My wife is in a wheelbarrow

"My wife is in a wheelbarrow" sier fyren med de ru håndflatene som nettopp har kommet bort og hilst på oss. Det er lørdagskveld i Puerto Viejo og masse folk ute. "She broke her leg, it's three more months before she can stand on it again" forsetter han. Vi er gringos og lyser naturligvis dollars, men vi vet at dette stemmer - vi så fyren da vi ankom byen for noen dager siden. Vi sto i det luftkondisjonerte avlukket med minibanken i da han gikk forbi, med kona i trillebåra. Hun hadde det ene benet inntullet i en imporivsert støttebandasje, stikkende ut i fartsretningen. Hun holdt i en lang plankebit de antagelig skulle frakte et eller annet sted.


Men det var ikke det føste han sa. Han innledet med å kritisere måten jeg satt på, jeg hvilte en albue på bordet og støttet haka i hånden. "Why you sit like this? You not happy?" spurte han. Jeg forklarte at jeg bare satt å så på folk og ikke var deprimert i det hele tatt, men det var visst ikke god nok forklaring. "Do you have a job?" Joda det hadde jeg da, forklarte jeg, uten å begynne å forklare at jeg var på permisjon - i ett år. Det hadde nok bare forvirret. "And your woman, does she have a job?", spør han og nikker mot Hilde. Joda, hun har da det, svarer jeg. "And still you sit like this?!" sier han, nesten fornærmet, og det er da han forklarer sin egen situasjon, om kona i trillebåra. "It's true, do you want me to get her? She's over there." Han peker, men jeg forklarer at det ikke blir nødvendig. Jeg skjønner jo at han vil ha penger, og syns han fortjener det. Han får noen kroner og en sigarett, han takker pent og forsvinner.

I dag så vi paret igjen da vi gikk til byen, på samme sted vi så dem første gang. Kona satt allerede i trillebåra, og mannen forsvant under brua over den lille elva som markerer grensa for sentrum. Mannen hadde unlatt å nevne at de tydeligvis bor under der. Jeg husker min avskjedsreplikk: "I hope your life will turn out better in the future". Forstår blikket han sendte meg etter det utsagnet bedre nå. Mulig det vanker noen flere kroner fra oss hvis vi ser dem igjen, om ikke annet som kompensasjon for å måtte høre en såpass idiotisk replikk.

Hilde leser i "boblebadet"

Vi bor på den andre siden av den samme brua, borte fra sentrum. Sentrum slutter meget brått ved brua, bortenfor er det bare spredt bebyggelse, og strand, naturligvis. Tilbaketrukket et par hundre meter fra veien er det et lite leilighetshotell med tre rom, alle med eget kjøkken. Her er det basseng og en slags jacuzzi og herligheten koster 250 kr natta - antagelig en svimlende sum for mannen med kona i trillebåra, men helt OK for oss. Jungellyder er det nå om kvelden, "whoop, whoop, whoop" i ett kjør fra en frosk og av og til en "mmææh", antagelig fra en annen frosk og en sjelden gang et sett med klikkelyder som ligner på lyden av et eller annet treinsturment, men er et for oss ukjent dyr. I bakrunnen er det evige tinnitusaktige suset fra gresshoppene. Hilde går rundt med lommelykt og leter etter frosker og gresshopper i beplantingen ved bassenget, vi har sånne flotte, grønne frosker boende. "Don`t touch the little ones-poisonous!" fortalte eieren av stedet (fra Montreal) første kvelden. Den kvelden fikk vi forresten et lekkert tilberedt måltid servert ved bassenget med masser av tropiske blomster både som bordpynt og "in natura" rundt oss. Vi var de eneste gjestene, og de første "proper guests" som har fått servert middag etter at de overtok og pusset opp stedet. Noen vil nok mene at det var rimelig romantisk :-)

På lørdagskvelden var det ellers fullt party i byen. Marihuanalukta lå tett, det røykes ved disken på utestedene. Det er jo ikke så nøye, men jeg blir litt irritert over dusten som syns det er nødvendig å spørre meg fire ganger i løpet av fem minutter om jeg vil ha "coke, weed?" Men stemningen er god, det er livemusikk, reggae naturligvis, og senere noe god-damn-hippie-greier med synth, congas og sitar. Sitaristen (heter det det?) er usynlig der han sitter på gulvet, bare de forreste fem ser noe annet en sitarhalsen og kanskje noen hårtuster, men det er tydeligvis litt av hippigreia. Rett foran scena er det forresten et skilt som peker til et annet sted - Johnny's place - det er bare å følge pila og gå 100 meter står det! Dette skiltet stengte for øvrig for utsikten til vokalisten i bandet som spilte først for en god del av publikum. Det er i det hele tatt avslappet steming på det meste, også konkurransen mellom utestedene ser det ut til. Konsertlokalet hadde forresten ingen yttervegger. Hva skal man med det når det aldri blir under 24-25 grader om natta likevel? Dessuten blir røyken fra sigarettene og jointene luftet ut i en fart!

På et banner bak scena sto det at konserten var en del av en slags festival. Jeg svevde lenge i den villfarelse at det var astronomi med i bildet i denne festivalen, selv om jeg syntes det var litt pussig: Musica, arte y astronomia? Hmmm, det høres jo litt pussig ut, men ingenting er jo umulig. Det var først da gitaristen flyttet seg litt jeg skjønte at det selvsagt var gastronomia det handlet om. Så feil kan man ta når man selv er glad i glane på stjernene. Etter konserten gikk vi rundt i byen, det var fullt kjør med livemusikk, diskotek, tivoli og matservering, selvsagt (Gastronomia!) etc, etc. De som ikke hadde råd til å drikke på pubene - eller kanskje de ikke ville, hva vet jeg - hadde sin egen lille private fest ved den parkerte bilen sin. Der ble det servert drinker og det ble danset i gata. Som sagt lukter det weed overalt, men FYLL - det har vi til gode å se. Ikke engang turistene er drita. Jeg tenker med gru på Trondheim en fredags- eller lørdagskveld...

Jeg (Stig) har swimmers ear - smertefulle greier, men det begynner forhåpentligvis å gi seg nå. Hvis jeg ikke hadde hatt det, ville vi nok vært i byen i kveld også i stedet for å sitte her i jungelen og skrive blogg. Det korte, korte mathjørnet: Vi har vært en tur inne i byen i dag også. Spiste middag- helgrillet svin med salat og stekte poteter. Godt nok.