Guatemala City Dump - Safepassage

Det lønner seg å like vin. Etter turen til innsjøen Atitlan kom vi tilbake til Antigua og etter tipset fra jentene i vinbutikken sto vi opp tidlig dagen etter for å dra med Safepassage til Guatemala by for å se på arbeidet de gjør. Med på bussen, som vår guide, var amerikanske Lisa. Hun hadde solgt det hun eide fordi hun ville gjøre noe annet enn å selge hester til snobber. Så nå jobber hun med å skaffe sponsorer til Safepassage i stedet.

På turen inn mot byen fortalte Lisa litt om forholdene og om hva Safepassage driver med. De tilbyr bl.a skolegang til de fattige ungene og foreldrene deres. Safepassage ble opprettet i 1999 av en ung, meget idealistisk dame, Hanley Denning, som ble så forferdet over forholdene rundt søppelplassen i Guatemala by at hun solgte det hun eide og brukte pengene for å prøve å hjelpe til. Hun døde i en bilulykke i 2007, men prosjektet hun startet lever videre.

Etter å ha kjørt en stund gjennom slummen kom vi fram til hovedinngangen til fyllinga. Vi stoppet utenfor en liten bygning som nå, som da, fungerte som kirke. Dette, kunne Lisa fortelle, var oppstarten til Safepassage. I denne bygningen inviterte Hanley ungene i nabolaget inn til noen timer sikkerhet og ro. Her fikk de leke og slappe av mens mamma og pappa gikk på jobb på fyllinga. Lisa fortalte at det første dagen kom rundt 10 unger, dag to 50 og dag tre var det ikke plass til alle de forhåpningsfule som ville inn. I dag, 4 år etter hennes tragiske dødsfall står Safepassage sterkt med en førskole der rundt 150 unger kommer, samt en hovedbygning med skole, kantine , helsetilbud og veiledning for alle ungdommer som vil og viser det. (400-500 for øyeblikket). Vi satt i bilen og stirret ut. Her måtte vi bli i bilen, ingen "gringos" bør gå ut i dette, eller andre nærliggende områder.

Ved inngangen til fyllinga var det  ikke så mye folk som kom og gikk, bare noen lastebiler passerte gjennom porten. Når man jobber her er man på fyllinga hele dagen. Alt var litt som å se på tv- huffa da, disse folka har det jammen ikke bra....

Egyptisk gravkammer eller nisje. It's not your choice.

Like ved siden av fyllinga ligger den største kirkegården i byen. Vi kjørte inn og  kan konstatere at også her er kontrasten mellom fattig og rik stor. Vi ble kjørt litt innover mellom gravene, noen på størrelse med egyptiske gravkamre, de fleste bare nisjer i en mur. Det koster rundt 135 kr i året å holde en gravnisje, det klarer ikke en gjennomsnitlig familie i GC. Det Egyptiske gravkameret var eid av noen med en helt annen portefølje. Her jobbet til enhver tid 4 personer med å holde graven (som holder EN person) vedike.

For å få et  utikspunkt over søppeldynga måtte vi kjøre gjennom kirkegården. Vi fikk ikke gå ut alene, fikk beskjed om å holde sammen, være på vakt og ,,,,ja i det hele tatt...... Like i nærheten , ca 20 meter lenger ned, ligger inngangen til El Gallito, den farligste bydelen i Guatemala by, kanskje i hele mellomamerika. Bydelen er utenfor myndighetenes kontroll, det er gjengkontrollerte områder. De har noen kompliserte regler for tilgang som involverer flaggheising og greier når de ulike gjengene skal ut og inn av bydelen. Vi hørte på rådene og holdt oss tett ved bilen.

Vi ble ført gående ned mellom noen graver til det utkikkspunktet der man kan se fyllinga. Vi har sett folk som lever av (å sortere) søppel før, men dette er hardcore. Selv fra der vi stod med utsikt over ravinen fyllinga ligger i, flere hundre meter unna og sikkert hundre meter over søpla, er stanken kraftig nok til at noen (inkludert Hilde)  i følget vårt tok noen skritt bakover og dekket nesen. (Vi ble fortalt at lukta var ikke spesielt ille den dagen vi var der. Det er visst mye verre de verste periodene i året.) Vi kunne se hundrevis av folk der nede som gravde gjennom søpla med hendene. Lisa fortalte (hun var veldig matter-of-fact i alt hun sa) at fyllinga er uregulert, det kommer sykehusavfall, døde dyr fra zoo, (forrige uke døde en flodhest i Guatemala zoo....) oljeavfall... alt mulig som skal kastes. 

Mellom det farlige og ubrukelige avfallet leter folk etter noe som kan resirkuleres eller brukes på annen måte. Siden ren plast og kartong gir bedre pris enn skitten, tas gjerne søpla med hjem for å vaskes.Sprøtt når man tenker på at disse folka må kjøpe alt det vannet de bruker fra vannbilene som kommer innom nå og da. Her er det ikke mange ørene å tjene. Man finner selvsagt også brukbare klær, byggematerialer til skurene og husene, møbler, leker til ungene og spiselig mat på fyllinga. Det gjelder å være rask når det kommer en bil fra en god bydel. Bilene er nummertert og folka vet hvilke biler som komme fra områder med feks Mariott hotell ol. De springer bort til bilene og krever sin del ved å ta på siden av bilen og følge etter når bilen rygger for å tømmes. De har sine interne regler der nede. Det hele er helt grusomt å bevitne. 

Førstemenn til mølla.

Folk på jobb.

Søpla produserer store mengder metan - man håper på at noen skal komme og utvinne den en dag. Metan er, i tillegg til å være en drivhusgass, selvfølgelig også en fare på en mer direkte måte. I 2005 var det en brann som plagde store deler av Guatemala by i ukevis. Etter det prøvde man å regulere tilgangen til fyllinga. Det ble forbudt å bo der, man bygde en mur rundt og vedtok at ingen under 14 skulle slippe inn, samt at de som skal inn må ha identifikasjonskort. Dette skapte selvsagt nye problemer da de fleste av de som jobber her er analfabeter. Safepassage hjelper til slik at folk kan skaffe seg de nødvendige papirene, men er veldig ambivalente til dette, da disse nye reglene riktig nok holder unger unna søppelfyllinga, men samtidig tar levebrødet fra deres foreldre.... Tja, noen glupe ideer fra verdens rikeste land?????

Åtselfuglene henger i store antall over både fyllinga og kirkegården. Deler av kirkegåder er i ferd med å rase ut i ravinen, den flekken vi stod på kommer til å forsvinne ned i løpet av nærmeste regntid, mente Lisa. Som om ikke alt dette er nok, oppstår det stadig vekk synkehull som sluker både mennesker og maskiner. Det renner underjordiske elver under fyllinga. Bare uka før vi var der forsvant folk i et sånt hull. Har du noe du har lyst til å bli kvitt er nok dette stedet å etterlate det. Dødsskvadronene dumpet likene sine her. Det er selvsagt også mark, insekter, rotter og alt mulig annet der nede. Dette er en utsikt som gjør inntrykk. Ordet "helvete"er nok passende (Gehenna var jo også en søppelfylling).

Utsikt mot ravinen fra "safe" avstand.

Lisa fortalte oss om "the circle of life" her: Man blir født av foreldre som jobber på fyllinga, man jobber på fyllinga hele livet og når man dør har familien neppe råd til å betale leie for mer enn et år på kirkegården over fyllinga, så da blir nok fyllinga stedet man ender opp til slutt også. Hun mener det jobber ca 4.000 mennesker der nede, og det bor ca. 18.000 til i bydelene rundt som indirekte også lever av fyllinga. Rundt 22.000 mennesker lever altså av søppeldynga i Guatemala city. Myndighetene og rikfolkene (en person eier faktisk landområdet som fyllinga ligger på) annerkjenner ikke problemet. Niks, ikke-eksisterende, dermed heller ikke noe å bry seg formye med.

Disse mangler ikke mat.

Etter å ha sett og luktet på elendigheten en stund gikk vi tilbake til bilen. Mens vi har stått der nede har vi hørt noen fyrverkerismell fra tid til annen, men oppe ved bilen hørte vi en annen type smell. Lisa og sjåføren så på hverandre - dette var lyder av skudd, tre av dem, i rask rekkefølge. Heldigvis hørtes det ut til å være på den andre siden av ravinen det ble skutt, men vi ble skysset inn i bilen litt kjapt likevel. Lisa gjorde da også et nummer av å sette ordet "safe" i gåseøyne med fingrene før vi gikk ned til utsiktspunktet.

Safepassage
Hovedformålet med turen var tross alt ikke slumming, men å se hvordan Safepassage jobber. Vi dro videre til senteret de driver. Jeg (Hilde) ble meget imponert over det jeg så. Her var vi, nesten midt i søppeldynga (la oss si 50 meter fra inngangen). Lukta, jo, vi kunne helt klart kjenne den, men området med førskolen var som en liten lykkepool. Her var det massevis av unger fra 2 år og opp til 6, mødre (mange ALTFOR unge) som fulgte bla sinnemestringsprogram (Sikkert noe gutta burde ta del i, men ett skritt på veien....) Her var det tilbud om noen timer sikkerhet, skole, mat, nærhet, kjærlighet, ... Rett utenfor satt gutta med sine gjengmedlemskapssymboler, utvilsomt fedre til mange av disse små, kanskje uten å vite det. Gjengvoldtekt er "vanlig" her. Jeg sliter kraftig med inntrykkene.

Etter ett flott møte med unger og ansatte på barnehagen, der vi også møtte direktøren for hele stiftelsen, han var med på et møte med de lokale mødrene som gjennomførte rollespill for å takle hverdagen bedre, dro vi videre til hovedbygningen og de eldre ungene.

Ved ankomsten hit reagerte jeg på at  her kommer vi inn i en bygning i en av verdens farligste byer (vi blir fulgt fra bilen til døra (15 m), med 400 unger fra 10- 20 år....og her er det  INGEN skilt der de blir bedt om å ta av seg gjengmerker, legge igjen våpen, innskjerpe språket- neida! INGENTING!  Jeg spør om ikke de har masse problemer med dop, våpen, vold ol. ? Nei, faktisk ikke, her er ungene så glade for muligheten, eller hva det nå er, at det faktisk legger fra seg alle de problemene som de sliter med, rett utenfor døra. Jeg har aldri sett en skole SÅ kjemisk fri for NEI/IKKE/FORBUDT som her. Problembarn, jotakk- her er de i mengder, men det kan se ut som folka her har skjønt noe, eller?

Det er et kjøkken på området som lager mat til 600+ mennesker hver dag. Som besøkende får vi snike litt i køen, men maten vi får er det samme som alle andre, dvs bønner og ris med litt kjøtt og tortillas. Mødrene får med seg matpakker hjem, hvis de stiller opp i kursene som tilbys. Det er selvsagt noen som dropper ut. Men hva kan man gjøre med de som ikke vil hjelpe seg selv? Antallet drop-outs er betydelig lavere enn ved norske videregående skoler.......

Det var en enorm inspirasjon å få være hos Safepassage en dag, se hva de oppnår, hvordan de jobber og hvor enormt mye det betyr for ungene i området. Den dagen jeg går inn på en skole i Norge med en slik positiv energi søker jeg jobb umiddelbart!

Safepassage kan støttes ved å sponse ett barn, en mor, ett klasserom eller ved å gi pengegaver.

Man kan sponse en sånn en om man vil.

Det er mange frivillige som jobber på Safepassage sine prosjekter. De aller fleste unge mennesker fra USA. Disse frivillige er med som assistenter, hjelpere og engelsklærere. S P legger vekt på at lærerne og de fleste ansatte skal være Guatemalere. MEN, det har i løpet av 12 år kun vært 2 frivillige fra Guatemala. Et problem som bare understreker hvordan myndighetene og eliten i landet usynliggjør dette og andre fattigdomsproblemer i landet.
Vi blir å støtte, helt klart :-)

Honduras, Antigua og Lago Atitlan

Teguchigalpa
Vi dro fra Esteli i Nicaragua til hovedstaden i Honduras, Teguchigalpa, med de vanlige bussene. Det er morsommere og mye billigere enn å ta turistshuttelen. Shuttelen koster 28 USD pr pers, kyllingbussene ca 65 kr til sammen... Men det tar selvsagt litt lengre tid.

Teguchigalpa har et frynsete rykte som handler om gjenger og kriminalitet. Vi tok taxi downtown til et tilfeldig Lonley Planet-anbefalt hotell. Vi gikk ut for å få oss noe å spise sent om ettermiddagen og fikk se en sliten by med søppelhauger i gatene der søppelfolket lette etter noe å resirkulere. I løpet av kort tid ble vi advart av flere om at i denne byen er det ikke å anbefale å være turist på gatene etter kl 21, ikke downtown heller. Til og med de dritingse, unge mennene på den lokale restaurant/baren vi fant rundt hjørnet fra hotellet advarte oss da de gikk.
Copan
Dagen etter dro vi til Copan (de las Ruinas). Fin liten by, veldig stille og rolig (på overflata i alle fall). Mayaby-ruinene i nærheten er flotte, de er særlig kjent for stelaene - stående utskårne steiner - som skal være de flotteste i Maya-verdenen.




En detalj




En stela. Akkurat denne er en kopi.




En av plazaene i Copan

Senere fikk vi se noe av grunnen til at man bør være forsiktig her: Det er mye håndvåpen blant folk. En kveld vi satt på kafe fikk vi se en bil som skulle parkere ved nabobaren. Det så vanskelig ut for sjåføren, og snart fikk vi se hvorfor: Han var åpenbart godt i farta, hadde store problemer med å holde balansen da han vaklet ut av bilen. Men han lente seg inn i bilen igjen, fant den digre pistolen sin og stappet den ned i bukselinninen før han snublet inn på baren, uten å slå av frontlysene. Ingen reagerte på dette i det hele tatt og vi regner med at han fikk servering også. Hilde ble skikkelig bekymret og vurderte seriøst nærmeste skuddsikre gjemmested. Hun snakket også med to kelnere som begge to kun konstaterte at joda, farlig var det, ikke bra, men har man penger i Honduras får man oppføre seg som man vil. Etter en stund kom han vaklende ut igjen og kjørte videre. Man bør altså være forsiktig i trafikken etter mørkets frembrudd. Husk refleks!

En annen kveld på samme kafe kom vi i snakk med en av de lokale gutta. Han var også småfull og bevæpnet, og fortalte om hvordan han hadde tilbrakt tid bak murene i USA etter å ha blitt tatt kjørende i fylla. Han skjønte ikke noe av hvorfor han var blitt behandlet så strengt. Men han hadde jo lært seg engelsk i fengselet, så noe fikk han da ut av det før han ble sendt hjem til Honduras. Da det kom et tordenskrall sa han beroligende: "Relax, I've got my gun right here..." Som om vi ikke la merke til den digre bulen den lagde. Da kompisene hentet ham trakk vi innendørs, bak "våpen fobudt"- skiltet. Man er jo lettskremt.
Dagen vi dro derifra kjørte vi forbi en pickup der hele frontruta var pepret med kulehull- ikke noe for våpensky nordmenn....




Våpensky nordmann slapper av med en livredder (Salva Vida!)

 Fra Copan er det ikke langt til Guatemala. Siden Guatemala By ikke skal være noe særlig den heller, dro vi heller direkte til..

Antigua
... som er en VIRKELIG flott, en ordentlig pen by. Lonley Bible sier den ser ut som om skandinavene har overtatt og drevet byen et par år. Den utdødde vulkanen i bakgrunnen lager en fin kulisse for byen.

Har nesten ingen bilder fra pene byen!

Antigua ligger en times kjøretur fra Guatemala By, om man har lyst til å dra dit. Det er sevsagt mye rikfolk her. Og masse turister, men byen har likevel masse sjarm. På plazaen var det dessuten en fotoutstilling om undertrykte urfolk, og der hadde samene funnet sin plass, med Altasaken. 

Alta i parken



Før...

Rundt omkring i byen er det mange kirkeruiner. Det er både jordskjelv og vulkanutbrudd som har tatt knekken på dem og de er skikkelig dekorative! Man er jo også prinsipielt tilhenger av kirkeruiner.

...etter.

Det skulle vise seg at det lønner seg å like vin. Vi gikk innom en vinbutikk som reklamerte med to glass for ett, og der jobbet det to hyggelige jenter som viste seg å jobbe for Safepassage, en organisasjon som driver med frivillig arbeid blant de fattigste av de fattige - folket som lever av søppelfyllinga i Guatemala by. De kunne fortelle at en gang i uken kan man dra på tur fra Antigua for å se på arbeidet deres. Det ville vi gjerne, mer om det siden.

Lago Atitlan
Vi tok oss en tur til Lago Atitlan - en innsjø rammet inn av fjell. Det er det Guatemalske høylandet, og det er vakkert her. Landsbyer ligger spredt rundt hele innsjøen, og vi tok en dagstur med besøk i 4 av landsbyene rundt innsjøen. Den er nok litt forurenset, tror ikke det er mye kloakkrensing f.eks, men pent å se på er det.

Lago Atitlan om morgenen

Et besøk hos gud
Folk er svært religiøse og overtroiske her (for oss er det selvsag samme sak ;). I Santiago Atitlan (en av landsbyene) ble vi møtt av en kar på kaia som kunne fortelle at hvis vi kjappet oss kunne vi få besøke guden Maximón, der det var noen ritualer på gang. Vi gikk etter fyren opp i byen, gatene ble smalere og smalere og til slutt var det bare en gang opp til et bolighus. Der inne var gud til stede. Han var en trefigur, dekket av fargerike sjerf. To karer var voktere og de passet på ham, og det var en sjaman der som kommuniserte med guden. Han stilte spørsmål som en Mayadame ville ha svar på (hun kunne tydeligvis ikke snakke med ham direkte) og fikk tydeligvis svar. Maximon hadde en diger sigar i kjeften, og han fikk også en dram innimellom, så han led ingen nød. Rundt omkring var det statuer av katolske helgener, Jesus var med selvsagt, og langs den ene kortveggen stod det en kiste med glasslokk. Jeg fikk ikke tak i om figuren inne i kista var et ekte lik eller ikke, men kista var i alle fall dekorert med juletrebelysning, og jammen var det ikke en elektronsik spilledåse ett eller annet sted også, antagelig i juletrebelysningen. Den spilte "Bjelleklang".




Gud

Maximon er det bare sjamanen som kan se uten maske, uten å falle død om i løpet av kort tid. Men han bor i private hjem, og flyttes rundt fra tid til annen. Man ofrer sigarer og brennevin og penger (han hadde mange sedler stukket inn blant sine tallrike sjerf og slips) som brukes til å betale for musikken når man har fest.
Etter besøket hos gud dro vi videre til neste by, og der var det fest. Man feiret byens helgen - i en uke - og mange var godt dritings allerede, noen passet inn i kategorien "komadrita", tidlig på ettermiddagen. Oppstyret vi fikk se der var først noen maskerte karer som "danset" rundt og rundt på en åpen plass med høylytt, strengt rytmisk musikk servert av et stort orkester. Disse ca 20 kara var utkledt i noe som fikk dem til å se ut som en blanding av mayaindianere, tegneseriefigurer og Kiss. Hva dette skulle bety, om noe, gikk oss hus forbi. Lokalbefolkningen som så på sammen med oss så litt forvirret ut de også.




Hmmm, hva er dette?


Etterpå så vi et mer dempet orkester mens vi satt på kirketrappa og ventet på at klokka skulle bli nok til at båten skulle gå tilbake til utgangspunktet. Det var et marimbaorkester, der han som slo bass var mer interessert i tekstmeldingene sine enn å holde takten, mens utkledte, godt fulle, lokale gutter danset (vaklet) rundt.

Etter dette dro vil tilbake til Antigua for å dra til søppelfyllinga i Guatemala By, Følg med i neste episode...