Baños

Baños (1.862 moh)er en liten by med ca. 18.000 innbyggere som ligger ved foten av vulkanen Tungurahua, nede i et søkk mellom fjellene. Hvor dominerende vulkanen er ser man egentlig bare på avstand. Nede fra sentrum ser man nærmest ikke toppen engang. På et bilde tatt fra høyden kan man se at byen ligger ved foten av et digert fjell, 5.016 m høyt. Vulkanen er aktiv, byen ble evakuert i 2004 da det var et større utbrudd.

Busstur
Vi tok selvsagt buss fra Quito til Baños, det er bare 18 mil. Bussturene her er ikke uten underholdning, også når de ikke viser film (som for øvrig alltid er en piratkopiert, dubbet amerikansk actionfilm av elendig kvalitet, både "kunstnerisk" og kopieringsteknisk). Stadig vekk kommer det noen ombord og skal selge ett eller annet, vann og brus, naturligvis, og potetgull og frukt, bær og kjeks, kanskje en liten middag med kylling og ris, alt man kan trenge til en noen timer lang busstur. Man er altså ikke vanhjulpen dersom man skulle glemme å kjøpe livsnødvendigheter før turen starter. Innimellom, gjerne ved starten av bussturene, er det noen som virkelig går inn for salgsjobben. De holder en lang tale om produktes forteffelighet, det være seg kjeks eller minnepinner, armbåndsur eller vitaminpiller. Det synes ikke være grenser for hva man kan oppnå med vitaminpiller nå for tiden. Det hender også at de hevder at man BØR kjøpe sakene deres av humanitære årsaker ettersom de trenger pengene til den veeeldig dyre medisinske behandlingen deres mor eller bror trenger.

Spasertur

I tilfelle vulkanen våkner...

Første dag i Baños tok vi en lang spasertur i den bratte lia over byen. Det er noen landemerker rundt omkring som er fine spaserturmål. Etter at vi passerte korset på den ene toppen ble stien til en bred, dyp grøft - som å gå i en grønn tunnel. Vi fikk et glimt av vulkantoppen etter et par timers tur, og fant også tilflukstedet for bygda oppi der - en basketballbane med metalltak. Der skulle man samles i tilfelle utbrudd. Det så ikke så veldig betryggende ut... Vi møtte en kvegbonde der oppe som kunne fortelle at det var 4 måneder siden forrige gang det hadde vært aktivitet i vulkanen. Han viste oss en alternativ rute ned igjen slik at vi slapp å gå samme vei vi kom opp. Han var, som de aller fleste andre vi møter her borte, en veldig hyggelig mann, nysgjerrig på oss og hvorfor vi var der, hvor vi kom fra og hvor vi har tenkt oss hen. Han fulgte oss et stykke og fikk 3$ - som Hilde fant på stien på veien opp, det virket som han trengte dem mer enn oss - for bryet.



På veien ned stoppet vi for en øl på Himmelkafeen! En pils med toppers utsikt...

Lørdagsfest på Leprechaun

Man føler seg skikkelig populær en lørdagskveld i Baños. ALLE vil ha deg inn på sitt disko/utested og det reklameres villig vekk. Vi endte opp på Leprechaun, et gjennomført sted med to etasjer. Kunne nesten vært hvorsomhelst i verden, et funn for travellers noen år yngre enn oss.......Gringosen holdt stort sett til i bakgården der det var et stort bål og et digert lerret der Lady Gaga videoer uten lyd ble vist, mens salsa og lokale helter jomet over anlegget. Gratis popcorn og mye artig å observere holdt oss gående noen timer.

Ellers er Jack Rock Café (som het Hard Rock Café helt til Hard Rock Café fikk nyss om dette og tvang dem til å skifte navn) et fint sted å slå ihjel noen timer. Kilder hjemme mener å ha sett en plakat med Anita Skorgans blide kontrafei henge her, men den må være tatt ned, i alle fall kunne ikke vi finne den. (Kanskje det var Antitas fjes på veggen som fikk Hard Rock Café til å gripe inn og beskytte navnerettighetene?)

Bad / fest med folket Vi bodde bra i Baños, med dusj der vannet etterhvert ble kokende pga de varme kildene, men vi måtte jo selvfølgelig teste ut ett av de kommunale badene også når vi først var der. Vi valgte å bade etter mørkets frembrudd og fikk en selsom opplevelse sammen med mengder av blide Equadorianere i ulike utgaver av str L-XL-XXL og månesigd på snei. De varme kildene skal visstnok være veldig bra for helsa- de reklamerte også for god virkning mot overvekt... Vi plasket rundt i skikkelig varmt vann og hoppa over i "kulper" med iskaldt vann for å "våkne" litt opp innimellom. Deilig! Det gjelder bare å glemme alt om nordisk standard på svømmehaller og minne seg på at dette stedet har vært åpent snart i 100 år.

På lørdagskvelden tok vi en skranglete" buss", (en "Chiva") som i virkeligheten er en lastebil totalt uten fjæring, med en fastmontert trekonstruksjon med benker og tak på lasteplanet (sikkerhetsbelter? Hahaha!), naturligvis inkludert høy musikk og blinkende lys, antagelig for å distrahere oss passasjerer slik at vi ikke tenkte for mye på kjøretøyets øvrige beskaffenhet. Det var mange av dem, minst 10 bare denne kvelden, smekkfulle alle sammen, på vei opp til et utkikkspunkt over Baños. Der samlet alle seg i mørket for å spise grillmat, drikke øl og la seg underholde av komikere og flammeslukere. Da vi gikk av "bussen" fikk vi et glass varmende Canlazo (inkludert i bussbilletten), "med" eller "uten". Hvis man ville ha "med" fikk man en ørliten skvett hjemmebrent oppi plastkoppen, servert av en guttunge på ca 11 år. Det er nesten som å være i Trøndelag.

Ungdommen

Gjennomsnittsalderen på de besøkende i Baños var skremmende lav. Vi kjente alderen tynge. Hmf, disse reisende blir bare yngre for hvert år som går... Her møtte vi også de første nordmennene vi har sett på turen (med unntak av noen vi overhørte i Quito), bl.a. en fyr som hadde sagt opp jobben og solgt huset og reist sin vei. (Vi gjetter på at dama hadde forlatt ham også.) Han drakk øl med stor iver, og hadde tydeligvis gjort det en stund. Hukommelse som en gullfisk (av og til glemte han til og med å snakke norsk), men veeeeldig blid.

Cascadas

Errrn, ERRRRRN!!!



Baños er en by som lever av å selge natur, de tilbyr turer, syking, utleie av mopeder og biler, bading (baños betyr jo do/bad), litt eksremsport og  noen barer. Barene er samlet i en kort gatestubb slik at det skal være enkelt å finne dem (mens utleiefirmaer/turarrangører er OVERALT). Den ene baren med høyere musikk enn den andre i en evig kakofoni og konkurranse. Det verste er likevel at karaoke er superhot- og selvinnsikt når det gjelder stemmeprakt finnes ei. God øl redder situasjonen...



Skal vi bade???



En dag leide vi oss en liten gul jeep og kjørte langs Ruta de Cascadas - fossruta. Kjørte gjennom noen tunneller som kan konkurrere med Pollfjelltunellen :-( Pøh, disse tunnellene var HELT fine! - Stig) Vi stoppet etterhvert ved et vakkert fossefall (cascada Machay) med et fall på 40 meter der man kunne bade i kulpen under fossen. Det virket jo romantisk og flott på avstand, men det vi ikke tenkte på er at alt dette vannet som kommer fallende selvsagt skaper et kraftig vindtrykk! Det blåste såpass kraftig, og med så mye vann i vindkastene at det var vanskelig å puste hvis man hadde ansiktet mot fossen når man plasket rundt i kulpen. Men moro læll!

Jungeltur

Som vanlig passer utstyret PÆRFÆKT!



En jungeltur må man jo ha, så vi kjøpte oss en tredagers tur. Det begynte med litt rafting - Hilde var bekymra for at det skulle bli litt kjedelig, men det ble da noe action. Ett av strykene var på nivå 4 påstod guidene (men neppe mer en 3,5 med den lille vannføringa i elva...). Ellers prøvde våre guider konstant å velte flåta, eller i det aller minste å sørge for at Hilde (eneste jenta) havna i elva - det klarte de 4-5 ganger. Men ho bare flire! Det førte til at de par timene på elva ble ganske morsomme selv om det ikke var så voldsomt til stryk.

Vi reiste med 6 tyskere - tre av dem reiste sammen med en guide på all-included tur, mens de to vegetarianerjentene (som til overmål jobbet i rusomsorgen! Snakk om festbremser...) reiste for seg.

Som guide i jungelen hadde vi Enrique, en kraftig herre tidlig i 40-åra. Han kunne virkelig bevege seg i skogen, det hadde vært morsomt å se hvor fort han kunne gå hvis han ikke måtte taue på 8 turister der i hvert fall to av dem ikke var vant til å gå i skog... Han kunne tydeligvis det meste om plantene i skogen og kunne fortelle noe for hver 10 meter. Vi smakte på ulike frukter, gjerne hentet fra noe som for oss var i utgangspunktet usynlig og i alle fall ikke så ut som noe spiselig, og drakk vann fra en type liane som inneholdt vann med div helbredende virkninger, bla mot prostata, så nå er den saken grei:-) En tur til en foss som var skjult mellom bergveggene, der vi kunne bade, var minneverdig. Ellers gikk vi rundt i den tette skogen i noen timer fram til lunsj. Så var det kano hjem igjen - eller liggende i en bilring for de av oss som ønsket det - en fin måte å padle seg nedover elva. Dagen etter begynte det å regne kraftig, og elva ble minst dobbelt så stor. DA hadde det vært moro med bilringtur! I stedet førte regnet til en noe amputert jungeltur, men vi fikk da sett på utsikten.



Panamahat, ver 1.0. By Enrique.

Enrique kunne ellers fortelle oss litt om samfunnet han bodde i - det var ikke så mange folk i nærheten. Lenger ute i jungelen bor det urinnvånere som nærmest ikke har noe kontakt med sivilisasjonen. Det kan visst være ganske skummelt å besøke disse folka på egenhånd, og selv med guide kan man ende opp som kidnappet og/eller drept. Enrique fortale noen historier om sånne ting fra nær fortid for å fordrive tida mens vi ventet på at det verste av regnet skulle gi seg der vi satt på et utkikkspunkt på en høyde over jungelen.


Det var lite dyreliv å se, vi så faktisk ikke så mye som en ape ute i skogen. Enrique kunne fortelle at det var bitt mindre dyreliv de siste årene - urinvånerne blir flere og kverker alt som er. I leiren der vi bodde var det noen høner, en boa constrictor (som kjæledyr) og noen hunder - ellers så vi bare fugler og ildfluer. I "butikken" i festlokalet hang det noen skinn, bl.a fra en "svart panter" - en jaguar som er nesten svart. De tok livet av den fordi den hadde tatt to kalver på to kvelder. "Svarte pantere" finnes forresten ikke, det er ulike dyr på ulike kontinenter som er svarte. I Afrika er det leoparden som er "svart panter" når den er svart. Fun fact!



Kan man spise dette? Klart det!



Ildfluene var nå et kapitel for seg. De kommer i flere farger - de "blå" blinket kort mens de fløy omkring, det var noen som avga gulaktig lys som kunne lyse litt lenger av gangen, og så var det noen med kraftig grønt lys som var på konstant. Det var overraskende kraftig lys, hvis du fant tre av dem kunne du ha dem i en flaske og bruke dem som lommelykt! Det så helt kunstig ut med to grønne, runde lyspunkter (som kraftige dioder) på et insekt på størrelse med en tommelfinger. Vi så en sånn på veien ut til dammene i mørket for å se om vi kunne finne noen kaimaner. (Vi så bare øynene til dem, naturligvis, i lyset fra lommelyktene...) Insektet satte seg på fleecejakken til en av tyskerne, man kunne se aniktet hans i det grønne lysskinnet.

Det fantes også fluoriserende planter. Evolusjonen prøver alt! Anything that works...

Om kvelden satt Stig på verandaen og så på stjerner og blinkende blå ildfluer og tok seg et glass vin etter at Hilde hadde lagt seg for å klø sine tallrike sandfluebitt. Good times!

Et Ecuadoransk narkoreir.... unnskyld hjemmebrenneri.
Bare tilsett sukker!

På veien hjem igjen gjorde vi to stopp - monkey sanctuary der man tok vare på noen aper, og en hjemmebrentsfabrikk, der man serverte dem sprit. Neida, det var da mennesker som stakk innom for å kjøpe brennevinet, men etter å ha smakt på det er det denne whiskysnobbens ærlige mening at dette ildvannet ikke er egnet for menneskelig forbruk. Fabrikken hadde visst vært operativ i nærmere hundre år i følge spritpusheren (som så ut til å gjøre det bra, stort hus og greier) og den så nå sånn ut også, svartsvidd og fin. 2 dollars skulle han ha for 1,5 liter. Vi studerte restene av dagens produksjon. Det sto en lastebil halvfull med sukkerør, den andre halvparten var skviset tørr. Det dampet litt av brenne-utstyret.



Hilde med en ny lue, nei, ny venn!



(Man kunne kanskje brukt svineriet som blillig tennvæske eller noe...)

Tyskerne kjøpte 3 liter for å ha noe å kose seg med på Galapagos. Her reiser man halve verden rundt, drar ut til det dyreste reisemålet Ecuador har og by på, og så skal man drikke elending sukkerrørshjemmebrent for å feire??? Ja, ja. Dem om det.

Jeg vet om en fyr på jobben som sikkert ville likt dette... Han vet hvem han er!

Nå til en ordentlig by igjen - Cuenca neste!