Prolog: Nord-Norge

Skarven, med Mack og lånte brilla!

På terassen, Furuflaten, uten Mackøl

I Tromsø drikker man Mack... 
Ferien har begynt, og etter å ha tatt en utepils i lånte solbriller i Tromsø er første stopp eksotiske Furuflaten! Det er såpass langt nord at det er nærmest for utland å regne. Forskjellen mellom livet her og i Oslo er i alle fall større enn mellom Oslo og en eller annen by i Europa. Her er lokalbefolkningen vennlige (kanskje fordi man kjenner dem fra før?), naturen fantastisk, til og med været er godt, noe Hilde kategoriserer som et mirakel av den helt ekstraordinære sorten.

  

På vei opp til Dalsletta

Lyngsdalen 
En tur opp i Lyngsdalen måtte vi jo ta, bare et par kilometer oppe er alle tegn til sivilisasjon ute av syne. Jiehkkivarre og Kveita lyste opp i hvitt høyt der oppe. Varmen 17.-mai helga har forandra litt på landskapet, det var ryddet flere nye grøfter i skogen, en av dem temmelig bred, der det vanligvis bare er små bekker som renner. Etter vel 5 km kommer man til Dalsletta der lagshytta ligger. Der er det alltid folk hvis været er bra, de kjenner sin besøkelsestid. (Men det er jo ikke all verden annet å foreta seg her utenom å gå seg en tur...)

Høya er ferdig!

Jordbruksnytt! 
Uka har bydd på en opplevelse av hvordan moderne jordbruk i Nord-Troms drives. Mens vi satt på verandaen i sola kunne vi bivåne at den vollen vi brukte minst en uke på (silo) eller i verste fall nesten to (hesjing) ble klippet, pakket og stablet av tre traktorer, alt på litt over en time. Resultatet ble en (nesten skuffende!) liten rekke høyballer. (Du verden jeg er glad for å slippe hesjing, uansett hvor “koselig” noen synes det er!)

Nordover, nordover... 
Enda lenger nord er Nordreisa og Storslett, mer familie å besøke før man nå ENDELIG SNART skal komme seg ut av landet. Fergetur over Lyngenfjorden i godvær er egentlig en spektakulær opplevelse, det er nesten litt synd at man er så vant til utsikten at den virker ordinær. Det lar seg bare ikke gjøre å late som man er på tur og ser dette for første gang. De innfødte lot oss låne hunder (den yngste heter “Kela” som betyr noe sånt som bråk og spetakkel), og vi besteg toppen “Nuppen” (Nappen? Nippen? Noe sånt). Minst flere hundre meter høy! Over tregrensen og greier.

Momos siste reise

Momos grav

I går måtte en kattebegravelse gjennomføres. Momo, som nesten 18 år gammel gikk ut av tiden i mars (på ytterst stive bein) og har fristet en kald tilværelse i fryseren siden, ble sendt tilbake til kretsløpet i nærheten av røttene til en alaskapoppel i hagen til bror Einar til tonene av “Highwayman”. Det var en verdig seremoni, og det var passende for meg å være til stede ved denne anledningen ettersom dyret kjempet seg inn i denne verden i senga mi, mens jeg også var i den (senga, altså).

Momo har fått en etterfølger i Luna, som nå nysgjerrig undersøker nærområdet rundt huset. Hun er bare noen uker gammel og lykkelig uvitende om reven som lusker omkring på den nyslåtte vollen nærmest hver kveld. Katteeieren har utstedt drapsordre på inntrengeren dersom den skulle vise seg å bli for nærgående. Einar er kjent som hitman i revekretser, undertegnede husker godt de mange reveskinnene som i årevis lå og sakte røytet seg til stive, nærmest hårløse skinnfiller i sjåen, så den saken kan sikkert fikses, forutsatt at han fortsatt er bevæpnet. (Takk til Berit for bilder med Hipstamatic for iPhone!)

Etter å ha sett nærmere etter oppdager vi at bjørka faktisk har begynt å gulne allerede...

Ukas overnaturlige, dobbel dose: 
I Nordlys kan man lese at de lokale sjamanene her oppe i Nord-Norge får konkurranse fra importerte sjamaner fra Peru. Annonsen forteller at det bare er å bestille time for healing. Det er jo flotte greier, man kan med sikkerhet gå ut fra at disse karene er MINST like flinke til å helberede som de lokale kreftene. Kanskje man skal starte fagforening for noaider for å holde fremmede krefter ute? Nåja, de overtroiske holder vel sammen, så det er nok fånyttes. Man får i stedet sende dem til “vitenskapsfolket” på NAFKAM i stedet, de kan sikkert “forske” litt på de tilreisende trollmenn. Hmmm, kanskje det finnes en ide til forretningsvirksomhet her? Formidle kontakt mellom sjamaner i forskjellige deler av verden, lage et lite reisebyrå, kontakter til aviser etc., så kan de reise verdensdelene i mellom og leke med overtroen sin? Og naturligvis sende dem til Riddu Riddu hele gjengen! Der får de sikkert noe å gjøre på sletta. (Det er ganske morsomt å observere at når en overtro deles av mange nok blir den til “kultur” og får dermed en helt annen status...)

Dose 2: At den nevnte 17-mai helga skulle by på det som skulle vise seg å være omtrent den eneste sommervarmen man skulle få her før august visste selvsagt ingen, ikke engang den samiske værprofeten Henrik Sarri som regionlederen på Vervarslinga for Nord-Norge (den heter det!) så ettertrykkelig avslørte i dagens Nordlys. Samtidig viste han også at journalister er late dyr som ikke gidder å sjekke kilder, ikke engang i sin egen avis! Journalistene lot værprofeten si at han hadde spådd den dårlige sommeren, selv om det han faktisk sa i mars og mai, var at sommeren skulle bli sjelden varm. Han er sikkert søring den meteorologen, tenk å ta hull på lokale profeter på den måten! Frekt, er det.

Mat- og drikkehjørnet! 

Det er mye godt å få i nord- spesielt når man har kjentfolk med god smak. Grillet kvalkjøtt, nyfisket torsk, ovnsbakt vill-laks og ikke minst fjellfisk i rømmesaus. Fjellfisken sto Anders og Einar for- fisket på flue på vidda etter 15 minutters helikoptertur for å skjule de hemmelige vannene.... Nydelig Røe!

MEN- og det er ett stort aber her oppe- Mack-øl er udrikkelig! Såpass ille at jeg må betale i dyre dommer for flaskeøl av typen 85 kr flaska. (45cl Grolsh) Og ikke nok med det, øl på butikken får man kun i rett tid (før 18.00) og ikke senere enn 15.00 skulle det vise seg på lørdag (Storslett). Men vi er forberedt og har medbrakt vin! 

Tørket reinkjøtt er innkjøpt hos souvernirsamene på Reisafjellet.

Pussig restaurantbesøk på Lyngseidet bør vel nesten nevnes. Altså: Man ankommer stedet (det er nærmest hemmelig, ikke OVERannonsert i alle fall, det er visst noe med en lokal krangel om skilting og sånt der konkurrenter skrur ned hverandres skilt - ikke helt til å bli klok på), går inn døra, og må så gjette seg fram til at selve serveringslokalet er i andre etasje. Der oppe er det en disk, naturligvis ikke bemannet, man må ringe med en bjelle for å påkalle oppmerksomhet. Det får man da hos en russisk(?) serveringsdame med julekuleform som ikke er plagsomt bevandret i hverken det norske språk eller prisnivå (at en flaske lettøl skulle koste 65 kroner burde slå servitøren som litt drøyt, til og med i Norge), eller har ambisjoner om å tiby et servicenivå over maten-kommer-på-bordet-når-den-engang-blir-ferdig-nivå. Eksempel: Vi mangler bestikk. Damen kommer med mat, uten bestikk. Hun får beskjed om vi trenger bestikk og mere vann, går (sakte) og kommer tilbake med vann. Snur, lager noen skramlelyder og returnerer med et brett med fem kniver og gafler og tre servietter som hun dumper på bordet før hun sakte forsvinner igjen. Det kan umulig være særlig rift om den jobben på Lyngseidet. 
  

Fine dager i proglogen, snart begynner første etappe....