En tur til Chile

Sjåføren slapper av.

Etter en hvildeag er det jammen på tide å leie bil igjen! For tredje gang. Og jammen er det noe rart med bilen denne gangen også. Første gang vi leide bil var i Mendoza, den hostet og harket en del, men vi kom da fram. Andre gangen var den lange turen fra Bariloche til El Calafate, den bilen var såpass dårlig at vi måtte bytte den mot en ny i El Calafate. Den hostet og harket noe fryktelig (det er visst noe man kan vente seg med elektronisk innsprøyting av bensin, samme modell som første bil), verre og verre etter hvert, venstre speil lagde bråk fordi dekselt var løst og venstre vindu lot seg ikke rulle ned. Heldigvis var det Hertz vi leide hos, de lager ikke motstand når man vil bytte bil. Den nye bilen hadde gått like langt i flg speedometeret, men i så fall var den første utsatt for mye grusvei på de samme antall kilometere - den andre bilen var god som ny. Bilen vi leide hos et lite firma i Bariloche gikk varm. Veldig varm. Den måtte byttes den også. Men vi drar nå avgårde, retning Chile, uten en plan - som vanlig.


San Martin de Los Andes
San Martin de Los Andes ligger pent plassert ved en innsjø der middelklassen ferierer. Vi overnattet her i et så nytt hotellrom at malingen omtrent ikke var tørket. Som de første gjestene i nybygget var vi også redd for å sette avtrykk i sementen på gulvet. Her gjorde vi ikke annet enn å overnatte og spise et bedre måltid. Stig fikk førsteklasses hjort og Hildes risotto med sopp og lam gjorde også inntrykk. Risottoen var laget fra bunnen, og det tar jo tre kvarter. Dermed måtte vi jammen ta en øl og spise en empanada med laks først. Det er tøffe tak.
En av hovedårsakene til at vi leide bil for å kjøre nettopp til S M D Los Andes var at Lonely Planet og alle turistinformasjoner skryter av El camino de los 7 lagos (veien rundt de 7 innsjøer) Dette skal være en av verdens vakreste ruter med innsjøer, fjelltopper osv. Vi var middels imponert etter å ha kjørt Tromsø-Alta et par ganger......

Det var denne klisjeen med "krystallklart vann" igjen da...

Til Chile
Turen til Chile er flott, mellom fjellene. Vi passerer en diger vulkan med tydelige tegn på aktivitet for ikke så lenge siden, trærne i et flere hundre meter bredt og flere kilometer langt område er brent på den ene siden av fjellet, og man kan se at det liksom mangler noe der oppe på toppen. Området med innsjøene er noe Chile og Argentina deler mellom seg, så man kan stoppe ved en innsjø og spise lunsj - noe vi også gjorde. Og Hilde badet, i Lago Espejo, speilinnsjøen.

På grenseovergangen kan man beskue dette fine synet. Beskjeden er vel mest til turistene, men man kan jo også tenke seg at det ville passe for fyren i bakgrunnen. God reise, kom fort tilbake!


Det er tre luker å besøke på grensa, først immigrasjonskøen der man får passet stemplet, deretter er det bilkontrollen der man må vise fram dokumentsjonen for at man kan ta med seg bilen til Chile og til slutt er det kontrollen av bagasjen. På grensa til Chile er de svært strenge med hva du har med deg. Ingen matvarer tillatt! Man må fylle ut dokumenter på at man ikke har med seg noe ( "er kjeks lov?" spurte Hilde mannen i luka, vi hadde en pakke i bagasjerommet ), det er en "siste sjanse-søppelbøtte ved luka med matvaremannen, og deretter kommer det kanskje noen og sjekker bilen, muligens med hund. I vårt tilfelle måtte vi bare ta med "den og den" ryggsekken og sende den gjennom røntgenmaskinen for å sjekke. Bare en pakke kjeks - OK!

Pucón
I Pucón finner vi også et splitter nytt hotellrom i et nybygd anneks til et hostal. Det lukter ferskt tre og de har ikke rukket å sette vinduer inn i inngangsdøra ennå, så den lokale katta bare hopper rett gjennom døra. Det dyret får seg sikkert en overraskelse den dagen de får fullført jobben.

I Pucón kan man velge mellom et bredt spekter av utendørsaktivieteter. Byen ligger ved foten av en aktiv vulkan - Villarrica på 2847 m. Selvfølgelig arrangeres det turer dit og vi måtte jo kjøpe en sånn tur. Vulkanen er for det meste rolig og fredelig, den slipper ut en jevn strøm av gass iblandet litt røyk, av og til kommer det en gulfarget puff med litt kraftigere røyk. Vi ble fortalt at noen ganger er aktiviteten såpass stor at man ikke kan oppholde seg på toppen uten gassmaske og det er ikke så lenge siden siste utbrudd, men da vi var der var det bare jevnt og koselig utslipp av gasser. Vulkaner bryr seg ikke om sitt CO2-footprint.

Målet. Fin tur opp, artig aketur ned!

Vi stod opp og spiste frokost halv seks - rekordtidlig. Turarrangørene er rett over gata, og vi har vært der dagen før for å få sjekket størrelse på utstyret - støvler, bukser og jakke som skal tåle uvær. Dette er pakket i en ryggsekk der vi legger det vi mener vi trenger i tillegg, vann og mat, sekken veier vel ca 5 kilo. Oppstigningen ble gjort litt kortere av at vi tok en stolheis. Det var varslet at været ville snu på ettermiddagen, og dermed burde vi gjøre det for å spare litt tid. Vi regner med at ca 1 times spasering ble redusert til 10 minutter i stolheis. Men deretter var det bare å gå i vei. Ganske snart passerer vi ruinen av en gammel stolheis, den ble ødelagt av et utbrudd på 70-tallet en gang. Mesteparten av oppstigningen var på snø og det var lett å gå. Litt bratt noen steder, men helt problemfritt hvis man er noenlunde i form. Det var et par av de vi gikk forbi som sleit litt, men de så ut til å ha tilbrakt mesteparten av tiden sin innendørs. Vi hadde også et par irer med i følget vårt som "have never climbed anyting before" som det gikk litt sakte med, men guidene delte følget opp slik at vi som var i stand til det gikk litt fortere enn de andre. Det er fint å merke at vi faktisk tok igjen en god del folk på veien opp... Man er da ikke helt avfeldig ennå. Etter tre timer står vi på toppen!

På kanten av avgrunnen

Noen brenner av fyrstikker der nede....

Det bruser og freser nede i krateret. Det kommer en jevn strøm av gass opp og det lukter som om noen har brent av en eske fyrstikker, og steinene i vindretningen er farget gule. Avgrunnen er dyp, man ser ingen lava, bare hører at det går for seg der nede. Det er bratt, og fullt mulig å trille nedi hvis man ikke passer seg nær kanten. Det er en bred hylle mellom fjellkanten og kanten mot dypet så det er ikke farlig, men likevel føler man det er svære krefter rett i nærheten. En gang kom det et litt kraftigere utslipp og det ble vanskelig å puste - alle i nærheten begynte å hoste. Man kan smake surheten når man slikker seg rundt leppene. Dette er den andre vulkanen vi har vært på kanten av, men den første i Costa Rica teller liksom ikke - det er ikke det samme å ta en buss til kraterkanten som å klatre i timevis...

Nedturen

Klar! Helt klar!

Fjellmannen!

      








Nedturen blir morsom!
Vi tar på oss klærne fra ryggsekken, og spenner på oss rumpeakebrettet. Så er det bare å gå ned til snøen og sette seg ned. Lange, bratte aketurer med isøksa som brems. Har ikke hatt det så morsomt på akebrett på årevis! Når vi er nede der snøen slutter igjen er tåka kommet, regnet er ikke langt unna. Vi går fort i løsgrusen ned til bussen. Tilbake ved arrangørens kontor avsluttes turen med en pils og utdeling av tips til guidene. Disse karene gjør denne turen daglig - de har sterke bein. Men de var visst litt redde for uværet...:




Vi setter oss rett i bilen og kjører til Valdivia for der forteller en guide oss at de har et utmerket bryggeri!

Valdivia

Kunstmann kan kunsten, han!

Valdivia ligger nesten nede ved kysten og er en ganske stor by. Etter å ha funnet oss et sted å bo gikk vi ut for å smake på dette ølet som skal være så bra. Og jammen hadde fyren rett - det er virkelig bra øl! Dagen etter drar vi ut til bryggeriet for å smake en gang til - for sikkerhets skyld. Det bare forsterker inntrykket: Kunstmann lager det beste ølet vi har fått tak i på dette kontinentet.

Før vi drar videre stikker vi innom fisketorget. Det er et fargerikt skue, med fersk fisk på den ene siden der filetererne står og kaster slo og fiskebein rett i gapet på verdens største og lateste sjøløver. På den andre siden er det grønnsaker og andre matvarer å få tak i. Tang og greier.








Eksempel på lat sjøløve:

Men vi må videre - til Entre Lagos, viste det seg.



Entre Lagos
Man må jo sove, og Entre Lagos ( "Mellom sjøene" ) viste seg å være i passende avstand. Her kunne man spilt inn Twin Peaks 2 om man ville. Vi havner igjen på et helt nytt "hotelltom" i kryssfinertilbygget til en ytterst basic hopedaje. Dama som driver stedet er aldeles trillrund, men veldig hyggelig. Vi går en tur i landsbyen om kvelden og ender på en bar der det vises fotballkamp mellom Chile og Ecuador. Vi kjøper en øl og en pølse. Baren er holdt i den nå velkjente kryssfinerstilen. Gutta som drikker øl og følger kampen sånn halvveis (det er jo bare U21-laget) er solbrente opp til capsgrensen. Noen av dem drikker med begge hendene.Vi stikker oss ut som to veldig såre tomler, men det er jo moro. Så vidt vi forstår er det utmerkede fiskemuligheter her for den som er interessert i denslags. Chile tapte.

Og så dro vi tilbake til Argentina igjen.

Nordover igjen

Ruta 5
For å unngå grusveier kjører vi en kraftig omvei langs ruta 5, fra El Calafate sørøstover mot Rio Gallegos. Det er minst 20 mil omvei i forhold til grusveien med nummer 9 som går rett øst fra El Calafate, men lokalbefolkningen hevder at det går like fort å kjøre rundt, og etter å ha prøvd grusveien tror vi på dem. Det er mye mer behagelig, men:

Så kjedelig at v knapt gadd fotografere...

Ruta 3
Kjedelig! Landskapet er helt flatt, og dessuten regner det kraftig, nesten hele dagen. Vi kjører i over 90 mil, landskapet forandrer seg omtrent ikke. Flatt, flatt, flatt. Store deler av tiden ser landskapet ut som en brann har herjet - det er plantene som er så brune at de nesten er svarte. Heldigvis kan man kjøre fort på gode veier. Og en lydbok er god å ha. Det er mer trafikk på denne veien, den er jo så mye bedre. Det fører til flere døde dyr-roadkill- og det ligger mange ihjelkjørte guanacos i veikanten. Folk som kjører på dem flytter dem, vil vi tro, siden de er såpass store - som et reinsdyr omtrent, pluss lang hals. Harene og revene og armadilloene blir bare liggende i veibanen.

Som på turen sørover: Det blåser! Det er konstant vind på disse slettene. Man ser det ikke fra bilvinduet, de lave plantene rører seg omtrent ikke, men hvis man våger seg ut av bilen blåser man omtrent bort. Tissepauser i det fri er bare å glemme...

Rødhette og ulvene

Caleta Olivia
Etter noen timer kommer vi fram til oljebyen Caleta Olivia som ligger ved kysten. Her nikker oljepumpene døgnet rundt omkring i landskapet, som har begynt å bli litt variert igjen. Etter å ha vært nede i fjæra og sett på sjøløvene som lå der (sjøulver som de heter på spansk) leter vi etter et hotell. Det blåser såpass at vi bare finner oss et hotellrom og en restaurant og holder oss der. Dette var etter at vi prøvde å stoppe i Fitz Roy, en bitteliten forblåst landsby ute på sletta, 7 mil fra Caleta Olivia (vi så landsbyen i en argentisk film i Bs As), men der fant vi bare en skummel hospedaje drevet av en meget fiendtlig dame. Der hadde vi ikke noe lyst til å bo, så vi endte opp på Hotel Robert i stedet, hovedhotellet i C.O.

Definitivt ikke bestemors hus i Fitz Roy

Petrified forest

Kan ikke fyre med dette, nei!

Dagen etter er det finvær, nesten ikke vind og sol fra skyfri himmel. Vi kjører på. Alt er mye enklere i fint vær, også bilkjøring, og etter bare 153 km snur vi vestover langs ruta 26 mot Sarmiento. Etter 15 mil til kommer vi fram til en samling forsteinede trær i nærheten av Sarmiento (det er bare 3 mil på grusvei ut til trærne, ikkeno å snakke om). Det er rare greier. Det ser ut som det ligger deler av trestammer i ørkenen, men når man tar på dem (eller prøver å løfte dem) oppdager man at de er laget av stein. Mineraler har brukt trestammen som en form og erstattet trevirket nøyaktig, man ser til og med årringer. De er visst flere millioner år gamle. Parkvaktene forklarer grundig at vi ikke må ta med oss noe, de har lov til å ransake oss hvis de tror vi har forsynt oss med en forsteinet flis, og det gjør de da også. Tøm lommene!


Esquel
Så dundret vi videre, jevnt i 120-140 hele veien nordvest til Esquel. Lite skjer, men landskapet er mer interessant. En halvtime i bensinkø i Tecka, og så er vi i Esquel en knapp time etterpå. Esquel er en fin liten by, her så vi ISS (den internasjonale romstasjonen) igjen, den for over himmelen mens vi tok en øl i parken. Utrolig hva en iPhone kan brukes til - lokalisere satelitter? ikkeno problem! Antagelig var vi de eneste i byen som visste at den passerte der oppe. Det er litt merkelig å tenke på at det sitter 6 mennesker i den blikkboksen... Esquel ville fungert flott som utgangspunkt for turer i Lake District, byen er også stor nok til å være morsom å være i. Hotel Argentino har en bra bar og greier. Eneste problemet er at det blir ikke noe action før i ett-halv-to-tia, og da er jo vi som har reist langt på overtid for senga.

Selvportrett mens vi venter på kaffe i Fuquf...Futluqf....Futlfu...Ohfuckit.

Nasjonalpark og bomtur...
Vi stikker innom Parque Nacional Los Alerces på veien nordover. Her vokser de nest eldste trærne i verden (de eldste er i Sierra Nevada, dem så vi i 2003). Det koster 50 pesos (75 kr) per pers for oss utlendinger å komme inn, Argentinerne slipper inn gratis... Området er flott, her kunne vi godt tenke oss å slappe av og gå turer i noen dager - en annen gang kanskje? Vi stoppet og drakk en kopp kaffe i Villa Futalaufquen. Hmmmmm.... ligner ikke dette på noe...? Skal vi se... hvis man sletter "au" midt i navnet ("au" antyder smerte og det vil vi ikke ha), bytter q med r (de er jo naboer i alfabetet så det er greit) og flytter det som nå er "ru" slik at det står etter "Fu" og lar f-en og t-en og a-en og l-en inne i ordet bytte plass blir det FURUFLATEN! Det er jo klin likt! Det kan ikke være tilfeldig....

En drøy time etter kaffepausen stopper vi ved en turkisgrønn elv, spaserer inn i skogen og langs elva i en liten time. Meget vakkert. I sekken har vi lokale produkter som salami, ost og soltørkede tomater. Lunch inntas på en brygge mens vi ser på en stor ørret som svømmer rundt og snapper loffbiter vi kaster uti det krystallklare vannet. Den som ikke tror det kan få se videoen!

Vi kjører videre langs grusveien - elendig grusvei, men flotte omgivelser - og neste mål er huset der Butch Cassidy, The Sundance Kid og Etta Place bodde da de prøvde å bli lovlydige. Dessverre er veiskiltinga her i Argentina på et minimum, og vi presterer å kjøre feil. I stedet for Ruta 71 (grusvei) som ville tatt oss forbi dette huset, ender vi på en aldeles jævlig grusvei som går østover. Vi oppdager det for sent til å gidde å snu. Vi følger veien tilbake til Ruta 40 i stedet. Men vi har altså vært i TRAKTENE der de gamle bandittene prøvde seg på the straight and narrow. Nice place for it.

Og så var vi plutselig tilbake i Bariloche, på Hospedaje Wikter igjen. Litt av en uke. Stig sitter oppe et stykke ut på natta og surfer litt. Finner noe rart på internett. Resultatet kan beskues på Sprøytvarsleren ( http://28815.vgb.no/ ) for den som er interessert.

Heldigvis har Wikter en bakhage der man kan slappe av, ta en liten pilsner og skrive blogg.

Sørover langs Ruta 40

Bariloche

Utsikt fra hostal, Bariloche

Bariloche er en by plassert ved en innsjø og utsikten ligner ikke så lite på Lyngen, kanskje i nærheten av Lyngseidet? Eller muligens en annen brei fjord i nordnorge. Om sommeren er byen en travel turistby, om vinteren er et visstnok like travelt med skiturister. Det er nok temmelig trøtt her uten turistene, men byen er uansett ikke særlig spennede. Men god sjokolade har de! Sjokoladehovedstaden i Argentina.



Sykkelmannen!



Omgivelsene er flotte, innsjøer og fjell. En sykkeltur på 3.5 mil rundt omkring i landskapet er akkurat passe når det går opp og ned hele tiden.

Ruta 40

Etter å ha lurt på om vi skulle dra sørover eller ei, ble det plutselig bestemt at vi skulle leie oss en bil og kjøre i vei. 2000 km på asfaltert vei, eller 1400 på Ruta 40, der noen strekk fremdeles er grusvei. Vi tok grusveien, med en Chevrolet Corsa, en bilmodell som, skulle det vise seg, ikke akkurat er bygd for oppgaven.



The terminator kan klippe sauer, såfremt de er terminatorsauer!



Første dag er super, asfaltert vei hele tiden og først mot slutten begynner veien å vise tegn på slitasje. Det gjelder å holde seg på midten, der er det færrest hull, og samtidig være forberedt på unnamanøvre når hull dukker opp der også. Å kjøre en sånn strekning i mørket med en Chevrolet Corsa anbefales ikke. Etter 70 mil stoppet vi for å overnatte på et hotell i saueklippingshovedstaden(!) i Argentina, Rio Mayo, en støvet liten by. Hotelleierene nok hadde ambisjoner en gang i tiden - det er flislagte gulv og en flott bar i fellesområdene (rommene er slitne, men brukbare). Hotellet virker for stort, det viste seg nok dessverre at antallet gjester ikke var helt som håpet. Denne kvelden var vi de eneste gjestene til ganske sent. Vi spiste middag da et amerikansk par som selvagt ankom i en diger 4x4, kom ramlende inn i resepsjonen. Mannen ærklærer nærmest øyeblikkelig med stor tyngde at whisky og øl er absolutt nødvendig, og at varene måtte på bordet så fort som mulig. Grunnen til tørsten viser seg å være at bilutleieren hadde fucked up og ikke gitt dem de nødvendige papirene for å ta bilen med til Chile, og derfor måtte de snu og dra tilbake til byen de leide bilen, mange, mange mil nordover. (ca 7 timer) De var litt sure pga det. Fyren viste seg å være kunsthandler fra Chicago, dette var den 8. turen til Patagonia for å fiske, og never before hadde bilutleieren fucked up the documents. Vi satt der som de eneste gjestene på hotellet og drakk medbrakt vin og litt whisky attpå, og ble blide og fornøyde alle sammen etter hvert.



Vi visste det var grusvei dagen derpå, men hva det betydde visste vi ikke. Som veien til hytta kanskje? Eller litt bedre, siden det går tungtrafikk her? For det gjør det vel???

Grus



Grusvei? Grusvei!



Neste morgen, etter å ha blitt takket pent av amerikanerne for å ha reddet kvelden deres (uten oss ville det nok ha blitt en langt surere stemning ved det middagsbordet) la vi i vei. Grusvei. Grusdelene av Ruta 40 er røffe saker. Det rister og skrangler og stein slår opp under bilen i ett sett. Veien er brei og man må prøve å finne sporet som er best, det er minst tre av dem: Sporet til høyre der man burde kjøre, det til venstre i motgående "kjørebane" og det i midten som er laget av de to venstrehjulsporene (til hhv høyre og venstre spor). Av og til er det ett til (eller to, en maken på den andre siden) - nesten i grøfta og det høyre hjulsporet til hovedhøyresporet - om noen forstår hva jeg mener. Det er MYE løs grus på veien. Ved et par anledninger var det samlet så mye grus mellom hjulsporene at bilden tok nedi med bunnpanna. Det skrangler fælt når sånt skjer. Noen ganger er det ikke spor i det hele tatt. Da er gjerne veien uten løs grus, men meget steinete og farten derfor lav. Og i de få motbakkene er det jammen meg vaskebrett også. Hurra.

I begynnelsen kjørte Stig forsiktig i 30-40, med et lønnlig håp om at det bare var begynnelsen av veien som var såpass ille. Men i den farten ville de 12 milene med grusvei ta 3 timer, og etter å ha blitt forbikjørt av et par biler (riktignok ikke Chevrolet Corsaer noen av dem, men likevel) gasset han på og presset seg opp i 60-70 og håpet at dekkprodusenter vet hva de gjør. Det ble en humpete, bråkete tur. Knyttnevestore steiner er helt vanlig (man unngår dem jo så godt man kan) og av og til ser man toppen av noen steiner som man aner er som isfjell - du vet; bare 1/9 del stikker opp av veibanen, men det er nok til å skremme en stakkar i en bil som ikke burde være her i det hele tatt. Med en kraftig firhjuling er mye av dette grei skuring (haha skuring!), men med Corsaen betyr det unnamanøver på unnamanøver. (Og lite gassing over 60 kmt)

Av og til dukket et skilt meket "Vadio" opp. Vi gjettet på at det måtte bety "Ekstrakjempedårligveimedkampesteinerherogder" siden det stemte hver gang. Ordboka sa "vadested". Det var også skiltede omkjøringer, der veien tok en liten avstikker fra hovedveien, antagelig fordi hovedveien hadde fått en betonggrøft installert og skulle asfalteres - en eller annen gang. Disse bitene var ofte helt latterlig ille, vi måtte ned i 20 kmt for å passere. Noen av bitene av hovedvei vi måtte svinge unna var overgrodd av ørkengress så det er nok en stund siden arbeidet ble påbegynt.

Etter å ha kjørt 3 strekk a 12 mil+ av denne type vei må vi bare bøye oss i støvet(!) for dekkprodusenter - det er utrolig hvor mye juling et bildekk tåler nå for tiden.

Den siste pålitelige bensinstasjonen

Vi er nok blant de siste som får oppleve den tvilsomme gleden det er å kjøre grusveien på Ruta 40. Lange strekninger ligger nesten ferdig asfaltert parallellt med (og frustrerende nærme) grusveien, og vil antagelig åpne i løpet av året eller neste år. Ikke for det - man kan sikkert kjøre gammelgrusveien hvis man absolutt vil...

Det er ikke akkurat mye trafikk på Ruta 40. Man kan kjøre i en time uten å se en bil. De få kjøretøyene man møter er som oftest personbiler, med en og annen lastebil og tankbil innimellom. En eneste buss møtte vi på 1400 km. Man setter ned farten og det hilses når man møter andre kjøretøy på grusveien. Mellom strekkene med grus er det god, asfaltert vei som i mange kilometer av gangen går ganske rett fram. Man kjører behagelig i 120-130, selv med Corsaen og trenger ikke hilse på noen.

Omgivelser
I nord, rundt Bariloche er det fjell, innsjøer og daler, det ligner svært på nordnorge, men når vi kommer ut på slettene er det noe annet. Det begynner med at dalen vider seg ut til gress-sletter med kyr, men snart er de også bak oss og det STORE slettelandet viser seg. Det er E-N-O-R-M-T. Fargene går i gult og nyanser av rust, brunt og grått. I det fjerne kan man av og til ane blå fjell (Andes er til høyre når du kjører søvorer). Til venstre er det noen åser med flate topper. Men man føler at man har 360 graders horisont, og det virker som om skyene er kommet nærmere og himmelen ligger som et lokk over det hele. Det er nærmest ørken.

Hilde fikk utrolig nok øye på denne i fart. Ikke så veldig STOR fart, men likevel!

Det er dyreliv og se. Noen sauer selvsagt, men også ville dyr og fugler. Vi fikk med oss guanacos, beltedyr, flamingoer, nandu (emulignende fugler) og diverse rovfugler.

Hotel Leona

Natt to overnattet vi på Hotel Leona, et sted som har funnet en grei måte å overleve på. De samarbeider med bussene som går mellom El Calafate og El Chalten, bussene stopper der og hotellet serverer turistene kaker og kaffe.



Hotel Leonsas resident sheep



Men stedet er et flott lite hotell der det ligger nede ved den turkise elva Rio La Leona som renner mellom Lago Viedma og Lago Argentino, og det har vært der lenge. Det er bl.a kjent for at Butch Cassidy, The Sundance Kid og Etta Place bodde der en måneds tid. De var på rømmen etter sitt siste ran (de prøvde å bli lovlydige 50 mil lenger nord, men det skar seg) og ble drept ikke så lenge etterpå. Vi fikk et koselig rom med lammeskinnsfeller på nattbordene, utsikt mot elva og et bad som nesten var større enn soverommet. Og vi regner med å overleve en stund til også.

El Chalten



Dette er Argentinas yngste by, spikret opp for å sikre Argentinas rett til landet (de krangler litt med sine brødre i Chile av og til). Dette er et utgangspunkt for turer, annenhver person du ser på gata her har diger ryggsekk. De leier ut utstyr, det er guider, og omgivelsene er virkelig flotte. Vi gikk et par timers tur, opp på morenen og så innover dalen mot isbreene som sakte renner ned fjellsidene på Cerro Torres (3128). Fitz Roy - massivet er også i nærheten. Man er jo godt vant, men Fitz Roy imponerende likevel.

De undertegnende, med El Chalten i bakgrunnen





El Calafate

En liten by som lever av turistene som kommer for å se på isbreene og da spesielt den enklest tilgjengelige, Perito Moreno. Det er et av de dyreste stedene man kan være i Argentina, det er bare dyrere nede i ildlandet. Men ikke verre enn at man får et stort dobbeltrom til 360 kr, får gourmetmat med vin til under 250 pr. pers, så man overlever jo. Så er det jo isbreen da...



Perito Moreno



Det er spektakulært. Isbreen er 30 km lang, 5 km bred og tunga som stikker ned i Lago Argentino er 60 m høy. Breen regnes som en av de stabile i verden (den avanserer litt av og til, men holder seg stort sett i ro) og beveger seg opp mot 2 meter om dagen. Det smeller og knaker, opplevelsen av å være i nærheten er imponerende lydmessig også. Men for et visuelt intrykk breen gjør! Man kan se på den på trygg avstand fra observasjonsplattformer, stå der i timevis mens sol og skyer gjør at opplyste deler og skygger på breen forandrer seg hele tiden. Nyanser av blått og grønt er i konstant forandring.

Og breen kalver selvsagt også. Er man så heldig (som oss) får man se et stykke is på størrelse med en bygning rase ut i det mintgrønne vannet og lage en minitsunami. Imponerende.

I morgen skal vi dra nordover igjen. Men først må vi kjøre en omvei sørover på 200 km - for å unngå grusveien...

Dette driver vi med akkurat nå - fortida får vi komme tilbake til i framtida. Vi har holdt på med mye rart siden Buenos Aires! Mye ligger klart til publisering, følg med, følg med.