My wife is in a wheelbarrow

"My wife is in a wheelbarrow" sier fyren med de ru håndflatene som nettopp har kommet bort og hilst på oss. Det er lørdagskveld i Puerto Viejo og masse folk ute. "She broke her leg, it's three more months before she can stand on it again" forsetter han. Vi er gringos og lyser naturligvis dollars, men vi vet at dette stemmer - vi så fyren da vi ankom byen for noen dager siden. Vi sto i det luftkondisjonerte avlukket med minibanken i da han gikk forbi, med kona i trillebåra. Hun hadde det ene benet inntullet i en imporivsert støttebandasje, stikkende ut i fartsretningen. Hun holdt i en lang plankebit de antagelig skulle frakte et eller annet sted.


Men det var ikke det føste han sa. Han innledet med å kritisere måten jeg satt på, jeg hvilte en albue på bordet og støttet haka i hånden. "Why you sit like this? You not happy?" spurte han. Jeg forklarte at jeg bare satt å så på folk og ikke var deprimert i det hele tatt, men det var visst ikke god nok forklaring. "Do you have a job?" Joda det hadde jeg da, forklarte jeg, uten å begynne å forklare at jeg var på permisjon - i ett år. Det hadde nok bare forvirret. "And your woman, does she have a job?", spør han og nikker mot Hilde. Joda, hun har da det, svarer jeg. "And still you sit like this?!" sier han, nesten fornærmet, og det er da han forklarer sin egen situasjon, om kona i trillebåra. "It's true, do you want me to get her? She's over there." Han peker, men jeg forklarer at det ikke blir nødvendig. Jeg skjønner jo at han vil ha penger, og syns han fortjener det. Han får noen kroner og en sigarett, han takker pent og forsvinner.

I dag så vi paret igjen da vi gikk til byen, på samme sted vi så dem første gang. Kona satt allerede i trillebåra, og mannen forsvant under brua over den lille elva som markerer grensa for sentrum. Mannen hadde unlatt å nevne at de tydeligvis bor under der. Jeg husker min avskjedsreplikk: "I hope your life will turn out better in the future". Forstår blikket han sendte meg etter det utsagnet bedre nå. Mulig det vanker noen flere kroner fra oss hvis vi ser dem igjen, om ikke annet som kompensasjon for å måtte høre en såpass idiotisk replikk.

Hilde leser i "boblebadet"

Vi bor på den andre siden av den samme brua, borte fra sentrum. Sentrum slutter meget brått ved brua, bortenfor er det bare spredt bebyggelse, og strand, naturligvis. Tilbaketrukket et par hundre meter fra veien er det et lite leilighetshotell med tre rom, alle med eget kjøkken. Her er det basseng og en slags jacuzzi og herligheten koster 250 kr natta - antagelig en svimlende sum for mannen med kona i trillebåra, men helt OK for oss. Jungellyder er det nå om kvelden, "whoop, whoop, whoop" i ett kjør fra en frosk og av og til en "mmææh", antagelig fra en annen frosk og en sjelden gang et sett med klikkelyder som ligner på lyden av et eller annet treinsturment, men er et for oss ukjent dyr. I bakrunnen er det evige tinnitusaktige suset fra gresshoppene. Hilde går rundt med lommelykt og leter etter frosker og gresshopper i beplantingen ved bassenget, vi har sånne flotte, grønne frosker boende. "Don`t touch the little ones-poisonous!" fortalte eieren av stedet (fra Montreal) første kvelden. Den kvelden fikk vi forresten et lekkert tilberedt måltid servert ved bassenget med masser av tropiske blomster både som bordpynt og "in natura" rundt oss. Vi var de eneste gjestene, og de første "proper guests" som har fått servert middag etter at de overtok og pusset opp stedet. Noen vil nok mene at det var rimelig romantisk :-)

På lørdagskvelden var det ellers fullt party i byen. Marihuanalukta lå tett, det røykes ved disken på utestedene. Det er jo ikke så nøye, men jeg blir litt irritert over dusten som syns det er nødvendig å spørre meg fire ganger i løpet av fem minutter om jeg vil ha "coke, weed?" Men stemningen er god, det er livemusikk, reggae naturligvis, og senere noe god-damn-hippie-greier med synth, congas og sitar. Sitaristen (heter det det?) er usynlig der han sitter på gulvet, bare de forreste fem ser noe annet en sitarhalsen og kanskje noen hårtuster, men det er tydeligvis litt av hippigreia. Rett foran scena er det forresten et skilt som peker til et annet sted - Johnny's place - det er bare å følge pila og gå 100 meter står det! Dette skiltet stengte for øvrig for utsikten til vokalisten i bandet som spilte først for en god del av publikum. Det er i det hele tatt avslappet steming på det meste, også konkurransen mellom utestedene ser det ut til. Konsertlokalet hadde forresten ingen yttervegger. Hva skal man med det når det aldri blir under 24-25 grader om natta likevel? Dessuten blir røyken fra sigarettene og jointene luftet ut i en fart!

På et banner bak scena sto det at konserten var en del av en slags festival. Jeg svevde lenge i den villfarelse at det var astronomi med i bildet i denne festivalen, selv om jeg syntes det var litt pussig: Musica, arte y astronomia? Hmmm, det høres jo litt pussig ut, men ingenting er jo umulig. Det var først da gitaristen flyttet seg litt jeg skjønte at det selvsagt var gastronomia det handlet om. Så feil kan man ta når man selv er glad i glane på stjernene. Etter konserten gikk vi rundt i byen, det var fullt kjør med livemusikk, diskotek, tivoli og matservering, selvsagt (Gastronomia!) etc, etc. De som ikke hadde råd til å drikke på pubene - eller kanskje de ikke ville, hva vet jeg - hadde sin egen lille private fest ved den parkerte bilen sin. Der ble det servert drinker og det ble danset i gata. Som sagt lukter det weed overalt, men FYLL - det har vi til gode å se. Ikke engang turistene er drita. Jeg tenker med gru på Trondheim en fredags- eller lørdagskveld...

Jeg (Stig) har swimmers ear - smertefulle greier, men det begynner forhåpentligvis å gi seg nå. Hvis jeg ikke hadde hatt det, ville vi nok vært i byen i kveld også i stedet for å sitte her i jungelen og skrive blogg. Det korte, korte mathjørnet: Vi har vært en tur inne i byen i dag også. Spiste middag- helgrillet svin med salat og stekte poteter. Godt nok.

Utsikten fra Cocos Bar

Etter å ha sittet en stund hver dag over noen dager på Cocos bar (eller Coco's bar, stavemåten varierer, man kan sikkert kalle stedet Bar Cocos hvis man vil), det mest sentrale og mest høylytte utestedet i Cahuita, kan vi nå lett gjenkjenne noen av "the night creatures". Det er f.eks "the dancing drugdealer" - en veltrent, mørk, ung mann. Han danser foran bordene som vender mot veien (musikken er høy på Cocos bar), og sniker seg bort og spør om man vil ha Ganja, Coka eller lignende. Bare når politiet har kjørt 5-6 ganger forbi i langsomt tempo tar han en pause. Så er det "the stranded tourist", en kvinne åpenbart av vestlig opphav som aldri skifter klær, og de hun har på seg bærer tydelig preg av å ikke ha sett en vaskemaskin på lange tider. Hun vandrer hvileløst fram og tilbake på den veien, alltid på jakt etter de ferskeste turistene som hun kan prøve å få til en eller annen form for deal med. Det ender som regel med; do you have some colones for food?

Klasseskillet er også helt klart blant hundene. De lusbefengete bastardene vandrer fritt forbi, sent og tidlig, mens rasedyrene (vi har sett en Siberian Husky her! I varmen! Den så ut som om den trengte hjelp), er lenket fast til bordene. Der er det samme med folkene: Vi hvite, velfødde sitter lenket til baren (sammen med de velbeslåtte lokale), mens de med færre midler vandrer hvileløst fram og tilbake og ser på oss.

Parken på den andre siden av gaten fra Cocos bar er et pussig syn. Det finnes tekster på veggene rundt som i korte trekk beskriver historien til Cahuita, men det kan se ut som om det ikke var så voldsomt stor interesse for å lage et samligningspunkt i sentrum. Det flyter litt med søppel, parken er ikke akkurat velholdt. Hodene til noen er uansett på utstilling, hvem de er har vi ikke klart å bringe helt på det rene. Det hvite hodet i midten hadde brukket nakken her for et par dager siden, men skaden ser ut til å være rettet opp, i alle fall delvis. Vi tar det uansett ikke som en trussel. Etter at mørket faller på har vi likevel en følese av at hovedfunksjonen for parken er å sørge for at "the dancing drugdealer" (no picture available at the moment) har et sted å gjemme stashet sitt.

Men vi klager ikke! Det er jo bare hyggelig å sitte ved bordet mot den asfalterte veien, filosofere litt over forskjellene på folk (og hunder) mens man nyter en billig øl. Men likevel: Etter dagens ekskursjon til Puerto Viejo flytter vi dit! Hele 18 km sørover (samme retning som Bribri, trurvi), en ørlite større by, med opptil flere asfalterte gater, ikke bare to som her. Vi bytter havutsikt mot svømmebasseng, siden Stig (igjen) har fått ørebetennelse av bading i bølger fulle av sand.

Kineserens pantelapper

Når man handler øl hos kineseren må man huske å få med en pantelapp. Den er håndskreven og angir hvor mange flasker du har kjøpt. Muligens på mandarin. Har du ikke med denne lappen når du vil levere tomgods, kan du bare glemme å få pantepengene dine, 100 colones, 1 kr og 25 øre sånn ca, og 1/5 av prisen for ølen. Viktig å huske sånt! Livet går videre i et bedagelig tempo, strandliv og svømming. Hilde tar RBKs tap med fatning.




Av og til tar vi en gul forfriskning...



...mens vi passer oss vel for giftige, gule slanger!



- Posted using BlogPress from my iPhone

Location:Cahuita Main Entrance,Cahuita,Costa Rica

Dovne dager...

I dag var det et klissvått dovendyr i trærne rett utenfor verandaen vår. (Klikk her for dovendyr i HD!) Man trenger ikke dra langt for å se på dyrelivet. Det var et kraftig regnskyll som gjorde dyret vått, det har regnet mye disse dagene og det er flom i deler av Costa Rica. Vi er i ferd med å bli noen dovendyr selv her i Cahuita. Karibisk tempo på alt utenom hastigheten man blir solbrent med. I dag var vi på den svarte stranda, drar til den hvite i morgen, tungt innsmurt i solkrem... Nå skal vi ut for å ut nytte (både nytte og nyte) happy hour!

1 etappe, San José

Landet i San José og var framme på hotellet 26,5 timer etter avgangen fra Kokkerudlia, Høvik. Oppsvulmede føtter som vanlig når man sitter i ro så lenge i de hælvetes trange setene på turistklasse. Men driter i det! Framme, mer enn OK hotell, sentralt. Vi bor på hotell Europa, men peoplewatching fra Hotel Presidente er strålende morsomt, kan melde om at det er trange klær som gjelder for damene. San José viser seg som et paradis for en tits-man, og skulle man være glad i valker er det mye å glede seg over der også. Trange klær skal det være UANSETT!

Hilde vekker oppsikt, er den blondeste dama i byen. Etter bare en enkelt tur fram og tilbake gjennom sentrum har vi lagt merke til stirrende menn på kafé og det var det en fyr på gata som lo en guffen latter og prøde å TA PÅ håret hennes (men hun var den raskeste) og litt senere var det en svært optimistisk fyllik som ropte "Hello, BABY!" fra sin liggende posisjon på en benk. Åpenbart sjeldent med skikkelig lyst hår og knallblå øyne her i byen. Skal beskytte min kvinne mot slike tølpere som ikke er vant med nordisk skjønnhet!

Lunsj (Casado + carne /salsa)

San José er ellers en litt trist by, men folk virker å være svært vennlige, med de foran nevnte unntakene. Vi har vært og spist lunsj på det største markedet i byen - man må alltid oppsøke markeder - ved et bord med utsikt rett i veggen. Vi hadde selskap av et par kakerlakker som stakk antennene sine ut fra under lista som var spikra på veggen, men de var lettskremte og forsvant bare man pustet litt på dem. Maten var helt OK og kostet ca 25 kr pr pers inkl drikke - fruktjuice! Dagens matlærdom: Casado, som betyr gift (altså ekteskap) på spansk, betyr noe sånt som litt av hvert i matsammenheng her i landet. Det var stekte bananer, bønner, frukt, ris og salat + det man hadde bestilt av kjøtt eller fisk.

I det overnatulige hjørnet kan vi nevne at på det samme markedet selger de (blant MYE annen "medisin") urter som etter annonseringen skal funke mot blodkreft og prostataproblemer (samtidig, og bare mellom anna). Det er vel sånn at når man ikke har råd til annet, kjøper man seg litt håp.

Hilde: Må tilføre at det var litt skummelt da vi var helt klar for landing, på vei gjennom skydekket, og det digre flyet plutselig ga full gass OPP igjen! Omsider fikk vi en forklaring på tysk, noe om "nebel", og siden på en noe pussig engelsk om at det var trøbbel pga meget lavt "fog" og noe om ettellerannet instrument de manglet i tårnet.... ! "We try again on the other runway" var den "betryggende" meldingen vi fikk før vi på nytt startet innflyvningen. (San Jose ligger faktisk på 1150 moh) Det gikk helt bra :-) Stig har ikke vært med på avbrutt innflyging siden han satt i en Twin-Otter som ikke kunne gå ned i Sørkjosen men måtte fly til Alta. Den gangen var det pga krafig snøvær, det slipper vi i det minste her.

Imperial numero uno!

Når deg gjelder øl er bare Imperial og Pilsen testet - Imperial er OK på flaske, men på Hotel Presidente fikk vi noe udrikkelige greier fra fat som vi måtte sende ut igjen... derfor måtte vi drikke Pilsen i stedet. (Livet er hardt, men vi kjemper oss gjennom alle hindringer og motbakker med urokkelig pågangsmot.)

Snabba cash

Vi tok ut 125.000 Colon på flypalssen i dag og med det vi har på konto er vi blitt multimillionærer!!! Eneste problemet er at en paraply koster minst 5.700, og det regner som fanden...

Ellers er facebook sperret her på hotellet - eller kan det gjelde hele Costa Rica? Det vil vise seg. Stay tuned...

 Gammelpaven er ikke død,
han er kommet tilbake som
 (overeksponert) isbjørn.
Med fans av ubestemmelig type.

Prolog: Nord-Norge

Skarven, med Mack og lånte brilla!

På terassen, Furuflaten, uten Mackøl

I Tromsø drikker man Mack... 
Ferien har begynt, og etter å ha tatt en utepils i lånte solbriller i Tromsø er første stopp eksotiske Furuflaten! Det er såpass langt nord at det er nærmest for utland å regne. Forskjellen mellom livet her og i Oslo er i alle fall større enn mellom Oslo og en eller annen by i Europa. Her er lokalbefolkningen vennlige (kanskje fordi man kjenner dem fra før?), naturen fantastisk, til og med været er godt, noe Hilde kategoriserer som et mirakel av den helt ekstraordinære sorten.

  

På vei opp til Dalsletta

Lyngsdalen 
En tur opp i Lyngsdalen måtte vi jo ta, bare et par kilometer oppe er alle tegn til sivilisasjon ute av syne. Jiehkkivarre og Kveita lyste opp i hvitt høyt der oppe. Varmen 17.-mai helga har forandra litt på landskapet, det var ryddet flere nye grøfter i skogen, en av dem temmelig bred, der det vanligvis bare er små bekker som renner. Etter vel 5 km kommer man til Dalsletta der lagshytta ligger. Der er det alltid folk hvis været er bra, de kjenner sin besøkelsestid. (Men det er jo ikke all verden annet å foreta seg her utenom å gå seg en tur...)

Høya er ferdig!

Jordbruksnytt! 
Uka har bydd på en opplevelse av hvordan moderne jordbruk i Nord-Troms drives. Mens vi satt på verandaen i sola kunne vi bivåne at den vollen vi brukte minst en uke på (silo) eller i verste fall nesten to (hesjing) ble klippet, pakket og stablet av tre traktorer, alt på litt over en time. Resultatet ble en (nesten skuffende!) liten rekke høyballer. (Du verden jeg er glad for å slippe hesjing, uansett hvor “koselig” noen synes det er!)

Nordover, nordover... 
Enda lenger nord er Nordreisa og Storslett, mer familie å besøke før man nå ENDELIG SNART skal komme seg ut av landet. Fergetur over Lyngenfjorden i godvær er egentlig en spektakulær opplevelse, det er nesten litt synd at man er så vant til utsikten at den virker ordinær. Det lar seg bare ikke gjøre å late som man er på tur og ser dette for første gang. De innfødte lot oss låne hunder (den yngste heter “Kela” som betyr noe sånt som bråk og spetakkel), og vi besteg toppen “Nuppen” (Nappen? Nippen? Noe sånt). Minst flere hundre meter høy! Over tregrensen og greier.

Momos siste reise

Momos grav

I går måtte en kattebegravelse gjennomføres. Momo, som nesten 18 år gammel gikk ut av tiden i mars (på ytterst stive bein) og har fristet en kald tilværelse i fryseren siden, ble sendt tilbake til kretsløpet i nærheten av røttene til en alaskapoppel i hagen til bror Einar til tonene av “Highwayman”. Det var en verdig seremoni, og det var passende for meg å være til stede ved denne anledningen ettersom dyret kjempet seg inn i denne verden i senga mi, mens jeg også var i den (senga, altså).

Momo har fått en etterfølger i Luna, som nå nysgjerrig undersøker nærområdet rundt huset. Hun er bare noen uker gammel og lykkelig uvitende om reven som lusker omkring på den nyslåtte vollen nærmest hver kveld. Katteeieren har utstedt drapsordre på inntrengeren dersom den skulle vise seg å bli for nærgående. Einar er kjent som hitman i revekretser, undertegnede husker godt de mange reveskinnene som i årevis lå og sakte røytet seg til stive, nærmest hårløse skinnfiller i sjåen, så den saken kan sikkert fikses, forutsatt at han fortsatt er bevæpnet. (Takk til Berit for bilder med Hipstamatic for iPhone!)

Etter å ha sett nærmere etter oppdager vi at bjørka faktisk har begynt å gulne allerede...

Ukas overnaturlige, dobbel dose: 
I Nordlys kan man lese at de lokale sjamanene her oppe i Nord-Norge får konkurranse fra importerte sjamaner fra Peru. Annonsen forteller at det bare er å bestille time for healing. Det er jo flotte greier, man kan med sikkerhet gå ut fra at disse karene er MINST like flinke til å helberede som de lokale kreftene. Kanskje man skal starte fagforening for noaider for å holde fremmede krefter ute? Nåja, de overtroiske holder vel sammen, så det er nok fånyttes. Man får i stedet sende dem til “vitenskapsfolket” på NAFKAM i stedet, de kan sikkert “forske” litt på de tilreisende trollmenn. Hmmm, kanskje det finnes en ide til forretningsvirksomhet her? Formidle kontakt mellom sjamaner i forskjellige deler av verden, lage et lite reisebyrå, kontakter til aviser etc., så kan de reise verdensdelene i mellom og leke med overtroen sin? Og naturligvis sende dem til Riddu Riddu hele gjengen! Der får de sikkert noe å gjøre på sletta. (Det er ganske morsomt å observere at når en overtro deles av mange nok blir den til “kultur” og får dermed en helt annen status...)

Dose 2: At den nevnte 17-mai helga skulle by på det som skulle vise seg å være omtrent den eneste sommervarmen man skulle få her før august visste selvsagt ingen, ikke engang den samiske værprofeten Henrik Sarri som regionlederen på Vervarslinga for Nord-Norge (den heter det!) så ettertrykkelig avslørte i dagens Nordlys. Samtidig viste han også at journalister er late dyr som ikke gidder å sjekke kilder, ikke engang i sin egen avis! Journalistene lot værprofeten si at han hadde spådd den dårlige sommeren, selv om det han faktisk sa i mars og mai, var at sommeren skulle bli sjelden varm. Han er sikkert søring den meteorologen, tenk å ta hull på lokale profeter på den måten! Frekt, er det.

Mat- og drikkehjørnet! 

Det er mye godt å få i nord- spesielt når man har kjentfolk med god smak. Grillet kvalkjøtt, nyfisket torsk, ovnsbakt vill-laks og ikke minst fjellfisk i rømmesaus. Fjellfisken sto Anders og Einar for- fisket på flue på vidda etter 15 minutters helikoptertur for å skjule de hemmelige vannene.... Nydelig Røe!

MEN- og det er ett stort aber her oppe- Mack-øl er udrikkelig! Såpass ille at jeg må betale i dyre dommer for flaskeøl av typen 85 kr flaska. (45cl Grolsh) Og ikke nok med det, øl på butikken får man kun i rett tid (før 18.00) og ikke senere enn 15.00 skulle det vise seg på lørdag (Storslett). Men vi er forberedt og har medbrakt vin! 

Tørket reinkjøtt er innkjøpt hos souvernirsamene på Reisafjellet.

Pussig restaurantbesøk på Lyngseidet bør vel nesten nevnes. Altså: Man ankommer stedet (det er nærmest hemmelig, ikke OVERannonsert i alle fall, det er visst noe med en lokal krangel om skilting og sånt der konkurrenter skrur ned hverandres skilt - ikke helt til å bli klok på), går inn døra, og må så gjette seg fram til at selve serveringslokalet er i andre etasje. Der oppe er det en disk, naturligvis ikke bemannet, man må ringe med en bjelle for å påkalle oppmerksomhet. Det får man da hos en russisk(?) serveringsdame med julekuleform som ikke er plagsomt bevandret i hverken det norske språk eller prisnivå (at en flaske lettøl skulle koste 65 kroner burde slå servitøren som litt drøyt, til og med i Norge), eller har ambisjoner om å tiby et servicenivå over maten-kommer-på-bordet-når-den-engang-blir-ferdig-nivå. Eksempel: Vi mangler bestikk. Damen kommer med mat, uten bestikk. Hun får beskjed om vi trenger bestikk og mere vann, går (sakte) og kommer tilbake med vann. Snur, lager noen skramlelyder og returnerer med et brett med fem kniver og gafler og tre servietter som hun dumper på bordet før hun sakte forsvinner igjen. Det kan umulig være særlig rift om den jobben på Lyngseidet. 
  

Fine dager i proglogen, snart begynner første etappe....