tirsdag 28. september 2010

2. etappe, Panama, Bocas del Toro, Bouqete.

OBS! Pga en feil innstilling i bloggen var det ikke mulig å kommentere uten å ha en konto. Dette er nå fikset, og hvem som helst kan kommentere skriveriene våre!  

Trygg i vanntaxi!
Etter en forsinkelse pga øreproblemer og dritt, beveget vi oss endelig litt igjen. Buss til Sixaola - der dyrker de bananer i lange baner - og over til Panama, vidre til Admirante og med vanntaxi til Bocas town på Isla Colon. Dette er en slags tropisk versjon av Skagen! Turistifisert så det holder, god sjømat men forskjellen er naturligvis at det er varmt og at man slipper unna de sure, skandinaviske småbarnsforeldrene og de enda surere skandinaviske tenåringene som er med mamma og pappa på ferie for aller siste gang og ikke kan VENTE på å komme seg til et annet sted (de burde dra til f.eks...... Bocas.)
Det man må holde ut i stedet er halvgamle liberale østkystamerikanere - det er ikke så langt fra New York til Panama City, og derfra går det direktefly til Bocas - og unge amerikanere, israelere, tyskere - backpackere uten barn. Ikke mange skandinaver - Hilde mente å ha overhørt to svensker, men det var ogå det eneste.

Det er litt forskjell på folk mellom Panama og Costa Rica. De er litt mer stutt-tjukke her - damene får fort ishockey-keeper-fasongen når de blir voksne. Og folk virker muttere - i Costa Rica er det smil og "como está" og hyggelig småprat, mens her er de mere buisnesslike. Og så røykes det mye mindre. Det kommer nok av at det er røykelov, innført i 2008. Det betyr at det ikke er røyking innendørs og selv om f.eks apoteket(!) i Bocas selger cubanske sigarer har de ikke lov til å vise dem fram. Det betyr at sigareskene på disken har grønne papirark inni så man ikke ser innholdet, bare prisen...

Aldersmessig er vi i et slags vakuum. De eldre folka er der fordi ungene er blitt voksne, og de yngre gidder ikke prate med et par gamlisa som oss. Så hva gjør man? Man tar f.eks en båttur ut blandt øyene i Bocas-arkipelet. Det er, forsiktig sagt, vakkert der ute. Vannet er glassklart, øyene er grønne og frodige og ytterst mot havet ligger det to små øyer, Las Islas Zapatillas. (Kanskje de heter det fordi de ser ut som to store fotspor avsatt av en kjempe på vei til havs?) Det er nasjonalpark, men man kan gå i land for å sole seg og bade, mot å betale 10 dollars pr pers til vaktmannen. Og hvilket sted å bade! Kritthvit strand og krystallklart vann med en vanntemperatur som overrasker med å være LITT kjølig (les 28 grader) her og der. Måtte Survivor-filmteamene holde seg langt borte i framtida!


Restaurant....
For å se delfiner dra man ganske enkelt dit de er. Vi så tre foreldre med hver sin kalv (heter det kalv?) som svømte omkring i en bukt som visstnok er full av fisk - det er nok derfor delfinene holder seg der. Når båten kom for nær dukket de, forsvant en stund og dukket opp et annet sted. Lunsjen ble servert i en restaurant på stylter ute i vannet, der man kan studere livet der nede mens man spiser. En deilig dag på sjøen. Med på båtturen var selveste kyllingkongen fra Barcelona, han møtte vi igjen tilfeldigvis om kvelden. Han ble meget sjarmert av Hildes utmerkede spansk. (Sånn hørtes det kanskje ut for Stig, han er jo ikke videre bevandret i dette mystiske språg)

Det var også en festival den helga vi var i Bocas. Da stenger man en del av veien - trafikken omdirigeres ned på stranda - og åpner en haug med imporviserte serversingsteder og salgsboder der man selger akkurat den samme plastdriten som man selger inne i byen. Og så drikker og fester man av hjertens lyst. Det var visst noen motorbåt- og fiskekonkurranser også. Vi satt lett i 2 timer med hver vår pils og bare SÅ PÅ. Artig.


 Håndlaget, fersk, rykende varm, 3 forskjellige toastinger.

For å ta en pause fra varmen dro vil til Bouquete. Det er en liten by, 1200 moh. Her dyrker man kaffe, og den er virkelig ordentlig, skikkelig god! Veien hit tok vi med vanntaxi og buss, ingen organsiert tur denne gangen. Dermed blir det billig også, turen kostet vel 12-13 dollars per pers. Vanntaxien fra Bocas anløper Admirante (ca 40 min), som er en trist by. Nede ved havna bor det fattigfolk i noen skrøpelige trehus, med utedoen ytterst på en utstikker som går fra huset ut i havna. Det flyter med bæsj i vannet. De få turistdollarsene som kommer hit legges igjen hos vanntaxien og taxi til og fra grensen til Costa Rica - sjåførene krangler heftig om kundene når vi legger til kai. Fire andre skal til grensa, men vi skal bare til buss-stasjonen, det koster ikke mer enn en dollar (hvilket er dobbelt pris i forhold til hva de lokale betaler, men det er nå greit) for å finne bussen til David.
 
David ligger på den andre siden av fjellene, og veien går opp og ned, opp og ned og opp igjen og ned igjen og tar ca 4 timer. I bussen er det bare oss som er turister. Det er moro å ta lokalbusser, det er alltid noe å se. F. eks kan man se noen som vasker håret i veikanten i bekken som renner under veien, noen som svømmer i en elv mens de av en eller annen grunn holder en paraply over hodet, osv, osb. Og så skjer det pussige ting, plutselig bråstopper bussen og rygger tvers over veien fordi sjåføren har fått øye på noen som selger bananer og han skal jo ha en klase. (Den leveres senere til en fyr som venter på en buss-stopp utenfor David.) Det må også stoppes senere fordi han vil ha en klase av en annen frukt som vi ikke kunne identifisere. Det er sånt assistenen som selger billetter brukes til. Kjøpe cola, hente frukt! Og ta imot betaling for turen.( Man betaler forresten turen når man går av bussen her i landet, noe som har fått meg til å lure på hva som skjer om man ikke har penger - blir man tvunget til å sitte på tilbake?)
 
En smule sliten etter 4 timer i buss ankommer vi David. Ut, hente bagasjen- alt er der- PUH. Hvor er bussen videre til Boquete? Spørre- ja kanskje, vi er jo tross alt de eneste som ligner på turister her. Det er lurt, fordi blant alle de små "moderne" bussene rundt oss , viser det seg at bussen til Buquete er en utrangert, gul, amerikansk skolebuss (det er mange sånne både i Costa Rica og Panama). Det går ikke fort, men vi kommer da fram, etter en times tid. I Buquete regner det nærmest konstant, det er vinter. Det er lavsesong på alt mulig, og få besøkende her. Hurra for det- lave priser og trivelige folk.

Som de eneste gjestene på jazzbaren Zanzibar - stikk innom hvis du er i byen, det er en fin bar - får vi gode drinker, men har bare hverandre å snakke med. Dagen etter, Hildes bursdag, er vi der igjen og da er det full action! Det er quiz på gang, og vi deltar på de siste 11 av totalt 30 spm. Vi svarer korrekt på alle sammen og vinner hele greia!

I skrivende stund er vi i Panama City - her er det mere action!


1 kommentar:

  1. Savner deg på jobb, Stig! Ingen som leser sære viderverdigheter fra dagspressen lenger. Heller ingen som inviterer til filmaften i høstmørket... Håper du hører det du vil høre nå - og at dere har det fantastisk. Klem fra Søndre gate,
    Kjersti frk Tingstad

    SvarSlett