onsdag 23. mars 2011

Potosi

Potosi var på 1600-tallet en av verdens største og rikeste byer. Ikke dårlig, når man tenker på at den også er en av verdens høyestliggende, på 4090 moh. Sølvet fra gruvene, der spanjolenes slaver døde i milliontall, så ikke ut til å ta slutt. Fjellet kalles det rike fjellet (Cerro Rico), man tok visst ut 1,6 tonn rent sølv pr. dag på det meste. På spansk heter det fremdeles valer un potosi - å være verdt en potosi, dvs. en formue. Det er mulig at ryktet om at de tok ut så mye sølv at de kunne bygge en bru av sølv til Spania, og fremdeles ha sølv til overs til å frakte over brua er en myte, men historien om at man kunne bygd brua av bein fra de som døde der nede stemmer sikkert. Slavene jobbet 4 måneder av gangen, tolv timer i døgnet nede i mørket, uten å komme ut av gruva i det hele tatt. Kvikksølvforgiftning pga raffineringsprosessen tok også livet av mange. Ikke rart dødstallene ble brutale.

Nå er bare restene av rikdommen igjen, og man jobber hardt og lenge for et sørgelig lite resultat.

Gatene i sentrum av byen er smale og uegnet for biltrafikk - trafikken står nærmest helt stille om ettermiddagen. De gamle kinesiske bussene hoster dieselrøyk og lufta  i gatene der trafikken er verst er nesten like dårlig som nede i gruva. Det er likevel noen ok cafeer og noen fine gågater.

Casa de Moneda
Bolivias mynttrykkeri lå i Potosi fram til 1951. Nå er bygget et muesum som alle som besøker byen må innom, hvis ikke går man seriøst glipp. Vi fikk omvisning der, men strømmen var ustabil og mesteparten av guidinga foregår i lyset av en lommelykt. Vanligvis syns vi tablåer med dukker i full størrelse kan se litt kleint ut, men her fungerte det faktisk. Det var også en myntutstilling. Her fortalte guiden at museet hadde fått en del av det som ble funnet i en av båtene som gikk ned på vei til Spania med sølv fra Potosi. Én enkelt mynt hadde de fått, og den er utstilt i museet. Resten av skatten, verdt ca 400.000 dollar, befinner seg i Florida. Sarkasmen i guidens måte å fortelle dette på skinte igjennom, selv for oss som ikke er så stive i spansk.

Salen med malerkunsten var heldigvis opplyst, og der kunne vi bl.a se et maleri av "jomfruen i fjellet" der selve fjellet framstilles som jomfruen, se http://www.casanacionaldemoneda.org.bo/virgencerro.asp og http://www.flickr.com/photos/libbyrosof/253259522/

I dag ser fjellet sånn ut:

Restene av det rike fjellet.
Gruvene
Det jobber forsatt mye folk i fjellet. Ca 8 tusen mener BBC, over10 tusen mener vår gude. De utvinner hovedsaklig sølv, bly og tinn. De fleste jobber i kooperativer og bestemmer mer eller mindre selv hvordan de vil jobbe. Av og til bare noen timer, andre ganger doble skfit. Jobben er farlig, det døde 23 arbeidere i fjor, noen av dem nede i gruvene, av kvelning eller ras, de fleste utenfor gruva av sykdommer de pådro seg i arbeidet, som oftest noe lungerelatert. Silikose er den vanligste dødsårsaken. Man regner med at 1-2 tusen av arbeiderne er barn, dvs. under 18 år, noen av dem mellom 8 og 12. Det er selvsagt ulovlig, men det er ingen som kontrollerer denslags. 

Vi ble forklart at vi kunne forestille oss årene med mineraler som et tre: Spanjolene kom og utvant stammen, nå følger de grenene og kvistene nedover i fjellet. De vet ikke hvor lenge det er lønnsomt å holde på, eller hvilke andre mineraler (om noen) som venter dypere nede.

Vi kjøper guidet tur i gruva hos "The Real Deal", et firma drevet at eks-gruvearbeidere. De lar en del av overskuddet gå til de som jobber nede i gruvene. Gutta som jobber der er MEGET entusiastiske, vennlige og alltid i et strålende humør. Engelsken er selvlært, men overraskende god selv om noen av vitsene nok var veldig godt brukt. Vår guide (Reynaldo) jobbet 3 år i gruva, før han ble guide hos en turarrangør. Etter noen år der, slo flere av guidene seg sammen og startet sitt eget firma. Turen koster 80 kroner, inkludert en diger lunsj -det er helt latterlig billig.

Miner's market
Vår mann med wasabi... nei, dynamitt.
Vi får utstyr; hjelm med lykt, støvler og overtrekksklær. Vi er 5 i gruppa, to jenter fra Beliga, Gordon fra Tyskland og oss. Turen begynner i markedet der arbeiderne kjøper utstyret sitt. Man er forventet å kjøpe noe som skal fungere som gaver til arbeiderne nede i gruvene. Vi kjøper noen poser med dynamitt (16 kroner pr pakke) og arbeidshansker mens vi lot 96% spriten stå. Det var en pussig opplevelse å gå omkring med to plastposer inneholdende en dynamittkubbe, ammoniumnitrat, lunte og fenghette. Spesielt rart var det å bli tilsnakket av politiet uten at de verdiget dynamittposene våre et blikk, de bare sjekket at guiden vår hadde papirene i orden. Litt lenger oppe i gata kjøper vi kokablader og brus. Alle tygger koka nede i gruvene, det hjelper mot utmattelse - de spiser ikke der nede - og mot den dårlige lufta. En grønn pose med blader varer i ca 8 timer og fungerer også som en slags klokke - når posen er tom er det på tide å avslutte skiftet.




Uraffinert raffinering 
Raffinering med eggekartonger på veggene for å dempe støyen! Rock'n'roll!

Cyanid til venstre.


På veien mot gruva drar vi innom et av 40 raffineringsannlegg. Vi stoppet ved noen griser som spiser av søppelet som ligger i veikanten (deriblant en død hund - vi bestilte ikke svinekotelleter til middag), og vi fikk en kjapp innføring i hvordan malmen knuses, vaskes, og går gjennom diverse kjemikaliebad før den blir til et råstoff som kan eksporteres (det finnes pussig nok ikke smelteanlegg i Bolivia). Alt er åpent, utildekket og urenset i dette anlegget. Vannet de bruker går rett ut i elva. Maskinene har ikke deksler og lokalet er trangt. Det må være fort gjort å komme borti en drivreim eller maskindel i bevegelse for de kokatyggende arbeiderne tenker vi. Heller ikke badene med cyanid og andre farlige kjemikalier er dekket til. Men de har et SKILT utenfor anlegget der sikkerhet fremheves, så da så! 
Safety first!

Inn i fjellet
På veien opp mot fjellet blir det fort klart at Cerro Rico ikke er jomfru lenger. Hele fjellet er merket av hundrevis av år med gruvedrift; det er veier, gruveinnganger, hauger med søppel, råmineraler og slagg overalt. Man påstår at fjelltoppen er flere hundre meter lavere nå enn da de begynte utvinninga fordi fjellet har seget sammen. Vi skal inn i en "sikker" del av gruva blir vi fortalt, men den er på ingen måte nedlagt. Vi passerer de små omkledningsskurene til arbeiderne, noen av dem står klar til å gå inn mens de tygger seg opp på kolablader, akkurat som guiden vår. Vi går inn i mørket, skiltet ved inngangen forteller oss at vi er på 4303 moh. Stig kan gå oppreist her og der, men det går ikke lenge før han må begynne å krøke seg sammen. Det er noen rør med trykkluft, elektriske kabler og lufttilførsel langs tunellveggen. Det er ingen belysning annet en hjelmlykta. Vi blir stadig tatt igjen av arbeidere som skal innover. De beveger seg vant i tunellen, mens vi, de altfor høye turistene, sliter med de uvante bevegelsene, den tynne lufta, det lave taket og gjørma og vannet på underlaget, der vi prøver å finne sikkert fotfeste i skinnegangen til malmvognene. Vi viker til siden og slipper dem forbi.

Tung vogn.

Etter noen hunder meter deler hulegangen seg og vi går til venstre. Det er ikke lenger vann på bakken og gangen heller nedover. Etter en stund møter vi arbeidere som med håndmakt trekker og skyver en vogn med ett tonn malm opp mot utgangen. Det var en elektrisk vinsj der tidligere til å bruke i motbakken, men den fungerer ikke lenger. Jobben ser utrolig slitsom ut, men gutta stopper og snakker litt med oss, uten å virke sælig tungpustet. En i følget vårt får nok, og snur. Lufta begynte å bli dårligere, det var trangt og han likte ikke tanken på at han var flere hundre meter inne i fjellet. Han blir med gutta med vogna ut. (Han fortalte oss senere at skinnegangen var så dårlig at vogna sporet av flere ganger på veien ut og måtte løftes på plass igjen.) 

En stund etterpå kom det en tom vogn den andre veien. "Watch! Just like in Indiana Jones!" roper guiden vår begeistret mens den suser forbi oss der vi står klemt inntil tunellveggen, ikke helt komfortable til mote.

Tio (onkel)
Snart møter vi den første statuen av Tio. (Det er en forvansking av Dios - spanjolene ville naturligvis at arbeiderne skulle tro på gud (Dios), men de lokale inkaene hadde vanskelig for å uttale bokstaven D.) Det er ikke djevlen kan guiden fortelle, det er eieren av mineralene. Han bare ser ut som djevelen, komplett med horn. Statuen er helt innpakket i serpentiner - det har nylig vært karneval, også nede i gruva. Guiden vår stikker en tent sigratt inn i gapet på Tio og ofrer noen kokablader for hell og lykke for seg selv, familien og hans små gringoturister. "Tio is just like the miners, he likes to smoke, drink and chew koka", forklarer han oss. Og han forklarer at utenfor gruva er alle sammen katolikker, men her inne er det Tio man fester lit til. Skjønner dem godt. Det virker ikke som Vårherre helt har oversikt over hva som foregår i gruva.

Trangt og varmt  
Hilde møter kryperangt hull
Etter en stund forklarer guiden oss at nå må det snart krypes litt. Vi har passert dype hull der hjelmlykta ikke kunne avsløre noen bunn (ventilasjonssjakter som hjelper til med å fjerne dynamittgass, blir vi fortalt) og åpninger i tunellgulvet der lyden av pressluftbor kunne høres i dypet, og disse listet vi oss forsiktig forbi. Nå må vi altså i tillegg ned på magen for å komme videre. Vi MÅ ikke kan guiden fortelle oss, men hvis vi vil se mest mulig så må det til. Hilde sa før vi dro at "kryping er uaktuelt!", men når vi står der og skal velge er "once in a lifetime"-effekten kombinert med Reynaldos utstråling av "nothing to worry about!" nok til å overbevise henne om at vi fortsetter. Vi kravler på alle fire gjennom en liten åpning og deretter ned en bratt stige for å komme ned til nivået under. Her er lufta merkbart dårligere, det lukter dynamitt og svovel og lufta er full av svevestøv. Det er blitt varmere også. Det er en kjemisk reaksjon mellom vann og ett eller annet mineral som skaper varme. Høyden over havet, fysisk anstrengelse og dårlig lufkvalitet gjør det slitsomt å bevege seg. Å krype noen meter for deretter å klatre forsiktig ned en stige gjør alle turistene tungpustet. Guiden ber oss vente mens han stikker av gårde for å sjekke om alt er i orden. Han blir borte mens vi står der og småsnakker om hvordan ingen av oss har opplevd noe liknende som denne gruva før. Mens vi venter pirker Hilde borti noen gamle bjelker som støtter opp taket i en sidegang i nærheten. Treet er så gammelt og oppspist av gasser og elendighet at det nærmest pulveriseres ved berøring, så det sluttet hun fort med, og vil heller tenke på noe annet. Etter en stund kommer vår mann tilbake og kan fortelle at det er bare å komme, vi skal hilse på en kar han kjenner som jobber et stykke lenger inne. Vi må bare krype noen få meter, og gå et lite stykke så vil vi være framme! forklarer han ivrig. Vi gjør som vi blir fortalt og snart er vi framme hos en mann som står i en stige og med håndmakt slår inn en meisel i fjellveggen over hodet sitt for å lage et hull til dynamittladningen. Han er 50 år gammel og har jobbet i gruva i 30 av dem. Nå eier han et "rock face" og har funnet en brukbar sølvåre. Det tar flere timer å lage hullet. Vi får en liten innføring i knallhart arbeid, han får en pose dynamitt.

Med håndmakt.
På veien tilbake møter vi en fyr som kommer klatrende ("Just like spiderman!" roper guiden vår begeistret) ut av et hull i bakken i gruvegangen der det henger et tau. Han kommer opp fordi han skal forberede en ladning og det er bedre plass på nivået over. Ladninen skal gå av om en halvtimes tid. Guiden vår sier det kanskje er et passende tidspunkt å begynne å trekke mot utgangen igjen, og vi er skjønt enige. Spiderman får et par hansker, og vi beveger oss mot utgangen.

Mot utgangen - med komplikasjoner
Vi skal ta en annen vei ut enn den vi kom inn, og det skal krypes litt igjen. Guiden forsvinner innover en ny gang, mens Hilde følger etter så fort hun kan, med oss andre på slep - det er svært lavt under taket. Plutselig dukker det opp en arbeider med gassmaske fra et hull i bakken, han peiver med armene mot Hilde, han vil tydeligvis ha henne til å snu. "Atras, atras!" (tilbake, tilbake!) hører hun ham si bak maska. Hun skvetter naturligvis, og ber oss andre om å snu, mens hun forsøker å forklare mannen i gassmaska at guiden vår (som hun har glemt navnet på i farta) har gått foran oss. Vi snur og humper oss krokrygget tilbake til et rom med høyde under taket, der fyren med gassmaska sier at vi kan vente. Snart dukker guiden vår opp igjen også, og sier at det ikke er noe å være bekymret for, det skal bare sprenges litt. Like etterpå hører vi et dempet "booom", og fyren med maska forsvinner lynraskt ned i hullet sitt igjen, mens vi, lettere sjokkert, følger etter vår mann tilbake inn i den trange gangen. 

Tio nr 2
Vi besøker en ny statue av Tio og deretter skal vi rett ut. Vi klatrer opp en bratt 4-5 meter høy trestige, deretter en kortere stige som ender i en smal åpning som leder til nivået over. Der er lufta frisk og kjølig, og etter et par dype åndedrag går det opp for oss hvor elendig lufta var der nede. Snart kommer vi til der tunellen delte seg da vi kom inn, og vi skjønner at det bare er noen få hundre meter til utgangen. High five til alle sammen. Det passerer en vogn med sekker, skjøvet og trukket av fire arbeidere. Vi følger etter. De sporer naturligvis snart av og må streve i vannet og gjørma med å få ett tonn stein tilbake på sporet. De får det til (hvordan aner jeg ikke) og fortsetter. Men snart er det stopp igjen, og vi blir ledet forbi vogna av guiden som nå virker svært oppsatt på å få oss ut. Grunnen ser vi snart: foran vogna vi gikk bak står det flere vogner, det viser seg å være en hel liten trafikkork. Årsaken er at deler av tunellveggen har rast ut, en diger steinblokk blokkerer sporet, og det er også en svær haug med grus. Vi er ca hundre meter fra inngangen, og arbeiderne står rolige og ser på elendigheten som om det er helt normalt. Vi klatrer over raset og kommer oss ut derfra. Sjelden har vi vært gladere for å se dagslys.

Puh...
Gutta som jobber der nede (det er ingen damer inne i gruvene - enkene etter gruvearbeiderne jobber utenfor) har en utrolig tøff jobb. De er også stolte av jobben de gjør, og kjenner risikoen. Vi trodde de kanskje skulle se på oss som inntrengere og et irritasjonsmoment, men de tok i mot oss med vennlige smil og fortalte villig om hvordan de jobbet. De smilte og lo og virket uberørt av den dårlige lufta og det tunge arbeidet. Man blir imponert og syns synd på dem samtidig.

Etter å ha gått mesteparten av tida krokrygget, slått hjelmen utallige ganger i tunelltaket, etter å ha krøpet og klatret, pustet inn elendig luft, sett på folk som jobber under forferdelige forhold, de fleste av dem med minimalt utstyr og bare et tørkle foran ansiktet i et livsfarlig miljø, var vi sjokkerte og slitne, men også fulle av adrenalin. Det er en paradoksal følelse. Vi hadde pushet personlige grenser og var stolte av det, men tanken på dem som gjør dette hver dag, ga stoltheten en kraftig bismak. Vi stod lettet ute under himmelen, glade for å slippe å jobbe her og lovet oss selv å aldri klage over vår egen jobb igjen.


1 kommentar:

  1. Dæven for en opplevelse, og dæven for en beskrivelse. Dette burde publiseres i et reisemagasin. Prøv å send til Anders Wyller i Vagabond anders@vagabond.no

    SvarSlett