lammeskinnsfeller på nattbordene, utsikt mot elva og et bad som nesten var større enn soverommet. Og vi regner med å overleve en stund til også.

El Chalten



Dette er Argentinas yngste by, spikret opp for å sikre Argentinas rett til landet (de krangler litt med sine brødre i Chile av og til). Dette er et utgangspunkt for turer, annenhver person du ser på gata her har diger ryggsekk. De leier ut utstyr, det er guider, og omgivelsene er virkelig flotte. Vi gikk et par timers tur, opp på morenen og så innover dalen mot isbreene som sakte renner ned fjellsidene på Cerro Torres (3128). Fitz Roy - massivet er også i nærheten. Man er jo godt vant, men Fitz Roy imponerende likevel.

De undertegnende, med El Chalten i bakgrunnen





El Calafate

En liten by som lever av turistene som kommer for å se på isbreene og da spesielt den enklest tilgjengelige, Perito Moreno. Det er et av de dyreste stedene man kan være i Argentina, det er bare dyrere nede i ildlandet. Men ikke verre enn at man får et stort dobbeltrom til 360 kr, får gourmetmat med vin til under 250 pr. pers, så man overlever jo. Så er det jo isbreen da...



Perito Moreno



Det er spektakulært. Isbreen er 30 km lang, 5 km bred og tunga som stikker ned i Lago Argentino er 60 m høy. Breen regnes som en av de stabile i verden (den avanserer litt av og til, men holder seg stort sett i ro) og beveger seg opp mot 2 meter om dagen. Det smeller og knaker, opplevelsen av å være i nærheten er imponerende lydmessig også. Men for et visuelt intrykk breen gjør! Man kan se på den på trygg avstand fra observasjonsplattformer, stå der i timevis mens sol og skyer gjør at opplyste deler og skygger på breen forandrer seg hele tiden. Nyanser av blått og grønt er i konstant forandring.

Og breen kalver selvsagt også. Er man så heldig (som oss) får man se et stykke is på størrelse med en bygning rase ut i det mintgrønne vannet og lage en minitsunami. Imponerende.

I morgen skal vi dra nordover igjen. Men først må vi kjøre en omvei sørover på 200 km - for å unngå grusveien...

Dette driver vi med akkurat nå - fortida får vi komme tilbake til i framtida. Vi har holdt på med mye rart siden Buenos Aires! Mye ligger klart til publisering, følg med, følg med.





Buenos Aires (Bs As) - del 2

Noen eksempler på bra og dårlige sider av ting man kommer borti i Buenos Aires:


Buss:
Buss ble visstnok funnet opp i Buenos Aires. Det begynte som taxier, som ble til faste linjer, som ble til store biler som ble til busser.

Bra: Nesten gratis, koster ca 1.75 kr. Og de går ofte (om dagen VELDIG ofte) og hele døgnet, med minimusfrekvens på 1-2 ganger i timen.

Dårlig: Man må ha mynter til billettautomaten! I Bs As er mynter nærmest umulige å få tak i. Veksle i kiosken? Hvis du har flaks. Kjøpe mynter på gata? OK, men da taper du 20% og myntselgere er ikke lette å finne. Veksle i banken? Joda, men der det kø. Man må aldri, ALDRI gi fra seg en mynt! Gi sedler til tiggerne.

Hvor blir det av alle myntene som folk putter i bussenes automater kan du spørre om? Jo, de leveres til bankene, og noe selges til kioskene og myntselgerne. Dette er en lett korrupt løsning som gjør kioskene meget uvillige til å veksle...

Subte (undergrunnsbanen, fra subterráneo):
Subte-en åpnet første stasjon i 1913, som den første i Sør-Amerika.

Bra: Billig, enda billigere enn bussen. Går ofte i åpningstiden.

Dårlig: Smekkfull i rushtida. Linjene har bare ett korrespondansepunkt nede i sentrum så å bytte linje er ikke praktisk. Stenger tidlig, kl 22:00

Shopping:
Bra: Fantastisk shopping, melder Hilde. Masse butikker, billige klær & stuff.

Dårlig: Veldig vanskelig å få sendt det man har kjøpt hjem - mer om det siden...

Trær:
Bra: Gatene i de bedre bydelene har store trær på begge sidene. Det betyr at fortauene er skyggefulle, relativt kjølige og grønne og gjør spaserturene rundt i byen vedlig behagelige.

Dårlig: Røttene får fortauene til å sprekke, det blir lett å snuble...

Øl:
Det er mange sorter å velge i, noe man som ølhund setter pris på. Mikrobryggerier finnes også, med topp produkter.
Bra: Billig og bra øl i store flasker i butikken.

Dårlig: Man må bære med seg tomflaskene tilbake for å slippe å betale pant. (Dette er jo ikke egentlig DÅRLIG, bare litt dumt at ingen forteller deg at det er sånn det fungerer og at man dermed må bruke så lang tid på å finne ut av systemet). Vil du bytte inn flasker i penger, må du ha med kassalappen.

Folk:
Dette er det første stedet vi har vært der det ikke er åpenbart at vi er turister, såpass europeisk er utseendet på folk her. Vi blir tiltalt på spansk hele tiden og føler oss faktisk anonyme.
Bra: Masse pene mennesker, både kvinner og menn.

Dårlig: Alle disse pene menneskene snakker spansk med pussig dialekt som kan være vanskelig å forstå.

Iskrem:
Bra: Det er flere kjeder som lager fanstisk god iskrem. Du kan ringe å få den levert på døra (holdt kjølig av tørris) fram til klokka 1 på natta på hverdager, og enda senere i helgene. Hvor ellers enn Buenos Aires kan man gå ut og finne en iskremcafé klokka kvart på ett en tirsdag natt som ikke bare åpen, men har lang kø (det er naturligvis kølappsystem slik at man kan sitte ved bordene og vente), en kø av folk i alle aldre mellom 5 og 80 og med et lydnivå som en norsk pub på en fredagskveld? Og kjøper man et kilo is får man en halv flaske musserende på kjøpet!

Dårlig: Kan det være noe dårlig med dette?

Kjøtt:
Bra: Det argentinske kjøttet er jo verdensberømt. Og det stemmer: Det er godt. Veldig godt. Både storfe og lam. Ikke mer å si om den saken.

Dårlig: Se iskrem.

Vin:
Bra: Vinen er billig og god. Hvis man betaler LITT ekstra blir den veldig god. Den billigste bordvinen drikker man gjerne mot tørsten, med isbiter og blandet ut med soda.

Dårlig: Det er for mange varianter å velge i. (Dette kan vel egentlig like gjerne stå under Bra!) Ellers, se kjøtt.

Bokhandler:
Bra: Blant mange bokhandler finnes det en som antagelig er en av de flotteste i verden . Den heter El Ateneo og ligger i en gammel kino fra dengan kinoene ble bygd som teatre, der man har beholdt og pusset opp dekoren og balkongene. (Kinoen het Gran Splendid, så det fulle navnet for bokhandelen er El Ateneo Gran Splendid. Flott navn!) I noen av de gamle nisjene er det sittegrupper der man kan lese litt, og der lerretet var er det en café. Med en velutstyrt bar, naturligvis.

Dårlig: Verdens kuleste bokhandel har ytterst få titler på andre språk enn spansk. Men den ser FANTASTISK ut.

Taxi:
Bra: Billig, en taxitur på 15 minutter koster ca. 30-40 kroner. Oppstartsprisen er ca 9 kroner. Man må sjelden vente lenge for å finne en ledig bil - hvis man ikke befinner seg helt nede ved Racings arena.

Dårlig: Se vin.

Størrelse:
Bra: Buenos Aires er en skikkelig storby!

Dårlig: Buenos Aires er en veldig stor by.

Det er naturligvis mye annet å skrive om - staselige kirkegårder, kulturtilbud, stilige bydeler, og i det hele tatt... men man har jo begrenset med tid!

Buenos Aires (Bs As) - del 1


Vi tilbrakte hele desember i Bs As, pluss noen dager av november og tre dager av januar. Det virket litt lenge da vi bestilte leiligheten mens vi var i Baños, men da vi skulle forlate byen kunne vi begge to godt tenke oss å bli litt lenger. Bs As er en storartet by...

Rammstein


Dette er ikke vår kø.

Vi dro tidligere enn tenkt til Bs As for å rekke Rammstein-konserten på Estadio Racing Club. Stadion har  kapasitet til 65.000 - og det var minst 40.000 der. De trekker folk, Rammstein! Vi ankom tidlig for å kunne se oss rundt og ta ting med ro. Taxisjåføren lurte på hva som foregikk - det var åpenbart ikke fotballkamp, det kunne han se: Gatene rundt stadion var full av svartkledte rockere, mer enn annenhver hadde Rammstein T-skjorte, det var svære, svarte støvler så langt øyet rakk. Og "så langt øyet rakk" viste seg å ikke være nok for å finne enden av køen... Vi spurte noen vakter hvor vi skulle gå for å finne inngangen vår. Han pekte (heldigvis, tenkte vi) i en annen retning enn den tilsynelatende endeløse køen som gikk langs hovedveien og forsvant rundt et hjørne et kvartal borte. Vi går i retningen han peker og finner "vår" kø. Den viser seg å være enda lenger. Vi går og går langs de ventende flokkene, flere hundre meter, vi kan ikke engang se stadion lenger når vi endelig finner starten (eller er det slutten?) på køen. Denne køen er den lengste jeg har sett til nå - til og med lenger enn den vi gikk langs da vi prøvde å komme oss inn i Vatikanet. (Uten sammenligning for øvrig. Den gangen snudde vi, men hvis Rammstein hadde spilt i Vatikanet hadde jeg stått i den også!) Køen er lang, men det er kjempegod stemning, og ikke en politimann å se. Det er bare noen vakter som organiserer køen der den nærmer seg sikkerhetskontrollen og når den krysser en vei, ellers er den selvorganiserende. De har køkultur, de argentinske Rammsteinfansene!

Shaky bilde med lite kamera...

Skal ikke skrive konsertanmeldelse, det eneste jeg vil si er at Rammstein leverer varene. De har et sceneshow det er verdt å reise langt for å oppleve. Flammer! Når vi i tillegg hadde plasser langt oppe på tribunene der det ikke var så innmari høy lyd (det må ha vært kraftig nede på banen) var det perfekt å se på gutta med kikkert.

Dette var første kveld ute i Bs As, og etter konserten ville vi hjem igjen. Det var det noen andre som ville også, omtrent 40.000... og vi kunne ingen bussruter, og ingen taxi var å oppdrive... på tre timer! Vi frøys fælt - det var en kjølig kveld, men kom oss da hjem til slutt (kl 03.00) etter å ha delt på den ene taxien som endelig kom med en brasilianer og en fyr fra Uruguay.

Europeisk
Bs As var helt forskjellig fra de andre byene vi har besøkt på turen. Den europeiske innflytelsen er tydelg, både i arkitektur og særlig i menneskene. De ser definitivt europeiske ut. Innslaget av "indianere" er svært lite, og det finnes nesten ikke svarte folk i det hele tatt. Man er opptatt av utseendet sitt her. Det er mange pene mennesker, tannreguleringer florerer hos voksne, pupper er kunstige og de veltrente gutta viser muskler i parkene. Vi holdt oss til den gode vinen og maten, men tok da en løpetur eller to i parken vi også.

Man føler seg trygg i Bs As, også etter mørkets frambrudd. Det er selvsagt områder man ikke går i som ukjent turist, men slik er det jo i alle byer. Nede i Boca f.eks fikk vi streng beskjed av en dame med barnevogn om at DENNE gata skal vi ikke gå ned. Vi hadde beveget oss noen kvartaler bort fra turistområdet, og spist fugazza (en slags pizza de har funnet på i Argentina). Det var blitt mørkt, og vi skulle ta bussen hjem. Dama med barnevogna forklarte at det kunne vi gjøre ved å gå i motsatt retning, og at å gå ned veien vi hadde tenkt oss ikke var lurt i det hele tatt, selv om det var en buss-stopp der også. Vi så på strøket fra bussvinduet og det var kanskje like greit at vi ikke gikk dit.

Dette er en by man må besøke. Vi skal tilbake, en eller annen gang. Skal skrive litt mer om byen etter hvert...