3. etappe - Colombia: Cartagena

(Ingen bilder foreløpig, blogspot er under vedlikehold og har tatt ned funksjonaliteten for opplasting av bilder)


Regn!
Det er regntid i Cartagena, oktober er den desidert våteste måneden i året. Det får vi merke den andre kvelden. Det regner! DET REGNER! Det høljer, plasker, lyner & tordner, det er et vannfall, vi opplever kaskader, fosser, utsoppelige strømmer av vann fra oven. I minst en time står det på mens vi sitter, dessverre litt uheldig plassert i en bar under gatenivå. Før halvflaska med rom som vi deler mellom fire er tom, flyter det med vann på gulvet, en ekspedisjon til "caballeros" (herrer) kan man bare glemme hvis man vil bevare joggeskoene, heldigvis ligger damas på litt høyere nivå og kan dermed fremdeles brukes. Utenfor, i dusjen, gallopperer turisthestedrosjene forbi, det romantiske ved dem antagelig av litt begrenset verdi og de dyvåte hestene vil nok hjem så snart som mulig. Etter hvert må vi gå da baren stenger fordi eieren må starte pumpene for å holde vannet unna.

Vi går hjemover. Etter et kvartal blir vi stoppet av en innsjø. Vannet står så høyt at vi må bare glemme å gå snarveien hjem, en omvei der det er litt tørrere er nødvendig. En stund ser det bra ut, men når vi kommer til det store veikrysset er det slutt. Vi har nemlig lyst til å dele en halvflaske til, men mellom oss og den er det en innsjø der det før var gatekryss. Men over må vi. Stig bærer Hilde, Felix bærer Sarah over de verste strykene, noen roper "es el punto de felizidad!" som kommentar til all denne konebæringen. Et annet gledens høydepunkt blir nådd når vi finner en stol hvorfra oversvømmelsen kan studeres i ro og mak, tørrskodd, mens et nytt glass rom iblandet is, lime og en liten dråpe cola nytes. Hver gang en bil passerer kommer det en liten tsunami av brunt vann skyllende inn over bargulvet. Vi legger føttene på fotstøttene på barkrakken. Sarah og Felix viser seg som utmerkede folk å dele noen sjølkomponerte Cuba Libres med (hvis man bestiller en cuba libre i baren koster den minst 8.000-10.000 pesos, mens en halv flaske rom koster 25-30.000, så det er en feil man bare gjør en gang).

Stilig by
Gamlebyen i Cartagena er nydelig, bygd i kolonial stil. Rundt hvert hjørne lurer en ny vakker gate eller en plaza. Det er grønne klatreplanter på mange vegger, noen steder vokser plantene tvers over gata. Det er folk som jobber med å plukke søppel og koste gatene og det gjør at byen framstår som meget ryddig. Med såpass mange turister som kommer innom er det jo nødvendig. Det er selvsagt en turistifiisert bydel, men man støter på tiggere og uteliggere her også. Især i røffere Getsemani er det en litt annen historie. Cartagena er egentlig minst tre byer, gamlebyen er turistsenteret, nede ved havna bor de som har råd i høyblokkørkenen, og i utkanten bor de mindre bemidlede i sine små mursteinshus.

Cartagena er en romantisk by. Har man lyst kan man kjøre hestedrosje, og det er det mange som har lyst til. De fastboende ungdommene finner man ofte småklinende der de kan finne skygge på bymuren - f.eks i åpningene der kanonene står. (Ang romantikk: Så vidt jeg husker slutter tulleactionkomedien Romancing the Stone  i Caratagena, så man kan jo se den for å få et inntrykk...)

Party!
Det er mange utesteder i gamlebyen. Massevis. Men vorspielet tar folket i parken. Forsyningen av alkohol besørges av en kiosk på hjørnet, og folk i Colombia liker å drikke. Mye!

Sigarer og smaragder
Colombia har visst verdens flotteste smaragder. Vi fant en rekke juvelerer i en sidegate nede ved katedralen, den ene butikken mer luftkondisjonert og stylet enn den neste. Hilde kjøpte seg en ring, og prosessen med å finne riktig pris var underholdende. Vi hadde vært innom et par butikker i forkant og fått en følelse av hva ting kostet. Men i denne butikken (som ikke var så inderlig stylet) fikk vi hele foredrag om ulike kvaliteter og hvordan man ser forskjell på dem, vi ble vist omrkring på verkstedet der smaragdene ble montert, og det var MYE prat. Etter en halv times tid var utgangsprisen halvert og da var Hilde fornøyd, og slo til. Hun hadde ikke penger og ble sendt av gårde med sikkerhetsvakta for å finne en minibank. (Vakta var sikkert hovedsaklig med for å passe på at hun ikke ombestemte seg...) Mens hun er borte står jeg ved butikken og venter, og man står ikke i ro som turist i Cartagena uten at noen kommer bort for å selge noe. En kortvokst, mørkebrun CD-selger med knallrøde øyne oppdager meg og vil selge meg musikk. Når jeg ikke vil ha det, prøver han seg med cubanske sigarer. Det er mye cubanske sigarer å få i Cartagena - de bytter dem til seg på båtene fra Cuba mot klær og ting som er vanskelig å få fatt i på Cuba. Egentlig skulle jeg ikke ha, det er for dyrt, og en hel eske? Hva skal jeg med 25 sigarer? Men etter litt småprat synker prisen, og han finner ut hvor lenge jeg skal være borte - og da passer det PERFEKT med en liten eske sigarer! "You smoke one, you give one away - you make new friend, it's perfect!" sier selgeren entusiastisk. Etter hvert har vi hilst også, Robert heter sigarselgeren. Jeg skal fortsatt ikke ha og dessuten har jeg ikke penger (det tror ikke Robert noe på, men mine lommer er tomme og Hilde har kortet). Prisen synker litt til. Hilde kommer tilbake med vakta på slep og cash i lomma og jeg benytter anledningen til å snike meg unna Robert og inn i butikken. Der tilpasses ringen og vi får en øl mens vi venter. Hilde spør vakta om man kan vite at sigarene er ekte, og hvor mye man kan forvente å måtte betale for en eske - for nå er jeg på gli, sigarmessig. Robert står stadig utenfor butikken, han har nå lagt sigareska i en pose så han aner nok et salg, og etter litt pruting til, bytter eska eier. Jeg sjekker så langt det lar seg gjøre om dette er ekte saker - forseglinga er OK ut. Selv om Robert har måttet barbere nesten halvparten av prisen han i utgangspunktet ville ha er han fornøyd og nå lurer han på om det er noe ANNET jeg kanskje har lyst på. Nei takk, sier jeg. "But we have VERY good quality in Colombia. Really, really good!" Jeg tviler ikke, kokain er jo Colombias største eksportvare (på 80-tallet engang tilbød kokainbaronene å betale hele statsgjelda på flerfoldige milliarder USD for å være i fred) og er nok av beste kvalitet. Jeg lurer litt på hvordan en sånn handel skal foregå og Robert forklarer velvillig og legger beroligende til: "Don't worry, I'm a professional!" Jeg får et kort fra juveler-butikken der han har skriblet telefonnummeret sitt. "Call me if you want anything!". Will not happen, Robert.

Det finnes mange gode grunner til å avstå fra å bruke kokain i Colombia (og andre steder), det er jo selvsagt det åpenbare at man kan bli fersket av det allestedsnærværende politiet og ubehaget det vil føre med seg, men kanskje viktigere er at man, ved å avstå, ikke bidrar til å finansiere geriljaer, fattigfolks dyrking av coca i stedet for mat (cocaen blir skattlagt av geriljaen) og i det hele tatt lar være å bidra til mange av problemene som dette landet strir med.

På kveldsparten nytes en deilig cubansk sigar (Det var ekte vare, ferske og fine -så hvis noen vil ha en sigar er det bare å komme innom!) mens vi er på vei til en bar som viste seg å være cool som bare det. Habana Club, Getsemani, Cartagena. Stikk innom hvis du er i byen. Denne baren er høyt på min korte liste av barer som har utmerket seg med ett eller annet. Der er det et voksent klientell, livemusikk, gode drinker, salsa mellom bordene og effektive bartendere. Anbefales!

Bruktbil?
Har du tenkt å kjøpe bruktbil, så sørg for at den ikke har kjørt omkring for mye i Cartagena. Når det er høyvann (i alle fall ved ny- og fullmåne) oversvømmes gatene i de lavereliggende delene av byen med havvann. Vi tok en dårlig timet spasertur ned til Bocas Grande ved høyvann, og måtte vasse ved flere anledninger. Notat til andre reisende: Det er ingenting å se i Bocas Grande.

Off to Medellin!
(10.10.10!)

San Blas - Bountyreklame!

Etter å ha kjørt i tre timer fra Panama City og bare stoppet for å plukke opp tre svære blokker med is som skulle funke som kjøleskap i seilbåten, der den siste timen var som å kjøre berg- og dalbane og alle passasjerene ble småkvalme, kommer vi ned til kysten på atlanterhavsiden ved San Blas-arkipelet. Vi blir hentet i en båt, åtte av oss og pluss isen. En times tur med motorbåt og vi kommer fram til seilbåten vi skal bo på i noen dager. Ombord er eierne (et tyrkisk par) og skipskatten Gatito. Båten ligger ankret mellom to øyer med et utseende som man bare ser i reklamefilmer og tegneserier om folk strandet på øde øyer. Øyene ligger i bassengblått vann, er omgitt av sandstrender, rager 1 meter over vannet og er dekket av palmer. Vel var det flott i Bocas del Toro, men dette er nesten for mye av det gode. De små øyene, glassklart vann, korallrev, solskinn, seilbåter for anker... utrolig. Det er 378 øyer i arkipelet, bare 49 er bebodd.

San Blas i solnedgang...

Det er lite besøkende her ute siden øyene er utenfor allfarvei. Det er noen seilbåter, motorseilere og en og annen motorcruiser. Noen av dem frakter passasjerer. På denne tida av året går det så vidt vi kan se to-tre båter i uka mellom San Blas og Cartagena, de tar 6-10 passasjerer hver. Det er altså ikke oversvømt med turister her. Vi 8 hadde f.eks en hel øy for oss selv - hvis vi ikke teller med familien som bodde der.

Kapteinen forbereder
konkyliegrillen
til hummergrilling

Jeg og Hilde var de eldste passasjerene med på turen. Det er jo en skummel oppdagelse... Det var to jenter i tjueårene fra Israel (begge med tre år i hæren bak seg), et amerikansk brødrepar på 20 og 22, og et tysk-australsk ektepar i 30-åra. Amerikanerne viste seg å være smart & bright, veloppdragne og med meget pene tenner - naturligvis. De har allerede reist over store deler av verden - privilgerte gutter. Vi trengte dem til all padlinga som måtte til, siden dingyen manglet motor - den var visst til reparasjon, og reservemotoren virket heller ikke (en av flere mangler ved båten...). Padle gjorde amerikanerne med ungdommelig pågangsmot. Tysk-australierne var nærmest oss i både alder og sinn, mens vi hadde minst å gjøre med israelerne. De var ikke-troende og inderlig lei av alt bråket hjemme, men den ene ville nå ha maten kosher likevel. (Greit det, det betød at det ble mer hummer til oss andre!) Hele båten var vel mer eller mindre agnostisk/ateistisk, med unntak av den tyrkiske kapteinen, som mente han var en slags muslim. Artig å se en fyr diskutere om man kan tegne Mohammed eller ei i romfylla! Hilde knuste ham i debatten, men var seriøst redd for å bli kastet overbord en periode.

Om formiddagen kommer lokale fiskere roende til båten. De selger levende hummer, og de koster ingenting - mellom 1 og 2 dollar pr stk, det kommer an på størrelsen. Hummerne blir tatt med på land for å kokes eller grilles. Måltidene er enkle, men velsmakende: fersk hummer, kokosris og iskaldt øl...

Søppel, igjen...

Men - det er jo alltid et men. Vi besøkte en av de større øyene i øysamfunnet for å spise lunch og lete etter vann (båten var på mystisk vis blitt tømt for ferskvann(?!?)). Vann fant vi ikke, men det var en kraftig wake-up call å se hvor blinde lokalbefolkninga var for skjønnheten i omgivelsene. De kaster søpla rett i vannet, bare et gjerde av trestokker stopper elendigheten fra å flyte avgårde. Utedoene står også ute i vannet - man bør ikke bade... Selve byen var stort sett ryddig og fin, så med unntak av strandsonen var det ganske koselig med sandgater og stråhytter og et par "ordentlige" bygninger av betong, som f.eks skolen og brua over til naboøya.

Teller vi dager? Neppe...

"Våre" unge amerikanere så sitt snitt til å befri noen- det er jo sånt de driver med i utlandet. De oppdaget en skinnmager tispe som var bundet, uten mat og drikke og som diet ikke mindre enn 11 hvalper. Eierne var dratt til Panama City kunne naboen fortelle. Det ble gjennomført en redningsaksjon i samarbeid med tyrkiske styrker (kapteininnen), hunden ble matet, gitt vann, og til slutt sluppet fri. Aksjonen må betegnes som vellykket, hunden ga dem et takknemlig blikk og forsvant som en mager rakett, forhåpentligvis på vei til noen som vil gi den noe å spise. Vi dro videre til neste ankringsplass, som var om mulig enda vakrere enn den første.Kult navn også; Coco Banderas. Vi ankrer opp mellom to øyer igjen, på en av dem bor det en liten familie i noen stråhytter, Heldigvis gidder de å ta vare på omgivelsene sine. Stranda er plettfri, vi kan bruke hyttene deres til å lage mat - det er i det hele tatt en meget behagelig måte å tilbringe et par dager. Heldigvis er det også noen kjente av kapteinen ankret der som har en maskin som kan lage ferskvann av sjøvann ombord, sånn at vi kan få vann nok til å dra til Cartagena (riktignok en dag forsinket, men med slike forhold, hvem teller dager?)

Overfart

Poteter skal skrelles

En sjømann!

Overfarten starter 06.30 i medvind og i noen timer seiler vi uten motor. Båteierne er fornøyde. Vi er fornøyde. Men det tykner til i horisonten, og passasjerene går tidlig til sengs når det blir klart at det kommer til å begynne å regne. Og regne gjør det! Det høljer, og det viser seg at båten ikke akkurat er tett... regnvannet drypper gjennom dekket, ned i sengene, det blir en fuktig affære med en god del sjøgang. Men etter en stund gir det seg, og neste dag er det lite vind, bakfra kommmer bølger fra stormen fra i går og vi går for motor hele dagen.

Vi kommer fram til Cartagena sent på ettermiddagen, og før båten er ferdig forankret, det hjemmelagde dekkteltet satt på plass og all bagasjen pakket er det nesten blitt mørkt. Vi padler til land og når vi er halvveis er det BLITT mørkt. Så vi befinner oss altså i et havnebasseng, uten å ha vært innom noen form for pass- eller tollkontroll, padlende i en mørklagt dingy uten motor på vei til å gå i land - i Colombia?!? Det hele virker faktisk litt absurd og ikke så lite skummelt, nå når vi tenker tilbake på det... Men fram kom vi, og dagen etter får vi også passene våre tilbake fra kapteinen (som på mystisk vis har fått dem behørig stemplet uten at noen av passasjerene var til stede, det kostet visst bare 100 dollars...) og kan begynne livet i en ny by. Og hvilken by! Gamlebyen i Cartagena er virkelig fott, mer om det siden...

Boomtown (rats?)

Panama City er en boomtown. Det bygges skyskrapere over en lav sko. Vi har talt minst 20 som er under konstruksjon. Det har sikkert noe å gjøre med at man, etter folkeavstemming bestemte seg for å bygge ut kanalen. De skal fordoble kapasiteten. Det følger en smule arbeid med et såpass til prosjekt - kanalen som den står i dag tok livet av noenogtjuetusen arbeidere og tok en god stund å fullføre. De nye slusene har man har gitt seg 7 år til å bygge. Arbeidet startet for 3 år siden og man skal være ferdig til 100-årsjubileet i 2014.



Panama City skyline



Kanalen

Vi så gravemaskinene i det fjerne da vi besøkte Miraflores-slusene. Slusene er et imponerende anlegg, de tenkte stort den gangen de bygde dette. De største skipene som kan passere har bare en halv meter klarning på hver side. Passeringen kontrolleres av små lokomotiver som holder skipene på plass med wirer. De har god kontroll og masse øving: Slusene går opp og igjen døgnet rundt, 365 dager i året. Vi bevitnet bla to enorme containerskip (dette var max kapasitet fikk vi vite) samt et skip fra Wilhelmsens rederier med norsk flagg og greier passere Miraflores fra det flotte observasjonsdekket.

Trangt i slusa!

Kanalkommentator

En av de pussigste jobbene på dette kjempeanlegget må være den tosprålige kommentatoren. Det sitter et menneske i besøkssenteret og snakker om skipene som passerer slusene - hele tiden! Kommentaren inneholder detaljer om skipene som er i ferd med å passere, hvor de er fra, bredde og lengde (det er noe som hetter Panamax som angir maksimum størrelse for skip som kan gå gjennom) hva som er ombord etc. I tillegg er det litt fakta om kanalen, kapasitet, bredde, antall skip i året, prisen for passering (sånn ca 340.000$ for de største båtene) - denslags. På engelsk og spansk. Så når vedkommende blir spurt om yrke er vel svaret: jeg er slusekommentator. Tospråklig slusekommentator.

Nøtter

På veien ut til slusene kan man se de mindre priviligerte selge ting på motorveien, gjerne gående mellom kjørebanene ved lyskryssene. Vi så f.eks en høygravid dame som solgte brus og kokosnøtter i veikanten. Nå er jeg selvsagt tilhenger av at damer i siste trimester skal slippe å selge kokosnøtter ved motorveier, men synet får meg likevel til å tenke at hjemme bor det noen svært heldige damer, som kanskje har 3 måneder sykemelding før fødsel og naturligvis ett år permisjon etter... (vi betaler skatt med glede)

Søppel

En ting man ikke kan unggå å legge merke til her er all søpla. Det ligger hauger av søppel på fortauet, selv på de mest trafikerte gatene. Søppelhaugene ligger gjerne rundt noen murte vegger som ser ut til å være laget for å ta imot søppel (det finnes veldig få søppelKASSER ), men henting av søppel ser ut til å være sjelden. Vi ankom fredag ettermiddag, nå er det mandag kveld, og haugene bare vokser, de eser ut, sprer seg utover murveggene, brer seg bortover fortauet. Men det er ingen rotter å se! Har de drept dem alle sammen? Eller er det fuglene som bestemmer over søpla her, som i Costa Rica? I avisen snakker ordføreren om mulig søppelkrise i oktober. Som vi ser det er krisa her allerede.

Bæsj



King Godzilla



En annen ting de sliter med her, er kloakken. Panama City har tydeligvis ikke noe kloakkrenseanlegg. Derfor skal man gå tur langs Avenida Balboa ved høyvann, for ved lavvann kan lukta legge en demper på gleden ved spaserturen. Man kan beundre skylinen fra avstand - i sær om kvelden er det et imponerende syn, men en spasertur ved lavvannn i nærheten av elva som renner mellom de nybygde høyblokkene avslører at den er en åpen kloakk. Vi gjorde det og kan berette om ganske udelikate syns- og luktinntrykk. Det gir uansett en følelse av at all denne staselige byggevirksomheten likevel er en slags forherliget versjon av en slum...

Hustling

Vi traff på en lokal hustler, eller "freelance tourist guide" som han kalte seg. En tynn, urolig fyr i 30-åra et sted. Han får nok i seg for lite mat og for mye kunstig stimuli, men var underholdende å snakke med en stund. "My father moved to Nebraska and took me with him. I moved back when I got old enough. I live from day to day as a freelance touristguide. And everybody I meet hold up their bloody Lonley Planet and says 'No thank's, I've got a book'. I swear: I want to blow up the building of the publisher of those guidebooks!" Fyren forteller oss at det er visse strøk av byen, blandt annet rett i nærheten av der vi var som man bør holde seg unna. Det kunne vi se med selvsyn dagen etter da vi tok en taxi ut på Amador Causeway, en bred molo med vei på som strekker seg tre kilometer ut i havet til noen øyer - som er turistghettoer. Sjåføren låser alle dørene i taxien mens vi kjører gjennom Panama Citys lavblokkslum - en samling bygninger med ytterst tvilsomt utseende. Å være turist inni der er nok en risikosport.

Casco Viejo



Surf & turf!



Casco Viejo, den gamle delen av Panama C er på Unescos liste og gjennomgår for tiden en skikkelig makeover. Allerede er det blitt en svært så innbydende bydel med plazaer, parker, utecafeer og beplantning. Og det er også en helt fabelaktig utsikt til Panamas skyline. Man kan spasere hit, men da helst før det blir mørkt. Vi gjorde det, men mørket kom og vi valgte å ta en pause på Coca-cola cafe. Panamas eldste kafeteria var meget opplyst, respateksbord, billig og grei mat og et resterende interiør (og klientell) som ikke virker å ha vært skiftet ut siden åpningen i 1907. Mette og fornøyde våget vi oss ut i gatene igjen og kom oss helskinnet ned til Casco Viejo og dens barer, cafeer og restauranter. Deilig! Vi hadde to bursdagsmiddager der. Første middag ble inntatt dag en i en restaurant bygd inne i den tykke muren som virket som beskyttelse mot havet ved bygging av byen. Livemusikk og greier. Deilig sjømat og en flaske hvitvin. I like! Andre middag nøt vi den siste dagen i Panama. Surf and turf for to personer. MYE mat og god drikke. Vi lever som grever. Takker for bursdagsgaver som muliggjorde disse to opplevelsene.

Kineserens vinanbefalinger
Litt slitne, men fortsatt med lyst på litt å drikke foreslo jeg (Hilde) at jeg skulle gå i nabobutikken og kjøpe litt vin. Ut på gata, inn i butikken; hvor er vinen? DER- bak en lang og høy disk. Jeg står og myser og får raskt hjelp fra innehaveren, en kineser med mindre (om mulig) spansk kunnskaper enn meg. Jeg forteller at jeg vil ha vino tinto (rødvin) Jada, det hadde han og gir meg en flaske rosèvin. No, no rosado -tinto, sier jeg og han rister på hodet, peker bortover hylla og jeg dirigerer. Han velger deretter ut en flaske hvitvin av samme merke. Nei, ikke vino blanco heller vil kunden ha. Jeg prøver å forklare, uten hell, og foreslår derfor et annet merke, mye dyrere men som bare fins i rød utgave. Han henter den ned og sier med overbærenhet at denne er jo dobbelt så dyr. Joda, men nå nærmer jeg meg målet. Se her; Vino tinto- samme som disse to, med altså, det må stå vino tinto på flaska. AHA- han henter omsider ned den flaska med rødvin jeg vil ha og jeg smiler lykkelig. Han løfter den hvite, den med rosè og sier- det er jo det samme- koster det samme- hva er problemet? Ja, ja- han om det. Moralen må bli, ikke be en kineser om vintips- det kan lett være det samme. Når man ikke har glass på sitt billige hotellrom må man improvisere med avskårne vannflasker.


Hilder drikker vin fra djevelens kjeller...



Bon voyage!

Men nå drar vil til San Blas og videre til Cartagena. Med båt!

P.S.
Dette ble postet litt sent pga tidstrøbbel, og vi har vært uten internettforbindelse en stund... Vi er nå i Cartagena, watch this space for beretningen om hvordan vi kom oss hit!

2. etappe, Panama, Bocas del Toro, Bouqete.

OBS! Pga en feil innstilling i bloggen var det ikke mulig å kommentere uten å ha en konto. Dette er nå fikset, og hvem som helst kan kommentere skriveriene våre!  

Trygg i vanntaxi!

Etter en forsinkelse pga øreproblemer og dritt, beveget vi oss endelig litt igjen. Buss til Sixaola - der dyrker de bananer i lange baner - og over til Panama, vidre til Admirante og med vanntaxi til Bocas town på Isla Colon. Dette er en slags tropisk versjon av Skagen! Turistifisert så det holder, god sjømat men forskjellen er naturligvis at det er varmt og at man slipper unna de sure, skandinaviske småbarnsforeldrene og de enda surere skandinaviske tenåringene som er med mamma og pappa på ferie for aller siste gang og ikke kan VENTE på å komme seg til et annet sted (de burde dra til f.eks...... Bocas.)
Det man må holde ut i stedet er halvgamle liberale østkystamerikanere - det er ikke så langt fra New York til Panama City, og derfra går det direktefly til Bocas - og unge amerikanere, israelere, tyskere - backpackere uten barn. Ikke mange skandinaver - Hilde mente å ha overhørt to svensker, men det var ogå det eneste.

Det er litt forskjell på folk mellom Panama og Costa Rica. De er litt mer stutt-tjukke her - damene får fort ishockey-keeper-fasongen når de blir voksne. Og folk virker muttere - i Costa Rica er det smil og "como está" og hyggelig småprat, mens her er de mere buisnesslike. Og så røykes det mye mindre. Det kommer nok av at det er røykelov, innført i 2008. Det betyr at det ikke er røyking innendørs og selv om f.eks apoteket(!) i Bocas selger cubanske sigarer har de ikke lov til å vise dem fram. Det betyr at sigareskene på disken har grønne papirark inni så man ikke ser innholdet, bare prisen...

Aldersmessig er vi i et slags vakuum. De eldre folka er der fordi ungene er blitt voksne, og de yngre gidder ikke prate med et par gamlisa som oss. Så hva gjør man? Man tar f.eks en båttur ut blandt øyene i Bocas-arkipelet. Det er, forsiktig sagt, vakkert der ute. Vannet er glassklart, øyene er grønne og frodige og ytterst mot havet ligger det to små øyer, Las Islas Zapatillas. (Kanskje de heter det fordi de ser ut som to store fotspor avsatt av en kjempe på vei til havs?) Det er nasjonalpark, men man kan gå i land for å sole seg og bade, mot å betale 10 dollars pr pers til vaktmannen. Og hvilket sted å bade! Kritthvit strand og krystallklart vann med en vanntemperatur som overrasker med å være LITT kjølig (les 28 grader) her og der. Måtte Survivor-filmteamene holde seg langt borte i framtida!



Restaurant....

For å se delfiner dra man ganske enkelt dit de er. Vi så tre foreldre med hver sin kalv (heter det kalv?) som svømte omkring i en bukt som visstnok er full av fisk - det er nok derfor delfinene holder seg der. Når båten kom for nær dukket de, forsvant en stund og dukket opp et annet sted. Lunsjen ble servert i en restaurant på stylter ute i vannet, der man kan studere livet der nede mens man spiser. En deilig dag på sjøen. Med på båtturen var selveste kyllingkongen fra Barcelona, han møtte vi igjen tilfeldigvis om kvelden. Han ble meget sjarmert av Hildes utmerkede spansk. (Sånn hørtes det kanskje ut for Stig, han er jo ikke videre bevandret i dette mystiske språg)

Det var også en festival den helga vi var i Bocas. Da stenger man en del av veien - trafikken omdirigeres ned på stranda - og åpner en haug med imporviserte serversingsteder og salgsboder der man selger akkurat den samme plastdriten som man selger inne i byen. Og så drikker og fester man av hjertens lyst. Det var visst noen motorbåt- og fiskekonkurranser også. Vi satt lett i 2 timer med hver vår pils og bare SÅ PÅ. Artig.



 Håndlaget, fersk, rykende varm, 3 forskjellige toastinger.



For å ta en pause fra varmen dro vil til Bouquete. Det er en liten by, 1200 moh. Her dyrker man kaffe, og den er virkelig ordentlig, skikkelig god! Veien hit tok vi med vanntaxi og buss, ingen organsiert tur denne gangen. Dermed blir det billig også, turen kostet vel 12-13 dollars per pers. Vanntaxien fra Bocas anløper Admirante (ca 40 min), som er en trist by. Nede ved havna bor det fattigfolk i noen skrøpelige trehus, med utedoen ytterst på en utstikker som går fra huset ut i havna. Det flyter med bæsj i vannet. De få turistdollarsene som kommer hit legges igjen hos vanntaxien og taxi til og fra grensen til Costa Rica - sjåførene krangler heftig om kundene når vi legger til kai. Fire andre skal til grensa, men vi skal bare til buss-stasjonen, det koster ikke mer enn en dollar (hvilket er dobbelt pris i forhold til hva de lokale betaler, men det er nå greit) for å finne bussen til David.

 

David ligger på den andre siden av fjellene, og veien går opp og ned, opp og ned og opp igjen og ned igjen og tar ca 4 timer. I bussen er det bare oss som er turister. Det er moro å ta lokalbusser, det er alltid noe å se. F. eks kan man se noen som vasker håret i veikanten i bekken som renner under veien, noen som svømmer i en elv mens de av en eller annen grunn holder en paraply over hodet, osv, osb. Og så skjer det pussige ting, plutselig bråstopper bussen og rygger tvers over veien fordi sjåføren har fått øye på noen som selger bananer og han skal jo ha en klase. (Den leveres senere til en fyr som venter på en buss-stopp utenfor David.) Det må også stoppes senere fordi han vil ha en klase av en annen frukt som vi ikke kunne identifisere. Det er sånt assistenen som selger billetter brukes til. Kjøpe cola, hente frukt! Og ta imot betaling for turen.( Man betaler forresten turen når man går av bussen her i landet, noe som har fått meg til å lure på hva som skjer om man ikke har penger - blir man tvunget til å sitte på tilbake?)

 

En smule sliten etter 4 timer i buss ankommer vi David. Ut, hente bagasjen- alt er der- PUH. Hvor er bussen videre til Boquete? Spørre- ja kanskje, vi er jo tross alt de eneste som ligner på turister her. Det er lurt, fordi blant alle de små "moderne" bussene rundt oss , viser det seg at bussen til Buquete er en utrangert, gul, amerikansk skolebuss (det er mange sånne både i Costa Rica og Panama). Det går ikke fort, men vi kommer da fram, etter en times tid. I Buquete regner det nærmest konstant, det er vinter. Det er lavsesong på alt mulig, og få besøkende her. Hurra for det- lave priser og trivelige folk.

Som de eneste gjestene på jazzbaren Zanzibar - stikk innom hvis du er i byen, det er en fin bar - får vi gode drinker, men har bare hverandre å snakke med. Dagen etter, Hildes bursdag, er vi der igjen og da er det full action! Det er quiz på gang, og vi deltar på de siste 11 av totalt 30 spm. Vi svarer korrekt på alle sammen og vinner hele greia!

I skrivende stund er vi i Panama City - her er det mere action!

EXTRA! EXTRA! ØREVERK! LIDELSE! DRÅPER! PILLER! DÅRLIG HØRSEL!

I dag skal jeg dele årets opplevelse med swimmers ear med dere, kjære lesere. Bare for å få det ut! Jeg, Stig, har hatt lidelsen i Norge, Thailand, Mexico og nå også Costa Rica. Det er noe med sandstrender og ørene mine som ikke går i hop- det blir betennelse og elendighet. Hilde kommenterer i kursiv... 
Altså: Etter noen få dager på stranda i Cahuita aner jeg begynnelsen til noe kjent i venstre øre: Det kjennes litt hovent, det klør inni øregangen og av og til kommer det noen stikkende smertesting. ... (Æ sa de te`n- IKKE bade i bølger, der e det sainn!)
Off to the Doctor i Purerto Viejo. Han tar en titt og sier at det nok er litt infisert, han gir meg en ukes kur med antibiotika og noen antibakterielle øredråper. Og smertestillende. Det virker et sted mellom "jævlig dårlig" og "ikke i det hele tatt". I tre netter var jeg nødt til å stå opp og gå omkring, legge meg på badet for ikke å forstyrre Hilde, bøtte ned smertestillere og ligge på badegulvet og ynke meg, mens jeg ventet på at painkillers skulle gjøre jobben sin. Det var skikkelig vondt og siden ingen bedring var i sikte.
Tilbake til legen med beskjed om at "dette funker ikke, gi meg noe annet" - og jeg fikk noe annet. En ukes kur med en annen antibiotika som ser ut til å funke bra. Smertene forsvinner, stort sett, men jeg hører fortsatt dårlig og øret kjennes fortsatt litt hovent. (æ høre heller ingenting, for Stig snakke no så lavt at det ikke e muli å hør nåkka...) Det blir bedre og bedre. Men, etter kuren er ferdig går det noen dager og så: Potte tett i øret igjen, ikke så smertefullt, men jeg er nærmest komplett døv. (EEHEM- han har altså også snorkla litt i mellomtia og badet litt i varme kilder og sånn - måtte jo det, det var jo så fint og greier.....)



Taxi?



Nytt legebesøk - PuertoViejolegen gir opp og sender meg til spesialist i Puerto Limon. For å komme seg dit må man enten ta buss som tar mellom 1,5 og to timer hver vei, eller taxi. Siden timen min er en gang "etter kl 16:00" og siste buss hjem er kl 18:00 og det er ingen måte å finne ut hvor lenge man må vente hos spesialisten (rekker man siste bussen hjem mon tro?), samtidig som allmentilstanden ikke innbyr til å humpe på buss i timevis, bestemmer jeg meg for å ta taxi. Vanigvis er det taxier overalt i Puerto Viejo, men i den varmeste delen av dagen mellom 2 og 3 ser det dårlig ut... Jeg spør en fyr med en krykke under hver arm som står i et veikryss: "Donde está la parada del taxi?" Han svarer på engelsk at det er et taxistopp akkurat der jeg står og ett til litt lenger oppi gata. Takk, sier jeg og begir meg oppover, siden det ikke var noen biler der jeg sto. Straks etter hører jeg gauling bak meg, noe om "TAXI! GRINGO!" og når jeg snur meg ser jeg at fyren med krykkene står midt på veien og roper, støtter seg på den ene krykken og peiver ivrig med den andre. Denne oppstandelsen får liv i noen karer som sløver i skyggen av et tre et stykke foran meg, og den raskeste av dem kommer bort og lurer på om det muligens var meg som trengte en bil. Og det var det jo. Nå hadde jeg vært såpass lur at jeg hadde funnet ut på forhånd hvor mye det kostet med en taxitur til Limon og når mannen nevner prisen er jeg nesten litt overrasket over å høre han si akkurat det det burde koste. Men jeg vil jo tilbake igjen, og etter litt fram og tilbake blir vi enig i at tilbaketuren skal koste ca halvparten av turen ut. Alle er fornøyde, vi går til taxien - som viser seg å slett ikke være en taxi men en liten lastebil. Vel, vel - sånn er det vel her i sydens land tenker jeg, og setter meg inn. Sånn er det slett ikke, lærer jeg senere. (Turen til og fra Limon går fint. Sjåføren er fra Sixaola og kan ikke ett ord engelsk. En liten utfordring for meg. Som den skeptiske fyren jeg er satt jeg i bilen og pugget hvordan man skal si "20.000 nå, 15.000 når vi er tilbake i Puerto Viejo!" på spansk, men det ble ikke nødvendig. Ingen penger skulle bytte hender før vi var tilbake igjen, viste det seg.)

Jeg kommer fram til ørespesialisten, og denne karen har ordentlig utstyr. Jeg får gleden av å betrakte innsiden av øregangene mine på TV. Det gode øret først, ikke noe vakkert syn, men ikke infisert - det skjønte til og med jeg etter å etterpå fått se innsida av det dårlige øret - det var nesten ingen åpning. Vel - han støvsuger begge øreganger for voks og annen grøpp og legger en bandasje dyppet i antibiotika inn i det vonde øret. 10-dagerskur med piller og beskjed om å komme tilbake om tre dager for bandasjefjerning og sjekk.

Da jeg våknet tre dager sendre, morgenen for nytt legebesøk, kjenner jeg... at det ANDRE øret er blitt betent! Vil til legen fort som fanden og bestemmer meg for å ta taxi igjen. Denne gangen finner jeg det som tydeligvis er den EGENTLIGE taxiservicen. Det er ingen liten lastebil, mannen fyller ut et skjema før vi drar og vil til og med vite passnummeret mitt før vi legger i vei. Prisen er dog den samme som hos gårsdagens pirat, og engelsk kunne ikke denne sjåføren heller, så forskjellen var egentlig ikke så veldig stor.

Når jeg kommer fram uttrykker jeg min mistanke til spesialisten i Limon om at det kan være han som er den skyldige for betennelsen i det andre øret - han viste meg nemlig innsiden av det gode øret ETTER å ha vist meg innsida av det dårlige for å demonstrere hvor effektiv støvsuginga var. Hvis han nå glemte å desinfisere kamerasondetingen mellom øregangbyttene... Legen syntes ikke teorien min var særlig sannsynlig og skyldte i stedet på den rikelige bakteriefloraen som finnes i tropene. Oh, well....



Ørebandasje!

Uansett: Det nye legebesøket fører til ny visning av øreganger på TV. Det venstre (gammelvondøret) ser helt OK ut, mens det høyre er gjenkokset og betent. Bandasje ut av venstre øre, ny bandasje inn i høyre, med beskjed om at den skulle være der i fem dager. Til sammen er det altså over en uke med å gå omkring som halvveis døv. Fyren som geleidet oss over grensa til Panama trodde jeg faktisk VAR døv, da jeg prøvde å forklare at han måtte snakke til det gode øret - "Oh, you're deaf! Well, that's OK!" sa han med en verdensvant og aksepterende tone før han antagelig innså det nytteløse i å snakke til en døv, og derfor holdt kjeft overfor meg. (Og dermed var det igjen jeg som måtte ta meg av alt det praktiske...)

Må vel si som Joddski: Pluss att æ gåkke på strainna. All dein sainna og drittn gjør mæ bare føkkings forbainna! Nå synes heldigvis alt å være OK med begge ører. Har også kjøpt øreplugger.

We will now return to our regularly scheduled progamme....

Huskelapp!

Dette er en kjedelig blogg, bare en oppsummering av hva vi gjorde i Costa Rica og hva ting koster (prisene er angitt pr pers), man glemmer sånt så fort. Men det kan jo være nyttig å vite hvis noen har tenkt seg dit, noe vi forøvrig anbefaler på det varmeste. Man må ikke kunne spansk engang, selv om det er en klar fordel.

San Jose

Et gjengrodd hus i et bedre strøk av byen

San Jose er ikke en særlig spennende by å tilbringe tid i, men er et sentrum for transport i Costa Rica, så man må gjerne innom hvis man vil ta de vanlige bussene. (Det går naturligvis turistekspresser, men de er mye dyrere - og mye raskere. Har man dårlig tid og hvis penger ikke er noe problem er det bare å kjøre ekspress.) Det er noen museum man kan besøke, men som turist er det ellers ikke så mye å finne på i den byen. Og ja, det er en del mindre hyggelige strøk her. Man kan faktisk stole litt på Lonely bibel... Sentrumsgatene er helt ok, men du skal ikke langt avgårde (sidegater) før det blir litt uggely.

Begge sidene av Costa Rica er visst ok å besøke, Stillehavssiden er mer utbygd for turister, og full av amerikanere - etter det vi har hørt. Det hørtes ut som det er sydenstemning der, med McDonalds og McHotels og McBeaches og McDiscoteques. Det er nok dermed også dyrere på den siden av landet. Vi dro til den karibiske kysten i stedet, først til Cahuita. Bussen fra San Jose kom på ca 50 kr., turen tar noe over fire timer og man finner bussen på den karibiske bussterminalen i San Jose. Det er flere bussterminaler i byen, men ikke vanskelig å finne fram, bare gå nordover etter Calle 5, eller ta en taxi. Tilfeldigvis bodde vi på et OK hotell ikke langt fra bussterminalen, Hotell Europa. Det er bra dealer å få der på nettet noen ganger. Vi betalte 750 kr for to netter, inkl frokost, og så fikk vi gleden av å oppleve The Cosmopolitan Room! Fantastisk, må sees. Utepils og evnt en pizza på Grand Hotel rett overfor teatret i sentrum er litt dyrt men deilig. Nesten verdt det bare for å strene inn i den fasjonable lobbyen og benytte doen (damer) Fabelaktig!

Cahuita

It's REALLY cheap!

Cahuita er bitteliten, så man må være glad i å slappe av for å være der over tid. Anbefaler å finne et sted å bo nede ved sjøen, det blir varmt og uten et vindpust oppe i "byen". Det er mulig å bo ganske billig hvis man vil (felles bad, og man er nede i 15-20 dollars natta), men vi bodde i andre etasje, helt i strandkanten til 40$ natta på Jenny`s. Det var nok noe overpriset, ingen TV, ingen AC, men skitt au. Vi hadde kjøkken, privat bad, Sloths i palmene, havutsikt og bris! Det er haugevis av plasser å bo, utenfor byen er det rekker av dem, så jeg kan ikke tenke meg at det er nødvendig å reservere noe på forhånd. ATM ved bussholdeplassen.

Spiderwoman

En finfin spasertur tar man i nasjonalparken sør for byen. Gå i hovedgata, med havet på venstre hånd og du kan ikke bomme. Det går en bred, fin sti inne i skogen ved stranda. Der inne kan man gå 4-5 kilometer (ca 8 km helt rundt) og da vil man støte på aper og sommerfugler (blå Morpho!), slanger, vaskebjørn og maur og krabber og svære edderkopper og firfirsler... det er bare å holde øynene åpne. Det er lett å gå, og man kan bade hvis man føler for det, på billedskjønne strender aldeles alene. Det er gratis å gå inn i parken fra Cahuita, men man oppfordres til å donere litt penger - så mye man synes det er verdt når man kommer ut igjen. Man kan ta bussen tilbake til Cahuita ved å gå opp til veien i stedet for å bare gå tilbake. Vi møtte fyren som driver et hotell i næreheten av denne andre inngangen til nasjonalparken, en tjukk, jovial eksilitaliener, og man kan jo stikke innom der for en øl mens man venter på bussen. Det er forøvrig inngangsbillett hvis man går inn i parken den veien. (Puerto Vargas)

Puerto Viejo
Når man er lei av Cocos Bar kan man dra til Puerto Viejo, som er litt større. Bussen fra Cahuita koster under en 10er og går hver time og tar en halvtime. Siste buss går sånn ca. 19:00.

I Puerto Viejo kan man leie seg en lang rekke aktiviteter. Vi er ikke så veldig aktive men vi tok oss en Canopytur - dvs Ziplining. Les om det i bloggen! Kostnaden var 55 dollars. Senere ble vi med på en seiltur, 60 dollars. Verdt hver krone...

Av gode restauranter kan vi anbefale Sushien på Chili Rojo. The Beach Hut er også bra. Ellers er det Sodaer (billige restuarnter med "tipical food" - lokal, enkel mat) overalt. TexMex er rølpepøbb, mens Cafe Viejo har de beste, sterkeste drinkene! Det finnes hippe kafeer der man kan se verden rusle forbi (det er mye rusling i P V), hippe kafeer er dyrere enn hole-in-the-wall ølsteder her, som overalt ellers. Det er mye happy hours! Noen ganger hele kvelden...

Overnatting kan man gjøre dirt cheap - sove i hengekøyehotell hos Rocking J's til 3-4$ natta, inkludert låsbart skap - eller drit dyrt i luftkondisjonerte bungalows på stranda til 150$. Og alt i mellom, det er massevis av overnattingssteder. Vi bodde i mellomskiktet, i jungelen med basseng til 40$ natta.

Ta med pass ved reiser til/fra San Jose, det kan være kontroll ved checkpointet mellom Puerto Viejo og Cahuita.

By the pool...

Priser
Noen priser det er verd å huske:
En øl i butikk: 6 - 8 kroner (det er pant på flaskeøl!)
Middag i en soda: 25-40 kr (for maten)
(Vi har ikke hatt noe trøbbel med magen!)
Øl ute, flaske: ca 12-15 kr.
Overnatting 30-40 dollar, da kan man også få svømmebasseng.


Puerto Limon
Puerto Limon er en shabby havneby, ikke turistifisert i det hele tatt. Lite å se der, men er man interessert i shabbiness er det mye fint å hvile øynene på. Bussen mellom Puerto Viejo - Limon koster ca 18 kr , 1,5 timer. (Det er billettkontroll ofte! Ikke snik! ;), siste buss tilbake går 18:00. Taxi koster 270,- en vei, 430,- tur/retur hvis man har et kortvarig ærend, avtal prisen med sjåføren før avgang.

Vulkan: Poas
Det er flere aktive vulkaner i Costa Rica, vi besøkte to av dem. Dagstur fra San Jose til vulkan Poas: Ta buss fra Coca-Cola-terminalen kl 08:30. Bussen er godt merket, bare gå helt innerst i terminalen (den er ikke stor, nærmest en snuplass for busser). Turen tar ca to timer, inkl stopp ca 20 min før man er framme. Kr 55 pr pers. Retur 14:30. 10 dollars i inngang (1000 colones for de lokale! (12 kr)) Organiserte turer går kjappere, men koster mye mer og kan gi kort kratertid. Dessuten får man ikke smaken av virkelighet bussen gir. Pakk fleece, regntøy og paraply. Det kan bli vått og kjølig på 2750 meter. Tar man sneglebussen så ta med bok og kortstokk også, hvis det regner og ikke er utsikt blir det mye dødtid!

Vulkan: Arenal
Buss San Jose - Fortuna, fra den nordre bussterminalen. Ca 28 kr pr pers. Tar 5,5 timer, ta dyr turistbuss hvis man har dårlig tid. I Fortuna kan man leie seg all verdens underholdning - rafting, hiking, ridning, canopy, firhjulinger og tohjulinger. Tur for å se på vulkanen er selvsagt obligatorisk. Det er vanlig å se lava. Det er lavsesong i sept - okt og prisene er lava.. eh.. lave. Utenom denslags aktiviteter er det ikke stort å finne på i Fortuna utenom å sløve ved bassenget og lure på hva man skal ha til middag, mens man kikker på vulkanen som med ujevne mellomrom slipper ut en røyksky, som om den koser seg med å langsomt røyke en sigar.

Man kan ta snarveien fra Fortuna til Puerto Viejo med minibuss med opptil 8 pers (vi var 4) 45 USD, 5 timer. Vel verdt pengene! Da slapp vi retur til San Jose, med høy sannsynlighet for å måtte overnatte, samt den etterhvert drøye turen fra S J til P V. Det er stor forskjell mellom å reise en hel dag og å dra tidlig på morgenen (05:30) og være framme midt på dagen.

Grensa mellom CR og Panama ved Sixaola. Spooky!

Så fornøyde ble vi med minibuss at vi kjøpte tur fra Puerto Viejo direkte til Bocas del Toro (Panama) også (35 USD) Vi var alene i bussen- taxi altså :-) Da ble vi fraktet til Sixaola, geleidet over grensebrua, ny buss til Almirante, videre i boat-taxi ut til Isla Colon. Kunne godt gjort det til godt under halve prisen, men hjelp for et prosjekt!

Kanskje dette kan være til nytte for noen, hvem vet.


En stor takk til Papen og Tante Elsie: I steden for å pusse opp kjøkken ;-) har vi til nå:
Lekt i jungelen med ziplining (110 USD)
Seilt med seilbåt, snorklet og sånn...(120 USD)
Vært på vulkanutflukt i Arenal inkl hotsprings og waterfall (50 USD)
Tatt en båttur rundt i Bocas del Toro -arkipelet, med delfiner og kritthvite sandstrender på øde øyer (50 USD)

Oppdatering fra Panama (og ørehistorier) følger senere....

San Jose revisited (cheapostyle) og vulkaner

Fra denne "utsikten"....

Vi har tatt en ferie i ferien, plasserte mesteparten av bagasjen på hotellet i Puerto Viejo og dro til San Jose igjen. Der bodde vi på skikkelig billighotell (Hotell Boston, rett ved siden av Hotel Berlin - internasjonalt, altså!), med red light district rett om hjørnet på den ene siden, og den lokale karaokepuben på det andre hjørnet. Der skrålte man sentimentale sanger så det gjallet helt opp til oss. Hotellet hadde gitter ved inngangen der man måtte gi seg til kjenne, madrassen var hard som en planke, vinduet lot seg ikke lukke, det var en traffikert gate rett utenfor (med prostituerte) og av en eller annen grunn var det lås på både ut- og innsida av dodøra. Og elektrisk dusj, noe som alltid har framstått for oss som et skummelt konsept. Det høres ut som en hentrettelsesmetode. Vi turte ikke bruke den, dessuten var vanntrykket såpass miserabelt at en dusj neppe hadde vært noe særlig likevel. Men billig!

Costa Rica har flere avktive vulkaner, og vi dro til den nærmeste fra San Jose, Poás. Det er et par timer med sneglebussen. Det går mye raskere hvis man betaler det tidobbelte og tar en organisert tur, men da kan man risikere lite kratertid. Sneglebussen derimot gir maaaasse tid ved vulkanen, i alle fall en time for mye. Tåka var tett og det regnet som bare det, men vi fikk et godt glimt av krateret da tåka forsvant for en liten stund. Imponerende. Det var også et øyeblikk mens tåka var tett at vi hørte vulkanen røre litt på seg - det plasket tungt nede i sjøen i krateret, og vi hørte en dyp rumling... jordens pust.

Dagen etter sjekket vi ut av cheapohotellet, og dro til Fortuna. Det tok 5 timer med sneglebussen (den skal innom allverdens fillebyer på veien), men når man sitter i forreste sete til høyre (egentlig reservert for de gravide og invalide) har man god utsikt og kan følge med på det meste, og da blir selv en lang busstur moro. Costa Rica er virkelig et grønt land! Fra bananplantasjer ved kysten, via enorme annanas-åkre til jorbær, ost og plenty frukt oppetter fjellsidene. Gøy å riste på bussen og bare suge inn inntrykkene. Så går det opp, så går det ned, så går det opp.... Et skilt framme i bussen, ved siden av Jesus-og-Maria-glansbildene, gjør det klart at det er forbudt å snakke til sjåføren. Forbudet er antagelig innført fordi han konstant er opptatt med å snakke i radioen, telefonen eller med sine tallrike assistenter, f.eks han hvis hovedoppgave synes å være å stå foran i bussen og si "pase" til alle som skal ut eller inn, og "detras" til sjåføren når noen velger å bruke utgangen bak. Sjåføren sitter for syns skyld med sikkerhetsbeltet over fanget, men det er ikke festet noe sted. Det viser vel tillit til El Señor, vil jeg tro. Heldigvis går det ikke så fort...

...til denne utsikten!

Hotellet i Fortuna var a small step pricewise, a giant leap in quality. Det er lavsesong og billig i Fortuna. For 30$ får man et dobbeltrom med badekar, AC, gyngestol med vulkanutsikt og basseng. Det er bare 10$ mer enn drittrommet i San Jose...

Vulkanen heter Arenal og ser ut som en vulkan SKAL. Klassisk! Vi dro på kveldstur uten å få sett noe lava , men turen gikk i det heftigste regnværet jeg kan huske å ha vært ute i. Det HØLJET ned og lynte og tordnet i ett sett overalt rundt oss. Det nærmeste lynet var bare et knapt sekund unna. (Avisa forteller forresten at to personer ble drept av lynet her om dagen, men mora til de avdøde kan berolige med at det var Guds vilje.) Vi gikk inn i jungelen og ned til en foss, brun av jord og med svær vannføring. Det skulle egentlig bades, men det var utelukket. Vi gikk der med bl.a tre halvnakne amerikanere (de hadde ikke med noe regntøy eller paraply), en av dem med pannebånd, og hvert øyeblikk ventet jeg at Willem Dafoe eller Christopher Walken eller noen skulle sprette fram fra villnisset og spørre hvor i helvete jeg hadde gjort av gunnern, og brøle at "Charlie is everywhere!!!"...

Deretter - hotsprings! Rett i elva som har sitt utspring fra vulkanen. Det finnes selvsagt organiserte bad, med omkledningsrom og basseng og spa og bar og massasje og i det hele tatt, men vi bare la oss rett i elva! Omkledning bak minibussen, tasse med lommelykt (dette var etter mørkets frambrudd og da er det bekmørkt!) ned til elva, bli kastet uti i en liten foss av guidene. Så ble lommelyktene hengt opp i trærne og bergveggen rundt om og kastet et lite lysskjær over den dampende kulpen. Det var stilig! En imporvisert vannsklie i betongtunnelen under veien, og et hulrom under fossen var extra features.

I dag suste vi tilbake til Puerto Viejo med turistbussen. Avgang 05:15, og det gikk i 120-130 i begynnelsen - fartsgrense 40-60. Turistene skal fram! Man må gjøre unna noen mil mens det ikke er annen trafikk. Etter å ha kjørt forbi alt vi kunne ta igjen var vi framme etter 5 timer, det inkludert frokoststopp på en halv time. Denne turen tar sikkert 12 timer med vanlig buss, hvis man kan unngå overnatting i San Jose. It's nice to have $! Takk til alle sponsorer...

Hups! Leser i avisa at det var et mord her i lille Puerto Viejo i går. En 65 år gammel "gringo" ble skutt mens han solte seg på stranda, midt på dagen. En sykelist dukket opp og skjøt mannen i nakken... Det er visst doprelatert. På tide å dra til Panama! Den observante leser vil skjønne at dette betyr at vi har droppet flybilleten til Bogota. Vi drar til Panama i stedet, først til Boca del Toro, og deretter skal vi innom Panama City og få sett noe av kanalen før vi skal prøve å finne en seilbåt vi kan bli med til Cartagena i Colombia. Det må da være en bra plan?

Ellers sparer vi der det spares kan - vi har begynt å kjøpe litersflasker med øl. Panten er på heftige kr 6,50 så flaskene må returneres! Vi har også gått til innkjøp av insektspray med 25% DEET, og hvis ikke det virker vet ikke vi hva som virker.