Bogotá

Buss til Bogotá
Bussturene i Colombia varer lenge. 9-12 timer er ikke uvanlig, vi har en personlig rekord på 17, men da sto vi stille i 3 timer fordi det var noe problem med veien. Og veiene er et kapitel for seg. Dekket er OK, men veiene er MEGET svingete og de går opp og ned hele tiden. Det er selvsagt omgivelsene som tvinger fram formen på veine. Det er dype kløfter og høye fjell overalt, og veiene slynger seg fram mellom disse, det er som å kjøre mellom fjorder i norge, men uten vann! Utformingen av veiene fører til øyeblikk av pur redsel når sjåføren foretar en av utallige hårreisende forbikjøringer, og øyeblikk der utsikten er flott. Disse øyeblikkene kan gjerne opptre samtidig. Det har også ført til at Hilde har lært seg å bestille reisesyketabletter på spansk. Veldig lurt! Forbikjøringene er nødvendige fordi lastebilene kjører så inderlig sakte, så egentlig er faren for å komme ut for en møteulykke ganske liten - møtende trafikk er som oftest også en saktegående trailer. De ser imponerende ut, disse lastebilene, men det virker ikke som de har så voldsomt med trekk-kraft. Slik var bussturen fra Medellin til Bogota også, en tur vi valgte å reise på dagtid for å se litt av landet.

Hilde liker Canlazo!

La Candelaria
Vi bodde i bydelen La Candelaria - den eldste delen av Bogota. Der er det lave hus og smale brosteinsgater. Etter ankomst på hostalet, på veien ut for å få noe å spise, blir vi advart av betjeningen om at det ikke er HELT trygt der ute ("it's dangerous, be careful") - dessuten var det jo mørkt, det var i 9-tiden en fredag kveld. Men vi opplevde ikke noe ubehagelig, hverken den kvelden eller senere. Naturligvis gikk det bare ca. 1 minutt før vi ble tilbudt "weed, coke", men det er jo bare å takke høflig nei. (På samme sted, i dagslys et par dager etterpå, ble vi ropt etter av et par meget entusiastiske selgere "Gringo, gringa! COKE!!!", mens de ivrig viftet med begge armene (alle fire armene, altså), tydeligvis uten å bry seg en døyt om sikkerhetsvaktene, eller politiet som jeg kunne se umulig kunne være utenfor hørevidde.) La Candelaria er ganske stort, har mange museer og teatre, barer og restauranter. Det er populært blant turister å bo der, men bydelen er ikke turistifisert, det bor vanlige folk der. Det er vel rett og slett ikke turister nok som reiser hit til å turistifisere en så stor bydel. Hilde har fått en ny favorittdrikk på kjølige kvelder; et varmt brygg med noe godt i- Canlazo- helst inntatt ved peisen i Pequeña Santa Fé.

Gullmuseet er helt topp og tiggerfritt.

Svær dame, liten mann.
Større byer har større variasjon, dette gjelder også blant tiggerne. Bogota har 8.5 millioner innbyggere, og det merkes. Blant tiggerne i Bogota kan man se ting i hvert fall Stig ikke har sett før. Mens vi gikk langs Calle 7 (en større vei i Bogota sentrum) en lørdag ettermiddag så vi en kvinne med det som må være elfantsyke (groteskt oppsvulmede legger og lår) som satt og raslet med en kopp med mynter. Da vi snudde på hodene for å ikke se for mye på henne, fikk vi øye på en levende torso (han hadde selvfølgelig hode, men likevel). Det "sto" en mann midt på fortauet, en liten meter høy, uten ben og armer. Han hadde en pose rundt halsen der man kunne legge penger. I etterkant lagde vi vitser om hvoran man kunne gi ham for mange mynter slik at han veltet framover, "ingen armer, ingen kaker!" og sånt, men man føler seg fort litt uggely av sånn vitsing. Især etter at vi så ham på samme sted hver dag. Huff, vi er glade for å slippe å tigge etter penger uten armer og ben i Bogota.

Arthur Dent ville sikkert sagt: "I wonder how he operates his digital watch?"

Garbageghosts
Siden vi har både armer og ben intakte kan vi vandre omkring i byen for egen maskin. Det er rart - jo større byen blir, jo flere muligheter synes det å være, samtidig som store byer føles farlige enn mindre. I en stor by er det som om hvert hjørne KAN skjule noe skummelt, men det er nok bare ens egen paranoia som i de fleste tilfellene møter deg der. Man kan dog merke størrelsen på byer på andre måter, f.eks ved at i store byer er det flere mennesker helt uten midler. I tillegg til de groteske tiggerne (se over) kan man se at søppelsekkene som ikke blir hentet før natten faller på en lørdagskveld rives i stykker av menneskedyret, ikke bare hunder eller fugler. Det går folk omkring som kjenner på avfallssekkene for sjekke om det er noe verdifult nedi der. Og begrepet verdifullt er helt klart relativt. Hvis de finner noe de kan bruke, rives sekkene i filler for å få tak i det - en plastflaske av riktig kvalitet, en metallboks eller noe sånt. (Jeg leste et sted at fattigfolk i Kairo resirkulerer tonnevis av søppel hver dag. Det gjør de nok i Bogota også.) Resten av innholdet i sekkene blir liggende på fortauet, omtrent som innvoller etter slakting av en elg eller en hjort i skogen.
Disse fattige folka leter også i søppelboksene etter noe spiselig, som f.eks en bit baguette som noen ikke var sulten nok til å fullføre. Blant de velkledde innfødte og oss enda rikere tilreisende er disse menneskene omtrent usynlige - de m,sklir gjennom de skravlende flokkene på gatene uten å snakke med noen, uten å etterlagte seg spor (de samler ting, de kaster ikke) - de er som skygger; det er nesten som om de ikke reflekterer synlig lys, man må på en måte konsentrere seg for å legge merke til dem, de er søppelspøkelser.
I en by der nesten en tredjedel av befolkningen lever på under 2 US $ dagen (tall fra 2005) er det vel ikke rart at de fattigste av dem er skikkelig fattige.

Ciclovía
På søn- og helligdager stenger Bogota over 12 mil av byens gater mellom 07 og 14 for at det skal spaseres og sykles. Ingen dårlig idé. Luften blir bedre og folk får seg litt trim, og gateselgerne får sikkert økt omsetningen de også. Og det er kjempepopulært. Masse folk ute og går (og sykler). Vi deltok også noen timer, spaserende. Jeg (Hilde) kikket ivrig på de mange av racersykler som for forbi. Ikke helt nye alle, men HVOR får de kjøpt dem??? Og sykkelklær? Mange hadde skikkelig utstyr, svært utvasket ofte, men, men. HVOR får de kjøpt disse? Æåvilha! Har i ettertid trålet alt av butikkvinduer og supermarkeder på jakt etter en sykkeltrøye med Colombia eller noe på, cool suvernir, men måtte gi opp ;-( Uansett en kjempeidé å stenge byen for trafikk. Quito har visstnok kopiert ideen. Blir artig å se hvordan det tar seg ut der. Har forøvrig også iaktatt med stor beundring mange som sliter seg oppover de stupbratte fjellsidene i kamp med lastebiler, busser ol, for ikke å snakke om når de kaster seg utfor bakkene på den andre siden. Ikke rart Colombia har fostret noen av de beste syklistene i verden.

Design: D.V.

Politi
Som tidligere sagt - det er mye politi, militære og vakter av ymse slag på gatene i Colombia. Det føles ikke akkurat utrygt, untatt når man tenker over at det antagelig er nødvendig. Vi trodde vi omtrent hadde oversikten (uten å ha gjort noe for å studere hierarkiet nærmere) etter å ha gått omrkring i et par uker (det er plazavakter, politi med refleksvest og kølle, politi med refleksvest, pistol og kølle, politi med ordentlig uniform og våpen, politi på moped, politi på motorsykkel, militære uten våpen, militære med køller, militære med pistoler, militære med automatvåpen.) Men en dag i Bogota dukket det opp en ny type. Først la vi merke til politiansamlingen med skjold og køller og en hel haug tåregassgranater, så kom det kjørende et anti-opptøyer-kjøretøy med et utseende som ville gjort Darth Vader varm om hjerterota - stort, svart og kantete. Og litt lenger nede i gata dukket det opp noen nifst utseende typer i helt svarte uniformer med like svarte automatvåpen som så skummelt skarpladde ut. Vi gadd ikke prøve å finne ut hvem disse karene var eller hvorfor de var der, vi gikk noen gater opp for å handle i stedet, mens vi så på hverandre og lurte på "hmmmm... hva skal skje her mon tro? Noe må være på gang..."

Saltkatedral - og bussen dit.
En av de større turistattraksjonene i nærheten av Bogota er en saltgruve der det er laget en "katedral". Opprinnelig var det gruvearbeiderne selv som sto for dekorasjonene, i en eldre del av gruva, men etter at den ble stengt av sikkerhetshensyn er denne nye delen et resultat av en konkurranse om design. Men det var vel verdt et besøk likevel, selv for hedninger som oss. Om ikke annet fikk vi sett en ganske kul kinosal!

Dette MÅ da være blasfemi?!

Å komme seg dit var nå likevel en utfordring: Hurtigbuss-systemet i Bogota (TransMilenio) er intrikat nok å sette seg inn i på en vanlig dag - det er en hel regnbue med fargekoder, et alfabet med bokstavkoder, og en masse tall og ingen av disse kodene ser ved første øyekast ut til å korrespondere med det som står på bussene. I tillegg var dette uheldigvis en helligdag og da er buss-systemet selvsagt et helt annet enn andre dager, uten at noen oppslag ser ut til å forklare hvilke endringer som egentlig gjelder. (Vi er sikre på at det må være et system, og et godt et også, i og med at bussene frakter 1,5 millioner passasjerer daglig, men vi rakk ikke å sette oss inn i det...) Hilde spør og spør og til slutt kommer vi da fram. Det var minst tre kvarter reisetid innen byen først med TransMilenio, og så en og en halv time ut av byen i en liten buss, og så er det hjemturen, ståplass og full gass på den lille bussen (safety first!), og det skal staves i koder og spørres akkurat like mye for å finne ut hvilken TransMilenio-buss vi skal ta hjem igjen (helt annen kode enn den ut, naturligvis) så da rekker man ikke stort annet den dagen. Det må sies at Colombianerne er svært hjelpsomme og svarer gjerne. Men når svarene er "Ja, ta 92 eller 76" da sier ikke det meg så mye. Hva er disse tallene, bussnr, gatenummer, holdeplasser??? Det viste seg å være gatenummer, men INGEN sa det. Puh- artig læll, og vi gir oss ikke.

Topp mat på Astrid & Gaston

Hildes favorittrestaurant
Da Hilde oppdaget i et magasin at Astrid&Gaston hadde en avdeling i Bogota var det selvsagt ingen vei utenom - vi måtte dit. Dette er en gourmetrestaurant, og hun for fortelle selv om hvorfor man må dit og hvordan det var å være der...

Ja- Topp restaurant uten å være for stiv. Vi var på avdelingen i Lima for to år siden 2 ganger og prøvde oss en tredje gang, men da var det stengt, så det sa seg jo selv. Vi dit i Bogota! Bestilte bord, tok taxi og nøt den beste Pisco sour, Geviche, tunfisk (lett presentert for litt varme på begge sider), prochetta-bekledde kjempereker, utvalgte viner og en dessert med varmt og kaldt, søtt og godt- ikke vet jeg hva det var- før vi trakk i baren for å fullføre og fordøye. KNALL! A&G har avdelinger i et par byer til i Sør-Amerika, og i Madrid, så det er noen filialer igjen å besøke. Gleder oss allerede!

Orkester og teater
Det er en annen ting ved store byer - man snubler alltid over noe rart eller underholdende, bare man er ute og går. Nest siste dag i Bogota snublet vi over et digert, TOTALT INKOMPETENT militærorkester som holdt utendørs øving. Det virket som om alle sammen hadde fått utlevert instrumentene sine sent dagen før eller tidlig samme dag. Veldig underholdende, om enn noe slitsomt for ørene. (Sjekk bare her...)

Dagen etter (samme dag vi skulle dra til Popayan) traff vi tilfeldigvis på et gateteater fra Chile som holdt forestilling på et bittelite torg rett ved der vi bodde. Det varte en times tid, uten diaglog, men med musikk og dansing og meget effektfull sminke. Vi hadde orkesterplass der vi satt på kanten av en liten fontene, så tett på at vi fikk danserne i fanget. Storveis! Sånt'no hakke vi på landet, nei...

Popayan neste!