Utsikten fra Cocos Bar

Etter å ha sittet en stund hver dag over noen dager på Cocos bar (eller Coco's bar, stavemåten varierer, man kan sikkert kalle stedet Bar Cocos hvis man vil), det mest sentrale og mest høylytte utestedet i Cahuita, kan vi nå lett gjenkjenne noen av "the night creatures". Det er f.eks "the dancing drugdealer" - en veltrent, mørk, ung mann. Han danser foran bordene som vender mot veien (musikken er høy på Cocos bar), og sniker seg bort og spør om man vil ha Ganja, Coka eller lignende. Bare når politiet har kjørt 5-6 ganger forbi i langsomt tempo tar han en pause. Så er det "the stranded tourist", en kvinne åpenbart av vestlig opphav som aldri skifter klær, og de hun har på seg bærer tydelig preg av å ikke ha sett en vaskemaskin på lange tider. Hun vandrer hvileløst fram og tilbake på den veien, alltid på jakt etter de ferskeste turistene som hun kan prøve å få til en eller annen form for deal med. Det ender som regel med; do you have some colones for food?

Klasseskillet er også helt klart blant hundene. De lusbefengete bastardene vandrer fritt forbi, sent og tidlig, mens rasedyrene (vi har sett en Siberian Husky her! I varmen! Den så ut som om den trengte hjelp), er lenket fast til bordene. Der er det samme med folkene: Vi hvite, velfødde sitter lenket til baren (sammen med de velbeslåtte lokale), mens de med færre midler vandrer hvileløst fram og tilbake og ser på oss.

Parken på den andre siden av gaten fra Cocos bar er et pussig syn. Det finnes tekster på veggene rundt som i korte trekk beskriver historien til Cahuita, men det kan se ut som om det ikke var så voldsomt stor interesse for å lage et samligningspunkt i sentrum. Det flyter litt med søppel, parken er ikke akkurat velholdt. Hodene til noen er uansett på utstilling, hvem de er har vi ikke klart å bringe helt på det rene. Det hvite hodet i midten hadde brukket nakken her for et par dager siden, men skaden ser ut til å være rettet opp, i alle fall delvis. Vi tar det uansett ikke som en trussel. Etter at mørket faller på har vi likevel en følese av at hovedfunksjonen for parken er å sørge for at "the dancing drugdealer" (no picture available at the moment) har et sted å gjemme stashet sitt.

Men vi klager ikke! Det er jo bare hyggelig å sitte ved bordet mot den asfalterte veien, filosofere litt over forskjellene på folk (og hunder) mens man nyter en billig øl. Men likevel: Etter dagens ekskursjon til Puerto Viejo flytter vi dit! Hele 18 km sørover (samme retning som Bribri, trurvi), en ørlite større by, med opptil flere asfalterte gater, ikke bare to som her. Vi bytter havutsikt mot svømmebasseng, siden Stig (igjen) har fått ørebetennelse av bading i bølger fulle av sand.