Sushi, zip-lining, snorkling, seiling, slanger og busspredikanter.

Sushi

Dette har ikke vært en normal arbeidsuke akkurat. Som rike mennesker på tur skal, har vi lekt litt. Tirsdag gikk vi en tur til en strand et par kilometer unna. På veien hjem fant vi ut at det var på tide med en tur i tretoppene, så vi bestemte oss for å kjøpe en. Beslutningen måtte feires og vi inviterte hotelleierne på et par glass Highland Park. Så dukket en kompis av dem opp, en skikkelig pirat med tattiser og seilbåt. (Han hadde en tatovering av kona på den ene skuldra, avbildet med en diger kniv i den ene hånda og et blødende hjerte i den andre. Hans hjerte, sa han). Han var nyankommet gjennom Panamakanalen og skulle begynne med turer på atlanterhavssida igjen. Vi betalte depositum med beskjed om å møte opp i tide på torsdag. Alt dette planleggingsarbeidet (og whiskyen, uten tvil) fikk oss i såpass godt humør at vi bestemte oss for en tur på byen, alle fire (kaptein Johnny hadde ikke tid), og derr.... fikk vi den aller beste sushien vi noensinne har smakt. Ikke vet vi hva de gjør med risen, det kan virke som de KJÆLER den kokt, og fisken... var fersk. Wasabien var forkledt som et grønt blad, mens den røde, skarpe ingefæren var formet som en blomst. Deilig, med tørr hvitvin til. 4 glass hvitvin, guacamole og kjeks til forrett - 250 kr til sammen. Gjedd førr pængan! Det aller mest fancye flaskevannet å få er forresten Voss... Chili Rojo – antagelig den beste resturanten i byen. Dessuten har de et “Takk for at du ikke røyker marijuana”-skilt i oppgangen, det viser vel at dette er en posh restaurant, eller hva?

Zip-lining

Bremsehanske!

Dagen etter, bright and early, ut i skogen, opp i trærne. Langs kabler høyt oppe i regnskogen kan man skli omkring, festet i en klatresele og med bare en forsterket hanske som brems. (Bremsing var stort sett unødvendig.) 42 meter oppe var den høyeste plattformen etter hva guidene fortalte. Det så sånn ut også. Moro var det, men ikke en måte å se dyreliv på. Man bare sklir gjennom skogen.... med god fart av og til. Ca midt i rundturen, det var 14 liner å forsere, møtte vi kun et langt tau og en, for Hilde, avgrunn som man skulle kaste seg over som en annen Tarzan! The only way over.... Artig! Litt av en måte å starte dagen når man er litt uggen av en Higland Park eller to for mye.

Kvelden ble tilbrakt i stillhet med US open og kriminalliteratur- man blir sliten av å leke.

Seiling og snorkling

Dagen etter var det ut for å seile med kaptein Johnny og et pussig ensemble mennesker: En haifisker fra Jamaica, som fungerte som kaptein når Johnny hadde andre ting å ta seg av - som f.eks å dele ut øl og vannmelon og denslags, en fyr fra Arizona, en Italiener som hadde med seg to italienere til, og to unge damer fra Canada. Alle (unntatt en) av de hvite gutta var omfangsrike og den tjukkeste av dem hadde selvsagt den minste badebuksa. Det var naturligvis en av italienerne Det viste seg at denne gjengen var eiere av diverse restauranter og hoteller i området, og var ordentlige røvere med tall stories to tell fra de sju-åtte-ni hav de hadde seilt på. Og haifiskeren hadde jo saker og ting å berette om, vel, haifiske. Han kom også med gode råd om man skulle oppdage en hai mens man var ute og svømte – det er ingen vits å prøve å svømme unna. Stirr haien i øynene og PLUTSELIG: Gjør deg stor! Prøv å se farlig ut! Sikkert lettere sagt enn gjort. Stig følte seg som en skinnmager, bleik pusling i dette selskapet. Gutta var coole, ikke tvil om det.

Siden det ikke var noe vind måtte vi gå for motor ut til revet for å snorkle, men det er jo greit. Fikk sett to flotte stingrays på 4-5 meters dybde, mens italieneren i den minimale badebuksa var ute og skjøt seg middag med harpun. Vi rundet av kvelden med en ny ladning sushi, på en annen restaurant. Ikke HELT samme nivå som Chili Rojo. Chili Rojo var stengt, antagelig av utmattelse. Puerto Viejo hadde i dagevis vært full av US Marines fra USS Iwo Jima, på R&R. Båten lå i Limon og har et mannskap på over 1.800 og det virket som om alle sammen sto i kø utenfor den eneste minibanken her i byen. Og de skulle jo ha mat & drikke alle sammen.

Buss m/ predikant
Vi tok en tur til Limon lørdag. Det er en havneby uten noen turisttrafikk – det er ingenting å se der, bortsett kanskje fra en øy utenfor havna der Columbus visstnok ankret opp siste gang han var over. Lokalbussen tar mellom 1 time og 20 min og 1 time og 40 – kommer litt an på hvor full den er og hvor mye det regner. Det er nesten ingen turister på bussen – ingen vil til Puerto Limon. Da vi kom fram gikk vi ut av bussterminalen og nedover gata. Vi så oss godt for før vi skulle krysse gata (alltid lurt i en ukjent by), så går et kvinnfolk forbi oss og Hilde sier “ vi følger etter lokalbefolkninga” – og det hører dama og svarer på norsk. Eller svorsk – men mest norsk. Hun bor i byen og kan berette at det kommer få nordmenn dit, og at det ikke er noe å se i byen, men man kan jo ta en tur innom markedet og gå langs the sea wall. Så det gjorde vi. Det er første gang vi har hørt skandinavisk på turen.

På veien hjem kom det inn en fyr på bussen i bussterminalen i Cahuaita og holdt en liten preken. Han fortalte hvor viktig det er å åpne hjertet for Kristus, og at han (Kristus, altså) kommer tilbake meget snart. Predikanten så ut til å være MEGET overbevist om dette selv. Sånn går det når man kjører med både for- og bakdører åpne på bussen – man kan få kristninger ombord i gjennomtrekken. Da han var ferdig var det et fåtall som sa “es verdad!”, og så forsvant busspredikanten ut i mørket igjen og bussen kunne kjøre videre.

Slanger
Nå er vi hjemme i jungelen igjen og skriver blogg. Hilde har funnet to slanger i juccapalmen ved bassengkanten, men de er visst ikke giftige. De spiser utelukkende frosk kan hotellvikaren berette, og det ser dårlig ut for den grønne frosken som befinner seg i samme palme...

Ellers: Lilo har spist hatten min, mens Gucchi er på vestkysten med mor og far.


Ps; man høster bananene grønne her også. Henges opp ved bassenget og modnes der. Pass på så ikke vaskebjørnen tar for mange:-)