San Blas - Bountyreklame!

Etter å ha kjørt i tre timer fra Panama City og bare stoppet for å plukke opp tre svære blokker med is som skulle funke som kjøleskap i seilbåten, der den siste timen var som å kjøre berg- og dalbane og alle passasjerene ble småkvalme, kommer vi ned til kysten på atlanterhavsiden ved San Blas-arkipelet. Vi blir hentet i en båt, åtte av oss og pluss isen. En times tur med motorbåt og vi kommer fram til seilbåten vi skal bo på i noen dager. Ombord er eierne (et tyrkisk par) og skipskatten Gatito. Båten ligger ankret mellom to øyer med et utseende som man bare ser i reklamefilmer og tegneserier om folk strandet på øde øyer. Øyene ligger i bassengblått vann, er omgitt av sandstrender, rager 1 meter over vannet og er dekket av palmer. Vel var det flott i Bocas del Toro, men dette er nesten for mye av det gode. De små øyene, glassklart vann, korallrev, solskinn, seilbåter for anker... utrolig. Det er 378 øyer i arkipelet, bare 49 er bebodd.

San Blas i solnedgang...

Det er lite besøkende her ute siden øyene er utenfor allfarvei. Det er noen seilbåter, motorseilere og en og annen motorcruiser. Noen av dem frakter passasjerer. På denne tida av året går det så vidt vi kan se to-tre båter i uka mellom San Blas og Cartagena, de tar 6-10 passasjerer hver. Det er altså ikke oversvømt med turister her. Vi 8 hadde f.eks en hel øy for oss selv - hvis vi ikke teller med familien som bodde der.

Kapteinen forbereder
konkyliegrillen
til hummergrilling

Jeg og Hilde var de eldste passasjerene med på turen. Det er jo en skummel oppdagelse... Det var to jenter i tjueårene fra Israel (begge med tre år i hæren bak seg), et amerikansk brødrepar på 20 og 22, og et tysk-australsk ektepar i 30-åra. Amerikanerne viste seg å være smart & bright, veloppdragne og med meget pene tenner - naturligvis. De har allerede reist over store deler av verden - privilgerte gutter. Vi trengte dem til all padlinga som måtte til, siden dingyen manglet motor - den var visst til reparasjon, og reservemotoren virket heller ikke (en av flere mangler ved båten...). Padle gjorde amerikanerne med ungdommelig pågangsmot. Tysk-australierne var nærmest oss i både alder og sinn, mens vi hadde minst å gjøre med israelerne. De var ikke-troende og inderlig lei av alt bråket hjemme, men den ene ville nå ha maten kosher likevel. (Greit det, det betød at det ble mer hummer til oss andre!) Hele båten var vel mer eller mindre agnostisk/ateistisk, med unntak av den tyrkiske kapteinen, som mente han var en slags muslim. Artig å se en fyr diskutere om man kan tegne Mohammed eller ei i romfylla! Hilde knuste ham i debatten, men var seriøst redd for å bli kastet overbord en periode.

Om formiddagen kommer lokale fiskere roende til båten. De selger levende hummer, og de koster ingenting - mellom 1 og 2 dollar pr stk, det kommer an på størrelsen. Hummerne blir tatt med på land for å kokes eller grilles. Måltidene er enkle, men velsmakende: fersk hummer, kokosris og iskaldt øl...

Søppel, igjen...

Men - det er jo alltid et men. Vi besøkte en av de større øyene i øysamfunnet for å spise lunch og lete etter vann (båten var på mystisk vis blitt tømt for ferskvann(?!?)). Vann fant vi ikke, men det var en kraftig wake-up call å se hvor blinde lokalbefolkninga var for skjønnheten i omgivelsene. De kaster søpla rett i vannet, bare et gjerde av trestokker stopper elendigheten fra å flyte avgårde. Utedoene står også ute i vannet - man bør ikke bade... Selve byen var stort sett ryddig og fin, så med unntak av strandsonen var det ganske koselig med sandgater og stråhytter og et par "ordentlige" bygninger av betong, som f.eks skolen og brua over til naboøya.

Teller vi dager? Neppe...

"Våre" unge amerikanere så sitt snitt til å befri noen- det er jo sånt de driver med i utlandet. De oppdaget en skinnmager tispe som var bundet, uten mat og drikke og som diet ikke mindre enn 11 hvalper. Eierne var dratt til Panama City kunne naboen fortelle. Det ble gjennomført en redningsaksjon i samarbeid med tyrkiske styrker (kapteininnen), hunden ble matet, gitt vann, og til slutt sluppet fri. Aksjonen må betegnes som vellykket, hunden ga dem et takknemlig blikk og forsvant som en mager rakett, forhåpentligvis på vei til noen som vil gi den noe å spise. Vi dro videre til neste ankringsplass, som var om mulig enda vakrere enn den første.Kult navn også; Coco Banderas. Vi ankrer opp mellom to øyer igjen, på en av dem bor det en liten familie i noen stråhytter, Heldigvis gidder de å ta vare på omgivelsene sine. Stranda er plettfri, vi kan bruke hyttene deres til å lage mat - det er i det hele tatt en meget behagelig måte å tilbringe et par dager. Heldigvis er det også noen kjente av kapteinen ankret der som har en maskin som kan lage ferskvann av sjøvann ombord, sånn at vi kan få vann nok til å dra til Cartagena (riktignok en dag forsinket, men med slike forhold, hvem teller dager?)

Overfart

Poteter skal skrelles

En sjømann!

Overfarten starter 06.30 i medvind og i noen timer seiler vi uten motor. Båteierne er fornøyde. Vi er fornøyde. Men det tykner til i horisonten, og passasjerene går tidlig til sengs når det blir klart at det kommer til å begynne å regne. Og regne gjør det! Det høljer, og det viser seg at båten ikke akkurat er tett... regnvannet drypper gjennom dekket, ned i sengene, det blir en fuktig affære med en god del sjøgang. Men etter en stund gir det seg, og neste dag er det lite vind, bakfra kommmer bølger fra stormen fra i går og vi går for motor hele dagen.

Vi kommer fram til Cartagena sent på ettermiddagen, og før båten er ferdig forankret, det hjemmelagde dekkteltet satt på plass og all bagasjen pakket er det nesten blitt mørkt. Vi padler til land og når vi er halvveis er det BLITT mørkt. Så vi befinner oss altså i et havnebasseng, uten å ha vært innom noen form for pass- eller tollkontroll, padlende i en mørklagt dingy uten motor på vei til å gå i land - i Colombia?!? Det hele virker faktisk litt absurd og ikke så lite skummelt, nå når vi tenker tilbake på det... Men fram kom vi, og dagen etter får vi også passene våre tilbake fra kapteinen (som på mystisk vis har fått dem behørig stemplet uten at noen av passasjerene var til stede, det kostet visst bare 100 dollars...) og kan begynne livet i en ny by. Og hvilken by! Gamlebyen i Cartagena er virkelig fott, mer om det siden...