2. etappe, Panama, Bocas del Toro, Bouqete.

OBS! Pga en feil innstilling i bloggen var det ikke mulig å kommentere uten å ha en konto. Dette er nå fikset, og hvem som helst kan kommentere skriveriene våre!  

Trygg i vanntaxi!

Etter en forsinkelse pga øreproblemer og dritt, beveget vi oss endelig litt igjen. Buss til Sixaola - der dyrker de bananer i lange baner - og over til Panama, vidre til Admirante og med vanntaxi til Bocas town på Isla Colon. Dette er en slags tropisk versjon av Skagen! Turistifisert så det holder, god sjømat men forskjellen er naturligvis at det er varmt og at man slipper unna de sure, skandinaviske småbarnsforeldrene og de enda surere skandinaviske tenåringene som er med mamma og pappa på ferie for aller siste gang og ikke kan VENTE på å komme seg til et annet sted (de burde dra til f.eks...... Bocas.)
Det man må holde ut i stedet er halvgamle liberale østkystamerikanere - det er ikke så langt fra New York til Panama City, og derfra går det direktefly til Bocas - og unge amerikanere, israelere, tyskere - backpackere uten barn. Ikke mange skandinaver - Hilde mente å ha overhørt to svensker, men det var ogå det eneste.

Det er litt forskjell på folk mellom Panama og Costa Rica. De er litt mer stutt-tjukke her - damene får fort ishockey-keeper-fasongen når de blir voksne. Og folk virker muttere - i Costa Rica er det smil og "como está" og hyggelig småprat, mens her er de mere buisnesslike. Og så røykes det mye mindre. Det kommer nok av at det er røykelov, innført i 2008. Det betyr at det ikke er røyking innendørs og selv om f.eks apoteket(!) i Bocas selger cubanske sigarer har de ikke lov til å vise dem fram. Det betyr at sigareskene på disken har grønne papirark inni så man ikke ser innholdet, bare prisen...

Aldersmessig er vi i et slags vakuum. De eldre folka er der fordi ungene er blitt voksne, og de yngre gidder ikke prate med et par gamlisa som oss. Så hva gjør man? Man tar f.eks en båttur ut blandt øyene i Bocas-arkipelet. Det er, forsiktig sagt, vakkert der ute. Vannet er glassklart, øyene er grønne og frodige og ytterst mot havet ligger det to små øyer, Las Islas Zapatillas. (Kanskje de heter det fordi de ser ut som to store fotspor avsatt av en kjempe på vei til havs?) Det er nasjonalpark, men man kan gå i land for å sole seg og bade, mot å betale 10 dollars pr pers til vaktmannen. Og hvilket sted å bade! Kritthvit strand og krystallklart vann med en vanntemperatur som overrasker med å være LITT kjølig (les 28 grader) her og der. Måtte Survivor-filmteamene holde seg langt borte i framtida!



Restaurant....

For å se delfiner dra man ganske enkelt dit de er. Vi så tre foreldre med hver sin kalv (heter det kalv?) som svømte omkring i en bukt som visstnok er full av fisk - det er nok derfor delfinene holder seg der. Når båten kom for nær dukket de, forsvant en stund og dukket opp et annet sted. Lunsjen ble servert i en restaurant på stylter ute i vannet, der man kan studere livet der nede mens man spiser. En deilig dag på sjøen. Med på båtturen var selveste kyllingkongen fra Barcelona, han møtte vi igjen tilfeldigvis om kvelden. Han ble meget sjarmert av Hildes utmerkede spansk. (Sånn hørtes det kanskje ut for Stig, han er jo ikke videre bevandret i dette mystiske språg)

Det var også en festival den helga vi var i Bocas. Da stenger man en del av veien - trafikken omdirigeres ned på stranda - og åpner en haug med imporviserte serversingsteder og salgsboder der man selger akkurat den samme plastdriten som man selger inne i byen. Og så drikker og fester man av hjertens lyst. Det var visst noen motorbåt- og fiskekonkurranser også. Vi satt lett i 2 timer med hver vår pils og bare SÅ PÅ. Artig.



 Håndlaget, fersk, rykende varm, 3 forskjellige toastinger.



For å ta en pause fra varmen dro vil til Bouquete. Det er en liten by, 1200 moh. Her dyrker man kaffe, og den er virkelig ordentlig, skikkelig god! Veien hit tok vi med vanntaxi og buss, ingen organsiert tur denne gangen. Dermed blir det billig også, turen kostet vel 12-13 dollars per pers. Vanntaxien fra Bocas anløper Admirante (ca 40 min), som er en trist by. Nede ved havna bor det fattigfolk i noen skrøpelige trehus, med utedoen ytterst på en utstikker som går fra huset ut i havna. Det flyter med bæsj i vannet. De få turistdollarsene som kommer hit legges igjen hos vanntaxien og taxi til og fra grensen til Costa Rica - sjåførene krangler heftig om kundene når vi legger til kai. Fire andre skal til grensa, men vi skal bare til buss-stasjonen, det koster ikke mer enn en dollar (hvilket er dobbelt pris i forhold til hva de lokale betaler, men det er nå greit) for å finne bussen til David.

 

David ligger på den andre siden av fjellene, og veien går opp og ned, opp og ned og opp igjen og ned igjen og tar ca 4 timer. I bussen er det bare oss som er turister. Det er moro å ta lokalbusser, det er alltid noe å se. F. eks kan man se noen som vasker håret i veikanten i bekken som renner under veien, noen som svømmer i en elv mens de av en eller annen grunn holder en paraply over hodet, osv, osb. Og så skjer det pussige ting, plutselig bråstopper bussen og rygger tvers over veien fordi sjåføren har fått øye på noen som selger bananer og han skal jo ha en klase. (Den leveres senere til en fyr som venter på en buss-stopp utenfor David.) Det må også stoppes senere fordi han vil ha en klase av en annen frukt som vi ikke kunne identifisere. Det er sånt assistenen som selger billetter brukes til. Kjøpe cola, hente frukt! Og ta imot betaling for turen.( Man betaler forresten turen når man går av bussen her i landet, noe som har fått meg til å lure på hva som skjer om man ikke har penger - blir man tvunget til å sitte på tilbake?)

 

En smule sliten etter 4 timer i buss ankommer vi David. Ut, hente bagasjen- alt er der- PUH. Hvor er bussen videre til Boquete? Spørre- ja kanskje, vi er jo tross alt de eneste som ligner på turister her. Det er lurt, fordi blant alle de små "moderne" bussene rundt oss , viser det seg at bussen til Buquete er en utrangert, gul, amerikansk skolebuss (det er mange sånne både i Costa Rica og Panama). Det går ikke fort, men vi kommer da fram, etter en times tid. I Buquete regner det nærmest konstant, det er vinter. Det er lavsesong på alt mulig, og få besøkende her. Hurra for det- lave priser og trivelige folk.

Som de eneste gjestene på jazzbaren Zanzibar - stikk innom hvis du er i byen, det er en fin bar - får vi gode drinker, men har bare hverandre å snakke med. Dagen etter, Hildes bursdag, er vi der igjen og da er det full action! Det er quiz på gang, og vi deltar på de siste 11 av totalt 30 spm. Vi svarer korrekt på alle sammen og vinner hele greia!

I skrivende stund er vi i Panama City - her er det mere action!

EXTRA! EXTRA! ØREVERK! LIDELSE! DRÅPER! PILLER! DÅRLIG HØRSEL!

I dag skal jeg dele årets opplevelse med swimmers ear med dere, kjære lesere. Bare for å få det ut! Jeg, Stig, har hatt lidelsen i Norge, Thailand, Mexico og nå også Costa Rica. Det er noe med sandstrender og ørene mine som ikke går i hop- det blir betennelse og elendighet. Hilde kommenterer i kursiv... 
Altså: Etter noen få dager på stranda i Cahuita aner jeg begynnelsen til noe kjent i venstre øre: Det kjennes litt hovent, det klør inni øregangen og av og til kommer det noen stikkende smertesting. ... (Æ sa de te`n- IKKE bade i bølger, der e det sainn!)
Off to the Doctor i Purerto Viejo. Han tar en titt og sier at det nok er litt infisert, han gir meg en ukes kur med antibiotika og noen antibakterielle øredråper. Og smertestillende. Det virker et sted mellom "jævlig dårlig" og "ikke i det hele tatt". I tre netter var jeg nødt til å stå opp og gå omkring, legge meg på badet for ikke å forstyrre Hilde, bøtte ned smertestillere og ligge på badegulvet og ynke meg, mens jeg ventet på at painkillers skulle gjøre jobben sin. Det var skikkelig vondt og siden ingen bedring var i sikte.
Tilbake til legen med beskjed om at "dette funker ikke, gi meg noe annet" - og jeg fikk noe annet. En ukes kur med en annen antibiotika som ser ut til å funke bra. Smertene forsvinner, stort sett, men jeg hører fortsatt dårlig og øret kjennes fortsatt litt hovent. (æ høre heller ingenting, for Stig snakke no så lavt at det ikke e muli å hør nåkka...) Det blir bedre og bedre. Men, etter kuren er ferdig går det noen dager og så: Potte tett i øret igjen, ikke så smertefullt, men jeg er nærmest komplett døv. (EEHEM- han har altså også snorkla litt i mellomtia og badet litt i varme kilder og sånn - måtte jo det, det var jo så fint og greier.....)



Taxi?



Nytt legebesøk - PuertoViejolegen gir opp og sender meg til spesialist i Puerto Limon. For å komme seg dit må man enten ta buss som tar mellom 1,5 og to timer hver vei, eller taxi. Siden timen min er en gang "etter kl 16:00" og siste buss hjem er kl 18:00 og det er ingen måte å finne ut hvor lenge man må vente hos spesialisten (rekker man siste bussen hjem mon tro?), samtidig som allmentilstanden ikke innbyr til å humpe på buss i timevis, bestemmer jeg meg for å ta taxi. Vanigvis er det taxier overalt i Puerto Viejo, men i den varmeste delen av dagen mellom 2 og 3 ser det dårlig ut... Jeg spør en fyr med en krykke under hver arm som står i et veikryss: "Donde está la parada del taxi?" Han svarer på engelsk at det er et taxistopp akkurat der jeg står og ett til litt lenger oppi gata. Takk, sier jeg og begir meg oppover, siden det ikke var noen biler der jeg sto. Straks etter hører jeg gauling bak meg, noe om "TAXI! GRINGO!" og når jeg snur meg ser jeg at fyren med krykkene står midt på veien og roper, støtter seg på den ene krykken og peiver ivrig med den andre. Denne oppstandelsen får liv i noen karer som sløver i skyggen av et tre et stykke foran meg, og den raskeste av dem kommer bort og lurer på om det muligens var meg som trengte en bil. Og det var det jo. Nå hadde jeg vært såpass lur at jeg hadde funnet ut på forhånd hvor mye det kostet med en taxitur til Limon og når mannen nevner prisen er jeg nesten litt overrasket over å høre han si akkurat det det burde koste. Men jeg vil jo tilbake igjen, og etter litt fram og tilbake blir vi enig i at tilbaketuren skal koste ca halvparten av turen ut. Alle er fornøyde, vi går til taxien - som viser seg å slett ikke være en taxi men en liten lastebil. Vel, vel - sånn er det vel her i sydens land tenker jeg, og setter meg inn. Sånn er det slett ikke, lærer jeg senere. (Turen til og fra Limon går fint. Sjåføren er fra Sixaola og kan ikke ett ord engelsk. En liten utfordring for meg. Som den skeptiske fyren jeg er satt jeg i bilen og pugget hvordan man skal si "20.000 nå, 15.000 når vi er tilbake i Puerto Viejo!" på spansk, men det ble ikke nødvendig. Ingen penger skulle bytte hender før vi var tilbake igjen, viste det seg.)

Jeg kommer fram til ørespesialisten, og denne karen har ordentlig utstyr. Jeg får gleden av å betrakte innsiden av øregangene mine på TV. Det gode øret først, ikke noe vakkert syn, men ikke infisert - det skjønte til og med jeg etter å etterpå fått se innsida av det dårlige øret - det var nesten ingen åpning. Vel - han støvsuger begge øreganger for voks og annen grøpp og legger en bandasje dyppet i antibiotika inn i det vonde øret. 10-dagerskur med piller og beskjed om å komme tilbake om tre dager for bandasjefjerning og sjekk.

Da jeg våknet tre dager sendre, morgenen for nytt legebesøk, kjenner jeg... at det ANDRE øret er blitt betent! Vil til legen fort som fanden og bestemmer meg for å ta taxi igjen. Denne gangen finner jeg det som tydeligvis er den EGENTLIGE taxiservicen. Det er ingen liten lastebil, mannen fyller ut et skjema før vi drar og vil til og med vite passnummeret mitt før vi legger i vei. Prisen er dog den samme som hos gårsdagens pirat, og engelsk kunne ikke denne sjåføren heller, så forskjellen var egentlig ikke så veldig stor.

Når jeg kommer fram uttrykker jeg min mistanke til spesialisten i Limon om at det kan være han som er den skyldige for betennelsen i det andre øret - han viste meg nemlig innsiden av det gode øret ETTER å ha vist meg innsida av det dårlige for å demonstrere hvor effektiv støvsuginga var. Hvis han nå glemte å desinfisere kamerasondetingen mellom øregangbyttene... Legen syntes ikke teorien min var særlig sannsynlig og skyldte i stedet på den rikelige bakteriefloraen som finnes i tropene. Oh, well....



Ørebandasje!

Uansett: Det nye legebesøket fører til ny visning av øreganger på TV. Det venstre (gammelvondøret) ser helt OK ut, mens det høyre er gjenkokset og betent. Bandasje ut av venstre øre, ny bandasje inn i høyre, med beskjed om at den skulle være der i fem dager. Til sammen er det altså over en uke med å gå omkring som halvveis døv. Fyren som geleidet oss over grensa til Panama trodde jeg faktisk VAR døv, da jeg prøvde å forklare at han måtte snakke til det gode øret - "Oh, you're deaf! Well, that's OK!" sa han med en verdensvant og aksepterende tone før han antagelig innså det nytteløse i å snakke til en døv, og derfor holdt kjeft overfor meg. (Og dermed var det igjen jeg som måtte ta meg av alt det praktiske...)

Må vel si som Joddski: Pluss att æ gåkke på strainna. All dein sainna og drittn gjør mæ bare føkkings forbainna! Nå synes heldigvis alt å være OK med begge ører. Har også kjøpt øreplugger.

We will now return to our regularly scheduled progamme....

Huskelapp!

Dette er en kjedelig blogg, bare en oppsummering av hva vi gjorde i Costa Rica og hva ting koster (prisene er angitt pr pers), man glemmer sånt så fort. Men det kan jo være nyttig å vite hvis noen har tenkt seg dit, noe vi forøvrig anbefaler på det varmeste. Man må ikke kunne spansk engang, selv om det er en klar fordel.

San Jose

Et gjengrodd hus i et bedre strøk av byen

San Jose er ikke en særlig spennende by å tilbringe tid i, men er et sentrum for transport i Costa Rica, så man må gjerne innom hvis man vil ta de vanlige bussene. (Det går naturligvis turistekspresser, men de er mye dyrere - og mye raskere. Har man dårlig tid og hvis penger ikke er noe problem er det bare å kjøre ekspress.) Det er noen museum man kan besøke, men som turist er det ellers ikke så mye å finne på i den byen. Og ja, det er en del mindre hyggelige strøk her. Man kan faktisk stole litt på Lonely bibel... Sentrumsgatene er helt ok, men du skal ikke langt avgårde (sidegater) før det blir litt uggely.

Begge sidene av Costa Rica er visst ok å besøke, Stillehavssiden er mer utbygd for turister, og full av amerikanere - etter det vi har hørt. Det hørtes ut som det er sydenstemning der, med McDonalds og McHotels og McBeaches og McDiscoteques. Det er nok dermed også dyrere på den siden av landet. Vi dro til den karibiske kysten i stedet, først til Cahuita. Bussen fra San Jose kom på ca 50 kr., turen tar noe over fire timer og man finner bussen på den karibiske bussterminalen i San Jose. Det er flere bussterminaler i byen, men ikke vanskelig å finne fram, bare gå nordover etter Calle 5, eller ta en taxi. Tilfeldigvis bodde vi på et OK hotell ikke langt fra bussterminalen, Hotell Europa. Det er bra dealer å få der på nettet noen ganger. Vi betalte 750 kr for to netter, inkl frokost, og så fikk vi gleden av å oppleve The Cosmopolitan Room! Fantastisk, må sees. Utepils og evnt en pizza på Grand Hotel rett overfor teatret i sentrum er litt dyrt men deilig. Nesten verdt det bare for å strene inn i den fasjonable lobbyen og benytte doen (damer) Fabelaktig!

Cahuita

It's REALLY cheap!

Cahuita er bitteliten, så man må være glad i å slappe av for å være der over tid. Anbefaler å finne et sted å bo nede ved sjøen, det blir varmt og uten et vindpust oppe i "byen". Det er mulig å bo ganske billig hvis man vil (felles bad, og man er nede i 15-20 dollars natta), men vi bodde i andre etasje, helt i strandkanten til 40$ natta på Jenny`s. Det var nok noe overpriset, ingen TV, ingen AC, men skitt au. Vi hadde kjøkken, privat bad, Sloths i palmene, havutsikt og bris! Det er haugevis av plasser å bo, utenfor byen er det rekker av dem, så jeg kan ikke tenke meg at det er nødvendig å reservere noe på forhånd. ATM ved bussholdeplassen.

Spiderwoman

En finfin spasertur tar man i nasjonalparken sør for byen. Gå i hovedgata, med havet på venstre hånd og du kan ikke bomme. Det går en bred, fin sti inne i skogen ved stranda. Der inne kan man gå 4-5 kilometer (ca 8 km helt rundt) og da vil man støte på aper og sommerfugler (blå Morpho!), slanger, vaskebjørn og maur og krabber og svære edderkopper og firfirsler... det er bare å holde øynene åpne. Det er lett å gå, og man kan bade hvis man føler for det, på billedskjønne strender aldeles alene. Det er gratis å gå inn i parken fra Cahuita, men man oppfordres til å donere litt penger - så mye man synes det er verdt når man kommer ut igjen. Man kan ta bussen tilbake til Cahuita ved å gå opp til veien i stedet for å bare gå tilbake. Vi møtte fyren som driver et hotell i næreheten av denne andre inngangen til nasjonalparken, en tjukk, jovial eksilitaliener, og man kan jo stikke innom der for en øl mens man venter på bussen. Det er forøvrig inngangsbillett hvis man går inn i parken den veien. (Puerto Vargas)

Puerto Viejo
Når man er lei av Cocos Bar kan man dra til Puerto Viejo, som er litt større. Bussen fra Cahuita koster under en 10er og går hver time og tar en halvtime. Siste buss går sånn ca. 19:00.

I Puerto Viejo kan man leie seg en lang rekke aktiviteter. Vi er ikke så veldig aktive men vi tok oss en Canopytur - dvs Ziplining. Les om det i bloggen! Kostnaden var 55 dollars. Senere ble vi med på en seiltur, 60 dollars. Verdt hver krone...

Av gode restauranter kan vi anbefale Sushien på Chili Rojo. The Beach Hut er også bra. Ellers er det Sodaer (billige restuarnter med "tipical food" - lokal, enkel mat) overalt. TexMex er rølpepøbb, mens Cafe Viejo har de beste, sterkeste drinkene! Det finnes hippe kafeer der man kan se verden rusle forbi (det er mye rusling i P V), hippe kafeer er dyrere enn hole-in-the-wall ølsteder her, som overalt ellers. Det er mye happy hours! Noen ganger hele kvelden...

Overnatting kan man gjøre dirt cheap - sove i hengekøyehotell hos Rocking J's til 3-4$ natta, inkludert låsbart skap - eller drit dyrt i luftkondisjonerte bungalows på stranda til 150$. Og alt i mellom, det er massevis av overnattingssteder. Vi bodde i mellomskiktet, i jungelen med basseng til 40$ natta.

Ta med pass ved reiser til/fra San Jose, det kan være kontroll ved checkpointet mellom Puerto Viejo og Cahuita.

By the pool...

Priser
Noen priser det er verd å huske:
En øl i butikk: 6 - 8 kroner (det er pant på flaskeøl!)
Middag i en soda: 25-40 kr (for maten)
(Vi har ikke hatt noe trøbbel med magen!)
Øl ute, flaske: ca 12-15 kr.
Overnatting 30-40 dollar, da kan man også få svømmebasseng.


Puerto Limon
Puerto Limon er en shabby havneby, ikke turistifisert i det hele tatt. Lite å se der, men er man interessert i shabbiness er det mye fint å hvile øynene på. Bussen mellom Puerto Viejo - Limon koster ca 18 kr , 1,5 timer. (Det er billettkontroll ofte! Ikke snik! ;), siste buss tilbake går 18:00. Taxi koster 270,- en vei, 430,- tur/retur hvis man har et kortvarig ærend, avtal prisen med sjåføren før avgang.

Vulkan: Poas
Det er flere aktive vulkaner i Costa Rica, vi besøkte to av dem. Dagstur fra San Jose til vulkan Poas: Ta buss fra Coca-Cola-terminalen kl 08:30. Bussen er godt merket, bare gå helt innerst i terminalen (den er ikke stor, nærmest en snuplass for busser). Turen tar ca to timer, inkl stopp ca 20 min før man er framme. Kr 55 pr pers. Retur 14:30. 10 dollars i inngang (1000 colones for de lokale! (12 kr)) Organiserte turer går kjappere, men koster mye mer og kan gi kort kratertid. Dessuten får man ikke smaken av virkelighet bussen gir. Pakk fleece, regntøy og paraply. Det kan bli vått og kjølig på 2750 meter. Tar man sneglebussen så ta med bok og kortstokk også, hvis det regner og ikke er utsikt blir det mye dødtid!

Vulkan: Arenal
Buss San Jose - Fortuna, fra den nordre bussterminalen. Ca 28 kr pr pers. Tar 5,5 timer, ta dyr turistbuss hvis man har dårlig tid. I Fortuna kan man leie seg all verdens underholdning - rafting, hiking, ridning, canopy, firhjulinger og tohjulinger. Tur for å se på vulkanen er selvsagt obligatorisk. Det er vanlig å se lava. Det er lavsesong i sept - okt og prisene er lava.. eh.. lave. Utenom denslags aktiviteter er det ikke stort å finne på i Fortuna utenom å sløve ved bassenget og lure på hva man skal ha til middag, mens man kikker på vulkanen som med ujevne mellomrom slipper ut en røyksky, som om den koser seg med å langsomt røyke en sigar.

Man kan ta snarveien fra Fortuna til Puerto Viejo med minibuss med opptil 8 pers (vi var 4) 45 USD, 5 timer. Vel verdt pengene! Da slapp vi retur til San Jose, med høy sannsynlighet for å måtte overnatte, samt den etterhvert drøye turen fra S J til P V. Det er stor forskjell mellom å reise en hel dag og å dra tidlig på morgenen (05:30) og være framme midt på dagen.

Grensa mellom CR og Panama ved Sixaola. Spooky!

Så fornøyde ble vi med minibuss at vi kjøpte tur fra Puerto Viejo direkte til Bocas del Toro (Panama) også (35 USD) Vi var alene i bussen- taxi altså :-) Da ble vi fraktet til Sixaola, geleidet over grensebrua, ny buss til Almirante, videre i boat-taxi ut til Isla Colon. Kunne godt gjort det til godt under halve prisen, men hjelp for et prosjekt!

Kanskje dette kan være til nytte for noen, hvem vet.


En stor takk til Papen og Tante Elsie: I steden for å pusse opp kjøkken ;-) har vi til nå:
Lekt i jungelen med ziplining (110 USD)
Seilt med seilbåt, snorklet og sånn...(120 USD)
Vært på vulkanutflukt i Arenal inkl hotsprings og waterfall (50 USD)
Tatt en båttur rundt i Bocas del Toro -arkipelet, med delfiner og kritthvite sandstrender på øde øyer (50 USD)

Oppdatering fra Panama (og ørehistorier) følger senere....

San Jose revisited (cheapostyle) og vulkaner

Fra denne "utsikten"....

Vi har tatt en ferie i ferien, plasserte mesteparten av bagasjen på hotellet i Puerto Viejo og dro til San Jose igjen. Der bodde vi på skikkelig billighotell (Hotell Boston, rett ved siden av Hotel Berlin - internasjonalt, altså!), med red light district rett om hjørnet på den ene siden, og den lokale karaokepuben på det andre hjørnet. Der skrålte man sentimentale sanger så det gjallet helt opp til oss. Hotellet hadde gitter ved inngangen der man måtte gi seg til kjenne, madrassen var hard som en planke, vinduet lot seg ikke lukke, det var en traffikert gate rett utenfor (med prostituerte) og av en eller annen grunn var det lås på både ut- og innsida av dodøra. Og elektrisk dusj, noe som alltid har framstått for oss som et skummelt konsept. Det høres ut som en hentrettelsesmetode. Vi turte ikke bruke den, dessuten var vanntrykket såpass miserabelt at en dusj neppe hadde vært noe særlig likevel. Men billig!

Costa Rica har flere avktive vulkaner, og vi dro til den nærmeste fra San Jose, Poás. Det er et par timer med sneglebussen. Det går mye raskere hvis man betaler det tidobbelte og tar en organisert tur, men da kan man risikere lite kratertid. Sneglebussen derimot gir maaaasse tid ved vulkanen, i alle fall en time for mye. Tåka var tett og det regnet som bare det, men vi fikk et godt glimt av krateret da tåka forsvant for en liten stund. Imponerende. Det var også et øyeblikk mens tåka var tett at vi hørte vulkanen røre litt på seg - det plasket tungt nede i sjøen i krateret, og vi hørte en dyp rumling... jordens pust.

Dagen etter sjekket vi ut av cheapohotellet, og dro til Fortuna. Det tok 5 timer med sneglebussen (den skal innom allverdens fillebyer på veien), men når man sitter i forreste sete til høyre (egentlig reservert for de gravide og invalide) har man god utsikt og kan følge med på det meste, og da blir selv en lang busstur moro. Costa Rica er virkelig et grønt land! Fra bananplantasjer ved kysten, via enorme annanas-åkre til jorbær, ost og plenty frukt oppetter fjellsidene. Gøy å riste på bussen og bare suge inn inntrykkene. Så går det opp, så går det ned, så går det opp.... Et skilt framme i bussen, ved siden av Jesus-og-Maria-glansbildene, gjør det klart at det er forbudt å snakke til sjåføren. Forbudet er antagelig innført fordi han konstant er opptatt med å snakke i radioen, telefonen eller med sine tallrike assistenter, f.eks han hvis hovedoppgave synes å være å stå foran i bussen og si "pase" til alle som skal ut eller inn, og "detras" til sjåføren når noen velger å bruke utgangen bak. Sjåføren sitter for syns skyld med sikkerhetsbeltet over fanget, men det er ikke festet noe sted. Det viser vel tillit til El Señor, vil jeg tro. Heldigvis går det ikke så fort...

...til denne utsikten!

Hotellet i Fortuna var a small step pricewise, a giant leap in quality. Det er lavsesong og billig i Fortuna. For 30$ får man et dobbeltrom med badekar, AC, gyngestol med vulkanutsikt og basseng. Det er bare 10$ mer enn drittrommet i San Jose...

Vulkanen heter Arenal og ser ut som en vulkan SKAL. Klassisk! Vi dro på kveldstur uten å få sett noe lava , men turen gikk i det heftigste regnværet jeg kan huske å ha vært ute i. Det HØLJET ned og lynte og tordnet i ett sett overalt rundt oss. Det nærmeste lynet var bare et knapt sekund unna. (Avisa forteller forresten at to personer ble drept av lynet her om dagen, men mora til de avdøde kan berolige med at det var Guds vilje.) Vi gikk inn i jungelen og ned til en foss, brun av jord og med svær vannføring. Det skulle egentlig bades, men det var utelukket. Vi gikk der med bl.a tre halvnakne amerikanere (de hadde ikke med noe regntøy eller paraply), en av dem med pannebånd, og hvert øyeblikk ventet jeg at Willem Dafoe eller Christopher Walken eller noen skulle sprette fram fra villnisset og spørre hvor i helvete jeg hadde gjort av gunnern, og brøle at "Charlie is everywhere!!!"...

Deretter - hotsprings! Rett i elva som har sitt utspring fra vulkanen. Det finnes selvsagt organiserte bad, med omkledningsrom og basseng og spa og bar og massasje og i det hele tatt, men vi bare la oss rett i elva! Omkledning bak minibussen, tasse med lommelykt (dette var etter mørkets frambrudd og da er det bekmørkt!) ned til elva, bli kastet uti i en liten foss av guidene. Så ble lommelyktene hengt opp i trærne og bergveggen rundt om og kastet et lite lysskjær over den dampende kulpen. Det var stilig! En imporvisert vannsklie i betongtunnelen under veien, og et hulrom under fossen var extra features.

I dag suste vi tilbake til Puerto Viejo med turistbussen. Avgang 05:15, og det gikk i 120-130 i begynnelsen - fartsgrense 40-60. Turistene skal fram! Man må gjøre unna noen mil mens det ikke er annen trafikk. Etter å ha kjørt forbi alt vi kunne ta igjen var vi framme etter 5 timer, det inkludert frokoststopp på en halv time. Denne turen tar sikkert 12 timer med vanlig buss, hvis man kan unngå overnatting i San Jose. It's nice to have $! Takk til alle sponsorer...

Hups! Leser i avisa at det var et mord her i lille Puerto Viejo i går. En 65 år gammel "gringo" ble skutt mens han solte seg på stranda, midt på dagen. En sykelist dukket opp og skjøt mannen i nakken... Det er visst doprelatert. På tide å dra til Panama! Den observante leser vil skjønne at dette betyr at vi har droppet flybilleten til Bogota. Vi drar til Panama i stedet, først til Boca del Toro, og deretter skal vi innom Panama City og få sett noe av kanalen før vi skal prøve å finne en seilbåt vi kan bli med til Cartagena i Colombia. Det må da være en bra plan?

Ellers sparer vi der det spares kan - vi har begynt å kjøpe litersflasker med øl. Panten er på heftige kr 6,50 så flaskene må returneres! Vi har også gått til innkjøp av insektspray med 25% DEET, og hvis ikke det virker vet ikke vi hva som virker.

Sushi, zip-lining, snorkling, seiling, slanger og busspredikanter.

Sushi

Dette har ikke vært en normal arbeidsuke akkurat. Som rike mennesker på tur skal, har vi lekt litt. Tirsdag gikk vi en tur til en strand et par kilometer unna. På veien hjem fant vi ut at det var på tide med en tur i tretoppene, så vi bestemte oss for å kjøpe en. Beslutningen måtte feires og vi inviterte hotelleierne på et par glass Highland Park. Så dukket en kompis av dem opp, en skikkelig pirat med tattiser og seilbåt. (Han hadde en tatovering av kona på den ene skuldra, avbildet med en diger kniv i den ene hånda og et blødende hjerte i den andre. Hans hjerte, sa han). Han var nyankommet gjennom Panamakanalen og skulle begynne med turer på atlanterhavssida igjen. Vi betalte depositum med beskjed om å møte opp i tide på torsdag. Alt dette planleggingsarbeidet (og whiskyen, uten tvil) fikk oss i såpass godt humør at vi bestemte oss for en tur på byen, alle fire (kaptein Johnny hadde ikke tid), og derr.... fikk vi den aller beste sushien vi noensinne har smakt. Ikke vet vi hva de gjør med risen, det kan virke som de KJÆLER den kokt, og fisken... var fersk. Wasabien var forkledt som et grønt blad, mens den røde, skarpe ingefæren var formet som en blomst. Deilig, med tørr hvitvin til. 4 glass hvitvin, guacamole og kjeks til forrett - 250 kr til sammen. Gjedd førr pængan! Det aller mest fancye flaskevannet å få er forresten Voss... Chili Rojo – antagelig den beste resturanten i byen. Dessuten har de et “Takk for at du ikke røyker marijuana”-skilt i oppgangen, det viser vel at dette er en posh restaurant, eller hva?

Zip-lining

Bremsehanske!

Dagen etter, bright and early, ut i skogen, opp i trærne. Langs kabler høyt oppe i regnskogen kan man skli omkring, festet i en klatresele og med bare en forsterket hanske som brems. (Bremsing var stort sett unødvendig.) 42 meter oppe var den høyeste plattformen etter hva guidene fortalte. Det så sånn ut også. Moro var det, men ikke en måte å se dyreliv på. Man bare sklir gjennom skogen.... med god fart av og til. Ca midt i rundturen, det var 14 liner å forsere, møtte vi kun et langt tau og en, for Hilde, avgrunn som man skulle kaste seg over som en annen Tarzan! The only way over.... Artig! Litt av en måte å starte dagen når man er litt uggen av en Higland Park eller to for mye.

Kvelden ble tilbrakt i stillhet med US open og kriminalliteratur- man blir sliten av å leke.

Seiling og snorkling

Dagen etter var det ut for å seile med kaptein Johnny og et pussig ensemble mennesker: En haifisker fra Jamaica, som fungerte som kaptein når Johnny hadde andre ting å ta seg av - som f.eks å dele ut øl og vannmelon og denslags, en fyr fra Arizona, en Italiener som hadde med seg to italienere til, og to unge damer fra Canada. Alle (unntatt en) av de hvite gutta var omfangsrike og den tjukkeste av dem hadde selvsagt den minste badebuksa. Det var naturligvis en av italienerne Det viste seg at denne gjengen var eiere av diverse restauranter og hoteller i området, og var ordentlige røvere med tall stories to tell fra de sju-åtte-ni hav de hadde seilt på. Og haifiskeren hadde jo saker og ting å berette om, vel, haifiske. Han kom også med gode råd om man skulle oppdage en hai mens man var ute og svømte – det er ingen vits å prøve å svømme unna. Stirr haien i øynene og PLUTSELIG: Gjør deg stor! Prøv å se farlig ut! Sikkert lettere sagt enn gjort. Stig følte seg som en skinnmager, bleik pusling i dette selskapet. Gutta var coole, ikke tvil om det.

Siden det ikke var noe vind måtte vi gå for motor ut til revet for å snorkle, men det er jo greit. Fikk sett to flotte stingrays på 4-5 meters dybde, mens italieneren i den minimale badebuksa var ute og skjøt seg middag med harpun. Vi rundet av kvelden med en ny ladning sushi, på en annen restaurant. Ikke HELT samme nivå som Chili Rojo. Chili Rojo var stengt, antagelig av utmattelse. Puerto Viejo hadde i dagevis vært full av US Marines fra USS Iwo Jima, på R&R. Båten lå i Limon og har et mannskap på over 1.800 og det virket som om alle sammen sto i kø utenfor den eneste minibanken her i byen. Og de skulle jo ha mat & drikke alle sammen.

Buss m/ predikant
Vi tok en tur til Limon lørdag. Det er en havneby uten noen turisttrafikk – det er ingenting å se der, bortsett kanskje fra en øy utenfor havna der Columbus visstnok ankret opp siste gang han var over. Lokalbussen tar mellom 1 time og 20 min og 1 time og 40 – kommer litt an på hvor full den er og hvor mye det regner. Det er nesten ingen turister på bussen – ingen vil til Puerto Limon. Da vi kom fram gikk vi ut av bussterminalen og nedover gata. Vi så oss godt for før vi skulle krysse gata (alltid lurt i en ukjent by), så går et kvinnfolk forbi oss og Hilde sier “ vi følger etter lokalbefolkninga” – og det hører dama og svarer på norsk. Eller svorsk – men mest norsk. Hun bor i byen og kan berette at det kommer få nordmenn dit, og at det ikke er noe å se i byen, men man kan jo ta en tur innom markedet og gå langs the sea wall. Så det gjorde vi. Det er første gang vi har hørt skandinavisk på turen.

På veien hjem kom det inn en fyr på bussen i bussterminalen i Cahuaita og holdt en liten preken. Han fortalte hvor viktig det er å åpne hjertet for Kristus, og at han (Kristus, altså) kommer tilbake meget snart. Predikanten så ut til å være MEGET overbevist om dette selv. Sånn går det når man kjører med både for- og bakdører åpne på bussen – man kan få kristninger ombord i gjennomtrekken. Da han var ferdig var det et fåtall som sa “es verdad!”, og så forsvant busspredikanten ut i mørket igjen og bussen kunne kjøre videre.

Slanger
Nå er vi hjemme i jungelen igjen og skriver blogg. Hilde har funnet to slanger i juccapalmen ved bassengkanten, men de er visst ikke giftige. De spiser utelukkende frosk kan hotellvikaren berette, og det ser dårlig ut for den grønne frosken som befinner seg i samme palme...

Ellers: Lilo har spist hatten min, mens Gucchi er på vestkysten med mor og far.


Ps; man høster bananene grønne her også. Henges opp ved bassenget og modnes der. Pass på så ikke vaskebjørnen tar for mange:-)