torsdag 3. februar 2011

Sørover langs Ruta 40


Bariloche
Utsikt fra hostal, Bariloche
Bariloche er en by plassert ved en innsjø og utsikten ligner ikke så lite på Lyngen, kanskje i nærheten av Lyngseidet? Eller muligens en annen brei fjord i nordnorge. Om sommeren er byen en travel turistby, om vinteren er et visstnok like travelt med skiturister. Det er nok temmelig trøtt her uten turistene, men byen er uansett ikke særlig spennede. Men god sjokolade har de! Sjokoladehovedstaden i Argentina.


Sykkelmannen!

Omgivelsene er flotte, innsjøer og fjell. En sykkeltur på 3.5 mil rundt omkring i landskapet er akkurat passe når det går opp og ned hele tiden.









Ruta 40
Etter å ha lurt på om vi skulle dra sørover eller ei, ble det plutselig bestemt at vi skulle leie oss en bil og kjøre i vei. 2000 km på asfaltert vei, eller 1400 på Ruta 40, der noen strekk fremdeles er grusvei. Vi tok grusveien, med en Chevrolet Corsa, en bilmodell som, skulle det vise seg, ikke akkurat er bygd for oppgaven.


The terminator kan klippe sauer, såfremt de er terminatorsauer!

Første dag er super, asfaltert vei hele tiden og først mot slutten begynner veien å vise tegn på slitasje. Det gjelder å holde seg på midten, der er det færrest hull, og samtidig være forberedt på unnamanøvre når hull dukker opp der også. Å kjøre en sånn strekning i mørket med en Chevrolet Corsa anbefales ikke. Etter 70 mil stoppet vi for å overnatte på et hotell i saueklippingshovedstaden(!) i Argentina, Rio Mayo, en støvet liten by. Hotelleierene nok hadde ambisjoner en gang i tiden - det er flislagte gulv og en flott bar i fellesområdene (rommene er slitne, men brukbare). Hotellet virker for stort, det viste seg nok dessverre at antallet gjester ikke var helt som håpet. Denne kvelden var vi de eneste gjestene til ganske sent. Vi spiste middag da et amerikansk par som selvagt ankom i en diger 4x4, kom ramlende inn i resepsjonen. Mannen ærklærer nærmest øyeblikkelig med stor tyngde at whisky og øl er absolutt nødvendig, og at varene måtte på bordet så fort som mulig. Grunnen til tørsten viser seg å være at bilutleieren hadde fucked up og ikke gitt dem de nødvendige papirene for å ta bilen med til Chile, og derfor måtte de snu og dra tilbake til byen de leide bilen, mange, mange mil nordover. (ca 7 timer) De var litt sure pga det. Fyren viste seg å være kunsthandler fra Chicago, dette var den 8. turen til Patagonia for å fiske, og never before hadde bilutleieren fucked up the documents. Vi satt der som de eneste gjestene på hotellet og drakk medbrakt vin og litt whisky attpå, og ble blide og fornøyde alle sammen etter hvert.


Vi visste det var grusvei dagen derpå, men hva det betydde visste vi ikke. Som veien til hytta kanskje? Eller litt bedre, siden det går tungtrafikk her? For det gjør det vel???

Grus

Grusvei? Grusvei!

Neste morgen, etter å ha blitt takket pent av amerikanerne for å ha reddet kvelden deres (uten oss ville det nok ha blitt en langt surere stemning ved det middagsbordet) la vi i vei. Grusvei. Grusdelene av Ruta 40 er røffe saker. Det rister og skrangler og stein slår opp under bilen i ett sett. Veien er brei og man må prøve å finne sporet som er best, det er minst tre av dem: Sporet til høyre der man burde kjøre, det til venstre i motgående "kjørebane" og det i midten som er laget av de to venstrehjulsporene (til hhv høyre og venstre spor). Av og til er det ett til (eller to, en maken på den andre siden) - nesten i grøfta og det høyre hjulsporet til hovedhøyresporet - om noen forstår hva jeg mener. Det er MYE løs grus på veien. Ved et par anledninger var det samlet så mye grus mellom hjulsporene at bilden tok nedi med bunnpanna. Det skrangler fælt når sånt skjer. Noen ganger er det ikke spor i det hele tatt. Da er gjerne veien uten løs grus, men meget steinete og farten derfor lav. Og i de få motbakkene er det jammen meg vaskebrett også. Hurra.

I begynnelsen kjørte Stig forsiktig i 30-40, med et lønnlig håp om at det bare var begynnelsen av veien som var såpass ille. Men i den farten ville de 12 milene med grusvei ta 3 timer, og etter å ha blitt forbikjørt av et par biler (riktignok ikke Chevrolet Corsaer noen av dem, men likevel) gasset han på og presset seg opp i 60-70 og håpet at dekkprodusenter vet hva de gjør. Det ble en humpete, bråkete tur. Knyttnevestore steiner er helt vanlig (man unngår dem jo så godt man kan) og av og til ser man toppen av noen steiner som man aner er som isfjell - du vet; bare 1/9 del stikker opp av veibanen, men det er nok til å skremme en stakkar i en bil som ikke burde være her i det hele tatt. Med en kraftig firhjuling er mye av dette grei skuring (haha skuring!), men med Corsaen betyr det unnamanøver på unnamanøver. (Og lite gassing over 60 kmt)

Av og til dukket et skilt meket "Vadio" opp. Vi gjettet på at det måtte bety "Ekstrakjempedårligveimedkampesteinerherogder" siden det stemte hver gang. Ordboka sa "vadested". Det var også skiltede omkjøringer, der veien tok en liten avstikker fra hovedveien, antagelig fordi hovedveien hadde fått en betonggrøft installert og skulle asfalteres - en eller annen gang. Disse bitene var ofte helt latterlig ille, vi måtte ned i 20 kmt for å passere. Noen av bitene av hovedvei vi måtte svinge unna var overgrodd av ørkengress så det er nok en stund siden arbeidet ble påbegynt.

Etter å ha kjørt 3 strekk a 12 mil+ av denne type vei må vi bare bøye oss i støvet(!) for dekkprodusenter - det er utrolig hvor mye juling et bildekk tåler nå for tiden.

Den siste pålitelige bensinstasjonen
Vi er nok blant de siste som får oppleve den tvilsomme gleden det er å kjøre grusveien på Ruta 40. Lange strekninger ligger nesten ferdig asfaltert parallellt med (og frustrerende nærme) grusveien, og vil antagelig åpne i løpet av året eller neste år. Ikke for det - man kan sikkert kjøre gammelgrusveien hvis man absolutt vil...

Det er ikke akkurat mye trafikk på Ruta 40. Man kan kjøre i en time uten å se en bil. De få kjøretøyene man møter er som oftest personbiler, med en og annen lastebil og tankbil innimellom. En eneste buss møtte vi på 1400 km. Man setter ned farten og det hilses når man møter andre kjøretøy på grusveien. Mellom strekkene med grus er det god, asfaltert vei som i mange kilometer av gangen går ganske rett fram. Man kjører behagelig i 120-130, selv med Corsaen og trenger ikke hilse på noen.

Omgivelser
I nord, rundt Bariloche er det fjell, innsjøer og daler, det ligner svært på nordnorge, men når vi kommer ut på slettene er det noe annet. Det begynner med at dalen vider seg ut til gress-sletter med kyr, men snart er de også bak oss og det STORE slettelandet viser seg. Det er E-N-O-R-M-T. Fargene går i gult og nyanser av rust, brunt og grått. I det fjerne kan man av og til ane blå fjell (Andes er til høyre når du kjører søvorer). Til venstre er det noen åser med flate topper. Men man føler at man har 360 graders horisont, og det virker som om skyene er kommet nærmere og himmelen ligger som et lokk over det hele. Det er nærmest ørken.

Hilde fikk utrolig nok øye på denne i fart. Ikke så veldig STOR fart, men likevel!
Det er dyreliv og se. Noen sauer selvsagt, men også ville dyr og fugler. Vi fikk med oss guanacos, beltedyr, flamingoer, nandu (emulignende fugler) og diverse rovfugler.

Hotel Leona
Natt to overnattet vi på Hotel Leona, et sted som har funnet en grei måte å overleve på. De samarbeider med bussene som går mellom El Calafate og El Chalten, bussene stopper der og hotellet serverer turistene kaker og kaffe.


Hotel Leonsas resident sheep

Men stedet er et flott lite hotell der det ligger nede ved den turkise elva Rio La Leona som renner mellom Lago Viedma og Lago Argentino, og det har vært der lenge. Det er bl.a kjent for at Butch Cassidy, The Sundance Kid og Etta Place bodde der en måneds tid. De var på rømmen etter sitt siste ran (de prøvde å bli lovlydige 50 mil lenger nord, men det skar seg) og ble drept ikke så lenge etterpå. Vi fikk et koselig rom med lammeskinnsfeller på nattbordene, utsikt mot elva og et bad som nesten var større enn soverommet. Og vi regner med å overleve en stund til også.

El Chalten

Dette er Argentinas yngste by, spikret opp for å sikre Argentinas rett til landet (de krangler litt med sine brødre i Chile av og til). Dette er et utgangspunkt for turer, annenhver person du ser på gata her har diger ryggsekk. De leier ut utstyr, det er guider, og omgivelsene er virkelig flotte. Vi gikk et par timers tur, opp på morenen og så innover dalen mot isbreene som sakte renner ned fjellsidene på Cerro Torres (3128). Fitz Roy - massivet er også i nærheten. Man er jo godt vant, men Fitz Roy imponerende likevel.
De undertegnende, med El Chalten i bakgrunnen



El Calafate
En liten by som lever av turistene som kommer for å se på isbreene og da spesielt den enklest tilgjengelige, Perito Moreno. Det er et av de dyreste stedene man kan være i Argentina, det er bare dyrere nede i ildlandet. Men ikke verre enn at man får et stort dobbeltrom til 360 kr, får gourmetmat med vin til under 250 pr. pers, så man overlever jo. Så er det jo isbreen da...


Perito Moreno

Det er spektakulært. Isbreen er 30 km lang, 5 km bred og tunga som stikker ned i Lago Argentino er 60 m høy. Breen regnes som en av de stabile i verden (den avanserer litt av og til, men holder seg stort sett i ro) og beveger seg opp mot 2 meter om dagen. Det smeller og knaker, opplevelsen av å være i nærheten er imponerende lydmessig også. Men for et visuelt intrykk breen gjør! Man kan se på den på trygg avstand fra observasjonsplattformer, stå der i timevis mens sol og skyer gjør at opplyste deler og skygger på breen forandrer seg hele tiden. Nyanser av blått og grønt er i konstant forandring.

Og breen kalver selvsagt også. Er man så heldig (som oss) får man se et stykke is på størrelse med en bygning rase ut i det mintgrønne vannet og lage en minitsunami. Imponerende.

I morgen skal vi dra nordover igjen. Men først må vi kjøre en omvei sørover på 200 km - for å unngå grusveien...

Dette driver vi med akkurat nå - fortida får vi komme tilbake til i framtida. Vi har holdt på med mye rart siden Buenos Aires! Mye ligger klart til publisering, følg med, følg med.



2 kommentarer: