Guatemala City Dump - Safepassage

Det lønner seg å like vin. Etter turen til innsjøen Atitlan kom vi tilbake til Antigua og etter tipset fra jentene i vinbutikken sto vi opp tidlig dagen etter for å dra med Safepassage til Guatemala by for å se på arbeidet de gjør. Med på bussen, som vår guide, var amerikanske Lisa. Hun hadde solgt det hun eide fordi hun ville gjøre noe annet enn å selge hester til snobber. Så nå jobber hun med å skaffe sponsorer til Safepassage i stedet.

På turen inn mot byen fortalte Lisa litt om forholdene og om hva Safepassage driver med. De tilbyr bl.a skolegang til de fattige ungene og foreldrene deres. Safepassage ble opprettet i 1999 av en ung, meget idealistisk dame, Hanley Denning, som ble så forferdet over forholdene rundt søppelplassen i Guatemala by at hun solgte det hun eide og brukte pengene for å prøve å hjelpe til. Hun døde i en bilulykke i 2007, men prosjektet hun startet lever videre.

Etter å ha kjørt en stund gjennom slummen kom vi fram til hovedinngangen til fyllinga. Vi stoppet utenfor en liten bygning som nå, som da, fungerte som kirke. Dette, kunne Lisa fortelle, var oppstarten til Safepassage. I denne bygningen inviterte Hanley ungene i nabolaget inn til noen timer sikkerhet og ro. Her fikk de leke og slappe av mens mamma og pappa gikk på jobb på fyllinga. Lisa fortalte at det første dagen kom rundt 10 unger, dag to 50 og dag tre var det ikke plass til alle de forhåpningsfule som ville inn. I dag, 4 år etter hennes tragiske dødsfall står Safepassage sterkt med en førskole der rundt 150 unger kommer, samt en hovedbygning med skole, kantine , helsetilbud og veiledning for alle ungdommer som vil og viser det. (400-500 for øyeblikket). Vi satt i bilen og stirret ut. Her måtte vi bli i bilen, ingen "gringos" bør gå ut i dette, eller andre nærliggende områder.

Ved inngangen til fyllinga var det  ikke så mye folk som kom og gikk, bare noen lastebiler passerte gjennom porten. Når man jobber her er man på fyllinga hele dagen. Alt var litt som å se på tv- huffa da, disse folka har det jammen ikke bra....

Egyptisk gravkammer eller nisje. It's not your choice.

Like ved siden av fyllinga ligger den største kirkegården i byen. Vi kjørte inn og  kan konstatere at også her er kontrasten mellom fattig og rik stor. Vi ble kjørt litt innover mellom gravene, noen på størrelse med egyptiske gravkamre, de fleste bare nisjer i en mur. Det koster rundt 135 kr i året å holde en gravnisje, det klarer ikke en gjennomsnitlig familie i GC. Det Egyptiske gravkameret var eid av noen med en helt annen portefølje. Her jobbet til enhver tid 4 personer med å holde graven (som holder EN person) vedike.

For å få et  utikspunkt over søppeldynga måtte vi kjøre gjennom kirkegården. Vi fikk ikke gå ut alene, fikk beskjed om å holde sammen, være på vakt og ,,,,ja i det hele tatt...... Like i nærheten , ca 20 meter lenger ned, ligger inngangen til El Gallito, den farligste bydelen i Guatemala by, kanskje i hele mellomamerika. Bydelen er utenfor myndighetenes kontroll, det er gjengkontrollerte områder. De har noen kompliserte regler for tilgang som involverer flaggheising og greier når de ulike gjengene skal ut og inn av bydelen. Vi hørte på rådene og holdt oss tett ved bilen.

Vi ble ført gående ned mellom noen graver til det utkikkspunktet der man kan se fyllinga. Vi har sett folk som lever av (å sortere) søppel før, men dette er hardcore. Selv fra der vi stod med utsikt over ravinen fyllinga ligger i, flere hundre meter unna og sikkert hundre meter over søpla, er stanken kraftig nok til at noen (inkludert Hilde)  i følget vårt tok noen skritt bakover og dekket nesen. (Vi ble fortalt at lukta var ikke spesielt ille den dagen vi var der. Det er visst mye verre de verste periodene i året.) Vi kunne se hundrevis av folk der nede som gravde gjennom søpla med hendene. Lisa fortalte (hun var veldig matter-of-fact i alt hun sa) at fyllinga er uregulert, det kommer sykehusavfall, døde dyr fra zoo, (forrige uke døde en flodhest i Guatemala zoo....) oljeavfall... alt mulig som skal kastes. 

Mellom det farlige og ubrukelige avfallet leter folk etter noe som kan resirkuleres eller brukes på annen måte. Siden ren plast og kartong gir bedre pris enn skitten, tas gjerne søpla med hjem for å vaskes.Sprøtt når man tenker på at disse folka må kjøpe alt det vannet de bruker fra vannbilene som kommer innom nå og da. Her er det ikke mange ørene å tjene. Man finner selvsagt også brukbare klær, byggematerialer til skurene og husene, møbler, leker til ungene og spiselig mat på fyllinga. Det gjelder å være rask når det kommer en bil fra en god bydel. Bilene er nummertert og folka vet hvilke biler som komme fra områder med feks Mariott hotell ol. De springer bort til bilene og krever sin del ved å ta på siden av bilen og følge etter når bilen rygger for å tømmes. De har sine interne regler der nede. Det hele er helt grusomt å bevitne. 

Førstemenn til mølla.

Folk på jobb.

Søpla produserer store mengder metan - man håper på at noen skal komme og utvinne den en dag. Metan er, i tillegg til å være en drivhusgass, selvfølgelig også en fare på en mer direkte måte. I 2005 var det en brann som plagde store deler av Guatemala by i ukevis. Etter det prøvde man å regulere tilgangen til fyllinga. Det ble forbudt å bo der, man bygde en mur rundt og vedtok at ingen under 14 skulle slippe inn, samt at de som skal inn må ha identifikasjonskort. Dette skapte selvsagt nye problemer da de fleste av de som jobber her er analfabeter. Safepassage hjelper til slik at folk kan skaffe seg de nødvendige papirene, men er veldig ambivalente til dette, da disse nye reglene riktig nok holder unger unna søppelfyllinga, men samtidig tar levebrødet fra deres foreldre.... Tja, noen glupe ideer fra verdens rikeste land?????

Åtselfuglene henger i store antall over både fyllinga og kirkegården. Deler av kirkegåder er i ferd med å rase ut i ravinen, den flekken vi stod på kommer til å forsvinne ned i løpet av nærmeste regntid, mente Lisa. Som om ikke alt dette er nok, oppstår det stadig vekk synkehull som sluker både mennesker og maskiner. Det renner underjordiske elver under fyllinga. Bare uka før vi var der forsvant folk i et sånt hull. Har du noe du har lyst til å bli kvitt er nok dette stedet å etterlate det. Dødsskvadronene dumpet likene sine her. Det er selvsagt også mark, insekter, rotter og alt mulig annet der nede. Dette er en utsikt som gjør inntrykk. Ordet "helvete"er nok passende (Gehenna var jo også en søppelfylling).

Utsikt mot ravinen fra "safe" avstand.

Lisa fortalte oss om "the circle of life" her: Man blir født av foreldre som jobber på fyllinga, man jobber på fyllinga hele livet og når man dør har familien neppe råd til å betale leie for mer enn et år på kirkegården over fyllinga, så da blir nok fyllinga stedet man ender opp til slutt også. Hun mener det jobber ca 4.000 mennesker der nede, og det bor ca. 18.000 til i bydelene rundt som indirekte også lever av fyllinga. Rundt 22.000 mennesker lever altså av søppeldynga i Guatemala city. Myndighetene og rikfolkene (en person eier faktisk landområdet som fyllinga ligger på) annerkjenner ikke problemet. Niks, ikke-eksisterende, dermed heller ikke noe å bry seg formye med.

Disse mangler ikke mat.

Etter å ha sett og luktet på elendigheten en stund gikk vi tilbake til bilen. Mens vi har stått der nede har vi hørt noen fyrverkerismell fra tid til annen, men oppe ved bilen hørte vi en annen type smell. Lisa og sjåføren så på hverandre - dette var lyder av skudd, tre av dem, i rask rekkefølge. Heldigvis hørtes det ut til å være på den andre siden av ravinen det ble skutt, men vi ble skysset inn i bilen litt kjapt likevel. Lisa gjorde da også et nummer av å sette ordet "safe" i gåseøyne med fingrene før vi gikk ned til utsiktspunktet.

Safepassage
Hovedformålet med turen var tross alt ikke slumming, men å se hvordan Safepassage jobber. Vi dro videre til senteret de driver. Jeg (Hilde) ble meget imponert over det jeg så. Her var vi, nesten midt i søppeldynga (la oss si 50 meter fra inngangen). Lukta, jo, vi kunne helt klart kjenne den, men området med førskolen var som en liten lykkepool. Her var det massevis av unger fra 2 år og opp til 6, mødre (mange ALTFOR unge) som fulgte bla sinnemestringsprogram (Sikkert noe gutta burde ta del i, men ett skritt på veien....) Her var det tilbud om noen timer sikkerhet, skole, mat, nærhet, kjærlighet, ... Rett utenfor satt gutta med sine gjengmedlemskapssymboler, utvilsomt fedre til mange av disse små, kanskje uten å vite det. Gjengvoldtekt er "vanlig" her. Jeg sliter kraftig med inntrykkene.

Etter ett flott møte med unger og ansatte på barnehagen, der vi også møtte direktøren for hele stiftelsen, han var med på et møte med de lokale mødrene som gjennomførte rollespill for å takle hverdagen bedre, dro vi videre til hovedbygningen og de eldre ungene.

Ved ankomsten hit reagerte jeg på at  her kommer vi inn i en bygning i en av verdens farligste byer (vi blir fulgt fra bilen til døra (15 m), med 400 unger fra 10- 20 år....og her er det  INGEN skilt der de blir bedt om å ta av seg gjengmerker, legge igjen våpen, innskjerpe språket- neida! INGENTING!  Jeg spør om ikke de har masse problemer med dop, våpen, vold ol. ? Nei, faktisk ikke, her er ungene så glade for muligheten, eller hva det nå er, at det faktisk legger fra seg alle de problemene som de sliter med, rett utenfor døra. Jeg har aldri sett en skole SÅ kjemisk fri for NEI/IKKE/FORBUDT som her. Problembarn, jotakk- her er de i mengder, men det kan se ut som folka her har skjønt noe, eller?

Det er et kjøkken på området som lager mat til 600+ mennesker hver dag. Som besøkende får vi snike litt i køen, men maten vi får er det samme som alle andre, dvs bønner og ris med litt kjøtt og tortillas. Mødrene får med seg matpakker hjem, hvis de stiller opp i kursene som tilbys. Det er selvsagt noen som dropper ut. Men hva kan man gjøre med de som ikke vil hjelpe seg selv? Antallet drop-outs er betydelig lavere enn ved norske videregående skoler.......

Det var en enorm inspirasjon å få være hos Safepassage en dag, se hva de oppnår, hvordan de jobber og hvor enormt mye det betyr for ungene i området. Den dagen jeg går inn på en skole i Norge med en slik positiv energi søker jeg jobb umiddelbart!

Safepassage kan støttes ved å sponse ett barn, en mor, ett klasserom eller ved å gi pengegaver.

Man kan sponse en sånn en om man vil.

Det er mange frivillige som jobber på Safepassage sine prosjekter. De aller fleste unge mennesker fra USA. Disse frivillige er med som assistenter, hjelpere og engelsklærere. S P legger vekt på at lærerne og de fleste ansatte skal være Guatemalere. MEN, det har i løpet av 12 år kun vært 2 frivillige fra Guatemala. Et problem som bare understreker hvordan myndighetene og eliten i landet usynliggjør dette og andre fattigdomsproblemer i landet.
Vi blir å støtte, helt klart :-)

Honduras, Antigua og Lago Atitlan

Teguchigalpa
Vi dro fra Esteli i Nicaragua til hovedstaden i Honduras, Teguchigalpa, med de vanlige bussene. Det er morsommere og mye billigere enn å ta turistshuttelen. Shuttelen koster 28 USD pr pers, kyllingbussene ca 65 kr til sammen... Men det tar selvsagt litt lengre tid.

Teguchigalpa har et frynsete rykte som handler om gjenger og kriminalitet. Vi tok taxi downtown til et tilfeldig Lonley Planet-anbefalt hotell. Vi gikk ut for å få oss noe å spise sent om ettermiddagen og fikk se en sliten by med søppelhauger i gatene der søppelfolket lette etter noe å resirkulere. I løpet av kort tid ble vi advart av flere om at i denne byen er det ikke å anbefale å være turist på gatene etter kl 21, ikke downtown heller. Til og med de dritingse, unge mennene på den lokale restaurant/baren vi fant rundt hjørnet fra hotellet advarte oss da de gikk.
Copan
Dagen etter dro vi til Copan (de las Ruinas). Fin liten by, veldig stille og rolig (på overflata i alle fall). Mayaby-ruinene i nærheten er flotte, de er særlig kjent for stelaene - stående utskårne steiner - som skal være de flotteste i Maya-verdenen.




En detalj




En stela. Akkurat denne er en kopi.




En av plazaene i Copan

Senere fikk vi se noe av grunnen til at man bør være forsiktig her: Det er mye håndvåpen blant folk. En kveld vi satt på kafe fikk vi se en bil som skulle parkere ved nabobaren. Det så vanskelig ut for sjåføren, og snart fikk vi se hvorfor: Han var åpenbart godt i farta, hadde store problemer med å holde balansen da han vaklet ut av bilen. Men han lente seg inn i bilen igjen, fant den digre pistolen sin og stappet den ned i bukselinninen før han snublet inn på baren, uten å slå av frontlysene. Ingen reagerte på dette i det hele tatt og vi regner med at han fikk servering også. Hilde ble skikkelig bekymret og vurderte seriøst nærmeste skuddsikre gjemmested. Hun snakket også med to kelnere som begge to kun konstaterte at joda, farlig var det, ikke bra, men har man penger i Honduras får man oppføre seg som man vil. Etter en stund kom han vaklende ut igjen og kjørte videre. Man bør altså være forsiktig i trafikken etter mørkets frembrudd. Husk refleks!

En annen kveld på samme kafe kom vi i snakk med en av de lokale gutta. Han var også småfull og bevæpnet, og fortalte om hvordan han hadde tilbrakt tid bak murene i USA etter å ha blitt tatt kjørende i fylla. Han skjønte ikke noe av hvorfor han var blitt behandlet så strengt. Men han hadde jo lært seg engelsk i fengselet, så noe fikk han da ut av det før han ble sendt hjem til Honduras. Da det kom et tordenskrall sa han beroligende: "Relax, I've got my gun right here..." Som om vi ikke la merke til den digre bulen den lagde. Da kompisene hentet ham trakk vi innendørs, bak "våpen fobudt"- skiltet. Man er jo lettskremt.
Dagen vi dro derifra kjørte vi forbi en pickup der hele frontruta var pepret med kulehull- ikke noe for våpensky nordmenn....




Våpensky nordmann slapper av med en livredder (Salva Vida!)

 Fra Copan er det ikke langt til Guatemala. Siden Guatemala By ikke skal være noe særlig den heller, dro vi heller direkte til..

Antigua
... som er en VIRKELIG flott, en ordentlig pen by. Lonley Bible sier den ser ut som om skandinavene har overtatt og drevet byen et par år. Den utdødde vulkanen i bakgrunnen lager en fin kulisse for byen.

Har nesten ingen bilder fra pene byen!

Antigua ligger en times kjøretur fra Guatemala By, om man har lyst til å dra dit. Det er sevsagt mye rikfolk her. Og masse turister, men byen har likevel masse sjarm. På plazaen var det dessuten en fotoutstilling om undertrykte urfolk, og der hadde samene funnet sin plass, med Altasaken. 

Alta i parken



Før...

Rundt omkring i byen er det mange kirkeruiner. Det er både jordskjelv og vulkanutbrudd som har tatt knekken på dem og de er skikkelig dekorative! Man er jo også prinsipielt tilhenger av kirkeruiner.

...etter.

Det skulle vise seg at det lønner seg å like vin. Vi gikk innom en vinbutikk som reklamerte med to glass for ett, og der jobbet det to hyggelige jenter som viste seg å jobbe for Safepassage, en organisasjon som driver med frivillig arbeid blant de fattigste av de fattige - folket som lever av søppelfyllinga i Guatemala by. De kunne fortelle at en gang i uken kan man dra på tur fra Antigua for å se på arbeidet deres. Det ville vi gjerne, mer om det siden.

Lago Atitlan
Vi tok oss en tur til Lago Atitlan - en innsjø rammet inn av fjell. Det er det Guatemalske høylandet, og det er vakkert her. Landsbyer ligger spredt rundt hele innsjøen, og vi tok en dagstur med besøk i 4 av landsbyene rundt innsjøen. Den er nok litt forurenset, tror ikke det er mye kloakkrensing f.eks, men pent å se på er det.

Lago Atitlan om morgenen

Et besøk hos gud
Folk er svært religiøse og overtroiske her (for oss er det selvsag samme sak ;). I Santiago Atitlan (en av landsbyene) ble vi møtt av en kar på kaia som kunne fortelle at hvis vi kjappet oss kunne vi få besøke guden Maximón, der det var noen ritualer på gang. Vi gikk etter fyren opp i byen, gatene ble smalere og smalere og til slutt var det bare en gang opp til et bolighus. Der inne var gud til stede. Han var en trefigur, dekket av fargerike sjerf. To karer var voktere og de passet på ham, og det var en sjaman der som kommuniserte med guden. Han stilte spørsmål som en Mayadame ville ha svar på (hun kunne tydeligvis ikke snakke med ham direkte) og fikk tydeligvis svar. Maximon hadde en diger sigar i kjeften, og han fikk også en dram innimellom, så han led ingen nød. Rundt omkring var det statuer av katolske helgener, Jesus var med selvsagt, og langs den ene kortveggen stod det en kiste med glasslokk. Jeg fikk ikke tak i om figuren inne i kista var et ekte lik eller ikke, men kista var i alle fall dekorert med juletrebelysning, og jammen var det ikke en elektronsik spilledåse ett eller annet sted også, antagelig i juletrebelysningen. Den spilte "Bjelleklang".




Gud

Maximon er det bare sjamanen som kan se uten maske, uten å falle død om i løpet av kort tid. Men han bor i private hjem, og flyttes rundt fra tid til annen. Man ofrer sigarer og brennevin og penger (han hadde mange sedler stukket inn blant sine tallrike sjerf og slips) som brukes til å betale for musikken når man har fest.
Etter besøket hos gud dro vi videre til neste by, og der var det fest. Man feiret byens helgen - i en uke - og mange var godt dritings allerede, noen passet inn i kategorien "komadrita", tidlig på ettermiddagen. Oppstyret vi fikk se der var først noen maskerte karer som "danset" rundt og rundt på en åpen plass med høylytt, strengt rytmisk musikk servert av et stort orkester. Disse ca 20 kara var utkledt i noe som fikk dem til å se ut som en blanding av mayaindianere, tegneseriefigurer og Kiss. Hva dette skulle bety, om noe, gikk oss hus forbi. Lokalbefolkningen som så på sammen med oss så litt forvirret ut de også.




Hmmm, hva er dette?


Etterpå så vi et mer dempet orkester mens vi satt på kirketrappa og ventet på at klokka skulle bli nok til at båten skulle gå tilbake til utgangspunktet. Det var et marimbaorkester, der han som slo bass var mer interessert i tekstmeldingene sine enn å holde takten, mens utkledte, godt fulle, lokale gutter danset (vaklet) rundt.

Etter dette dro vil tilbake til Antigua for å dra til søppelfyllinga i Guatemala By, Følg med i neste episode...

Nicaragua

Et par bilder til fra Galapagos kan man vel spandre på seg før man sier noe om Nicaragua....



En flightless cormorant, finnes bare på Galapagos



En av de som hadde undervannskamera tok dette av en sjøløve.

Kor ska vi reis hen?!?
Vi spekulerte litt på hva vi skulle gjøre etter Galapagos. Vi måtte jo nordover. Nicaragua? Guatemala? Mexico? Hva med USA? Etter å ha diskutert litt fant vi ut at Nicaragua måtte være et bra sted å begynne siste del av turen. Vi kjøpte en bok om mellomamerika til den trofaste Kindelen og dagen etter vi kom tilbake til Guayaquil var det rett på flyet til Managua.

Managua
En merkelig by. Det er ikke noe egentlig sentrum og byen er forfallen og gjengrodd. De fleste gater har ikke noe navn, man orienterer seg etter landemerker. 

Gammel katedral, gammelt sentrum, relativt ny president

Nicaraguanske farger til venstre, FSNLs til høyre, Sandino i midten.

Vi besøkte den gamle sentrum av byen som ble ødelagt av et jordskjelv i 1972. De bygde ikke opp sentrum der etterpå, av sikkerhetshensyn. Det er spøkelsesaktig der, med den gamle katedralen som det ikke er gjort noe med siden skjelvet, en diger plaza tom for folk, og nasjonalmuseet - et ganske trist lite museum, uten besøkende - vi var omtrent de eneste gjestene i bygget. Museet ligger i det gamle regjeringsbygget som nå huser Palacio National de la Cultura. Bygningen ble okkupert av Sandinistene under revolusjonen.

Hilde i fredsparken. Hun ser ut til å tenke noe i retning av at "nå må jammen Managuas ordfører ta seg sammen!"
Legg forresten meke til at hatten er FSNL sine farger!

Like i nærheten ligger fredsparken (Parque de la Paz). Det er et totalt gjengrodd minnesmerke over krigen, her er alle våpnene fra Constras samlet og støpt inn i betong, over 15.000 av dem. I midten står det en rusten stridsvogn, druknet i betong den også. Man kan se rustne geværpiper stikke ut av sementen. Det ser ut som det ikke har vært folk her på 50 år, men minnesmerket er fra 1990. Det skal være et stort vannspeil på anlegget, men det er naturligvis ikke noe vann i det. I de fraflyttede husene i bakgrunnen bor det folk som ikke har annet sted å bo, det man kaller husokkupanter andre steder. Et pussig, småskummelt sted, ikke noe for folk som er ute etter skjønnhet, men likevel verdt et besøk. Man skal visst være litt forsiktig her ute, især når man er rik turist. Vi ble ikke lenge og så ingen andre her, hverken turister eller skumle banditter...

Disse har avfyrt sine siste skudd.

Flere ubrukelige våpen.

Vi tok taxi fra fredsparken til en annen bydel vi ville se. I Managua er taxisjåførene alltid ute etter nye kunder, at de allerede har folk i bilen er ingen hindring for å ta opp flere. Så vi ble sittende i en bil med en dame med en dødsattest i handa, hun ble sluppet av utenfor et sykehus der det var stor stemning med musikk og greier. Hun skulle vel hente et lik eller noe sånt. Sjåføren viste seg å være en spøkefugl som ville vite hvorfor vi hadde valgt Nicaragua som vårt siste stoppested i verden, i og med at den samme verden ville gå under dagen etter. Det var jo 20. mai, og Camping hadde spådd det han hadde spådd.... Sjåføren kunne fortelle at mange Nicaraguanere hadde tro på undergangen - de er jo svært overtroiske, slo han fast. Han kjørte oss gjennom det svarte markedet, en del av et stort marked der en ivrig banditt kan få tak i alt han trenger til sin kriminelle virksomhet, alt fra dop til gønnere. Og her holder politiet til sa han og pekte. Og ristet litt på hodet. "Hold på solbrillene!" sa han til Stig som satt i forsetet med vinduet nedrullet. "De kan fort bli borte." Og så lo han litt igjen. Mens vi satt å så ut av vinduet (med et godt grep om brillene) fikk vi ikke øye på noe der ute som fikk oss til å tvile på sannhetsgehalten i det han fortalte.

Vi besøkte også en park, der restene av et beryktet fengsel der folk ble torturert står. Det er i det hele tatt mye fersk krigshistorie her i landet. 

Den andre kvelden gikk vi et stykke fra hotellet for å finne en restaurant, og etter å ha spist for ikkenopenger på et sted på gata havnet vi på en pub i nærheten. Der var det utelukkende menn, med unntak av Hilde og bardama. Det var fredagskveld, og gutta bøttet ned litersflaske på litersflaske med øl før de vaklet ut og satte seg på mopedene sine og freste avgårde, forhåpentligvis hjemover.

Vi tilbrakte bare et par dager i Managua. Det er en by man trenger assistanse for å kunne finne ut av, tror vi.

Granada
Det bor bare litt over 5 millioner mennesker i Nicaragua, og siden nesten 2 av dem bor i Managua blir de andre byene i landet mye mindre. Granada er derfor mye mindre og mye hyggeligere. Og mye mer turistifisert naturligvis.

Hovedbargata i Granada

Etter de enorme avstandene i Sør-amerika er det herlig at bussturen fra Managua til Granada bare tar 1 times tid eller så. På veien ser vi at nesten hver eneste telefonstolpe og baksiden av de fleste veiskilt er malt med FSNLs farger. Hvis det finnes opposisjon har de langt mindre budsjett til maling, og / eller langt færre frivillige som maler langs veien. (Veiene i Nicaragua er ellers overraskende gode. Det var den forrige regjeringen som satset tungt på infrastruktur.) Som kontrast til det svarte og røde i FSNL er Ortegas plakater holdt i spenstig sjokkrosa, gjerne med slagordet "Cristiana, socialista, solidaria". Kristendom først, altså. Ikke dårlig av en gammel ateist som Ortega. Han gjør tydeligvis hva som helst for å sanke stemmer.

Den første personen som snakker til oss på torget i Granada lurer selvsagt på om vil vil ha weed eller coke, men når vi avslår dette tilbyr han seg å vise oss et OK hotell i stedet. Og hotellet er virkelig bra, og billig, så der bosetter vi oss.

Granada er en fin, liten by å tilbringe noen dager i. Det er ikke langt fra sentrum ned til Lago Nicaragua, der man kan se folk bade med mye klær. Det er skjorter og lange shorts så langt øyet rekker!

Man kan reise rundt til nabobyene, og lokalbussen koster nesten ingenting, men man bør ha god tid. Vi besøkte nabobyen Masaya, bare 16 km unna - turen tok en time! Ikke rart når bussen (de bruker avlagte skolebusser fra USA her også) stopper hver 20 meter for å plukke opp passasjerer.

Et opptog må man jo ha, om man må bruke unger som engler! Fra Masaya.

I hovedgata i Granada ligger restaurantene tett, og det er fint å sitte ute i varmen og ta seg en Cuba Libre eller lignende. Det eneste som blir litt irriterende etter en stund er alle selgerne som prøver å selge malerier, solbriller, leirgjøker, keramikk, hengekøyer, sigarer, sjokolade, sigaretter, sukkertøy, figurer flettet av palmeblader og alt mulig annet og som aldri blir lei av å spørre om man ikke vil ha noe NÅ da. Det er også noen tiggere, men de fleste har noe å selge. Hilde mener også å legge merke til at de de yngste guttene som selger sigaretter har en litt ekkel tendens til å TA på Stig, kombinert med at man ser en del enslige, eldre menn som sitter rundt omkring og drikker får man en uggen følelse...

Ometepe

Stranda ved hotellet, den ikke-aktive vulkanen i bakgrunnen.

Etter noen dager drar vi til øya Ometepe som er laget av to vulkaner og ligger i Lago Nicaragua. Den ene vulkanen er forsatt aktiv, men har ikke hatt noe utbrudd å snakke om siden 1957, men man kan se at grunnen man står på er bygd opp av lag på lag av aske etter tidligere utbrudd i skjæringene der veien går. Man kan naturligvis bestige vulkanene, men det var det for varmt til at vi gadd. I stedet så vi på dem, fra badestranda. Badeferie i Lago Nicaragua - det går fint an. Det er et fint sted, men det ble litt varmt og klamt, og litt lite vind, så etter et par netter der dro vi ut til Stillehavet igjen, til San Juan del Sur.

San Juan del Sur

Søt, liten blå kirke i San Juan del Sur.

Det viser seg at strandferie i Nicaragua er helt topp. Her kan man sitte på en fluktstol på stranden, utenfor en av de beste restaurantene i byen og bli oppvartet av kelnere i det som ligner mest på en seileruniform. De kommer gjerne med en Toña (øl) til 6 kroner. Eller et glass hvitvin til 20. Senere kan man kjøpe seg en hummermiddag til 75 kroner. Det er, hvis noen har tungt for det, svært billig i Nicaragua, San Juan del Sur er blandt de dyreste stedene. Det ble en del hummer, Mahi Mahi og annen sjømat, latskap og Flor de Caña (Nicaraguansk rom - man kjøper Servico completo; En halv flaske rom, en boks cola, en skål oppskåret lime og en bøtte is. Det koster ca 40 kroner.) Men det ble også litt løping langs stranda og muskelbruk mot velvoksne bølger...

Lunsj. Det er hvivin i glassene...

Leon


Lokale helter.



Men man kan jo ikke sitte på stranda hele livet og etter noen dager er det off to Leon. Dette er motstykket til Granada - de har en langvarig konkurranse gående. Granada er den striglede, konservative byen, mens Leon er Sandinista og Ortega - område. Leon er røffere, fattigere. De er opptatt av heltene sine, det er en god del veggmalerier og minnesmerker over dem i byen.

Hmmm... dette kan da umulig være rett adresse...

I nærheten ligger Cerro Negro,  den yngste vulkanen i sentral-amerika. Den hadde utbrudd sist i 1999, og blir overvåket. Nå kan man gå tur på den, også nede i krateret, og skli ned den ene siden på primitive ake- eller ståbrett. Det måtte vi selvsagt gjøre. En tur på motorsykler fra Leon sentrum ut til vulkanen tar ca 45 minutter og går man fort, bestiger man vulkanen på en 30-35 minutter. Vi somlet rundt og tok noen bilder nede i krateret, så vi brukte over 40.

"E det det DÆR du kaille en aktiv vulkan???" Observatoriet er "utedoen" på kraterkanten.

Og så kan man frese nedover på brettet sitt! Stig tenkte han ikke skulle DEBUTERE stående på brett under disse forholdene: Dritbratt vulkan, elendig utstyr, stein i stedet for snø - så han satte seg på et akebrett, mens Hilde derimot skulle kjøre ned stående. Den vulkanske sanda og småsteinen gir ovveraskende god glid under tørre forhold og Stig skled ned bakken litt fortere enn han hadde tenkt. Plutselig var det over, og han nede, kølsvart overalt med vulkansk sand i munnen, øynene og ørene etter å ha bremset litt for mye. Mitt råd til noen som vil prøve: Ikke brems, gi gass! Hilde kom etter på ståbrett, ramlet mye (se utsyrsbildet), men hadde et stort glis da hun kom ned.

Klare for nedfart, med tipp topp utstyr. Hilde hadde til og med to høyrehansker. Det blir ikke bedre enn det.

Kraterspaserturen og nedfarten var bare moro, mens transporten til og fra vulkanen var litt spennende. Som passasjerer på to litt for små motorsykler, Stig med hjelm som var mest symbolsk og Hilde uten (hvis dere hadde sett hjelmene ville dere forstått), suste vi i 45 minutter på sand og grus gjennom landsbygda rundt Leon. Det er ganske mye sand, svart sand, på veiene og man må jobbe litt for å holde sykkelen på rett kurs. Dessuten møtte vi flere oksekjerrer, flokker med kyr, griser og sånt som kan vise seg å være formidable hindringer for en liten motorsykkel. Det er enkle kår der ute. Husene er små, det er mye bølgeblikktak. Men naturen er fin og frodig, og det ser ut til at man ikke har noen problemer med å få ting til å gro.

Våre gutter, med framkomstmidler.

I morgen, 5/6 fra vårt ståsted, drar vi videre til Esteli, fortsatt i Nicaragua. Deretter Honduras!

Galapagos

Etter hele 11 late dager i Mancora tok vi buss til Guayaquil i Ecuador, der vi skulle dra på 8-dagers tur til Galapagos. Man merker det når man har kjøpt noe dyrt. Vi ble holdt i handa fra hotelldøra og fram til sikkerhetskontrollen på flyplassen, og etter 1 time og 45 minutters flytur rett vest ble vi møtt igjen på den bittelille flyplassen på Santa Cruz og kjørt i buss til båten. Båten vi var så heldige å få til nesten halv pris var "Mary Anne" en motorseiler på ca 65 meter, med 22 andre passasjerer og ca. 10 i mannskap.

Mary Anne

For oss var dette en skikkelig luksustilværelse med lugar med køyeseng (og det må presiseres at det er en dobbeltseng nederst, enkeltseng øverst med koøye over vann), aircondition, eget bad med bedre trøkk i dusjen en mange av hotellene vi har vært på og varmt vann døgnet rundt. Sengene ble redd opp hver dag. Det var tre måldtider om dagen, frokostbuffet, 3-retters lunsj og 3-retters middag hver dag, uten at de gjentok seg, ferske og gode råvarer tilberedt av dyktig kokk. Og snacks, når vi kom tilbake til båten etter dagens økter på land eller til vanns, sånn for ikke å sulte ihjel før lunsj eller middag. Alt dette severt av et svært hyggelig crew. Båten hadde også en bar, dersom man skulle bli tørst på kveldsparten. Men noe festing var man stort sett for sliten til, programmet var tett. Vi ble vekket 6:30 hver dag (kl 5 den siste dagen!), frokost fra 7, og i lettbåten kl 8. Det var to økter med turer pr dag, hver dag på en ny øy. Alle ombord snakket om hvor billig de hadde fått turen, det viste seg at en chartergruppe hadde avbestilt og det gjorde at Mary Anne var på billigsalg. Flaks!

Første dag var det bare en kort tur fra ankerplassen gikk vi i land på første øy. Og vi var knapt kommet i land før guiden Marcello peker ut dyrelivet. Det tar en stund før man blir vant med at man kommer så nærme svære iguanaer og digre fugler uten at de rømmer. De ser ikke ut til å bry seg om oss i det hele tatt. Dyra ser på mennesker som en ufarlig art som ikke konkurrerer om noe med dem, og ignorerer derfor stort sett folk.

I love boobies! Blufooted boobies.

Man kommer tett på fregattfuglene også.

Dagen etter dro vil til Puerto Ayora, den største byen på Galapagos med over 10.000 innbyggere, og besøkte Charles Darwin Research Station. Der så vi på hvordan de jobber med landskilpadder og besøkte Lonesome George, den siste av sitt slag, som de prøver å krysse med noen andre skilpadder - foreløpig uten hell.

Hilde hilser på skilpadde. Ikke Lonesome George.

Etterpå dro vil til skogs for å se om vi kunne få øye på noen skilpadder i det fri. Det kunne vi! Fabelaktige greier.

 Boobie / iguana staredown competition

Og det er så mye å berette. Variasjonen fra øy til øy, albatrosser, øgler...  Det er overveldende og vanskelig å beskrive.

Albatrosser, overalt. De hadde egg å passe på. Enkelte stod nærmest i veien på stien.

Om ettermiddagen var det første snorkling. Hilde var heldig nok til å svømme med sjøløver, Stig så ingen. Men rikelig med fisk. Og svære havskilpadder. Senere også hai, større enn ham selv, det fikk ikke Hilde øye på. Vi hadde ikke undervannskamera - der får bli neste gang!

Og slik var det hver dag. Dager fulle av opplevelser med dyreliv over og under vann. Besøk på enorme lavasletter der det ikke vokser annet enn noen få pionerplanter. Gode måltider og seiling til neste øy om kvelden og natta. Man er heldig som har fått oppleve dette.

Grim, en saltvannsiguan.

Grom, en slektning av Grim, men som holdt seg på land.

Golden stingrays.

En frøken går en tur på stien

Familen til Grim

Lazy?

Åhhh, disse sjøløvene er så skvetne!

Et ganske fint bilde av en fugl

Etter å ha fisket hele natta trenger man å hvile.

Hilde er ikke redd for løver

For alle som har råd: Reis til Galapagos! Det er uforglemmelig. De legger om systemet for besøkende nå, og snart kan man kjøpe 15-dagers turer. Det høres lenge ut med to uker, men vi kunne godt tenke oss å holde på en uke til etter å ha vært ute i 8. Det selges fortsatt 4/5 dagers turer, men det er for kort, og man angrer om man tar en sånn. God tur!