lørdag 26. februar 2011

En tur til Chile

Sjåføren slapper av.
Etter en hvildeag er det jammen på tide å leie bil igjen! For tredje gang. Og jammen er det noe rart med bilen denne gangen også. Første gang vi leide bil var i Mendoza, den hostet og harket en del, men vi kom da fram. Andre gangen var den lange turen fra Bariloche til El Calafate, den bilen var såpass dårlig at vi måtte bytte den mot en ny i El Calafate. Den hostet og harket noe fryktelig (det er visst noe man kan vente seg med elektronisk innsprøyting av bensin, samme modell som første bil), verre og verre etter hvert, venstre speil lagde bråk fordi dekselt var løst og venstre vindu lot seg ikke rulle ned. Heldigvis var det Hertz vi leide hos, de lager ikke motstand når man vil bytte bil. Den nye bilen hadde gått like langt i flg speedometeret, men i så fall var den første utsatt for mye grusvei på de samme antall kilometere - den andre bilen var god som ny. Bilen vi leide hos et lite firma i Bariloche gikk varm. Veldig varm. Den måtte byttes den også. Men vi drar nå avgårde, retning Chile, uten en plan - som vanlig.


San Martin de Los Andes
San Martin de Los Andes ligger pent plassert ved en innsjø der middelklassen ferierer. Vi overnattet her i et så nytt hotellrom at malingen omtrent ikke var tørket. Som de første gjestene i nybygget var vi også redd for å sette avtrykk i sementen på gulvet. Her gjorde vi ikke annet enn å overnatte og spise et bedre måltid. Stig fikk førsteklasses hjort og Hildes risotto med sopp og lam gjorde også inntrykk. Risottoen var laget fra bunnen, og det tar jo tre kvarter. Dermed måtte vi jammen ta en øl og spise en empanada med laks først. Det er tøffe tak.
En av hovedårsakene til at vi leide bil for å kjøre nettopp til S M D Los Andes var at Lonely Planet og alle turistinformasjoner skryter av El camino de los 7 lagos (veien rundt de 7 innsjøer) Dette skal være en av verdens vakreste ruter med innsjøer, fjelltopper osv. Vi var middels imponert etter å ha kjørt Tromsø-Alta et par ganger......
Det var denne klisjeen med "krystallklart vann" igjen da...

Til Chile
Turen til Chile er flott, mellom fjellene. Vi passerer en diger vulkan med tydelige tegn på aktivitet for ikke så lenge siden, trærne i et flere hundre meter bredt og flere kilometer langt område er brent på den ene siden av fjellet, og man kan se at det liksom mangler noe der oppe på toppen. Området med innsjøene er noe Chile og Argentina deler mellom seg, så man kan stoppe ved en innsjø og spise lunsj - noe vi også gjorde. Og Hilde badet, i Lago Espejo, speilinnsjøen.




På grenseovergangen kan man beskue dette fine synet. Beskjeden er vel mest til turistene, men man kan jo også tenke seg at det ville passe for fyren i bakgrunnen. God reise, kom fort tilbake!


Det er tre luker å besøke på grensa, først immigrasjonskøen der man får passet stemplet, deretter er det bilkontrollen der man må vise fram dokumentsjonen for at man kan ta med seg bilen til Chile og til slutt er det kontrollen av bagasjen. På grensa til Chile er de svært strenge med hva du har med deg. Ingen matvarer tillatt! Man må fylle ut dokumenter på at man ikke har med seg noe ( "er kjeks lov?" spurte Hilde mannen i luka, vi hadde en pakke i bagasjerommet ), det er en "siste sjanse-søppelbøtte ved luka med matvaremannen, og deretter kommer det kanskje noen og sjekker bilen, muligens med hund. I vårt tilfelle måtte vi bare ta med "den og den" ryggsekken og sende den gjennom røntgenmaskinen for å sjekke. Bare en pakke kjeks - OK!

Pucón
I Pucón finner vi også et splitter nytt hotellrom i et nybygd anneks til et hostal. Det lukter ferskt tre og de har ikke rukket å sette vinduer inn i inngangsdøra ennå, så den lokale katta bare hopper rett gjennom døra. Det dyret får seg sikkert en overraskelse den dagen de får fullført jobben.

I Pucón kan man velge mellom et bredt spekter av utendørsaktivieteter. Byen ligger ved foten av en aktiv vulkan - Villarrica på 2847 m. Selvfølgelig arrangeres det turer dit og vi måtte jo kjøpe en sånn tur. Vulkanen er for det meste rolig og fredelig, den slipper ut en jevn strøm av gass iblandet litt røyk, av og til kommer det en gulfarget puff med litt kraftigere røyk. Vi ble fortalt at noen ganger er aktiviteten såpass stor at man ikke kan oppholde seg på toppen uten gassmaske og det er ikke så lenge siden siste utbrudd, men da vi var der var det bare jevnt og koselig utslipp av gasser. Vulkaner bryr seg ikke om sitt CO2-footprint.

Målet. Fin tur opp, artig aketur ned!

Vi stod opp og spiste frokost halv seks - rekordtidlig. Turarrangørene er rett over gata, og vi har vært der dagen før for å få sjekket størrelse på utstyret - støvler, bukser og jakke som skal tåle uvær. Dette er pakket i en ryggsekk der vi legger det vi mener vi trenger i tillegg, vann og mat, sekken veier vel ca 5 kilo. Oppstigningen ble gjort litt kortere av at vi tok en stolheis. Det var varslet at været ville snu på ettermiddagen, og dermed burde vi gjøre det for å spare litt tid. Vi regner med at ca 1 times spasering ble redusert til 10 minutter i stolheis. Men deretter var det bare å gå i vei. Ganske snart passerer vi ruinen av en gammel stolheis, den ble ødelagt av et utbrudd på 70-tallet en gang. Mesteparten av oppstigningen var på snø og det var lett å gå. Litt bratt noen steder, men helt problemfritt hvis man er noenlunde i form. Det var et par av de vi gikk forbi som sleit litt, men de så ut til å ha tilbrakt mesteparten av tiden sin innendørs. Vi hadde også et par irer med i følget vårt som "have never climbed anyting before" som det gikk litt sakte med, men guidene delte følget opp slik at vi som var i stand til det gikk litt fortere enn de andre. Det er fint å merke at vi faktisk tok igjen en god del folk på veien opp... Man er da ikke helt avfeldig ennå. Etter tre timer står vi på toppen!
På kanten av avgrunnen

Noen brenner av fyrstikker der nede....
Det bruser og freser nede i krateret. Det kommer en jevn strøm av gass opp og det lukter som om noen har brent av en eske fyrstikker, og steinene i vindretningen er farget gule. Avgrunnen er dyp, man ser ingen lava, bare hører at det går for seg der nede. Det er bratt, og fullt mulig å trille nedi hvis man ikke passer seg nær kanten. Det er en bred hylle mellom fjellkanten og kanten mot dypet så det er ikke farlig, men likevel føler man det er svære krefter rett i nærheten. En gang kom det et litt kraftigere utslipp og det ble vanskelig å puste - alle i nærheten begynte å hoste. Man kan smake surheten når man slikker seg rundt leppene. Dette er den andre vulkanen vi har vært på kanten av, men den første i Costa Rica teller liksom ikke - det er ikke det samme å ta en buss til kraterkanten som å klatre i timevis...

Nedturen
Klar! Helt klar!
Fjellmannen!
      








Nedturen blir morsom!
Vi tar på oss klærne fra ryggsekken, og spenner på oss rumpeakebrettet. Så er det bare å gå ned til snøen og sette seg ned. Lange, bratte aketurer med isøksa som brems. Har ikke hatt det så morsomt på akebrett på årevis! Når vi er nede der snøen slutter igjen er tåka kommet, regnet er ikke langt unna. Vi går fort i løsgrusen ned til bussen. Tilbake ved arrangørens kontor avsluttes turen med en pils og utdeling av tips til guidene. Disse karene gjør denne turen daglig - de har sterke bein. Men de var visst litt redde for uværet...:

video


Vi setter oss rett i bilen og kjører til Valdivia for der forteller en guide oss at de har et utmerket bryggeri!

Valdivia
Kunstmann kan kunsten, han!
Valdivia ligger nesten nede ved kysten og er en ganske stor by. Etter å ha funnet oss et sted å bo gikk vi ut for å smake på dette ølet som skal være så bra. Og jammen hadde fyren rett - det er virkelig bra øl! Dagen etter drar vi ut til bryggeriet for å smake en gang til - for sikkerhets skyld. Det bare forsterker inntrykket: Kunstmann lager det beste ølet vi har fått tak i på dette kontinentet.

Før vi drar videre stikker vi innom fisketorget. Det er et fargerikt skue, med fersk fisk på den ene siden der filetererne står og kaster slo og fiskebein rett i gapet på verdens største og lateste sjøløver. På den andre siden er det grønnsaker og andre matvarer å få tak i. Tang og greier.








Eksempel på lat sjøløve:

video


Men vi må videre - til Entre Lagos, viste det seg.



Entre Lagos
Man må jo sove, og Entre Lagos ( "Mellom sjøene" ) viste seg å være i passende avstand. Her kunne man spilt inn Twin Peaks 2 om man ville. Vi havner igjen på et helt nytt "hotelltom" i kryssfinertilbygget til en ytterst basic hopedaje. Dama som driver stedet er aldeles trillrund, men veldig hyggelig. Vi går en tur i landsbyen om kvelden og ender på en bar der det vises fotballkamp mellom Chile og Ecuador. Vi kjøper en øl og en pølse. Baren er holdt i den nå velkjente kryssfinerstilen. Gutta som drikker øl og følger kampen sånn halvveis (det er jo bare U21-laget) er solbrente opp til capsgrensen. Noen av dem drikker med begge hendene.Vi stikker oss ut som to veldig såre tomler, men det er jo moro. Så vidt vi forstår er det utmerkede fiskemuligheter her for den som er interessert i denslags. Chile tapte.

Og så dro vi tilbake til Argentina igjen.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar