Nicaragua

Et par bilder til fra Galapagos kan man vel spandre på seg før man sier noe om Nicaragua....



En flightless cormorant, finnes bare på Galapagos



En av de som hadde undervannskamera tok dette av en sjøløve.

Kor ska vi reis hen?!?
Vi spekulerte litt på hva vi skulle gjøre etter Galapagos. Vi måtte jo nordover. Nicaragua? Guatemala? Mexico? Hva med USA? Etter å ha diskutert litt fant vi ut at Nicaragua måtte være et bra sted å begynne siste del av turen. Vi kjøpte en bok om mellomamerika til den trofaste Kindelen og dagen etter vi kom tilbake til Guayaquil var det rett på flyet til Managua.

Managua
En merkelig by. Det er ikke noe egentlig sentrum og byen er forfallen og gjengrodd. De fleste gater har ikke noe navn, man orienterer seg etter landemerker. 

Gammel katedral, gammelt sentrum, relativt ny president

Nicaraguanske farger til venstre, FSNLs til høyre, Sandino i midten.

Vi besøkte den gamle sentrum av byen som ble ødelagt av et jordskjelv i 1972. De bygde ikke opp sentrum der etterpå, av sikkerhetshensyn. Det er spøkelsesaktig der, med den gamle katedralen som det ikke er gjort noe med siden skjelvet, en diger plaza tom for folk, og nasjonalmuseet - et ganske trist lite museum, uten besøkende - vi var omtrent de eneste gjestene i bygget. Museet ligger i det gamle regjeringsbygget som nå huser Palacio National de la Cultura. Bygningen ble okkupert av Sandinistene under revolusjonen.

Hilde i fredsparken. Hun ser ut til å tenke noe i retning av at "nå må jammen Managuas ordfører ta seg sammen!"
Legg forresten meke til at hatten er FSNL sine farger!

Like i nærheten ligger fredsparken (Parque de la Paz). Det er et totalt gjengrodd minnesmerke over krigen, her er alle våpnene fra Constras samlet og støpt inn i betong, over 15.000 av dem. I midten står det en rusten stridsvogn, druknet i betong den også. Man kan se rustne geværpiper stikke ut av sementen. Det ser ut som det ikke har vært folk her på 50 år, men minnesmerket er fra 1990. Det skal være et stort vannspeil på anlegget, men det er naturligvis ikke noe vann i det. I de fraflyttede husene i bakgrunnen bor det folk som ikke har annet sted å bo, det man kaller husokkupanter andre steder. Et pussig, småskummelt sted, ikke noe for folk som er ute etter skjønnhet, men likevel verdt et besøk. Man skal visst være litt forsiktig her ute, især når man er rik turist. Vi ble ikke lenge og så ingen andre her, hverken turister eller skumle banditter...

Disse har avfyrt sine siste skudd.

Flere ubrukelige våpen.

Vi tok taxi fra fredsparken til en annen bydel vi ville se. I Managua er taxisjåførene alltid ute etter nye kunder, at de allerede har folk i bilen er ingen hindring for å ta opp flere. Så vi ble sittende i en bil med en dame med en dødsattest i handa, hun ble sluppet av utenfor et sykehus der det var stor stemning med musikk og greier. Hun skulle vel hente et lik eller noe sånt. Sjåføren viste seg å være en spøkefugl som ville vite hvorfor vi hadde valgt Nicaragua som vårt siste stoppested i verden, i og med at den samme verden ville gå under dagen etter. Det var jo 20. mai, og Camping hadde spådd det han hadde spådd.... Sjåføren kunne fortelle at mange Nicaraguanere hadde tro på undergangen - de er jo svært overtroiske, slo han fast. Han kjørte oss gjennom det svarte markedet, en del av et stort marked der en ivrig banditt kan få tak i alt han trenger til sin kriminelle virksomhet, alt fra dop til gønnere. Og her holder politiet til sa han og pekte. Og ristet litt på hodet. "Hold på solbrillene!" sa han til Stig som satt i forsetet med vinduet nedrullet. "De kan fort bli borte." Og så lo han litt igjen. Mens vi satt å så ut av vinduet (med et godt grep om brillene) fikk vi ikke øye på noe der ute som fikk oss til å tvile på sannhetsgehalten i det han fortalte.

Vi besøkte også en park, der restene av et beryktet fengsel der folk ble torturert står. Det er i det hele tatt mye fersk krigshistorie her i landet. 

Den andre kvelden gikk vi et stykke fra hotellet for å finne en restaurant, og etter å ha spist for ikkenopenger på et sted på gata havnet vi på en pub i nærheten. Der var det utelukkende menn, med unntak av Hilde og bardama. Det var fredagskveld, og gutta bøttet ned litersflaske på litersflaske med øl før de vaklet ut og satte seg på mopedene sine og freste avgårde, forhåpentligvis hjemover.

Vi tilbrakte bare et par dager i Managua. Det er en by man trenger assistanse for å kunne finne ut av, tror vi.

Granada
Det bor bare litt over 5 millioner mennesker i Nicaragua, og siden nesten 2 av dem bor i Managua blir de andre byene i landet mye mindre. Granada er derfor mye mindre og mye hyggeligere. Og mye mer turistifisert naturligvis.

Hovedbargata i Granada

Etter de enorme avstandene i Sør-amerika er det herlig at bussturen fra Managua til Granada bare tar 1 times tid eller så. På veien ser vi at nesten hver eneste telefonstolpe og baksiden av de fleste veiskilt er malt med FSNLs farger. Hvis det finnes opposisjon har de langt mindre budsjett til maling, og / eller langt færre frivillige som maler langs veien. (Veiene i Nicaragua er ellers overraskende gode. Det var den forrige regjeringen som satset tungt på infrastruktur.) Som kontrast til det svarte og røde i FSNL er Ortegas plakater holdt i spenstig sjokkrosa, gjerne med slagordet "Cristiana, socialista, solidaria". Kristendom først, altså. Ikke dårlig av en gammel ateist som Ortega. Han gjør tydeligvis hva som helst for å sanke stemmer.

Den første personen som snakker til oss på torget i Granada lurer selvsagt på om vil vil ha weed eller coke, men når vi avslår dette tilbyr han seg å vise oss et OK hotell i stedet. Og hotellet er virkelig bra, og billig, så der bosetter vi oss.

Granada er en fin, liten by å tilbringe noen dager i. Det er ikke langt fra sentrum ned til Lago Nicaragua, der man kan se folk bade med mye klær. Det er skjorter og lange shorts så langt øyet rekker!

Man kan reise rundt til nabobyene, og lokalbussen koster nesten ingenting, men man bør ha god tid. Vi besøkte nabobyen Masaya, bare 16 km unna - turen tok en time! Ikke rart når bussen (de bruker avlagte skolebusser fra USA her også) stopper hver 20 meter for å plukke opp passasjerer.

Et opptog må man jo ha, om man må bruke unger som engler! Fra Masaya.

I hovedgata i Granada ligger restaurantene tett, og det er fint å sitte ute i varmen og ta seg en Cuba Libre eller lignende. Det eneste som blir litt irriterende etter en stund er alle selgerne som prøver å selge malerier, solbriller, leirgjøker, keramikk, hengekøyer, sigarer, sjokolade, sigaretter, sukkertøy, figurer flettet av palmeblader og alt mulig annet og som aldri blir lei av å spørre om man ikke vil ha noe NÅ da. Det er også noen tiggere, men de fleste har noe å selge. Hilde mener også å legge merke til at de de yngste guttene som selger sigaretter har en litt ekkel tendens til å TA på Stig, kombinert med at man ser en del enslige, eldre menn som sitter rundt omkring og drikker får man en uggen følelse...

Ometepe

Stranda ved hotellet, den ikke-aktive vulkanen i bakgrunnen.

Etter noen dager drar vi til øya Ometepe som er laget av to vulkaner og ligger i Lago Nicaragua. Den ene vulkanen er forsatt aktiv, men har ikke hatt noe utbrudd å snakke om siden 1957, men man kan se at grunnen man står på er bygd opp av lag på lag av aske etter tidligere utbrudd i skjæringene der veien går. Man kan naturligvis bestige vulkanene, men det var det for varmt til at vi gadd. I stedet så vi på dem, fra badestranda. Badeferie i Lago Nicaragua - det går fint an. Det er et fint sted, men det ble litt varmt og klamt, og litt lite vind, så etter et par netter der dro vi ut til Stillehavet igjen, til San Juan del Sur.

San Juan del Sur

Søt, liten blå kirke i San Juan del Sur.

Det viser seg at strandferie i Nicaragua er helt topp. Her kan man sitte på en fluktstol på stranden, utenfor en av de beste restaurantene i byen og bli oppvartet av kelnere i det som ligner mest på en seileruniform. De kommer gjerne med en Toña (øl) til 6 kroner. Eller et glass hvitvin til 20. Senere kan man kjøpe seg en hummermiddag til 75 kroner. Det er, hvis noen har tungt for det, svært billig i Nicaragua, San Juan del Sur er blandt de dyreste stedene. Det ble en del hummer, Mahi Mahi og annen sjømat, latskap og Flor de Caña (Nicaraguansk rom - man kjøper Servico completo; En halv flaske rom, en boks cola, en skål oppskåret lime og en bøtte is. Det koster ca 40 kroner.) Men det ble også litt løping langs stranda og muskelbruk mot velvoksne bølger...

Lunsj. Det er hvivin i glassene...

Leon


Lokale helter.



Men man kan jo ikke sitte på stranda hele livet og etter noen dager er det off to Leon. Dette er motstykket til Granada - de har en langvarig konkurranse gående. Granada er den striglede, konservative byen, mens Leon er Sandinista og Ortega - område. Leon er røffere, fattigere. De er opptatt av heltene sine, det er en god del veggmalerier og minnesmerker over dem i byen.

Hmmm... dette kan da umulig være rett adresse...

I nærheten ligger Cerro Negro,  den yngste vulkanen i sentral-amerika. Den hadde utbrudd sist i 1999, og blir overvåket. Nå kan man gå tur på den, også nede i krateret, og skli ned den ene siden på primitive ake- eller ståbrett. Det måtte vi selvsagt gjøre. En tur på motorsykler fra Leon sentrum ut til vulkanen tar ca 45 minutter og går man fort, bestiger man vulkanen på en 30-35 minutter. Vi somlet rundt og tok noen bilder nede i krateret, så vi brukte over 40.

"E det det DÆR du kaille en aktiv vulkan???" Observatoriet er "utedoen" på kraterkanten.

Og så kan man frese nedover på brettet sitt! Stig tenkte han ikke skulle DEBUTERE stående på brett under disse forholdene: Dritbratt vulkan, elendig utstyr, stein i stedet for snø - så han satte seg på et akebrett, mens Hilde derimot skulle kjøre ned stående. Den vulkanske sanda og småsteinen gir ovveraskende god glid under tørre forhold og Stig skled ned bakken litt fortere enn han hadde tenkt. Plutselig var det over, og han nede, kølsvart overalt med vulkansk sand i munnen, øynene og ørene etter å ha bremset litt for mye. Mitt råd til noen som vil prøve: Ikke brems, gi gass! Hilde kom etter på ståbrett, ramlet mye (se utsyrsbildet), men hadde et stort glis da hun kom ned.

Klare for nedfart, med tipp topp utstyr. Hilde hadde til og med to høyrehansker. Det blir ikke bedre enn det.

Kraterspaserturen og nedfarten var bare moro, mens transporten til og fra vulkanen var litt spennende. Som passasjerer på to litt for små motorsykler, Stig med hjelm som var mest symbolsk og Hilde uten (hvis dere hadde sett hjelmene ville dere forstått), suste vi i 45 minutter på sand og grus gjennom landsbygda rundt Leon. Det er ganske mye sand, svart sand, på veiene og man må jobbe litt for å holde sykkelen på rett kurs. Dessuten møtte vi flere oksekjerrer, flokker med kyr, griser og sånt som kan vise seg å være formidable hindringer for en liten motorsykkel. Det er enkle kår der ute. Husene er små, det er mye bølgeblikktak. Men naturen er fin og frodig, og det ser ut til at man ikke har noen problemer med å få ting til å gro.

Våre gutter, med framkomstmidler.

I morgen, 5/6 fra vårt ståsted, drar vi videre til Esteli, fortsatt i Nicaragua. Deretter Honduras!

Galapagos

Etter hele 11 late dager i Mancora tok vi buss til Guayaquil i Ecuador, der vi skulle dra på 8-dagers tur til Galapagos. Man merker det når man har kjøpt noe dyrt. Vi ble holdt i handa fra hotelldøra og fram til sikkerhetskontrollen på flyplassen, og etter 1 time og 45 minutters flytur rett vest ble vi møtt igjen på den bittelille flyplassen på Santa Cruz og kjørt i buss til båten. Båten vi var så heldige å få til nesten halv pris var "Mary Anne" en motorseiler på ca 65 meter, med 22 andre passasjerer og ca. 10 i mannskap.

Mary Anne

For oss var dette en skikkelig luksustilværelse med lugar med køyeseng (og det må presiseres at det er en dobbeltseng nederst, enkeltseng øverst med koøye over vann), aircondition, eget bad med bedre trøkk i dusjen en mange av hotellene vi har vært på og varmt vann døgnet rundt. Sengene ble redd opp hver dag. Det var tre måldtider om dagen, frokostbuffet, 3-retters lunsj og 3-retters middag hver dag, uten at de gjentok seg, ferske og gode råvarer tilberedt av dyktig kokk. Og snacks, når vi kom tilbake til båten etter dagens økter på land eller til vanns, sånn for ikke å sulte ihjel før lunsj eller middag. Alt dette severt av et svært hyggelig crew. Båten hadde også en bar, dersom man skulle bli tørst på kveldsparten. Men noe festing var man stort sett for sliten til, programmet var tett. Vi ble vekket 6:30 hver dag (kl 5 den siste dagen!), frokost fra 7, og i lettbåten kl 8. Det var to økter med turer pr dag, hver dag på en ny øy. Alle ombord snakket om hvor billig de hadde fått turen, det viste seg at en chartergruppe hadde avbestilt og det gjorde at Mary Anne var på billigsalg. Flaks!

Første dag var det bare en kort tur fra ankerplassen gikk vi i land på første øy. Og vi var knapt kommet i land før guiden Marcello peker ut dyrelivet. Det tar en stund før man blir vant med at man kommer så nærme svære iguanaer og digre fugler uten at de rømmer. De ser ikke ut til å bry seg om oss i det hele tatt. Dyra ser på mennesker som en ufarlig art som ikke konkurrerer om noe med dem, og ignorerer derfor stort sett folk.

I love boobies! Blufooted boobies.

Man kommer tett på fregattfuglene også.

Dagen etter dro vil til Puerto Ayora, den største byen på Galapagos med over 10.000 innbyggere, og besøkte Charles Darwin Research Station. Der så vi på hvordan de jobber med landskilpadder og besøkte Lonesome George, den siste av sitt slag, som de prøver å krysse med noen andre skilpadder - foreløpig uten hell.

Hilde hilser på skilpadde. Ikke Lonesome George.

Etterpå dro vil til skogs for å se om vi kunne få øye på noen skilpadder i det fri. Det kunne vi! Fabelaktige greier.

 Boobie / iguana staredown competition

Og det er så mye å berette. Variasjonen fra øy til øy, albatrosser, øgler...  Det er overveldende og vanskelig å beskrive.

Albatrosser, overalt. De hadde egg å passe på. Enkelte stod nærmest i veien på stien.

Om ettermiddagen var det første snorkling. Hilde var heldig nok til å svømme med sjøløver, Stig så ingen. Men rikelig med fisk. Og svære havskilpadder. Senere også hai, større enn ham selv, det fikk ikke Hilde øye på. Vi hadde ikke undervannskamera - der får bli neste gang!

Og slik var det hver dag. Dager fulle av opplevelser med dyreliv over og under vann. Besøk på enorme lavasletter der det ikke vokser annet enn noen få pionerplanter. Gode måltider og seiling til neste øy om kvelden og natta. Man er heldig som har fått oppleve dette.

Grim, en saltvannsiguan.

Grom, en slektning av Grim, men som holdt seg på land.

Golden stingrays.

En frøken går en tur på stien

Familen til Grim

Lazy?

Åhhh, disse sjøløvene er så skvetne!

Et ganske fint bilde av en fugl

Etter å ha fisket hele natta trenger man å hvile.

Hilde er ikke redd for løver

For alle som har råd: Reis til Galapagos! Det er uforglemmelig. De legger om systemet for besøkende nå, og snart kan man kjøpe 15-dagers turer. Det høres lenge ut med to uker, men vi kunne godt tenke oss å holde på en uke til etter å ha vært ute i 8. Det selges fortsatt 4/5 dagers turer, men det er for kort, og man angrer om man tar en sånn. God tur!

Semana santa i Huancayo

Arequipa
Arequipa har vi besøkt før, så der ble vi ikke lenge. Men lenge nok til å gjøre følgende observasjon - vi satt og forfrisket oss litt på taket til en restaurant med utsikt mot den sentrale plazaen. Der drev man og rigget til for påskefeiringen. Det ble hengt opp dekorasjoner, og man hadde montert opp digre høyttalere utenfor katedralen. Over disse høyttalerne kom det kirkemusikk, og innimellom kom det en mannsstemme, så mild, så mild som en sommerbris på jentekinn. Stemmen la ut om religiøse greier, Jesus og alt det er. Innemellom dette, kom lydene av hammerslag, høyt og gjennomtrengende, akkompagnert av smertestønn. Auuuu... Åhhhh. etc. De kjørte jaggu meg et opptak av oppspikringa av guden sin over høyttaleranlegget, så det gjallet over plazaen! Med ca 10 minutters mellomrom kunne man høre dette og se for seg scenen. De er helsprø, disse romerne som Obelix pleide å si.

Tog
For å ha noe å gjøre i påska dro vi til Huancayo i Valle del Mantaro, et bredt dalføre i den sentrale delen av Andes, øst for Lima. For å komme seg dit tar man naturligvis toget, ikke fordi det er den raskeste måten å reise på, bussen tar bare halvparten av tida, men fordi toglinja er den høyestliggende i verden. (Bortsett fra Kinas nyvinninger i Tibet, men den linja er så moderne at det er nærmest for juks å regne.) Toget til Huancayo er derimot en klassiker. Den tok 40 år å bygge, ble ferdig i 1908 og går fra Lima, ved havnivå opp til det høyeste punktet på 4781 moh. For å komme seg helt opp dit er det flere sikksakk-kjøringer opp fjellsidene, og det er bruer over dype gjel.

I en sikksakk-kjøring. Vi kjører på sakklinja, sikklinja sees nede til høyre.

Det fører naturligvis til mye imponerende utsikt. Men linja er svært sliten. Toget humper og hakker av gårde og går ikke særlig fort. Når det klatres går toget i 9 meter i miunttet! Turen tok 14 timer hver vei - i overkant lang tid. Bussen bruker bare 6-7 timer på samme turen. Vår klasse ble kalt "Classico" - dvs 2. klasse og det var trangt. Hvordan de har det på "Turistico" (1. klasse) aner vi ikke - klasseskillet er strengt. Men det koster 170 soles mer (240 kr) og vi betaler 200 soles, så det må vel være adskillig bedre. Toget går annenhver uke mellom april og desember. Vi tok årets første tur, og av en eller annen grunn solgte de ikke enveisbilletter. Vårt råd til andre som har lyst til å ta denne turen er helt klart å ta buss tilbake, eller 1. klasse (hvordan det nå enn er der) begge veier. 28 timer i trange seter på "Classico" er i overkant. Heldigvis hadde vi et tomannssete hver på turen tilbake fordi de som satt ved siden av oss spanderte på seg buss.

Det er ikke bare-bare å reise fra havnivå til nesten 5000 moh., folk merket stigninga. Det fløy sykepleiere fram og tilbake i togkorridoren med oksygenflasker til de som ikke tålte høyden så godt. Det var et par stykker i vår vogn som ikke klarte å holde lunsjen nede, og det måtte tørkes oppkast. Men vi, som er stappfulle av høydetrening, merket ikke stort.

Ripoff..
Vi kjøpte en ganske dyr pakketur, og føler oss ørlitegranne lurt for hotellet vi bodde på hadde omtrent INGEN av de fasilitetene de lovte:
Sentral beliggenhet? Nei, nylig flyttet til utkanten av byen, 45 minutter å gå.
Varmt vann i dusjen? Nei, dusjen på vårt rom virket ikke (ble reparert etter hvert, men likevel)
WiFi? Nei, funket ikke.
Komfortabelt: Vel- madrassene var ligget omtrenet flate.
Rent: Sånn passe.
Velkomstdrink og middag på typisk peruviansk spisested med musikk og folkoredans? Tja, bare hvis ravioli og lasagna er typisk peruviansk. Folkoren var kanskje ektere enn normalt, ettersom de betalte danserne i folkedrakter var ferdige da vi kom og gjestene hadde overtatt dansinga.
Taxi ned til byen kl 04:45 for å se på opptoget og fyrverkeriet? Nei, den kom ikke... men det er jo Peru.

Steinpark

Inkludert i pakken var et par turer med guide rundt omkring i dalen. Første dag besøkte vi en park der alle dekorasjoner er bygd i stein. Der var det fint å ha en guide som kunne fortelle om hva de ulike statuene og steingreiene skulle symoblisere, samt om plantene i parken. Hele parken var symbolmettet.

Siden besøkte vi håndarbeidere av ulike slag, bl.a noen som lagde ting av kalabasser. Flinke folk. Lunsjen var stilig, mat fra pancha manca (jordovn). De varmer opp steiner i et bål (steinene må være hentet i et elveleie ellers sprekker de i varmen, påstås det) og legger matvarer lagvis inn i en "ovn" bygd av murstein, med disse varme steinene innimellom. Kjøtt nederst og grønnsaker på toppen - så dekkes ovnen med papp og tøykleder og man lar det stå i en times tid, Kjøttet blir saftig og fint inni der.

Fra jordovn, rett på tallerkener

Dagen etter dro vi først til et dyremarked. Her selger de alt fra kyr til kyllinger. Man kan få kjøpt en voksen (levende) sau for 200-400 kr, et lam for ca 80-100. Man kunne også få kjøpt sauekjøtt - blodfreskt - det var et utendørs slakteanlegg på markedet. Her avlivet man sauene ved å kutte halspulsåren. Så skar de hodet av dem - det gikk til å koke suppe på. De brant av ulla, akkurat som når nordmenn lager smalahove. Ikke noe for vegetarianere og folk som ikke tåler blod, dette. Ved siden av slaktebenkene lå det flere sauer og ventet på tur. De var bundet på alle fire føtter og pustet meget fort. Stakkars jævler.

Saueslakt

Deretter kjørte vi rundt omkring i dalen og så på gamle ruiner (en god del pre Inka), ble forklart hva vi så av vår utmerkede guide, mens vi beundret utsikten. Flott dal. Lysende sti var aktiv heromkring for ikke så veldig lenge siden, de er heldigvis ikke å se lenger.

Vi besøkte også et kors som biter. Dvs, spanjolene fikk overbevist de lokale folkene om at dette korset faktisk var magisk og kunne snakke. Så man slepte kriminelle og andre utskudd ( i spanjolenes øyne ) fram foran dette korset og fyren som hadde gjemt seg i hulrommet under, avsa dom over stakkaren (derav "korset som biter"). Til stor forundring for de (unektelig litt lettlurte) urinnvånerne. Da svindelen ble avslørt ble de naturlig nok litt sure. Det virkelig pussige er  at dette korset tilbes den dag i dag, på tross av denne historien. Folk kommer til korset og tenner et lys. Så må de sitte der (man kan få leid stoler, naturligvis) helt til lyset har brent ned, for da kommer det man ber om til å gå i oppfylelse. De har tydeligvis ikke lært stort av historien.

Venter på at lyset skal brenne ned ved korset som biter.

Jesuskake!
På søndag skulle vi ta toget hjem kl 07:00, det er påskemorgen og det skal naturligvis feires. Det er fest hele natta og sånn i 5-tia er det fyrverkeri. Dette ville vi se og bestilte en taxi via hotellet. Denne kom så klart ikke, så fyrverkeriet endte vi opp med å se det på flere kilometers avstand. Men vi kom oss ned til byen i tide for å se på opptoget. På langfredag så vi Jesus bli båret omkring inne i en glasskiste, med masse roser på. Det var sørgemusikk, og trist stemning. Nå på søndag er han tilbake, i oppreist stilling på toppen av det som mest ligner en... flere etasjers bløtkake. Jesuskaka paraderes rundt i sentrum, mens siste rest av fyrverkeriet går i lufta. Jesusen på toppen av kaka kan beveges littegran, vris hit og dit og riste litt på seg, og disse effektene blir brukt til stor applaus fra den imponerende tallrike menneskemengden som hadde møtt fram når Jesuskaka møter Jomfru Maria-plattformen. Det er et morsomt syn for oss ateister. Folk påstar i fullt alvor at det er VI som er rare!

Maria oppdager at sønnen er blitt bløtkakedekorasjon.

Folk var ute hele natta, det var unger og gamlinger, noen var dritings, men de var i klart mindretall. Mat kunne man få kjøpt i telt i en sidegate, Hilde kjøpte seg litt marsvin uten å bli imponert.

Valg
Ellers kan vi melde at av presidentkandidatene er det helt klart Keiko som har brukt mest penger på maling i valgkampanjen. "Keiko Presidente 2011" står malt i knalloransje på annenhver murvegg. Vi prøver å forklare noen hvorfor vi syns det er morsomt, men det er litt vanskelig å få dem til å forstå. "Keiko was a killer whale that died in a Norwegian fjord!" går liksom ikke inn. "One of our politicians suggested making meatballs of the dead whale and call them Keikocakes!" blir heller ikke ansett som morsomt. De vi snakker med om valget mener det har gått helt galt, og at av kandidatene som var med i utgangspunktet er de to verste igjen. Pest eller kolera. Keiko er de velståendes kandidat, mens Ollanta er fattigfolkets favoritt. Keiko er dattera til ekspresidenten som sitter i fengsel (antagelig ikke lenge hvis hun vinner, sier man her), mens Ollanta er militær og imponert over Chavez' fremgang i Venezuela. Vi får se hvordan det går.

Bingo!
Etter noen dager i Lima dro vi videre til Mancora. Vi tok Cruz del Sur - bussen fra Lima, det beste buss-selskapet i Peru. Turen tar ca 18 timer. Du vet du på en bra buss når det arrangeres BINGO om morgenen. Bussbingo! I Argentina kan du vinne vin, mens i Peru vinner man bussbilletter. Bingo er en kjempemessig øvelse på spanske tall for Stig og det ble skikkelig skummelt når han fikk bingo først! Var alle tallene riktige? Kunne det være mulig? Stig turte ikke gå opp i andre etasje og snakke med bingodama, så det måtte Hilde gjøre. Utrolig nok stemte alt. Premien var en returbillett til Lima, men dit skal ikke vi, så i stedet ble en ung backpacker meget glad for å få gratis tilbaketur til Lima. Bingo!

Mancora
Mancora er en fiskerlandsby med en endeløs sandstrand mot Stillehavet, der man finner noen små bambusrestauranter som blir til små nattklubber om kvelden. Langs stranda nord og sør for sentrum ligger små hoteller, gjerne med egen restaurant. Hit kommer Peruvianerne for å feste, men nå er sesongen akkurat slutt. Det betyr at prisene på overnatting nærmest halveres og vi kan leve i billig luksus, samtidig som været forsatt er topp, det er klarvær og sol, men ikke for varmt og det er alltid en frisk bris på stranda som feier varmen unna. Deler av denne teksten skrives i en fluktstol på stranda, med en langspils innpakket i et vått håndkle ved siden av, mens forfatteren ser utover det endeløse Stillehavet for inspirasjon. Det er ikke noe å finne der ute. Man må jobbe i stedet, skrive med fingrene... Vi jobber med brunfargen og gjør oss klar for Galapagos.

It's a tough job, but somebody's got to do it.

The Most Dangerous Road in the World

Dette er Yungasveien: Fra La Cumbre i fjellene over La Paz ned til Yolosa, i dalbunnen. Det er langt fra toppen til bunnen, på flere måter enn én. Veien starter på 4.700 moh og ender på 1.200. De 3.500 høydemeterne tilbakelegges på ca 63 kilometer. Det er kaldt oppe på toppen og subtrobisk i bunnen. Store deler av den gamle delen av veien ligger som en hylle i fjellveggen, sånn ca 3,5 meter bred i snitt. Over kanten til venstre når man kjører nedover er det fritt fall på minst 500 meter mesteparten av tida. Til høyre er det bratte fjellsida. Det finnes ikke autovern -eller, joda - det er kanskje 20 meter autovern til sammen. Et sted er det flere fossefall som faller rett ned på veien, kanskje for å gjøre det litt mer spektakulært.

I Bolivia er det høyrekjøring, untatt på denne veien. Her kjører man på venstre side, fordi det er der stupet er. Det virker kanskje litt kontraintuitivt, men som sjåfør vil du vite nøyaktig hvor du har hjulene når du skal passere motgående trafikk, og det får du vite ved å se ut av vinduet på førersiden. Men det gjelder selvsagt bare der det er plass for to kjøretøy å møtes. Mange steder er det for trangt, og en av bilene (bussene, lastebilene!) må rygge, en livsfarlig manøver på denne veien.
Den er offisielt den farligste veien i verden, bygd på 30-tallet (av fanger, visstnok, dette var under krigen mot Paraguay), har den krevd mellom to- og trehundre liv i året. Veien var i mange år hovedvei. Men nå dør det ikke så mange her lenger siden man har bygd en ny, asfaltert, bred og fin vei i en annen fjellside. Det er dermed nesten ikke trafikk på gammelveien lenger, bortsett fra de som syns det er en god investering å risikere livet for å spare en halv times kjøretid. Og selvsagt turistene på sykkel, med følgebilene deres. For dette er en av de store attraksjonene for spenningssøkere i La Paz regionen - å sykle ned denne veien.


Logo i regn

Det høres spennende ut, eller hva? Dette måtte prøves, vi kjøpte en tur med Gravity Assisted Mountain Biking. Det er det dyreste firmaet i La Paz, men det sa de fra om straks vi spurte, og forklarte hva man fikk for pengene: Erfaring - det var de som startet denne businessen for 13 år siden, bedre utstyr, færre i gruppa, gode guider. Det kunne vi se selv da vi kom på veien - det var mange som syklet rundt på temmelig ordinære offroadere, i store grupper. Vi var bare fem og hadde fete, fulldempede mountainbikes ment for nedoverbakkekjøring. Syklene veide over 20 kilo, dekkene var de bredeste vi har sett og det var naturligvis skivebrems både foran og bak. Prisen på ca 550 kroner inkulderte guider, brødskiver underveis, vann, en T-skjorte, lunsj og en øl når (hvis) vi kom levende ned, samt 2,5 timers kjøretur tilbake til La Paz. På nyveien.

Vi undertegnet en kontrakt om at vi tok ansvaret, kjente risikoen og hadde forsikring og ble informert om at dersom det ikke har vært jordskred i det siste ville følgebilen være med oss hele veien ned. (Jordskred? Joda, det har visst vært noen leie jordskred nylig, det har jo regnet så mye. Men veien skulle være ryddet nå, så med mindre det raser om natta skulle det ikke være noe problem!)

Vi startet fra La Paz sentrum i halv åttetia om morgenen og ble kjørt opp til en parkeringsplass på fjellet der turen skulle starte. 45 minutter kjøretid, tid til å bli litt kjent med Clinton, guiden fra New Zealand. Han var en erfaren syklist, hadde vært profesjonell, men var en fersking på dødsveien. Han hadde syklet ned veien 14 ganger før. Litt lite? Den andre guiden, Christain, var lokal, av den tause sorten, og hadde glemt hvor mange (hundre) ganger han hadde gjort det. Etter utdeling av utstyr, justering av sykkel og en liten sikkerhetsinstruksjon legger vi i vei. De to guidene legger seg hhv forrerst og bakerst i gruppa. De to første mila er på asfalt, og det er bare moro - autovern og greier og bare nedoverbakke! Vi ruller så fort vi klarer. Utsikten er storslått.

Asfalt!

Etter noen kilometer gjør vi første stopp, og guidene peker ut et ferkst minibussvrak nede i ura. Teorien er at sjåføren sovnet på vei opp. Etter å ha forsert alle de skumle delene av veien kjørte han utfor på et helt unødvendig sted.

Rett nedi der kan man se et vrak...

Vi ruller videre, så fort vi klarer. Etter en stund passer vi et politi-sjekkpunkt. De er ute etter kokain, og utstyr og kjemikaler til å lage kokain med. Men de er vant til sykkelturister, og vi bare spaserer rett igjennom, og dundrer videre med instruksjoner om å stoppe ved tunnelen. Etter at en fransk jente syklet rett i tunnelveggen av en eller annen grunn, har de begynt å sykle rundt i stedet. Det er rester av gammelveien som går utenfor tunnelen, så det er vårt første møte med den.

Ting du ikke bør ha med i bagasjen

På dette tidspunkt hadde det begynt å regne, og vi kunne ikke ha med kameraet lenger. Alle påfølgende bilder er tatt av Christian.Rett bak tunnelen betaler vi inngangspenger, 25 bolivianos som skal gå til - eh.. vedlikehold. Nå følger et strekk på 8 km som ikke bare er nedoverbakke, og siden syklene egner seg dårlig til oppoverbakke, og det regner, stables syklene på taket og vi inn i jeepen og vi blir kjørt opp bakken. Øverst kommer vi til et kryss - nyveien til venstre, gammelveien til høyre. Her starter grusen på ordentlig.

Gutta fra Gravity sjekker syklene en gang til, og gir en ny runde instruksjoner. Det er venstrekjøring (som beskrevet over), hold så mye til venstre som mulig. Hvis vi møter trafikk - hold til venstre! Selv om det er stupet som er på den siden. Vi får også beskjed om å øve på å gå av sykkelen på høyre side. Lurt, for da blir man ikke klemt utfor stupet sammen med sykkelen om noen som kommer bakfra skulle skumpe borti.... ( Det er ikke så lett å gå av sykkelen på høyre side (hvis du ikke er venstrehendt), bare prøv!) Møter vi trafikk der det er svært smalt: Gå av sykkelen (på høyre side!) og vent til kjøretøyet har passert. Flere råd: Ikke brems for hardt (vi BURDE ha gjort oss kjent med de knallharde bremsene på den asfalterte delen av veien...) Hindringer, som større steiner, bør man kjøre rett over hvis man ikke kan unngå dem. Av og til kan det lønne seg å bare slippe bremsene og la sykkelen ta seg gjennom det som er i veien (løs grus, sølepytter, små elver) på egen hånd. Vær forsiktige og ikke sykle fortere enn dere synes er behagelig, det er ikke en konkurranse!

Og så begynner den skumle delen av veien. Det er en humpete grusvei, den er maks 3 meter bred, det regner, og tåka er så tett at man mer aner enn ser stupet 1 meter eller så til venstre for forhjulet. Kroppen spenner seg litt. Det er løs grus på veien, det er noen knyttnevestore steiner også, og de vil vi skal sykle på VENSTRE side? Selv om de sier dette er det beste sporet (og det er det) går det ikke så fort de første hundre meterne. Etter en stund stopper vi for å hente inn pusten og snakke litt. Her det faktisk autovern, det er en fraflyttet landsby vi stoppet ved. Da nyveien ble bygd forsvant livsgrunnlaget for landsbyen - ingen stopper der lenger. Men autovernet står der fremdeles - alle 10 meterne av det. Etter autovernet fortsetter veien og her er det den smaleste biten vi har sett så langt. Det er et strekk på kanskje 100 meter der det bare er plass til ett kjøretøy, og det er ikke engang en liten gresskant til stupet - veien bare smuldrer bort. Vi syklet på høyre side, uansett hva guidene sa...

Første stopp på grusveien. Legg merke til autovern!

Guidene tar bilder og videosnutter underveis, så Christian satte avgårde i forveien, slik at han kunne stille seg opp på et monument over noen opposisjonspolitikere som ble skutt og kastet utfor stupet under en av Bolivias mer turbulente perioder, og filme oss derfra når vi kom syklende. Vi lurte selvsagt på hvorfor man fant det nødvendig å skyte disse politikerne før de ble kastet utfor, men det er vel bare et spørsmål om grundighet.

Litt smalt.

Følgebilen i "postcard curve"

Det er merkelig - etter en stund blir man vant til situasjonen. Man oppdager at det ikke er vanskelig og at sykkelen er meget solid og klarer alle hindringer uten problemer. Det gjelder bare å slappe av og late som det er en helt vanlig sykkeltur i nedoverbakke. En gang innimellom stopper guidene oss ved spesielle utsiktspunkt (vi så ikke så veldig mye i tåka) og vi snakker litt om veien framover og det lages en ny videosnutt. Vi begynte å gasse litt på etter hvert, slipper bremsene og bygger opp litt fart. Vi blir advart om akkurat det - "we call this strecht of the road 'collarbone alley'" sa Clinton. Her begynner folk å bli litt vel sikre på egne ferdigheter på sykkelen.

Det er satt opp noen kors her og der langs veien. Det er naturligvis minnesmerker over folk som har gått over kanten. Man har fjernet flere hundre av dem etter at turistindustrien begynte for 13 år siden, antagelig fordi man trodde det ville virke negativt på turistene.

Veien byr på et par utfordringer til. Det var flere jordras som var kommet ned den stupbratte fjellsida. Et av dem var såpass stort, (og kanskje 50-60 m bredt), at det hadde lagd en helt ny sving på veien, og selve veibanen var bare gravd ut i sida på raset, antagelig med håndmakt. Det var naturligvis bare plass til ett kjøretøy i gangen, og akkurat over her fikk man litt ekstra adrenalin i kroppen...

Det raser litt ut, av og til...

Og så var det San Juan-fossefallene, ett kunne man sykle bak, men resten  måtte man rett gjennom, eller til venstre for. Og venstre der er ... stupet, ja. Ikke så veldig store fossefall, men man blir da våt.

Foss...

Men etter hvert går det fortere, veien blir litt bedre, sporet til venstre er nesten steinfritt og stupet av og til flere meter unna. Og SÅ kommer vi ut av tåka og ser hva vi har gått glipp av, utsiktsmessig. Jeg vil gjøre turen igjen, i godvær! Vi sykler mot bunnen, det er selvsagt noen avgrunner å passere, men nå er vi så blaserte at det ikke er noe problem. En ganske stri elv måtte krysses og så var vi framme ved pilsen og lunsjen. Og en varm dusj!

Endelig litt utsikt. Stripa man ser i svingen er etter en taxi som kjørte utfor 2. juledag. Bare beinbrudd, utrolig nok.

Dette er en tur vi virkelig anbefaler. 63 kilometer nedoverbakke! Det er dritgøy (og litt nifst). Turen er ikke for de mest lettskremte, men er overhodet ikke uoverkommelig. Man bør kunne sykle, og helst ha vært borti grusvei før. De mest klossete (og de overmodige) bør kanskje holde seg hjemme, det er stadig ulykker, de fleste er bare sprukne lepper og blåmerker i stoltheten, men det ramler en turist over kanten en sjelden gang. Folk med konsentrasjonsvansker bør holde seg unna. Du bør ikke tenke på noe annet mens du rister nedover denne veien. Vi anbefaler også at man sjekker utstyret hos turoperatøren. Gravity er dyrest, men har godt utstyr. Det er mange andre selskap i La Paz, noen av dem MYE billigere, men de tilbyr antagelig de ordinære offroadere vi så på veien, og er kanskje 20-30 i gruppa. Vi synes det er lurt å invistere noen hundrelapper ekstra, det er tross alt en tur med en viss risiko.

Som vanlig er det særdeles fint å være turist og ikke MÅTTE kjøre denne veien når man skal et sted. Men heldigvis er det ingen som må lenger etter nyveien kom. Det er også en av grunnene til at man kan ta denne turen med god samvittighet - veien er stort sett bare en turistvei nå, og man er dermed ikke en kikker til allverdens forferdelige ulykker.

For å se bedre bilder av veien enn de som finnes her er det bare å google. Det finnes masse skriverier om veien. Top Gear gutta har også vært der og laget en svært dramatisk video...