Nordover igjen

Ruta 5
For å unngå grusveier kjører vi en kraftig omvei langs ruta 5, fra El Calafate sørøstover mot Rio Gallegos. Det er minst 20 mil omvei i forhold til grusveien med nummer 9 som går rett øst fra El Calafate, men lokalbefolkningen hevder at det går like fort å kjøre rundt, og etter å ha prøvd grusveien tror vi på dem. Det er mye mer behagelig, men:

Så kjedelig at v knapt gadd fotografere...

Ruta 3
Kjedelig! Landskapet er helt flatt, og dessuten regner det kraftig, nesten hele dagen. Vi kjører i over 90 mil, landskapet forandrer seg omtrent ikke. Flatt, flatt, flatt. Store deler av tiden ser landskapet ut som en brann har herjet - det er plantene som er så brune at de nesten er svarte. Heldigvis kan man kjøre fort på gode veier. Og en lydbok er god å ha. Det er mer trafikk på denne veien, den er jo så mye bedre. Det fører til flere døde dyr-roadkill- og det ligger mange ihjelkjørte guanacos i veikanten. Folk som kjører på dem flytter dem, vil vi tro, siden de er såpass store - som et reinsdyr omtrent, pluss lang hals. Harene og revene og armadilloene blir bare liggende i veibanen.

Som på turen sørover: Det blåser! Det er konstant vind på disse slettene. Man ser det ikke fra bilvinduet, de lave plantene rører seg omtrent ikke, men hvis man våger seg ut av bilen blåser man omtrent bort. Tissepauser i det fri er bare å glemme...

Rødhette og ulvene

Caleta Olivia
Etter noen timer kommer vi fram til oljebyen Caleta Olivia som ligger ved kysten. Her nikker oljepumpene døgnet rundt omkring i landskapet, som har begynt å bli litt variert igjen. Etter å ha vært nede i fjæra og sett på sjøløvene som lå der (sjøulver som de heter på spansk) leter vi etter et hotell. Det blåser såpass at vi bare finner oss et hotellrom og en restaurant og holder oss der. Dette var etter at vi prøvde å stoppe i Fitz Roy, en bitteliten forblåst landsby ute på sletta, 7 mil fra Caleta Olivia (vi så landsbyen i en argentisk film i Bs As), men der fant vi bare en skummel hospedaje drevet av en meget fiendtlig dame. Der hadde vi ikke noe lyst til å bo, så vi endte opp på Hotel Robert i stedet, hovedhotellet i C.O.

Definitivt ikke bestemors hus i Fitz Roy

Petrified forest

Kan ikke fyre med dette, nei!

Dagen etter er det finvær, nesten ikke vind og sol fra skyfri himmel. Vi kjører på. Alt er mye enklere i fint vær, også bilkjøring, og etter bare 153 km snur vi vestover langs ruta 26 mot Sarmiento. Etter 15 mil til kommer vi fram til en samling forsteinede trær i nærheten av Sarmiento (det er bare 3 mil på grusvei ut til trærne, ikkeno å snakke om). Det er rare greier. Det ser ut som det ligger deler av trestammer i ørkenen, men når man tar på dem (eller prøver å løfte dem) oppdager man at de er laget av stein. Mineraler har brukt trestammen som en form og erstattet trevirket nøyaktig, man ser til og med årringer. De er visst flere millioner år gamle. Parkvaktene forklarer grundig at vi ikke må ta med oss noe, de har lov til å ransake oss hvis de tror vi har forsynt oss med en forsteinet flis, og det gjør de da også. Tøm lommene!


Esquel
Så dundret vi videre, jevnt i 120-140 hele veien nordvest til Esquel. Lite skjer, men landskapet er mer interessant. En halvtime i bensinkø i Tecka, og så er vi i Esquel en knapp time etterpå. Esquel er en fin liten by, her så vi ISS (den internasjonale romstasjonen) igjen, den for over himmelen mens vi tok en øl i parken. Utrolig hva en iPhone kan brukes til - lokalisere satelitter? ikkeno problem! Antagelig var vi de eneste i byen som visste at den passerte der oppe. Det er litt merkelig å tenke på at det sitter 6 mennesker i den blikkboksen... Esquel ville fungert flott som utgangspunkt for turer i Lake District, byen er også stor nok til å være morsom å være i. Hotel Argentino har en bra bar og greier. Eneste problemet er at det blir ikke noe action før i ett-halv-to-tia, og da er jo vi som har reist langt på overtid for senga.

Selvportrett mens vi venter på kaffe i Fuquf...Futluqf....Futlfu...Ohfuckit.

Nasjonalpark og bomtur...
Vi stikker innom Parque Nacional Los Alerces på veien nordover. Her vokser de nest eldste trærne i verden (de eldste er i Sierra Nevada, dem så vi i 2003). Det koster 50 pesos (75 kr) per pers for oss utlendinger å komme inn, Argentinerne slipper inn gratis... Området er flott, her kunne vi godt tenke oss å slappe av og gå turer i noen dager - en annen gang kanskje? Vi stoppet og drakk en kopp kaffe i Villa Futalaufquen. Hmmmmm.... ligner ikke dette på noe...? Skal vi se... hvis man sletter "au" midt i navnet ("au" antyder smerte og det vil vi ikke ha), bytter q med r (de er jo naboer i alfabetet så det er greit) og flytter det som nå er "ru" slik at det står etter "Fu" og lar f-en og t-en og a-en og l-en inne i ordet bytte plass blir det FURUFLATEN! Det er jo klin likt! Det kan ikke være tilfeldig....

En drøy time etter kaffepausen stopper vi ved en turkisgrønn elv, spaserer inn i skogen og langs elva i en liten time. Meget vakkert. I sekken har vi lokale produkter som salami, ost og soltørkede tomater. Lunch inntas på en brygge mens vi ser på en stor ørret som svømmer rundt og snapper loffbiter vi kaster uti det krystallklare vannet. Den som ikke tror det kan få se videoen!

Vi kjører videre langs grusveien - elendig grusvei, men flotte omgivelser - og neste mål er huset der Butch Cassidy, The Sundance Kid og Etta Place bodde da de prøvde å bli lovlydige. Dessverre er veiskiltinga her i Argentina på et minimum, og vi presterer å kjøre feil. I stedet for Ruta 71 (grusvei) som ville tatt oss forbi dette huset, ender vi på en aldeles jævlig grusvei som går østover. Vi oppdager det for sent til å gidde å snu. Vi følger veien tilbake til Ruta 40 i stedet. Men vi har altså vært i TRAKTENE der de gamle bandittene prøvde seg på the straight and narrow. Nice place for it.

Og så var vi plutselig tilbake i Bariloche, på Hospedaje Wikter igjen. Litt av en uke. Stig sitter oppe et stykke ut på natta og surfer litt. Finner noe rart på internett. Resultatet kan beskues på Sprøytvarsleren ( http://28815.vgb.no/ ) for den som er interessert.

Heldigvis har Wikter en bakhage der man kan slappe av, ta en liten pilsner og skrive blogg.